Hopp til innhold
Lov
Justis- og beredskapsdepartementet

Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her

Utlendingsloven

lov/2008-05-15-35·246 paragrafer·Sist endret 1. juli 2026·Utforsk grafen
I kraft 2010-01-01Kunngjort 2008-05-15Sist endret ved lov/2026-06-19-50 fra 2026-07-01
Utlendingsrett

Formål

Loven skal gi grunnlag for regulering av og kontroll med utlendingers opphold i riket, i samsvar med norsk innvandringspolitikk og internasjonale forpliktelser. Loven skal legge til rette for lovlig bevegelse over landegrensene, og ivareta rettssikkerheten til utlendinger som reiser inn i eller ut av riket, som oppholder seg her, eller som søker en tillatelse etter loven. Loven skal gi grunnlag for vern for utlendinger som har krav på beskyttelse etter alminnelig folkerett eller internasjonale

Innhold246 paragrafer

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

§ 1

Lovens formål

Loven skal gi grunnlag for regulering av og kontroll med utlendingers opphold i riket, i samsvar med norsk innvandringspolitikk og internasjonale forpliktelser. Loven skal legge til rette for lovlig bevegelse over landegrensene, og ivareta rettssikkerheten til utlendinger som reiser inn i eller ut av riket, som oppholder seg her, eller som søker en tillatelse etter loven. Loven skal gi grunnlag for vern for utlendinger som har krav på beskyttelse etter alminnelig folkerett eller internasjonale avtaler som Norge er bundet av.

Utlendingsloven skal regulere og kontrollere utlendingers opphold i Norge. Loven skal sikre lovlig reise over grensen, ivareta rettssikkerheten til utlendinger og gi beskyttelse til de som har krav på det.AI

Endret 2. juni 2023
Endringshistorikk (5)
  • 2. juni 2023Endringslov til utlendingsloven
  • 2. juni 2023Delt ikraftsetting av lov 2. juni 2023 nr. 20 om endringer i utlendingsloven (fjernmøter i Utlendingsnemnda mv.)
  • 29. april 2022Endringslov til grenseloven, utlendingsloven og politiregisterloven
  • 19. juni 2020Midl. lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen
  • 29. mars 2019Lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 2 juni 2023 nr. 20 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 2 juni 2023 nr. 778).

omtalt i 3 kilder →

§ 2

Lovens saklige virkeområde

Loven gjelder utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Også norske statsborgere og juridiske personer kan pålegges plikter etter loven.

Loven bestemmer hvem som har lov til å komme til og oppholde seg i Norge. Den kan også pålegge plikter for norske statsborgere og selskaper.AI

Endret 28. mai 2021 · i kraft 28. mai 2021
Endringshistorikk (7)
  • 28. mai 2021Endringslov til utlendingsloven og midl. lov om innreiserestriksjoner mv.
  • 30. oktober 2020Endringslov til utlendingsloven og midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen
  • 19. juni 2020Midl. lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen
  • 29. mars 2019Lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union
  • 20. april 2018Endringslov til utlendingsloven (politiets tilgang til opplysninger om beboere i asylmottak mv.)
  • 22. juni 2012Endringslov til utlendingsloven
  • 17. desember 2010Endringslov til utlendingsloven

omtalt i 1 kilde →

§ 3

Lovens forhold til internasjonale regler

Loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling.

Loven skal brukes sammen med internasjonale regler som Norge er bundet av. Dette gjelder når de internasjonale reglene har som mål å styrke rettighetene til enkeltpersoner.AI

Endret 11. juni 2021
Endringshistorikk (4)
  • 11. juni 2021Endringslov til politiregisterloven og utlendingsloven
  • 28. mai 2021Endringslov til utlendingsloven og midl. lov om innreiserestriksjoner mv.
  • 19. juni 2020Midl. lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen
  • 29. mars 2019Lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union

omtalt i 4 kilder →

§ 4

Utlendingers rettsstilling

Dersom ikke annet følger av gjeldende rettsregler, har utlendinger under sitt lovlige opphold i riket samme rettigheter og plikter som norske statsborgere.

Utlendinger som oppholder seg lovlig i Norge, har i utgangspunktet de samme rettighetene og pliktene som norske statsborgere. Dette gjelder med mindre andre lovregler sier noe annet.AI

Endret 19. juni 2020 · i kraft 1. november 2020
§ 5

Nærmere om hvem loven gjelder for

Med utlending forstås i denne loven enhver som ikke er norsk statsborger. Nordiske borgere er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse for å ta opphold eller arbeid i riket, jf. § 55. Kongen kan også fastsette unntak i forskrift for andre utlendinger. For utlendinger tilknyttet diplomatiske eller lønnede konsulære representasjoner i riket, deres ektefeller eller samboere og forsørgede barn, bestemmer Kongen hvilke av lovens regler som skal gjelde. Kongen kan gi særlig forskrift for denne gruppen. Det samme gjelder ansatte i mellomstatlige organisasjoner, oppdragstakere for mellomstatlige organisasjoner eller konvensjonsorganer og personlig ansatte hos utenlandske representanter. For utlendinger som skal ha opphold i riket i forbindelse med gjennomføring av en avtale om mellomstatlig samarbeid som Norge er bundet av, gjelder bestemmelsene om reisedokument, visum og oppholdstillatelse med de unntak som følger av avtalen.

Loven gjelder for alle som ikke er norske statsborgere. Det finnes særskilte regler og unntak for nordiske borgere, diplomater, ansatte i mellomstatlige organisasjoner og personer som kommer til Norge gjennom mellomstatlige avtaler.AI

Endret 20. desember 2023
Endringshistorikk (4)
  • 20. desember 2023Endringslov til konfliktrådsloven, straffeloven og straffeprosessloven mv
  • 2. juni 2023Endringslov til utlendingsloven
  • 2. juni 2023Delt ikraftsetting av lov 2. juni 2023 nr. 20 om endringer i utlendingsloven (fjernmøter i Utlendingsnemnda mv.)
  • 19. juni 2020Midl. lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), 2 juni 2023 nr. 20 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 2 juni 2023 nr. 778), 20 des 2023 nr. 110 (i kraft 24 mai 2024 iflg. res. 24 mai 2024 nr. 811).

Se ogsåUtlendingsloven § 55omtalt i 7 kilder →referert av 3 →1 forskrift →

§ 5 a

Forholdet mellom utlendingsloven og grenseloven under screening etter forordning (EU) 2024/1356

En sak etter loven her kan påbegynnes under screening etter forordning (EU) 2024/1356, jf. grenseloven § 8 første ledd nr. 6. Kongen kan gi forskrift med nærmere regler om saksgang mv.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).

Se ogsåGrenseloven § 8

§ 6

Lovens stedlige virkeområde

Loven gjelder for riket, herunder for innretninger og anlegg som nyttes på eller er tilknyttet den norske delen av kontinentalsokkelen. Kongen kan i forskrift fravike lovens regler for innretninger og anlegg som nevnt i første ledd, samt gi forskrift om kontroll ved reise mellom disse og norsk landterritorium. Loven gjelder også for Jan Mayen. Kongen kan gi forskrift om utlendingers adgang til Jan Mayen som fraviker lovens regler. Loven gjelder ikke for Svalbard. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om kontroll med utenlandske og norske reisende som kommer fra eller reiser til Svalbard. Loven gjelder ikke for norske sjøfartøy i utenriksfart. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om når loven eller regler gitt i medhold av loven får anvendelse for norske sjøfartøy i utenriksfart som anløper norsk havn.

Utlendingsloven gjelder for Norge, Jan Mayen og anlegg på kontinentalsokkelen. Loven gjelder ikke for Svalbard eller norske skip i utenriksfart.AI

Endret 29. april 2022 · i kraft 29. april 2022
Endringshistorikk (3)
  • 29. april 2022Endringslov til grenseloven, utlendingsloven og politiregisterloven
  • 19. juni 2020Midl. lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen
  • 27. mars 2020Endringslov til utlendingsloven (opplysninger om reisende)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 27 mars 2020 nr. 16 (ikr. 27 mars 2020 iflg. res. 27 mars 2020 nr. 469), 20 april 2018 nr. 8 som endret ved lov 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 638).

omtalt i 3 kilder →2 forskrifter →

§ 7

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

Kapittel 2. Visum, kontroll og bortvisning mv.

§ 8

Reisedokument

Dersom ikke annet er bestemt, skal en utlending som kommer til riket, ha pass eller annet legitimasjonsdokument som er godkjent som reisedokument. Departementet fastsetter kravene for å godta pass eller annet legitimasjonsdokument som gyldig for innreise og opphold i riket. Utlendingsdirektoratet kan i særlige tilfeller frita en utlending fra kravet om pass eller godta annet dokument enn det som følger av de alminnelige reglene.

Utlendinger som kommer til riket må ha pass eller et annet godkjent reisedokument. Departementet bestemmer kravene til dokumentene, men Utlendingsdirektoratet kan i spesielle tilfeller gi fritak eller godta andre dokumenter.AI

Endret 29. april 2022 · i kraft 29. april 2022
Endringshistorikk (6)

omtalt i 2 kilder →referert av 1 →1 forskrift →

§ 9

Visumplikt og visumfrihet

Utlendinger må ha visum til Norge for å kunne reise inn i riket, med mindre Kongen i forskrift har gjort unntak fra dette kravet. En utlending som er på norsk grense og som søker beskyttelse (asyl) etter reglene i kapittel 4, eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 73 vil komme til anvendelse, har likevel rett til innreise uten visum, med mindre a) det foreligger en krisesituasjon med ekstraordinært høye ankomster, og Kongen i statsråd på den bakgrunn har besluttet at det etter individuelle vurderinger kan treffes vedtak på grensestedet om å nekte realitetsbehandling av asylsøknader, eller b) utlendingen ankommer grensen mot nordisk nabostat og Kongen i statsråd har truffet beslutninger som nevnt i § 32 femte ledd om å nekte realitetsbehandling av asylsøknader fremmet på grensen mot den aktuelle nordiske nabostaten. Utlendinger som har oppholdstillatelse utstedt av et land som deltar i Schengensamarbeidet (Schengenland), slik dette er definert i forskrift, og har gyldig reisedokument, er unntatt fra visumplikt. Visum utstedt av et Schengenland gir rett til innreise og opphold i riket i den perioden visumet gjelder for, når denne retten fremgår av visumet. Samlet oppholdstid på Schengenterritoriet for en utlending som er unntatt fra visumplikten i medhold av første eller annet ledd, eller som har adgang til innreise og opphold etter tredje ledd, kan ikke overstige tre måneder i løpet av en periode på seks måneder. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om hvem som er unntatt fra visumplikt etter annet ledd og om tidsberegningen i fjerde ledd. Beslutninger som treffes av Kongen i statsråd i medhold av første ledd bokstav a, skal fortrinnsvis gjelde for to uker og maksimalt seks uker. Det gjelder ikke plikt til forhåndsvarsling etter forvaltningsloven § 37. Beslutningene kan bare fornyes én gang, men ytterligere én gang dersom behovet oppstår når Stortinget ikke er samlet. Avgjørelse om tillatelse til innreise etter første ledd bokstav a og b kan treffes av politiet og anses ikke som enkeltvedtak.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 sep 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005).

Se ogsåUtlendingsloven § 73Utlendingsloven § 32 første leddForvaltningsloven § 37referert av 3 →

§ 9 a

Fremreisetillatelse

Forordning (EU) 2018/1240 om etableringen av fremreisesystemet (ETIAS-forordningen) gjelder som lov. Forordningen gjelder med de endringene som følger av -) forordning (EU) 2019/817 -) forordning (EU) 2021/1134 -) forordning (EU) 2021/1152 -) forordning (EU) 2024/1356 -) forordning (EU) 2024/1358 Kongen kan gi forskrift om gjennomføringen av forordningen, blant annet om saksbehandlingen for søknader om fremreisetillatelse og hvem som er klageinstans.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 12 okt 2025 iflg. res. 19 sep 2025 nr. 1876, endring endret ved lov 21 juni 2024 nr. 47), endret ved lov 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).
§ 10

Schengenvisum

En søker har rett til visum for besøk inntil tre måneder i løpet av en periode på seks måneder når følgende vilkår er oppfylt: a) utlendingen er i besittelse av et gyldig reisedokument eller dokumenter som tillater grensepassering, b) utlendingen kan sannsynliggjøre det planlagte formålet med oppholdet og har tilstrekkelige midler til sitt livsopphold, både under oppholdet og til tilbakereise til sitt hjemland eller til transitt til et tredjeland der utlendingen er sikret rett til innreise, eller kan erverve slike midler på lovlig måte, c) utlendingen er ikke innmeldt i Schengen Informasjonssystem (SIS) med henblikk på nekting av innreise, d) utlendingen anses ikke som en trussel for Norges eller andre Schengenlands offentlige orden, indre sikkerhet, folkehelse eller deres internasjonale forbindelser, særlig hvis det ikke foreligger noen melding i medlemsstatenes nasjonale dataregistre med henblikk på nekting av innreise på samme grunnlag. For øvrig må det være i samsvar med kriteriene for visumutstedelse som følger av Schengensamarbeidet å utstede visum. Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om krav til reise- og sykeforsikring som følger av Schengensamarbeidet. Det kan gjøres unntak fra retten til visum etter første ledd dersom innvandringsregulerende hensyn taler mot at visum gis, eller det foreligger omstendigheter som ville gitt grunn til å nekte utlendingen adgang til riket eller opphold i medhold av andre bestemmelser i loven. I avveiningen etter annet ledd skal det særlig legges vekt på barns behov for kontakt med foreldrene. Visum kan nektes dersom det er sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Visum kan gis for en eller flere innreiser. Bestemmelsen i § 9 fjerde ledd gjelder tilsvarende. Kongen kan i forskrift gi utfyllende regler om vilkårene for å innvilge visum etter første ledd og om varigheten og innholdet av slikt visum. Kongen kan også gi regler i forskrift om transittvisum og lufthavntransittvisum, og om visum til familiemedlemmer til utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).

