§ Art 22. Svar på en anmodning om overtakelse

1. Den anmodede medlemsstat skal foreta de nødvendige undersøkelser og ta stilling til anmodningen om å overta ansvaret for en søker senest to måneder etter at anmodningen ble mottatt. 2. Under prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal det benyttes bevismidler og indisier. 3. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter utarbeide og jevnlig revidere to lister som angir de relevante bevismidler og indisier i samsvar med kriteriene i bokstav a) og b) i dette nummer. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2. a) Bevis: i) Dette viser til formelle bevis som fastsetter ansvarsforholdet i henhold til denne forordning, forutsatt at de ikke gjendrives ved hjelp av motbevis. ii) Medlemsstatene skal sørge for at komiteen nevnt i artikkel 44 får eksempler på ulike typer dokumenter som benyttes i forvaltningen, i samsvar med typologien fastsatt i listen over formelle bevis. b) Indisier: i) Dette viser til indikasjoner som til tross for at de kan gjendrives, i visse tilfeller kan være tilstrekkelige ut fra den bevisverdien de tillegges. ii) Deres bevisverdi når det gjelder ansvaret for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, skal vurderes i hvert enkelt tilfelle. 4. Kravet til bevis skal ikke være strengere enn det som er nødvendig for korrekt anvendelse av denne forordning. 5. Dersom det ikke foreligger formelle bevis, skal den anmodede medlemsstat erkjenne sitt ansvar såfremt indisiene er konsekvente, kan verifiseres og er tilstrekkelig detaljerte til å fastsette ansvarsforholdet. 6. Når den anmodende medlemsstat har bedt om hurtig svar i samsvar med bestemmelsene i artikkel 21 nr. 2, skal den anmodede medlemsstat gjøre sitt ytterste for å overholde den angitte frist. Når det i unntakstilfeller kan godtgjøres at behandlingen av en anmodning om å overta ansvaret for en søker er spesielt komplisert, kan den anmodede medlemsstat svare etter den angitte fristen, men må i alle tilfeller svare innen én måned. I slike situasjoner må den anmodede medlemsstat meddele den anmodende medlemsstat sin beslutning om å vente med å svare, innen den opprinnelig angitte fristen. 7. Dersom det ikke foreligger svar ved utløpet av tomånedersfristen nevnt i nr. 1 og énmånedsfristen nevnt i nr. 6, skal anmodningen anses som etterkommet; den anmodede stat plikter da å overta ansvaret for vedkommende, herunder å sørge for egnede tiltak med hensyn til ankomst.