Se ogsåUtlendingsloven § 9 første leddreferert av 5 →

§ 11

Visum av humanitære grunner mv

Når det er nødvendig av humanitære grunner, nasjonale hensyn eller på grunn av internasjonale forpliktelser, kan visum utstedes for inntil tre måneder selv om vilkårene i § 10 ikke er oppfylt. Bestemmelsen i § 9 fjerde ledd gjelder tilsvarende. Visum som utstedes i henhold til denne paragrafen, er bare gyldige for innreise og opphold i Norge i den angitte tidsperioden. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

Det kan gis visum for inntil tre måneder av humanitære grunner, nasjonale hensyn eller internasjonale forpliktelser. Dette gjelder selv om de vanlige vilkårene for visum ikke er oppfylt. Slikt visum er kun gyldig for innreise og opphold i Norge i den gitte perioden.AI

Endret 29. april 2022 · i kraft 29. april 2022
Endringshistorikk (2)
  • 29. april 2022Endringslov til grenseloven, utlendingsloven og politiregisterloven
  • 19. juni 2020Midl. lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen

Se ogsåUtlendingsloven § 10 første leddUtlendingsloven § 9 første leddomtalt i 1 kilde →referert av 2 →1 forskrift →

§ 12

Innreisevisum

En utlending som gis oppholdstillatelse eller som har til hensikt å oppholde seg i riket fram til oppholdstillatelse er gitt, kan gis visum for innreise etter nærmere regler fastsatt av Kongen i forskrift.

Utlendinger som får oppholdstillatelse, eller som skal bo i landet mens de venter på en slik tillatelse, kan få visum for å reise inn i riket. Reglene for dette bestemmes av Kongen i forskrift.AI

Endret 11. juni 2021
Endringshistorikk (4)
  • 11. juni 2021Endringslov til politiregisterloven og utlendingsloven
  • 28. mai 2021Endringslov til utlendingsloven og midl. lov om innreiserestriksjoner mv.
  • 19. juni 2020Midl. lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen
  • 18. desember 2009Endringslov til utlendingsloven

omtalt i 5 kilder →referert av 3 →1 forskrift →

§ 13

Vedtaksmyndighet og utstedelse av visum

Søknader om visum avgjøres av Utlendingsdirektoratet. Myndighet til å avgjøre søknader om visum i henhold til §§ 10 og 12 kan også legges til utenrikstjenesten og til Sysselmesteren på Svalbard. Myndighet til å avgjøre søknad om visum i henhold til § 10 kan dessuten legges til en utenrikstjeneneste tilhørende et annet Schengenland. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift. Kongen gir i forskrift nærmere regler om ny innreise og forlengelse av visumets gyldighetstid og om vedtaksmyndighet i slike saker. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om utstedelse av visum, herunder om utstedelse av visum på grensen (nødvisum), fremgangsmåten ved søknad og behandlingen av søknader.

Utlendingsdirektoratet avgjør søknader om visum. Denne myndigheten kan også legges til utenrikstjenesten, Sysselmesteren på Svalbard eller visse Schengenlands utenrikstjenester. Kongen bestemmer nærmere regler for dette gjennom forskrifter.AI

Endret 29. april 2022 · i kraft 29. april 2022
Endringshistorikk (4)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 22 juni 2012 nr. 50 (ikr. 1 juli 2012 iflg. res. 22 juni 2012 nr. 583), 11 juni 2021 nr. 68 (ikr. 1 juli 2021).

Se ogsåUtlendingsloven § 10 første leddUtlendingsloven § 12omtalt i 3 kilder →1 forskrift →

§ 14

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 15

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 16

Adgang til riket for sjøfolk som fratrer stilling mv

Sjøfolk eller blindpassasjer om bord på sjøfartøy som skal innreisekontrolleres etter grenseloven § 17, kan ikke forlate fartøyet før det er fastsatt hvor og når innreisekontrollen skal gjennomføres. Kongen kan gi forskrift om vilkårene for sjøfolk og blindpassasjerers adgang til riket, blant annet om sjøfolks landlov, og om saksbehandlingen og klageadgangen i slike saker.

Sjøfolk og blindpassasjerer på skip som skal kontrolleres ved innreise, kan ikke forlate skipet før det er bestemt hvor og når kontrollen skal skje. Regjeringen kan bestemme nærmere regler for innreise og klageadgang.AI

Endret 29. april 2022 · i kraft 29. april 2022
Endringshistorikk (4)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 20 april 2018 nr. 8 som endret ved lov 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 638).

Se ogsåGrenseloven § 17omtalt i 2 kilder →1 forskrift →

§ 17

Bortvisning

En utlending kan bortvises: a) når utlendingen ikke viser gyldig pass eller annet godkjent reisedokument når dette er nødvendig, b) når utlendingen ikke viser visum eller fremreisetillatelse når dette er nødvendig, c) når utlendingen er registrert i Schengen Informasjonssystem (SIS) med sikte på å nekte innreise, d) når utlendingen mangler nødvendig tillatelse etter loven, e) når utlendingen ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet, f) når utlendingen ikke kan sannsynliggjøre å ha eller være sikret tilstrekkelig midler til opphold i riket eller i annet Schengenland og til hjemreise, g) når utlendingen er straffet eller er ilagt særreaksjon som nevnt i § 66 første ledd bokstav b, for mindre enn to år siden har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som nevnt i § 66 første ledd bokstav c, eller når andre omstendigheter gir grunn til å frykte at utlendingen her i riket eller i et annet Schengenland har begått eller vil begå en straffbar handling som kan føre til fengselsstraff. Tilsvarende gjelder når det er grunn til å frykte at utlendingen her i riket eller i et annet Schengenland har begått eller vil begå straffbare handlinger som nevnt i straffeloven § 323 (mindre tyveri), § 326 (mindre underslag), § 334 (mindre heleri), § 339 (mindre hvitvasking), § 362 (mindre dokumentfalsk) eller § 373 (mindre bedrageri), h) når utlendingen i utlandet er straffet eller er ilagt særreaksjon for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i fem år eller mer, i) når en myndighet i et Schengenland har truffet endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen fordi det er særlig grunn til å anta at vedkommende har begått alvorlige straffbare handlinger, eller fordi det foreligger reelle holdepunkter for at vedkommende planlegger å begå slike handlinger på territoriet til et Schengenland, j) når kompetent helsepersonell finner at utlendingen åpenbart lider av alvorlig sinnslidelse, k) når utlendingen ikke har dekket utgifter som er blitt påført det offentlige i forbindelse med at utlendingen tidligere er ført ut av riket eller har uoppgjort bøtestraff, l) når det er nødvendig av hensyn til Norges eller et annet Schengenlands indre sikkerhet, folkehelse eller offentlig orden, eller m) når utlendingen har fått avslag på søknad om beskyttelse, jf. lovens § 28, eller har blitt nektet realitetsbehandling, jf. lovens § 32, og heller ikke har fått oppholdstillatelse etter lovens § 38. n) når utlendingen nekter å avgi biometriske opplysninger når det er påkrevd etter grenseforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav f, jf. grenseloven § 8 første ledd nr. 1. En utlending som er født i riket, og som senere uavbrutt har hatt fast bopel her, kan ikke bortvises. Det samme gjelder utlendinger som har midlertidig eller permanent oppholdstillatelse, og nordiske borgere som er bosatt i riket. Kongen kan i forskrift gi regler om unntak fra bestemmelsene i første ledd for innehaver av visum eller oppholdstillatelse utstedt av et Schengenland.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 17 apr 2015 nr. 18 (ikr. 1 mai 2015 iflg. res. 17 apr 2015 nr. 395), 18 des 2015 nr. 127 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625), 20 mai 2016 nr. 11 (ikr. 20 mai 2016 iflg. res. 20 mai 2016 nr. 509), 21 juni 2019 nr. 47 (ikr. 1 okt 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 811), 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 639), 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 12 okt 2025 iflg. res. 19 sep 2025 nr. 1876), 20 juni 2025 nr. 85 (i kraft 12 okt 2025 iflg. res. 19 sep 2025 nr. 1877), 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).

Se ogsåUtlendingsloven § 66 første leddStraffeloven § 323Straffeloven § 326Straffeloven § 334referert av 5 →

§ 18

Vedtaksmyndighet i sak om bortvisning

Vedtak om bortvisning ved innreise eller innen sju dager etter innreise treffes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, hvis ikke annet framgår av annet ledd. Sjudagersfristen anses overholdt dersom en sak om bortvisning er reist innen sju dager. Vedtak om bortvisning ved grensekontroll etter § 17 første ledd bokstav a til c kan treffes av polititjenesteperson. Vedtak om bortvisning treffes av Utlendingsdirektoratet dersom a) utlendingen oppgir å være flyktning, jf. § 28, eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at utlendingen er vernet mot utsendelse etter § 73, b) vedtaket treffes senere enn sju dager etter innreise, c) vedtaket gjelder bortvisning etter § 17 første ledd bokstav h og l, eller d) Utlendingsdirektoratet beslutter at saken skal avgjøres av direktoratet. Kongen kan i forskrift gi myndighet til politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, til å treffe vedtak om bortvisning også senere enn sju dager etter innreise. Kongen kan også gi myndighet til politiet eller annen myndighet til å treffe vedtak om bortvisning av hensyn til folkehelsen etter utlendingsloven § 17 første ledd bokstav l.

Bestemmelsen forklarer hvem som har myndighet til å bestemme om en utlending skal bortvises. Hovedregelen er at politiet avgjør saken ved innreise, mens Utlendingsdirektoratet avgjør saken i spesielle tilfeller eller etter sju dager.AI

Endret 19. juni 2026
Endringshistorikk (3)
  • 19. juni 2026Endringslov til politiloven og tvangsfullbyrdelsesloven m.m.
  • 19. juni 2020Midl. lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen
  • 20. desember 2018Endringslov til utlendingsloven (tilbakeholdelse og innbringelse m.m.)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 20 des 2018 nr. 117 (ikr. 1 jan 2019 iflg. res. 20 des 2018 nr. 2065), 19 juni 2020 nr. 83 (ikr. 1 juli 2020 iflg. vedtak 29 juni 2020 nr. 1412), 19 juni 2026 nr. 45 (i kraft 1 juli 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1146).

Se ogsåUtlendingsloven § 17 første leddUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 73omtalt i 4 kilder →1 forskrift →

§ 19

Utlendingens plikt til å gi melding til myndighetene

Utlendinger som har fått oppholdstillatelse før innreise, skal senest innen én uke etter innreise melde seg for politiet på oppholdsstedet. Utlendinger som skifter bopel mens behandlingen av sak om oppholdstillatelse pågår, skal gi melding om dette til politiet. Når en utlending har fått avslag på en søknad om oppholdstillatelse, gjelder det samme fram til utlendingen har forlatt riket. Kongen kan i forskrift gi regler om at en utlending som ikke trenger oppholdstillatelse eller som har permanent oppholdstillatelse, skal gi melding til politiet om sin bopel i riket og melding til vedkommende myndighet om sitt arbeid eller erverv.

Utlendinger med oppholdstillatelse må melde seg til politiet kort tid etter innreise. Det skal også gis beskjed til politiet ved flytting mens en søknad behandles eller etter et avslag.AI

Endret 29. april 2022 · i kraft 29. april 2022
Endringshistorikk (6)

omtalt i 2 kilder →referert av 4 →2 forskrifter →

§ 20

Plikt i andre tilfeller til å gi melding til myndighetene

Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om at: a) den som driver hotell, pensjonat, losjihus, leirplass og lignende, skal føre fortegnelse over alle som overnatter og gi politiet melding om dem, samt at også andre kan pålegges å gi melding til politiet når en utlending overnatter hos dem hvis sikkerhets- eller beredskapshensyn tilsier dette, b) den som tar en utlending i sin tjeneste eller gir en utlending lønnet arbeid, skal melde dette til politiet før arbeidet begynner, c) den som driver arbeidsformidling skal gi melding til politiet om de utlendingene som søker eller får arbeid, d) folkeregisteret skal gi melding til politiet om utlendinger som meldes inn og ut, e) utdanningsinstitusjoner etter anmodning skal gi politiet fortegnelse over utenlandske elever eller studenter. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om hvilke opplysninger fortegnelsene skal inneholde og hvordan opplysningene skal formidles. Den det skal gis melding om, plikter å gi de opplysningene som er nødvendige for at meldeplikten kan bli oppfylt. Regler om plikt for transportør av luft- og sjøfartøy til å gi forhåndsmelding om reisende og mannskap følger av grenseloven § 16.

Myndighetene kan bestemme at visse virksomheter og personer må melde fra til politiet når utlendinger bor, jobber eller studerer i landet. Personer som det meldes om, må gi nødvendig informasjon for at dette skal kunne skje.AI

Endret 29. april 2022 · i kraft 29. april 2022
Endringshistorikk (5)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 27 mars 2020 nr. 16 (ikr. 27 mars 2020 iflg. res. 27 mars 2020 nr. 469), 20 april 2018 nr. 8 som endret ved lov 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 638).

Se ogsåGrenseloven § 16omtalt i 8 kilder →referert av 2 →1 forskrift →

§ 21

Alminnelig utlendingskontroll

I forbindelse med håndheving av bestemmelsene om utlendingers innreise og opphold i riket kan politiet stanse en person og kreve legitimasjon når det er grunn til å anta at vedkommende er utenlandsk statsborger, og tid, sted og situasjon gir grunn til slik kontroll. Ved slik kontroll må utlendingen vise legitimasjon og om nødvendig gi opplysninger for å bringe identiteten og lovligheten av oppholdet i riket på det rene. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av kontrollen, herunder om adgangen til å ta kopi av dokumenter. Ved planlagte aksjoner treffes beslutningen om kontroll i medhold av første ledd av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. For øvrig treffes beslutningen av polititjenesteperson.

Politiet kan stanse personer de antar er utenlandske statsborgere for å sjekke legitimasjon og oppholdstillatelse. Personen må da vise legitimasjon og gi nødvendige opplysninger om identitet og lovlig opphold.AI

Endret 19. juni 2026
Endringshistorikk (9)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 19 juni 2026 nr. 45 (i kraft 1 juli 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1146).

omtalt i 3 kilder →referert av 7 →1 forskrift →

§ 21 a

Tilbakeholdelse og innbringelse

Politiet kan holde tilbake en utlending eller innbringe vedkommende til politistasjon eller annet lokale som benyttes under polititjenesten når a) utlendingen ikke gir opplysninger for å bringe identiteten og lovligheten av oppholdet i riket på det rene i forbindelse med en alminnelig utlendingskontroll når politiet forlanger det, eller gir opplysninger under slik kontroll som det er grunn til å tvile på riktigheten av, eller b) utlendingen stanses i en inn- eller utreisekontroll og det foreligger, eller undersøkes om det foreligger, grunnlag for bortvisning eller utvisning. Ingen må holdes tilbake lenger enn nødvendig etter denne paragrafen og ikke ut over 4 timer. Tiden inngår i beregningen av frister etter §§ 106 a til 106 c og politiloven § 8.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 20 des 2018 nr. 117 (ikr. 1 jan 2019 iflg. res. 20 des 2018 nr. 2065), endret ved lov 19 juni 2026 nr. 45 (i kraft 1 juli 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1146).

Se ogsåPolitiloven § 8Utlendingsloven § 106 a første leddUtlendingsloven § 106 c første ledd

§ 22

Adgang til å gjennomføre utlendingskontroll

Kongen kan gi forskrift om Tolletatens og andre myndigheters adgang til å gjennomføre utlendingskontroll.

Regjeringen kan bestemme gjennom forskrifter hvem som har lov til å utføre utlendingskontroll. Dette gjelder blant annet Tolletaten og andre myndigheter.AI

Endret 29. april 2022 · i kraft 29. april 2022
Endringshistorikk (3)
  • 29. april 2022Endringslov til grenseloven, utlendingsloven og politiregisterloven
  • 29. mars 2019Lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union
  • 20. april 2012Endringslov til utlendingsloven
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 20 april 2018 nr. 8 som endret ved lov 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 638).

omtalt i 5 kilder →referert av 1 →1 forskrift →

Kapittel 3. Opphold i forbindelse med arbeid og studier mv.

§ 23

Oppholdstillatelse for arbeidstakere som skal arbeide for en arbeidsgiver i riket

Etter nærmere regler fastsatt av Kongen i forskrift kan det gis oppholdstillatelse for å utføre arbeid for en arbeidsgiver i riket når følgende vilkår er oppfylt: a) Søkeren er fylt 18 år. b) Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Dersom slik tariffavtale eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke. c) Søkeren omfattes av en kvote fastsatt av departementet eller stillingen kan ikke besettes av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området. Unntak gjelder dersom utlendingen i medhold av internasjonale avtaler som Norge er bundet av, har rett til oppholdstillatelse for å utføre arbeid. Unntak gjelder også for utenlandske sjøfolk som arbeider om bord på utenlandsk registrert sjøfartøy. d) Det foreligger et konkret tilbud om arbeid. Arbeidstilbudet skal som hovedregel gjelde heltidsarbeid for én arbeidsgiver, men unntak kan gjøres etter en konkret vurdering av stillingens art. Kongen kan fastsette i forskrift at det skal kunne gis forhåndstilsagn om oppholdstillatelse for å utføre arbeid innen bestemte næringsgrener som har behov for ekstra bemanning i avgrensede perioder. Kongen kan fastsette i forskrift at en arbeidsgiver i riket kan søke om tillatelse til å ta i arbeid et bestemt antall utenlandske arbeidstakere for tidsbegrenset arbeid (gruppetillatelse). Utlendinger som omfattes av en slik tillatelse, gis etter ankomst til riket individuelle oppholdstillatelser. Kongen kan fastsette i forskrift at en arbeidsgiver kan få adgang til å la en arbeidstaker arbeide mens søknaden om oppholdstillatelse er under behandling (ordning med tidlig arbeidsstart), herunder sette vilkår for at en arbeidsgiver kan omfattes av ordningen, pålegge arbeidsgiver plikter for å benytte ordningen og gi nærmere bestemmelser om gjennomføring av ordningen med tidlig arbeidsstart. Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om innholdet av oppholdstillatelsen, retten til permanent oppholdstillatelse, situasjonen ved arbeidsledighet og tilbakekall av oppholdstillatelsen.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 639).

referert av 4 →

§ 24

Oppholdstillatelse for å yte tjenester som utsendt arbeidstaker eller selvstendig oppdragstaker

Etter nærmere regler fastsatt av Kongen i forskrift kan det gis oppholdstillatelse for å yte tjenester når følgende vilkår er oppfylt: a) Søkeren er fylt 18 år. b) Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Dersom slik tariffavtale eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke. c) Det kan ikke skaffes innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området til oppdraget. Unntak gjelder dersom utlendingen i medhold av internasjonale avtaler som Norge er bundet av, har rett til oppholdstillatelse for å utføre arbeid. Kongen kan i forskrift fastsette at utlendinger som er fagutdannet eller har spesielle kvalifikasjoner, skal kunne få oppholdstillatelse uten en individuell vurdering av om det kan skaffes innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området. d) Det foreligger et konkret tilbud om oppdrag. Tilbudet skal som hovedregel gjelde for én oppdragsgiver, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Kongen kan fastsette i forskrift at en oppdragsgiver kan søke om tillatelse til å ta i arbeid et bestemt antall utenlandske tjenesteytere for tidsbegrenset arbeid (gruppetillatelse). Utlendinger som omfattes av en slik tillatelse, gis etter ankomst til riket individuelle oppholdstillatelser. Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om innholdet av oppholdstillatelsen og tilbakekall av oppholdstillatelsen. Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.

Det kan gis oppholdstillatelse for å yte tjenester som utsendt arbeidstaker eller selvstendig oppdragstaker. Dette krever at visse vilkår om alder, lønn, arbeidskraft og konkret oppdrag er oppfylt. Tillatelsen gir ikke rett til permanent opphold.AI

Endret 17. juni 2022
Endringshistorikk (3)
  • 17. juni 2022Endringslov til utlendingsloven
  • 11. juni 2021Endringslov til politiregisterloven og utlendingsloven
  • 11. mai 2021Endringslov til utlendingsloven (lovfesting av omsorgsansvaret for enslige mindreårige som bor i asylmottak)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

referert av 2 →1 forskrift →

§ 25

Oppholdstillatelse for å drive selvstendig næringsvirksomhet

En utlending som er fylt 18 år, og som skal drive varig selvstendig næringsvirksomhet i Norge, kan få oppholdstillatelse dersom det godtgjøres at det er økonomisk grunnlag for driften. Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om vilkårene for oppholdstillatelse etter første ledd, innholdet av oppholdstillatelsen, retten til permanent oppholdstillatelse og tilbakekall av oppholdstillatelsen.

Voksne utlendinger kan få oppholdstillatelse for å drive varig selvstendig næringsvirksomhet i Norge. Det er et krav at det bevises at det finnes et økonomisk grunnlag for driften.AI

Endret 29. april 2022 · i kraft 29. april 2022

omtalt i 4 kilder →referert av 2 →1 forskrift →

§ 26

Oppholdstillatelse for studier og for vitenskapelig, religiøst eller kulturelt formål o.a

Kongen kan i forskrift fastsette regler for når oppholdstillatelse kan gis av andre grunner enn det som følger av de ulike bestemmelsene i loven, så langt det ikke berører hovedprinsipper ved innvandringsreguleringen. Kongen kan herunder gi regler om a) oppholdstillatelse til fremme av vitenskapelig, religiøst eller kulturelt samarbeid og utvikling i saker som etter sin art faller utenfor reglene i §§ 23, 24 og 25, og b) oppholdstillatelse for å ta utdanning og lignende. Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om innholdet av oppholdstillatelsen, retten til permanent oppholdstillatelse og tilbakekall av oppholdstillatelsen.

Reglene åpner for at det kan gis oppholdstillatelse for studier, utdanning eller for å fremme vitenskapelig, religiøst og kulturelt samarbeid. Detaljer om slike tillatelser fastsettes i egne forskrifter.AI

Endret 29. april 2022 · i kraft 29. april 2022

Se ogsåUtlendingsloven § 23 første leddUtlendingsloven § 24Utlendingsloven § 25omtalt i 1 kilde →2 forskrifter →

§ 27

Tilsyn med at vilkår for tillatelser følges og tiltak ved brudd på vilkårene

Arbeidstilsynet fører tilsyn med at virksomhetene følger vilkårene for oppholdstillatelse når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår og stillingens omfang. Arbeidstilsynet fører også tilsyn med at vilkårene for oppholdstillatelse for arbeidstakere som nevnt i kapittel 13 følges. Arbeidstilsynet gir de påleggene og treffer de vedtakene ellers som er nødvendige for gjennomføringen av tilsyn etter første ledd. Arbeidsmiljøloven § 18-4, § 18-5, § 18-6 første, annet, sjette, sjuende og åttende ledd samt §§ 18-7, 18-8, 18-10, 18-10 a, 18-12 og 18-13 får tilsvarende anvendelse ved tilsyn etter loven her. En eventuell oppdragsgiver skal også gjøres kjent med pålegg og andre enkeltvedtak. Ved mistanke om overtredelse av vilkårene eller om at utlendingen ikke har nødvendig oppholdstillatelse, skal Arbeidstilsynet varsle utlendingsmyndighetene. Havindustritilsynet har innenfor sitt myndighetsområde tilsvarende tilsynsansvar og myndighet som nevnt i første, annet og tredje ledd. Dersom en arbeidsgiver overfor sine utenlandske arbeidstakere grovt eller gjentatte ganger bryter regler gitt i eller i medhold av loven her som skal verne om arbeidstakeres lønns- eller arbeidsvilkår, kan Utlendingsdirektoratet treffe vedtak om at det ikke skal innvilges oppholdstillatelse for å utføre arbeid hos vedkommende arbeidsgiver. Vedtak etter denne bestemmelsen skal gjelde for to år. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder fastsette at vedtak etter bestemmelsen skal gjelde for mindre enn to år. Vedtak etter femte ledd berører ikke retten til oppholdstillatelse etter kapittel 13.

Arbeidstilsynet og Havindustritilsynet kontrollerer at arbeidsgivere følger reglene for lønn og arbeidsvilkår for utlendinger med oppholdstillatelse. Ved grove eller gjentatte brudd kan Utlendingsdirektoratet nekte utstedelse av oppholdstillatelser for arbeid hos den aktuelle arbeidsgiveren i inntil to år.AI

Endret 20. juni 2025
Endringshistorikk (9)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 14 juni 2013 nr. 32 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 14 juni 2013 nr. 617), 29 mai 2020 nr. 58 (ikr. 1 juli 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1098), 22 mars 2024 nr. 11 (i kraft 1 april 2024 iflg. res. 22 mars 2024 nr. 516), 20 juni 2025 nr. 34 (i kraft 1 juli 2025 iflg. res. 20 juni 2025 nr. 1099).

Se ogsåArbeidsmiljøloven § 18-4Arbeidsmiljøloven § 18-5Arbeidsmiljøloven § 18-6 første leddArbeidsmiljøloven § 18-7omtalt i 12 kilder →referert av 1 →

§ 27 a

Misbruk av ordningen med tidlig arbeidsstart

Kongen kan fastsette forskrift om sanksjoner mot arbeidsgiver som misbruker ordningen med tidlig arbeidsstart.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).
§ 27 b

Utestengelse av vertsfamilier fra au pair-ordningen

Dersom en vertsfamilie bryter vilkår gitt i eller i medhold av loven her om oppholdstillatelse til au pair, kan Utlendingsdirektoratet treffe vedtak om at det ikke skal gis oppholdstillatelse til au pair hos vedkommende vertsfamilie. Vedtaket skal gjelde for opptil ti år eller varig, avhengig av forholdets art, omfang og varighet. Det samme gjelder dersom en person i vertsfamilien er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff og forholdet er begått mot den som på gjerningstidspunktet var au pair hos vedkommende. Når det er tatt ut siktelse eller tiltale i en slik sak, kan Utlendingsdirektoratet treffe vedtak om at det ikke skal gis oppholdstillatelse til au pair hos vedkommende vertsfamilie frem til straffesaken er rettskraftig avgjort. Vedtak etter første eller annet ledd berører ikke retten til opphold etter kapittel 13.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 91 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 21 juni 2013 nr. 712), endret ved lover 18 des 2015 nr. 127 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625), 29 mai 2020 nr. 58 (ikr. 1 juli 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1098). Oppheves ved lov 20 juni 2025 nr. 84 (i kraft 15 mars 2027 iflg. endringsloven del III nr. 2).

referert av 1 →

Kapittel 4. Beskyttelse

§ 28

Oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl)

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl). Ved vurderingen etter første ledd skal det tas hensyn til om søkeren er barn. Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse. Retten til anerkjennelse som flyktning etter første ledd gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra. Med de unntakene som er fastsatt av Kongen i forskrift, har også ektefelle eller samboer til en utlending som gis oppholdstillatelse som flyktning etter annet ledd, og flyktningens barn under 18 år uten ektefelle eller samboer, rett til oppholdstillatelse som flyktning. Når en utlending har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse etter denne bestemmelsen, skal vedtaksmyndigheten av eget tiltak vurdere om bestemmelsene i § 38 skal anvendes. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om anvendelsen av denne paragrafen og §§ 29 og 30.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 22 juni 2012 nr. 50 (ikr. 1 sep 2012 iflg. res. 22 juni 2012 nr. 583), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 okt 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005).

Se ogsåUtlendingsloven § 38Utlendingsloven § 29 første leddUtlendingsloven § 30 første leddreferert av 20 →

§ 29

Nærmere om forfølgelse etter § 28 første ledd bokstav a

For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, eller b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a. Forfølgelse kan blant annet ta form av a) fysisk eller psykisk vold, herunder seksualisert vold, b) lovgivning og administrative, politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv eller praktiseres på en diskriminerende måte, c) strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig eller diskriminerende, d) fravær av muligheten for rettslig overprøving når dette fører til straffer som er uforholdsmessige eller diskriminerende, e) strafforfølgelse for å nekte militærtjeneste i en konflikt der slik tjeneste vil inkludere forbrytelser eller handlinger som nevnt i § 31 første ledd, eller f) handlinger som er rettet særskilt mot kjønn eller mot barn. Forfølger kan være a) staten, b) organisasjoner eller grupperinger som kontrollerer statsapparatet eller en så stor del av statens territorium at utlendingen ikke kan henvises til å søke beskyttelse i andre deler av landet, jf. § 28 femte ledd, eller c) ikke-statlige aktører dersom de aktørene som er nevnt i bokstav a og b, inkludert internasjonale organisasjoner, er ute av stand til eller ikke er villige til å treffe rimelige tiltak for å forhindre forfølgelsen, blant annet gjennom et virksomt system for å avdekke, rettsforfølge og straffe handlinger som utgjør forfølgelse.

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 31referert av 1 →

§ 30

Nærmere om grunnlaget for forfølgelse etter § 28 første ledd bokstav a

Ved anvendelsen av § 28 første ledd bokstav a skal følgende legges til grunn ved vurderingen av grunnlaget for forfølgelsen: a) Religion skal særlig anses å omfatte -) religiøse og andre typer livssyn, -) deltakelse i eller tilsiktet fravær fra formell gudsdyrkelse, enten det skjer privat eller offentlig, alene eller sammen med andre, -) andre handlinger eller meningsytringer knyttet til vedkommendes religion eller livssyn, -) individuelle eller kollektive handlemåter som er diktert av religiøs eller livssynsmessig overbevisning, -) frihet til å skifte religion eller annet livssyn. b) Nasjonalitet skal foruten statsborgerskap eller mangel på statsborgerskap også omfatte medlemskap i en gruppe som er definert ved sin kulturelle, etniske eller språklige identitet, geografiske eller politiske opprinnelse eller forbindelse med befolkningen i en annen stat. c) En spesiell sosial gruppe skal særlig anses å omfatte en gruppe mennesker som har et felles kjennetegn ut over faren for å bli forfulgt, og som oppfattes som en gruppe av samfunnet. Det felles kjennetegnet kan være iboende eller av andre grunner uforanderlig, eller for øvrig utgjøres av en væremåte eller en overbevisning som er så grunnleggende for identitet, samvittighet eller utøvelse av menneskerettigheter at et menneske ikke kan forventes å oppgi den. Tidligere ofre for menneskehandel skal anses som medlemmer av en spesiell sosial gruppe. d) Politisk oppfatning skal særlig anses å omfatte oppfatninger om de aktuelle forfølgerne eller deres politikk eller metoder, uansett om søkeren har handlet i henhold til denne oppfatningen. Ved vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse er det uten betydning om søkeren har de kjennetegn eller den oppfatning som fører til forfølgelsen, jf. § 28 første ledd bokstav a, såfremt forfølgeren mener at søkeren har kjennetegnet eller oppfatningen.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 20 jan 2012 nr. 5 (ikr. 1 sep 2012 iflg. res. 22 juni 2012 nr. 584).

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddreferert av 1 →

§ 31

Utelukkelse fra rett til anerkjennelse som flyktning etter § 28

Rett til anerkjennelse som flyktning etter § 28 første ledd foreligger ikke dersom utlendingen faller inn under flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1D eller E, eller dersom det er alvorlig grunn til å anta at utlendingen a) har gjort seg skyldig i en forbrytelse mot freden, en krigsforbrytelse eller en forbrytelse mot menneskeheten, slik disse forbrytelsene er definert i internasjonale avtaler som tar sikte på å gi bestemmelser om slike forbrytelser, b) har gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse utenfor Norges grenser, før han fikk adgang til Norge som flyktning, eller c) har gjort seg skyldig i handlinger som er i strid med FNs formål og prinsipper. Retten til anerkjennelse som flyktning etter § 28 første ledd bokstav b foreligger heller ikke dersom utlendingen har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for det norske samfunnet. Dersom det er grunnlag for utvisning av en utlending av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser etter § 126 annet ledd, gjelder § 126 femte ledd. Rett til anerkjennelse som flyktning etter § 28 første ledd bokstav b foreligger heller ikke dersom utlendingen forlot hjemlandet kun for å unngå straffereaksjoner for en eller flere straffbare handlinger som kunne ha blitt straffet med fengsel dersom handlingene var blitt begått i Norge. Dersom en utlending som faller inn under første ledd bokstav a eller c eller annet ledd, allerede har fått oppholdstillatelse som flyktning etter § 28, kan oppholdstillatelsen kalles tilbake. For utlendinger som faller inn under første til fjerde ledd, men som etter § 73 annet ledd likevel er vernet mot utsendelse, gjelder § 74.

Enkelte personer kan nektes status som flyktning. Dette gjelder blant annet hvis personen har begått alvorlige forbrytelser, krigsforbrytelser eller handlinger som strider mot FNs prinsipper. I noen tilfeller kan en allerede gitt oppholdstillatelse trekkes tilbake.AI

Endret 29. mai 2020
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 126 første leddUtlendingsloven § 73Utlendingsloven § 74omtalt i 4 kilder →referert av 8 →

§ 32

Internasjonalt samarbeid mv. om behandling av søknader om opphold av beskyttelsesgrunner

En søknad om oppholdstillatelse etter § 28 kan nektes realitetsbehandlet dersom søkeren a) har fått asyl eller annen form for beskyttelse i et annet land, b) kan kreves mottatt av et annet land i henhold til forordning (EU) 2024/1351 om asyl- og migrasjonshåndtering, jf. fjerde ledd, c) kan kreves mottatt av en annen nordisk stat etter reglene i den nordiske passkontrolloverenskomsten, d) har reist til riket etter å ha hatt opphold i en stat eller et område hvor utlendingen ikke var forfulgt. I tilfeller som nevnt i første ledd bokstav b, c og d skal søknaden om oppholdstillatelse etter § 28 likevel tas til realitetsbehandling dersom utlendingen har en tilknytning til riket som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle den. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om når en søknad som faller inn under første ledd, skal realitetsbehandles. Adgangen til å nekte realitetsbehandling etter første ledd gjelder likevel ikke dersom § 73 er til hinder for det. Forordning (EU) 2024/1351 om asyl- og migrasjonshåndtering del III, V og VII og forordning (EU) 2024/1359 om håndtering av krise- og force majeure-situasjoner innenfor asyl- og migrasjonsområdet artikkel 12 og 13, samt artikkel 1 til 6 i den utstrekning de gjelder for artikkel 12 og 13, gjelder som lov. Kongen kan i forskrift gi regler om definisjoner og gjennomføring av bestemmelsen. I en krisesituasjon med ekstraordinært høye ankomster av asylsøkere kan Kongen i statsråd beslutte at søknader om beskyttelse, jf. § 28, skal kunne nektes realitetsbehandlet dersom søkeren ankommer direkte fra en nordisk stat. Kongen i statsråd kan beslutte at myndighet til å nekte realitetsbehandling, og myndighet til å bortvise i medhold av § 17 første ledd, i slike tilfeller legges til polititjenesteperson. Kongen i statsråd kan beslutte at nektelse av realitetsbehandling, og bortvisning i medhold av § 17 første ledd, i slike tilfeller ikke anses som enkeltvedtak. Bestemmelsene i første til tredje punktum gjelder uten hensyn til hva som ellers ville fulgt av fjerde ledd. Det gjelder ikke plikt til forhåndsvarsling etter forvaltningsloven § 37 før Kongen i statsråd fatter beslutninger som nevnt i første til tredje punktum. Beslutninger som treffes av Kongen i statsråd i medhold av femte ledd skal fortrinnsvis gjelde for to uker og maksimalt seks uker. Nevnte beslutninger kan fornyes én gang. Beslutningen kan fornyes ytterligere én gang dersom behovet oppstår når Stortinget ikke er samlet.
Noter (3)
  • EndringEndret ved lover 17 des 2013 nr. 132 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 17 des 2013 nr. 1480), 20 nov 2015 nr. 94, 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 sep 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005), 20 nov 2015 nr. 94 som endret ved lov 15 des 2017 nr. 108, 21 juni 2019 nr. 47 (ikr. 1 okt 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 811), 12 juni 2026 nr. 29 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1059), 19 juni 2026 nr. 45 (i kraft 1 juli 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1146).
  • Note 1Inntatt her etter lovteksten.
  • Note 2Uoffisiell norsk oversettelse av forordning (EU) 2024/1351 og forordning (EU) 2024/1359 kan leses som vedlegg til prop. 37 LS (2025-2026) .

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 73Utlendingsloven § 17 første leddForvaltningsloven § 37referert av 18 →

§ 33

Adgang til å stille saksbehandlingen i bero ved utsikt til bedring av situasjonen i et område

Når det foreligger konkrete omstendigheter som kan begrunne en forventning om snarlig bedring i situasjonen i det området søkere om oppholdstillatelse etter § 28 kommer fra, kan departementet beslutte at behandlingen av søknadene fra personer fra dette området skal stilles i bero i inntil seks måneder. På samme vilkår kan perioden hvor saksbehandlingen stilles i bero, forlenges med ytterligere seks måneder.

Departementet kan velge å sette søknader om oppholdstillatelse på vent dersom det er grunn til å tro at situasjonen i søkerens hjemområde snart vil bli bedre. Denne venteperioden kan vare i inntil seks måneder og forlenges med ytterligere seks måneder.AI

Endret 11. juni 2021

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første ledd

§ 34

Kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon

Dersom det foreligger en massefluktsituasjon, kan Kongen i statsråd beslutte at det kan gis kollektiv beskyttelse etter denne paragrafen. Kongen i statsråd beslutter også når adgangen til å gi kollektiv beskyttelse skal bortfalle. En utlending som omfattes av massefluktsituasjonen som nevnt i første ledd, og som kommer til riket eller er her når denne paragrafen får anvendelse, kan etter søknad få en midlertidig oppholdstillatelse på grunnlag av en gruppevurdering (kollektiv beskyttelse). Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Tillatelsen gjelder for ett år og kan fornyes eller forlenges i inntil fem år fra det tidspunktet utlendingen første gang fikk oppholdstillatelse. Deretter kan det gis en midlertidig tillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Etter tre år med slik tillatelse skal det gis permanent oppholdstillatelse såfremt vilkårene for å inneha tillatelsen fortsatt er til stede og vilkårene for øvrig er oppfylt, jf. § 62. En søknad om beskyttelse etter § 28 fra en utlending som nevnt i annet ledd kan stilles i bero i inntil fem år fra det tidspunktet utlendingen første gang fikk tillatelse. Når adgangen til å gi kollektiv beskyttelse er bortfalt, eller det er gått fem år siden utlendingen første gang fikk tillatelse, skal utlendingen informeres om at søknaden bare vil bli tatt under behandling dersom utlendingen innen en fastsatt frist uttrykkelig tilkjennegir et ønske om det. Vedtak etter annet og tredje ledd treffes av Utlendingsdirektoratet. Direktoratet kan gi politiet myndighet til å gi oppholdstillatelse og stille søknader som nevnt i bero. Forvaltningsloven §§ 28 til 34 om klage gjelder ikke for tillatelser etter annet ledd første til fjerde punktum. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

Ved en massefluktsituasjon kan myndighetene gi kollektiv beskyttelse i form av midlertidig oppholdstillatelse. Tillatelsen gis basert på en gruppevurdering og kan etter hvert føre til permanent oppholdstillatelse.AI

Endret 3. juli 2026 · i kraft 1. juli 2026
Endringshistorikk (5)
  • 3. juli 2026Overgangsbestemmelser til lov 19. juni 2026 nr. 50 om endringer i utlendingsloven (saksbehandlingsregler for kollektiv beskyttelse)
  • 19. juni 2026Delt ikraftsetting av lov 19. juni 2026 nr. 50 om endringer i utlendingsloven (saksbehandlingsregler for kollektiv beskyttelse)
  • 19. juni 2026Endringslov til utlendingsloven
  • 29. november 2024Endringslov til utlendingsloven
  • 29. august 2016Delvis ikrafts. av lov 2016:58, endr utlendingsloven
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 sep 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005), 18 des 2020 nr. 150 (ikr. 18 des 2020 iflg. res. 18 des 2020 nr. 2834, endringen gjelder fra 1 des 2020, se loven del III nr. 2), 29 nov 2024 nr. 71 (i kraft 1 jan 2025 iflg. res. 29 nov 2024 nr. 2891), 19 juni 2026 nr. 50 (i kraft 1 juli 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1136).

Se ogsåUtlendingsloven § 62 første leddUtlendingsloven § 28 første leddForvaltningsloven § 34omtalt i 33 kilder →referert av 20 →1 forskrift →

§ 35

Overføring av utlendinger etter anmodning fra internasjonale organisasjoner mv. (overføringsflyktninger)

Etter anmodning fra FNs høykommissær for flyktninger, andre internasjonale organisasjoner eller andre instanser som er fastsatt av Kongen i forskrift, kan Utlendingsdirektoratet innenfor de rammene og etter de retningslinjene som er fastsatt av overordnet myndighet, treffe vedtak om at en utlending skal gis innreisetillatelse. Kongen kan i forskrift legge vedtaksmyndigheten til et annet organ. Departementet kan, uavhengig av begrensningen i § 76 annet ledd, instruere i sak om innreisetillatelse etter bestemmelsen her. En utlending som har fått innreisetillatelse etter første ledd, får oppholdstillatelse etter denne paragrafen inntil Utlendingsdirektoratet har avgjort om utlendingen skal få oppholdstillatelse som flyktning etter § 28 eller oppholdstillatelse etter § 38. Ved vurderingen av en sak etter §§ 28 og 38 etter innreise skal det legges tilbørlig vekt på om utlendingen hadde grunn til å regne med å bli ansett som flyktning etter § 28. Forvaltningsloven kapittel IV og V om saksforberedelse og vedtak gjelder bare vedtak truffet etter innreise. Forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring gjelder der det er truffet vedtak om oppholdstillatelse etter §§ 28 eller 38. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift om anvendelsen av denne paragrafen.

Utlendingsdirektoratet kan gi innreisetillatelse til utlendinger etter anmodning fra blant annet FNs høykommissær for flyktninger. Personer som kommer på denne måten, får oppholdstillatelse frem til det er avgjort om de kan få opphold som flyktning eller på andre grunnlag.AI

Endret 11. juni 2021
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

Se ogsåUtlendingsloven § 76Utlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 38omtalt i 6 kilder →referert av 6 →2 forskrifter →

§ 36

Virkning av flyktningbedømmelse i annen stat

En utlending som har fått asyl eller reisebevis for flyktninger av en fremmed stat, skal anses som flyktning med fast bopel i denne staten. Søker en slik flyktning asyl eller reisebevis i Norge, skal den tidligere flyktningbedømmelsen ikke underkjennes med mindre den er åpenbart feilaktig eller det foreligger andre særlige grunner til det.

En person som har fått asyl eller reisebevis i et annet land, skal regnes som flyktning med fast bopel der. Hvis denne personen søker asyl i Norge, skal den tidligere avgjørelsen som hovedregel godtas.AI

Endret 11. juni 2021
§ 37

Opphør og tilbakekall av oppholdstillatelse etter §§ 28 eller 34

Ved siden av tilbakekall etter § 63 kan status som flyktning og oppholdstillatelse etter §§ 28 og 34 også tilbakekalles dersom utlendingen: a) frivillig på nytt har søkt beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av, b) etter å ha mistet sitt statsborgerskap, frivillig har gjenervervet det, c) har ervervet nytt statsborgerskap og nyter beskyttelse av det landet utlendingen er blitt borger av, d) frivillig på nytt har bosatt seg i det landet utlendingen forlot eller oppholdt seg utenfor på grunn av frykt for forfølgelse, e) ikke lenger kan nekte å nyte godt av beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av, fordi de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 28 eller fikk beskyttelse etter § 34, ikke lenger er til stede, eller f) ikke er borger av noe land, og på grunn av at de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 28 eller fikk beskyttelse etter § 34 ikke lenger er tilstede, er i stand til å vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere hadde sin bopel. Oppholdstillatelse skal ikke tilbakekalles etter første ledd bokstav e eller f dersom utlendingen kan påberope seg tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise beskyttelse fra det landet utlendingen har statsborgerrett i, eller å nekte å vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere hadde sin vanlige bopel.

Oppholdstillatelse og flyktningstatus kan trekkes tilbake dersom personen frivillig søker beskyttelse i sitt hjemland, får nytt statsborgerskap eller flytter tilbake til landet de flyktet fra. Dette kan også skje hvis grunnene til beskyttelsen ikke lenger er til stede.AI

Endret 11. juni 2021

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 34Utlendingsloven § 63omtalt i 4 kilder →referert av 2 →

Kapittel 5. Adgang til opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket

§ 38

Oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket

Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket. For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges vekt på om a) utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur, b) det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket, c) det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse, eller d) utlendingen har vært offer for menneskehandel. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen. Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, herunder a) mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag, b) de samfunnsmessige konsekvensene, c) hensynet til kontroll, og d) hensynet til respekten for lovens øvrige regler. Når det er tvil om utlendingens identitet, når behovet er midlertidig, eller når andre særlige grunner tilsier det, kan det fastsettes at a) tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, b) tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for oppholdstillatelse etter lovens kapittel 6 for utlendingens familiemedlemmer, c) tillatelsen ikke skal kunne fornyes, eller d) at tillatelsens varighet skal være kortere enn ett år. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.

Det kan gis oppholdstillatelse basert på særlig tilknytning til riket eller sterke menneskelige hensyn, selv om andre krav i loven ikke er møtt. Ved vurderingen skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.AI

Endret 25. mars 2022
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

omtalt i 37 kilder →referert av 12 →1 forskrift →

Kapittel 6. Familieinnvandring

§ 39

Referanseperson

Med referanseperson menes i denne loven den personen som søkeren ønsker å bli gjenforent med eller å etablere familieliv med.

Bestemmelsen forklarer hvem en referanseperson er i utlendingsloven. Det er den personen som søkeren ønsker å bo sammen med eller starte et familieliv med.AI

Endret 29. mai 2020
Endringshistorikk (4)

omtalt i 1 kilde →referert av 4 →

§ 40

Oppholdstillatelse for ektefeller

En søker som er ektefelle til en referanseperson, jf. § 39, har rett til oppholdstillatelse når referansepersonen er: a) norsk eller nordisk statsborger som er bosatt eller skal bosette seg i riket, b) utlending med permanent oppholdstillatelse i riket, c) utlending som har eller får lovlig opphold i riket med oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, eller d) utlending som har oppholdstillatelse etter bestemmelsen i § 34 uten at ordningen med kollektiv beskyttelse har opphørt. Det er et vilkår for oppholdstillatelse etter første ledd at begge parter er over 18 år, med mindre partene er omfattet av 24-årskravet, jf. § 41 a. Med mindre særskilte omstendigheter tilsier noe annet, er det et vilkår at ektefellene skal bo sammen. Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren. En søker som ikke har felles barn med referansepersonen og ikke har levd i et etablert samliv med referansepersonen i utlandet eller i Norge, kan nektes oppholdstillatelse dersom det er mest sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Tilsvarende gjelder særkullsbarn som søker familiegjenforening med en forelder som har fått oppholdstillatelse uten at forelderen har felles barn med referansepersonen eller har levd i et etablert samliv med referansepersonen i utlandet eller i Norge. Kongen kan gi nærmere regler om bestemmelsens anvendelse i forskrift. Oppholdstillatelse til særkullsbarn som nevnt i femte ledd skal som hovedregel nektes dersom referansepersonen (forelderens ektefelle) i løpet av de siste 10 årene er domfelt for overtredelse av straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd og den straffbare handlingen var begått mot et barn under 18 år, med mindre særlige grunner tilsier at oppholdstillatelse likevel bør gis. Oppholdstillatelse kan også nektes dersom det er grunn til å frykte at særkullsbarnet vil bli utsatt for seksuelle overgrep. Dersom forelderens ektefelle er mistenkt eller siktet for et straffbart forhold som kan få betydning for søknaden, skal søknaden stilles i bero. Kongen kan gi nærmere regler om bestemmelsens anvendelse i forskrift. Dersom referansepersonen får opphold i riket etter å ha inngått ekteskap med flere, kan bare én av de ektede få oppholdstillatelse. Dersom referansepersonen allerede er gift med en person som er bosatt i riket, kan oppholdstillatelse etter denne paragrafen ikke gis. Dersom referansepersonen tidligere har vært gift med en annen, og det fremstår som mest sannsynlig at de tidligere ektefellene akter å fortsette samlivet, kan oppholdstillatelse nektes.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 8 mai 2009 nr. 23 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 4 des 2009 nr. 1442), 21 juni 2013 nr. 90 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 21 juni 2013 nr. 711), 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 jan 2017 iflg. res. 16 des 2016 nr. 1588 og gjelder for søknader som fremmes 1 jan 2017 eller senere).

Se ogsåUtlendingsloven § 39Utlendingsloven § 34Utlendingsloven § 41 areferert av 17 →

§ 40 a

Krav til referansepersonen om fire års arbeid eller utdanning i Norge

Det er et vilkår for oppholdstillatelse etter § 40 at referansepersonen har arbeidet eller tatt utdanning i Norge i fire år, når referansepersonen har a) asyl, jf. § 28, b) oppholdstillatelse etter innreisetillatelse som overføringsflyktning, jf. § 35 tredje ledd, c) kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon, jf. § 34, d) oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. § 38, e) oppholdstillatelse som familiemedlem, jf. §§ 40 til 53, eller f) permanent oppholdstillatelse på grunnlag av tillatelsene nevnt i bokstav a til e, jf. § 62. Vilkåret i første ledd gjelder ikke når a) ekteskapet var inngått eller partene har unnfanget barn før tidspunktet for referansepersonens innreise i riket, eller b) partene har inngått ekteskap eller unnfanget barn mens begge har hatt oppholdstillatelse i Norge. Det kan gjøres unntak fra vilkåret dersom særlige grunner, herunder hensynet til familiens enhet, taler for det. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 8 mai 2009 nr. 23 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 4 des 2009 nr. 1442), endret ved lov 20 jan 2012 nr. 5 (ikr. 1 feb 2012 iflg. res. 20 jan 2012 nr. 37).

Se ogsåUtlendingsloven § 53Utlendingsloven § 62 første leddUtlendingsloven § 40 første leddUtlendingsloven § 28 første leddreferert av 2 →

§ 41

Oppholdstillatelse for samboere

En søker som har levd i et fast og etablert samboerforhold i minst to år med en referanseperson som nevnt i § 40 første ledd, har rett til oppholdstillatelse når partene akter å fortsette samlivet. En søker som ikke har levd i et fast og etablert samboerforhold med en referanseperson som nevnt i § 40 første ledd, har rett til oppholdstillatelse dersom partene har barn sammen og akter å fortsette samlivet. Bestemmelsene i § 40 a første, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende, med mindre a) barnet ble unnfanget før tidspunktet for referansepersonens innreise i riket, eller b) barnet ble unnfanget mens begge parter har hatt oppholdstillatelse i Norge. Oppholdstillatelse kan gis til en søker som ikke har levd i et fast og etablert samboerforhold med referansepersonen i minst to år, dersom partene venter barn sammen og akter å fortsette samlivet. Bestemmelsen i annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Det er et vilkår for oppholdstillatelse etter denne paragrafen at begge parter er over 18 år, med mindre partene er omfattet av 24-årskravet, jf. § 41 a. Det er videre et vilkår at ingen av partene er gift. Selv om en av partene er gift, kan det gis oppholdstillatelse hvis det har vært varige hindringer for å oppfylle dette vilkåret. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.

Samboere kan få oppholdstillatelse hvis de har levd sammen i minst to år eller har barn sammen, og ønsker å fortsette samlivet. Begge må være over 18 år og som hovedregel ikke være gift.AI

Endret 20. april 2018
Endringshistorikk (4)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 8 mai 2009 nr. 23 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 4 des 2009 nr. 1442), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 jan 2017 iflg. res. 16 des 2016 nr. 1588 og gjelder for søknader som fremmes 1 jan 2017 eller senere).

Se ogsåUtlendingsloven § 40 første leddUtlendingsloven § 40 aUtlendingsloven § 41 aomtalt i 4 kilder →referert av 5 →1 forskrift →

§ 41 a

24-årskrav for familieetablering

Det er et vilkår for oppholdstillatelse etter §§ 40 (ektefeller) og 41 (samboere) at begge parter har fylt 24 år, med mindre a) ekteskapet var inngått eller samlivet var etablert før tidspunktet for referansepersonens innreise i Norge, eller b) partene har inngått ekteskap eller levd i et etablert samliv i Norge mens begge har hatt oppholdstillatelse eller norsk eller nordisk statsborgerskap. Det kan gjøres unntak fra vilkåret dersom det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 jan 2017 iflg. res. 16 des 2016 nr. 1588 og gjelder for søknader som fremmes 1 jan 2017 eller senere).

Se ogsåUtlendingsloven § 40 første leddUtlendingsloven § 41referert av 3 →

§ 42

Oppholdstillatelse for barn

En søker som er barn under 18 år, jf. § 50, uten ektefelle eller samboer, har rett til oppholdstillatelse når begge foreldrene har eller får oppholdstillatelse som nevnt i § 40 første ledd. En søker som er barn under 18 år uten ektefelle eller samboer, har rett til oppholdstillatelse når én av foreldrene har oppholdstillatelse som nevnt i § 40 første ledd, med mindre hensynet til barnets beste taler mot det. Det er et vilkår at referansepersonen har foreldreansvaret, alene eller felles med den andre av foreldrene. Er foreldreansvaret felles, må samtykke foreligge fra den andre av foreldrene, med mindre dette er umulig å innhente, eller særlige grunner tilsier at oppholdstillatelse uansett bør gis. Dersom referansepersonen har flere enn én ektefelle, kan oppholdstillatelse bare gis til flere enn ett barn når de er helsøsken. Første og annet ledd gjelder tilsvarende for barn under 18 år som blir adoptert etter utenlandsk lov, eller vil bli adoptert etter lov 16. juni 2017 nr. 48 om adopsjon. Samtykke må være gitt av Barne-, ungdoms- og familieetaten før barnet er kommet til riket. En søker som er barn under 21 år uten ektefelle eller samboer, og som er forsørget av en utlending som er borger av en stat som har tiltrådt Den europeiske sosialpakt 18. oktober 1961, har rett til opphold når begge foreldrene har oppholdstillatelse som nevnt i § 40 første ledd i riket.

Barn under 18 år uten ektefelle eller samboer kan få oppholdstillatelse hvis foreldrene har det. Det kreves at forelderen som søker har foreldreansvaret, og at det i mange tilfeller foreligger samtykke fra den andre forelderen.AI

Endret 19. juni 2020 · i kraft 1. november 2020
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 20 jan 2012 nr. 5 (ikr. 1 feb 2012 iflg. res. 20 jan 2012 nr. 37), 21 juni 2019 nr. 47 (ikr. 1 okt 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 811).

Se ogsåUtlendingsloven § 50Utlendingsloven § 40 første leddomtalt i 4 kilder →referert av 3 →

§ 43

Familiegjenforening mellom barn med opphold etter §§ 28 eller 34 og barnets foreldre og søsken

Søkere som er foreldre til barn under 18 år med opphold i riket etter §§ 28 eller 34, har rett til opphold. Det er et vilkår at søkerne skal bo sammen med barnet. Dersom en av barnets foreldre har oppholdstillatelse i Norge, er det et vilkår at søkeren ikke er gift med eller skal bo sammen med denne forelderen. Dersom søkeren er enslig mor eller far, har den av foreldrene som hadde foreldreansvaret og som barnet bodde fast sammen med i hjemlandet, fortrinnsrett til opphold i Norge. Første ledd første og annet punktum gjelder tilsvarende for søsken under 18 år som ikke har ektefelle eller samboer, og som bor sammen med foreldrene, eller den av dem som får opphold. Dersom oppholdstillatelse vil føre til en situasjon der flere enn to personer lever i et samliv som gifte, samboere eller en kombinasjon av dette, kan oppholdstillatelse til en søker som gjenforenes med en annen ektefelle, nektes. Oppholdstillatelse kan også nektes dersom tillatelsen vil lede til at søkeren blir gjenforent med en tidligere ektefelle, og det er sannsynlig at søkeren har til hensikt å gjenoppta samlivet med denne.

Foreldre og søsken under 18 år kan få opphold for å bli gjenforent med et barn som allerede har opphold. Det er et krav at de skal bo sammen med barnet.AI

Endret 20. juni 2025 · i kraft 15. mars 2027
Endringshistorikk (3)
  • 20. juni 2025Endringslov til utlendingsloven mv.
  • 20. juni 2025Delt ikraftsetting av lov 20. juni 2025 nr. 84 om endringer i utlendingsloven mv. (familieinnvandring m.m.)
  • 11. juni 2021Endringslov til politiregisterloven og utlendingsloven
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 20 juni 2025 nr. 84 (i kraft 1 aug 2025 iflg. res. 20 juni 2025 nr. 1125).

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 34omtalt i 6 kilder →

§ 44

Familiegjenforening mellom norsk barn og barnets mor eller far

En søker som er mor eller far til norsk barn under 18 år som søkeren har foreldreansvaret for og bor fast sammen med, har rett til oppholdstillatelse for å bo sammen med barnet i Norge. Det er et vilkår at søkeren ikke er gift med eller skal bo sammen med barnets andre forelder. Oppholdstillatelse kan likevel nektes dersom dette ville lede til at søkeren ville bli gjenforent med en herboende ektefelle som allerede er gift med eller samboer med en annen person her. Det samme gjelder dersom søkeren og den herboende forelderen ikke er gift på søknadstidspunktet, men det på et tidligere tidspunkt har bestått et bigamt forhold mellom søkeren, den herboende forelderen og dennes nåværende ektefelle eller samboer. Kongen kan fastsette utfyllende bestemmelser i forskrift om adgang til å nekte oppholdstillatelse etter annet ledd.

Foreldre til norske barn under 18 år kan få oppholdstillatelse for å bo med barnet i Norge. Dette gjelder dersom forelderen har foreldreansvaret og bor fast med barnet, og ikke er gift med eller skal bo med barnets andre forelder.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).
§ 45

Oppholdstillatelse for mor eller far som skal ha samvær med norsk barn

En søker som er mor eller far til norsk barn under 18 år som bor fast sammen med den andre av foreldrene i riket, har rett til oppholdstillatelse. Det er et vilkår at søkeren: a) har bodd sammen med barnet eller har utøvet samvær av et visst omfang det siste året i utlandet, b) har samværsrett av et visst omfang i riket, og c) sannsynliggjør at samvær vil bli utøvet. Oppholdstillatelse kan likevel nektes dersom dette ville lede til at søkeren ville bli gjenforent med en herboende ektefelle som allerede er gift med eller samboer med en annen person her. Det samme gjelder dersom søkeren og den herboende forelderen ikke er gift på søknadstidspunktet, men det på et tidligere tidspunkt har bestått et bigamt forhold mellom søkeren, den herboende forelderen og dennes nåværende ektefelle eller samboer. Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser i forskrift om tidsberegningen etter første ledd bokstav a og om kravet til omfanget av samværsretten etter bokstav a og b. Kongen kan også fastsette utfyllende bestemmelser i forskrift om adgang til å nekte oppholdstillatelse etter annet ledd.

Foreldre til et norsk barn under 18 år kan få oppholdstillatelse for å ha samvær med barnet. Det kreves at forelderen har hatt kontakt med barnet det siste året, har samværsrett i riket og kan sannsynliggjøre at samværet vil bli gjennomført.AI

1 forskrift →

§ 46

Oppholdstillatelse for enslig mor eller far med barn over 18 år i Norge

Mor eller far til en referanseperson som nevnt i § 40 første ledd kan gis oppholdstillatelse dersom referansepersonen er søkerens barn over 18 år. Det er et vilkår at søkeren er over 60 år og uten ektefelle, samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

En enslig mor eller far kan få oppholdstillatelse dersom barnet deres bor i Norge. Det kreves at søkeren er over 60 år og ikke har partner eller andre nære slektninger i hjemlandet.AI

Se ogsåUtlendingsloven § 40 første leddomtalt i 1 kilde →

§ 47

Korttidsopphold for å besøke barn i riket

Oppholdstillatelse av inntil ni måneders varighet kan gis til foreldre som skal besøke en referanseperson som nevnt i § 40 første ledd bokstav a til c, når referansepersonen er søkerens barn og er bosatt i riket. Det er en forutsetning at søkeren returnerer til hjemlandet etter besøksperioden. Innvandringsregulerende hensyn skal være med i vurderingen av om tillatelse bør gis. Oppholdstillatelse etter denne paragrafen gir ikke rett til å ta arbeid og danner ikke grunnlag for permanent opphold. Tillatelsen kan ikke fornyes eller forlenges. Ny tillatelse etter denne bestemmelsen kan tidligst gis etter ett års opphold utenfor riket. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

Foreldre kan få oppholdstillatelse i inntil ni måneder for å besøke barnet sitt i riket. Tillatelsen gir ikke rett til å jobbe eller bo permanent, og kan ikke forlenges. Det kreves at foreldrene returnerer til hjemlandet etter besøket.AI

Se ogsåUtlendingsloven § 40 første ledd1 forskrift →

§ 48

Oppholdstillatelse for å inngå ekteskap

Oppholdstillatelse med inntil seks måneders varighet kan gis til en søker som skal inngå ekteskap etter innreisen med en referanseperson som nevnt i § 40 første ledd. Det er et vilkår at begge parter er over 24 år. Bestemmelsene i § 40 tredje, femte og sjuende ledd, § 40 a og § 41 a gjelder tilsvarende. Dersom partene er omfattet av unntak fra 24-årskravet, jf. § 41 a, er det et vilkår at begge parter er over 18 år. Kongen kan fastsette nærmere vilkår i forskrift. Oppholdstillatelse etter denne paragrafen danner ikke grunnlag for permanent opphold. Tillatelsen kan ikke forlenges eller fornyes.

Det kan gis oppholdstillatelse i inntil seks måneder for å gifte seg med en referanseperson. Som hovedregel må begge partene være over 24 år, men i visse tilfeller holder det at begge er over 18 år. Tillatelsen gir ikke rett til permanent opphold og kan ikke forlenges.AI

Endret 20. april 2018
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 8 mai 2009 nr. 23 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 4 des 2009 nr. 1442), 21 juni 2013 nr. 90 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 21 juni 2013 nr. 711), 20 apr 2018 nr. 10 (ikr. 20 apr 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 589).

Se ogsåUtlendingsloven § 40 første leddUtlendingsloven § 40 aUtlendingsloven § 41 aomtalt i 4 kilder →referert av 4 →1 forskrift →

§ 49

Familieinnvandring i andre tilfeller

Dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det, kan oppholdstillatelse også gis til andre familiemedlemmer enn nevnt i §§ 40 til 53, og det kan gjøres unntak fra vilkår knyttet til referansepersonens status. Ved vurderingen av om oppholdstillatelse bør innvilges, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Når særlige grunner tilsier det, kan det fastsettes at tillatelsen ikke kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller at oppholdstillatelsen ikke gir rett til å ta arbeid. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

Det kan gis oppholdstillatelse til andre familiemedlemmer dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn. Det kan i visse tilfeller settes begrensninger på arbeid eller permanent opphold.AI

Endret 11. juni 2021

Se ogsåUtlendingsloven § 40 første leddUtlendingsloven § 53omtalt i 2 kilder →1 forskrift →

§ 50

Barn under 18 år

Når det er avgjørende for om det skal gis tillatelse etter dette kapittelet om søkeren er eller har barn under 18 år, anses barnet å være under 18 år når søknaden med alle opplysninger og vedlegg som er nødvendig for å avgjøre den, er innkommet til utlendingsmyndighetene innen 18-årsdagen. Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser i forskrift.

For søknader om familieinnvandring regnes et barn som under 18 år dersom søknaden er fullstendig levert innen barnets 18-årsdag.AI

omtalt i 1 kilde →referert av 1 →1 forskrift →

§ 51

Unntak fra retten til familieinnvandring

Dersom det ville være i strid med forutsetningene for referansepersonens oppholdstillatelse å innvilge oppholdstillatelse til søkeren etter dette kapittelet, kan tillatelse nektes. Oppholdstillatelse etter bestemmelsene i kapittelet her kan nektes dersom referansepersonen etter forespørsel ikke samtykker i at søkeren gis tillatelse, eller dersom det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje. Oppholdstillatelse etter bestemmelsene i kapittelet her kan nektes dersom familielivet kan utøves i et trygt land som familien samlet sett har sterkere tilknytning til, og referansepersonen har a) oppholdstillatelse som flyktning, jf. § 28, b) oppholdstillatelse etter innreisetillatelse som overføringsflyktning, jf. § 35 tredje ledd, eller c) kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon, jf. § 34. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift, herunder unntak fra tredje ledd.

Søknad om familieinnvandring kan avslås dersom det strider mot vilkårene for referansepersonens opphold. Tillatelse kan nektes ved manglende samtykke, tvangsekteskap eller hvis familien kan bo i et annet trygt land med sterkere tilknytning.AI

Endret 2. juni 2017 · i kraft 1. juli 2017
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 juli 2017 iflg. res. 2 juni 2017 nr. 680).

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 35Utlendingsloven § 34omtalt i 3 kilder →1 forskrift →

§ 52

Fortsatt oppholdstillatelse på grunnlag av samværsordning med barn

En søker som har foreldreansvaret for barn under 18 år som ikke bor fast sammen med søkeren, har rett til ny oppholdstillatelse når dette er nødvendig for å videreføre samvær med barnet i riket. Det er et vilkår at: a) søkeren har oppholdt seg i riket med tillatelse det siste året, b) barnet oppfyller vilkårene etter § 40 første ledd og har opphold i riket sammen med den andre av foreldrene som barnet bor fast sammen med, og c) søkeren har samværsrett av et visst omfang og benytter denne. En søker som har foreldreansvaret for barn under 18 år som bor fast sammen med søkeren, har rett til ny oppholdstillatelse når dette er nødvendig for å videreføre samvær mellom barnet og den andre av foreldrene i riket. Det er et vilkår at: a) søkeren har oppholdt seg i riket med tillatelse det siste året, b) den andre av foreldrene oppfyller vilkårene etter § 40 første ledd, og c) den andre av foreldrene har samværsrett av et visst omfang og benytter denne. Annet ledd gjelder tilsvarende for barnet dersom barnet mistet oppholdstillatelsen som følge av at forelderen som barnet bor fast sammen med, mistet sin tidligere oppholdstillatelse. Det er et vilkår at forelderen som barnet bor fast sammen med, også får innvilget oppholdstillatelse etter annet ledd. Dersom vilkåret om samvær etter første og annet ledd ikke er oppfylt, kan søkeren likevel gis ny oppholdstillatelse dersom det sannsynliggjøres at vilkåret vil være oppfylt i løpet av et angitt tidsrom, som ikke kan overstige ett år. Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser i forskrift om kravet til omfanget og utøvelsen av samværsretten.

Foreldre med foreldreansvar kan få ny oppholdstillatelse for å sikre samvær med barn under 18 år i riket. Dette gjelder både når barnet bor hos søkeren eller hos den andre forelderen, under visse vilkår om tidligere opphold og utøvelse av samværsrett.AI

Se ogsåUtlendingsloven § 40 første leddomtalt i 1 kilde →1 forskrift →

§ 53

Fortsatt oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag

En utlending som har oppholdstillatelse etter §§ 40 eller 41, skal etter søknad gis ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag dersom: a) samlivet er opphørt på grunn av referansepersonens død, med mindre særlige grunner taler imot det, eller b) samlivet er opphørt, og det er grunn til å anta at utlendingen eller eventuelle barn har blitt mishandlet i samlivsforholdet eller av andre medlemmer av samme husstand, eller av svigerfamilie. Ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag kan etter søknad også gis til en utlending som har oppholdstillatelse etter §§ 40 eller 41, dersom utlendingen som følge av samlivsbruddet vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forholdene der. Når det er reist søksmål etter lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap § 16 tredje ledd eller § 23 tredje ledd, skal en utlending som av den grunn mister oppholdsgrunnlaget som ektefelle, etter søknad gis ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag med mindre særlige grunner taler imot dette. Tillatelsen gis for seks måneder av gangen inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. Dersom ekteskapet blir kjent ugyldig eller oppløses ved skilsmisse, gis utlendingen etter søknad ny tillatelse på selvstendig grunnlag, forutsatt at søkeren ikke har utøvd eller medvirket til å utøve tvang ved ekteskapsinngåelsen.

En utlending med oppholdstillatelse på grunn av familie kan søke om ny tillatelse på selvstendig grunnlag dersom partneren dør eller det har vært mishandling. Det kan også gis slik tillatelse ved urimelige vanskeligheter i hjemlandet eller ved visse rettslige prosesser om ekteskap.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 22 juni 2018 nr. 78 (ikr. 1 nov 2018 iflg. res. 5 okt 2018 nr. 1547).

Se ogsåUtlendingsloven § 40 første leddUtlendingsloven § 41Ekteskapsloven § 16Ekteskapsloven § 23omtalt i 17 kilder →referert av 7 →

Kapittel 7. Allmenne regler om oppholdstillatelse mv.

§ 54

Anvendelsesområdet for bestemmelsene i dette kapittelet

Med mindre annet er fastsatt i loven eller forskrift i medhold av loven, gjelder bestemmelsene i dette kapittelet for alle oppholdstillatelser etter loven, med unntak for oppholdstillatelser etter § 74 og kapittel 13.

Reglene i dette kapittelet gjelder for alle oppholdstillatelser etter loven. Det finnes likevel noen unntak fastsatt i loven, forskrifter, samt spesifikke paragrafer og kapitler.AI

Se ogsåUtlendingsloven § 74

§ 55

Krav om oppholdstillatelse for å kunne ta arbeid og opphold

En utlending som akter å ta arbeid mot eller uten vederlag, eller som vil drive ervervsvirksomhet i riket, må ha oppholdstillatelse som gir rett til å ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet, med mindre annet fremgår i eller i medhold av loven. En utlending som akter å ta opphold i riket utover tre måneder uten å ta arbeid, må ha oppholdstillatelse. Opphold i et annet land som deltar i Schengensamarbeidet, likestilles med opphold i riket. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om beregning av oppholdstiden.

Utlendinger må ha oppholdstillatelse for å jobbe eller drive virksomhet i Norge. Det kreves også oppholdstillatelse for å bo i landet i mer enn tre måneder, selv uten jobb. Opphold i Schengen-land regnes som opphold i riket.AI

Endret 20. desember 2022
Endringshistorikk (5)

omtalt i 5 kilder →referert av 3 →

§ 56

Søknad om oppholdstillatelse

Førstegangs oppholdstillatelse skal være gitt før innreise i riket. Bestemmelsen i første ledd innebærer ingen begrensning i retten til å søke asyl, jf. § 28, eller til å påberope et vern mot utsendelse, jf. § 73. Utlendingsmyndighetene kan i enkelttilfeller gjøre unntak fra vilkåret i første ledd når sterke rimelighetsgrunner tilsier det. Dersom oppholdstillatelse søkes etter §§ 40 eller 41, og ekteskapet er inngått eller samboerforholdet er etablert i utlandet etter at referansepersonen, jf. § 39, først har vært bosatt i Norge, kan oppholdstillatelse ikke innvilges før referansepersonen har vendt tilbake til Norge og har vært til intervju hos utlendingsmyndighetene, med mindre a) saken gjelder en søknad etter § 40, og referansepersonen var til intervju i anledning saken før ekteskapet ble inngått, eller b) søkeren har rett til innreise uten visum. Kongen kan fastsette unntak fra første og fjerde ledd i forskrift. Kongen kan også gi nærmere bestemmelser i forskrift om fremgangsmåten ved fremsettelse av søknad om oppholdstillatelse og om gjennomføringen av intervjuer som nevnt i fjerde ledd. Når søkeren ikke fyller vilkårene for å søke fra riket, avslås søknaden på dette grunnlaget. Det samme gjelder når søkeren ikke fyller vilkårene for å reise inn i riket før tillatelse er gitt.

Hovedregelen er at man må ha fått oppholdstillatelse før man reiser inn i Norge. Det finnes unntak for asylsøkere, personer med vern mot utsendelse og i enkelte tilfeller der sterke rimelighetsgrunner taler for det.AI

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 73Utlendingsloven § 40 første leddUtlendingsloven § 41omtalt i 1 kilde →referert av 2 →1 forskrift →

§ 57

Oppholdstillatelse under søknadsbehandlingen

Når det er sannsynlig at søknaden vil bli innvilget, kan søkeren etter anmodning gis en oppholdstillatelse som løper inntil vedtaket foreligger. Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke for utlendinger som søker oppholdstillatelse etter kapittel 4. Bestemmelsen i § 60 tredje ledd bokstav a til c gjelder tilsvarende. Oppholdstillatelse etter denne paragrafen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Forvaltningsloven kapittel IV til VI gjelder ikke for vedtak om oppholdstillatelse etter denne paragrafen. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.

Søkere kan få en midlertidig oppholdstillatelse mens søknaden behandles dersom det er sannsynlig at den blir godkjent. Dette gjelder ikke for alle typer søknader, og tillatelsen gir ikke rett til permanent opphold.AI

Endret 20. april 2012

Se ogsåUtlendingsloven § 60 første leddreferert av 2 →

§ 58

Krav til underhold og bolig

Det stilles krav om underhold og bolig for at oppholdstillatelse skal gis etter loven eller forskrift gitt i medhold av loven. Kravet til underhold og bolig gjelder ikke for den som har rett til oppholdstillatelse etter § 28 annet ledd, eller som fyller vilkårene for vern mot utsendelse etter § 73. Kongen kan fastsette nærmere regler og unntak i forskrift.

For å få oppholdstillatelse er det vanligvis et krav at man har bolig og midler til livsopphold. Det finnes likevel visse unntak fra dette kravet.AI

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 73omtalt i 5 kilder →referert av 6 →1 forskrift →

§ 59

Krav til utlendingens vandel mv

En utlending som ellers oppfyller vilkårene for oppholdstillatelse, kan nektes tillatelse dersom det foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til eller opphold i riket i medhold av andre bestemmelser i loven. Oppholdstillatelse etter § 28 kan likevel ikke nektes med hjemmel i denne paragrafen.

En person som ellers oppfyller kravene til oppholdstillatelse, kan likevel nektes dette dersom det finnes grunn til å nekte vedkommende adgang til eller opphold i riket. Dette gjelder ikke for oppholdstillatelse etter § 28.AI

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddomtalt i 1 kilde →

§ 60

Oppholdstillatelsens varighet og innhold

Førstegangs oppholdstillatelse gis som midlertidig oppholdstillatelse for inntil fem år. Med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av loven, skal tillatelse gis for minst ett år. Varigheten av en tillatelse gitt etter bestemmelsene i kapittel 6 skal ikke overstige utløpet av tillatelsen til referansepersonen, jf. § 39. Varigheten av en tillatelse etter bestemmelsene i kapittel 3 skal ikke overstige arbeidsforholdets lengde. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om varigheten av oppholdstillatelser etter første ledd. Med mindre annet er særskilt fastsatt i loven eller i medhold av loven, gjelder følgende: a) oppholdstillatelsen gir rett til opphold i hele riket, b) oppholdstillatelsen gir rett til å ta arbeid og til å drive ervervsvirksomhet i hele riket, c) oppholdstillatelsen gir adgang til gjentatte innreiser i riket så lenge den gjelder, og d) oppholdstillatelsen danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, jf. § 62. Tillatelse gitt til et familiemedlem i medhold av bestemmelsene i kapittel 6 gjelder med de samme begrensningene som er fastsatt for tillatelsen til referansepersonen, jf. § 39. Begrensninger i referansepersonens tillatelse gitt etter § 23, som går ut på at retten til å ta arbeid er knyttet til en bestemt arbeidsgiver, en bestemt type arbeid eller et bestemt arbeid, gjelder likevel ikke. Kongen kan fastsette unntak fra første punktum i forskrift. Det er et vilkår for oppholdstillatelse at utlendingen skal oppholde seg i Norge minst seks måneder i en tillatelsesperiode på ett år. Dette gjelder likevel ikke dersom formålet med tillatelsen eller andre forhold ved tillatelsen tilsier det. Kongen kan fastsette nærmere regler og unntak i forskrift. Dersom utlendingen har begått handlinger som nevnt i § 66 første ledd bokstav a uten at det er truffet vedtak om utvisning, kan det i vedtaket om oppholdstillatelse fastsettes krav om inntil tre års tilleggstid før permanent oppholdstillatelse kan innvilges etter § 62. Tilleggstiden beregnes fra det tidspunkt vilkåret om botid for permanent oppholdstillatelse tidligst er oppfylt. Dersom forholdet faller inn under § 62 fjerde ledd, kan det fastsettes at tillatelsen ikke skal danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Dette gjelder også i tilfeller hvor utlendingen har vært utvist med et innreiseforbud som er utløpt. De vilkårene og begrensningene som er fastsatt, skal fremgå av tillatelsen.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 apr 2019 iflg. res. 8 mars 2019 nr. 204), 18 des 2020 nr. 150 (ikr. 18 des 2020 iflg. res. 18 des 2020 nr. 2834, endringen gjelder fra 1 des 2020, se loven del III nr. 2), 7 mai 2021 nr. 32 (ikr. 10 sep 2021 iflg. res. 3 sep 2021 nr. 2659), 20 juni 2025 nr. 84 (i kraft 1 sep 2025 iflg. res. 20 juni 2025 nr. 1125).

Se ogsåUtlendingsloven § 39Utlendingsloven § 62 første leddUtlendingsloven § 23 første leddUtlendingsloven § 66 første leddreferert av 4 →

§ 61

Fornyelse av oppholdstillatelse

En utlending har etter søknad rett til fornyelse av en midlertidig oppholdstillatelse dersom grunnlaget for førstegangs tillatelse fortsatt er til stede. Dette gjelder likevel ikke dersom det fremgår av loven eller forskrift i medhold av loven at oppholdstillatelsen ikke kan fornyes, eller det foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til eller opphold i riket i medhold av andre bestemmelser i loven. Med mindre det er grunnlag for opphør eller tilbakekall etter §§ 37 eller 63, skal en oppholdstillatelse etter §§ 28 og 34 fornyes. En oppholdstillatelse etter § 34 kan likevel ikke fornyes dersom det er besluttet at adgangen til å gi kollektiv beskyttelse er bortfalt, jf. § 34 første ledd. For tillatelse etter kapittel 6 gjelder ikke krav om at barn skal være under 18 år eller 21 år ved fornyelse. For tillatelse etter kapittel 3 gjelder ikke krav om at søkeren er omfattet av en kvoteordning eller at stillingen ikke kan besettes av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området ved fornyelse. Fornyet tillatelse gis som midlertidig oppholdstillatelse og i alminnelighet for ett eller to år. En utlending som søker om fornyelse av en midlertidig oppholdstillatelse, kan få fortsatt opphold på samme vilkår inntil søknaden er endelig avgjort. Utlendingen har rett til slikt opphold dersom vedkommende søker om fornyelse senest én måned før tillatelsen utløper. Dette gjelder ikke dersom det fremgår av loven eller forskrift i medhold av loven at oppholdstillatelsen ikke kan fornyes. En utlending som søker oppholdstillatelse på nytt faktisk eller rettslig grunnlag, kan få fortsatt opphold på samme vilkår som tidligere tillatelse inntil søknaden er endelig avgjort. Utlendingen har rett til dette dersom vedkommende søker om ny tillatelse senest én måned før utløpet av gjeldende tillatelse, og vedkommende har hatt lovlig opphold i medhold av tidligere tillatelse minst de siste ni månedene. Tilsvarende gjelder for en utlending med tillatelse etter § 48 som søker oppholdstillatelse i medhold av § 40. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

Se ogsåUtlendingsloven § 37Utlendingsloven § 63Utlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 34referert av 3 →

§ 62

Permanent oppholdstillatelse

En utlending som de siste tre årene har oppholdt seg i riket med midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, har etter søknad rett til permanent oppholdstillatelse dersom følgende er oppfylt: a) utlendingen de siste tre årene ikke har oppholdt seg utenfor riket mer enn syv måneder til sammen b) utlendingen fortsatt oppfyller vilkårene for en midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse c) det ikke foreligger forhold som nevnt i § 66, er fastsatt krav til tilleggstid etter § 60 sjette ledd første punktum eller § 70 annet ledd første punktum som fortsatt løper d) utlendingen har bestått muntlig prøve i norsk e) utlendingen har bestått prøve i samfunnskunnskap på et språk han eller hun forstår f) utlendingen har vært selvforsørget de siste tolv månedene. En utlending med midlertidig oppholdstillatelse i medhold av lovens § 28 eller § 38 har likevel først rett til permanent oppholdstillatelse etter søknad dersom utlendingen de siste fem årene har oppholdt seg i riket med midlertidig oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Tilsvarende gjelder utlending som får oppholdstillatelse som familiemedlem til utlending som nevnt i første punktum, eller til utlending som har fått permanent oppholdstillatelse på grunnlag av tillatelse etter lovens § 28 eller § 38, jf. kapittel 6. Det er et vilkår at utlendingen de siste fem årene ikke har oppholdt seg utenfor riket mer enn ti måneder til sammen. Vilkårene i første ledd bokstav b til f gjelder tilsvarende. For å ha rett til permanent oppholdstillatelse skal vilkårene i første ledd bokstav a til e og annet ledd være oppfylt på vedtakstidspunktet. Vilkåret i første ledd bokstav f skal være oppfylt på søknadstidspunktet eller oppfylles i perioden frem til vedtakstidspunktet. En søknad om permanent oppholdstillatelse kan avslås dersom det foreligger tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn, herunder at utlendingen aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet etter ankomst til landet. Dersom søkeren er mistenkt eller siktet for et forhold som nevnt i § 66, stilles søknaden om permanent oppholdstillatelse i bero. Søknaden kan tidligst innvilges når saken er henlagt eller skyldspørsmålet er endelig avgjort. Når det foreligger forhold som nevnt i § 66 og utlendingen ikke blir utvist, kreves lengre botid enn nevnt i første og annet ledd for at permanent oppholdstillatelse skal gis. Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift om beregningen av tilleggstid når det foreligger forhold som nevnt i § 66. Permanent oppholdstillatelse gir rett til opphold i riket uten tidsbegrensning og gir et utvidet vern mot utvisning, jf. § 68. Bestemmelsen i § 60 tredje ledd bokstav a til c gjelder tilsvarende. Tillatelsen faller bort når innehaveren har oppholdt seg utenfor riket sammenhengende i mer enn to år. Oppholdet utenfor riket anses å være sammenhengende selv om utlendingen har hatt ett eller flere opphold av en viss varighet i riket. Vedtak om bortfall treffes av Utlendingsdirektoratet. En utlending kan etter søknad gis adgang til å oppholde seg utenfor riket i mer enn to år uten at tillatelsen faller bort. Kongen kan gi forskrift om a) at permanent oppholdstillatelse kan gis i andre tilfeller enn nevnt i første ledd b) innholdet i vilkårene etter første ledd bokstav d, e og f og fjerde ledd og unntak fra disse vilkårene c) bortfall av permanent oppholdstillatelse og hvor langvarig et mellomliggende opphold i Norge skal være for at et opphold i utlandet ikke regnes som sammenhengende etter åttende ledd.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 okt 2016 iflg. res. 30 sep 2016 nr. 1136 for endr i annet til syvende ledd), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 jan 2017 iflg. res. 16 des 2016 nr. 1588 for endr i første ledd bokstav d og e og gjelder for søknader som fremmes 17 des 2016 eller senere), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 sep 2017 iflg. res. 21 juni 2017 nr. 835 for endr i første ledd bokstav f og gjelder bare for søknader som fremmes 1 sep 2017 eller senere), 15 des 2017 nr. 108 (ikr. 1 jan 2018 iflg. res. 15 des 2017 nr. 2045), 18 des 2020 nr. 150 (ikr. 18 des 2020 iflg. res. 18 des 2020 nr. 2834, endringen gjelder fra 1 des 2020, se loven del III nr. 2), 7 mai 2021 nr. 32 (ikr. 10 sep 2021 iflg. res. 3 sep 2021 nr. 2659), 25 mars 2022 nr. 16 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 8 april 2022 nr. 549), 20 juni 2025 nr. 84 (i kraft 1 sep 2025 iflg. res. 20 juni 2025 nr. 1125, se endringsloven del III nr. 3 for overgangsregel).

Se ogsåUtlendingsloven § 66 første leddUtlendingsloven § 60 første leddUtlendingsloven § 70Utlendingsloven § 28 første leddreferert av 12 →

§ 63

Tilbakekall av oppholdstillatelse

Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan tilbakekalles dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan også tilbakekalles dersom en utlending som ikke er borger av et Schengenland, er besluttet sendt ut fra et slikt land med grunnlag i en vurdering som kunne ha ført til utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, jf. § 126 annet ledd.

Oppholdstillatelse kan trekkes tilbake hvis man bevisst har gitt feil informasjon eller skjult viktige opplysninger. Tillatelsen kan også fjernes dersom man er sendt ut av et Schengenland av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).

Se ogsåUtlendingsloven § 126 første leddomtalt i 12 kilder →referert av 5 →

§ 64

Reisebevis for flyktninger og utlendingspass

En utlending som får oppholdstillatelse etter § 28, skal etter søknad også gis reisebevis for flyktninger for reiser utenfor Norge dersom ikke særlige grunner taler mot det. Har flyktningen reisedokument utstedt av en fremmed stat, gjelder denne retten bare når Norge i henhold til en internasjonal avtale har plikt til å utstede reisebevis for flyktninger. En utlending som har eller gis oppholdstillatelse i riket på grunnlag av søknad om asyl, men uten å ha fått innvilget oppholdstillatelse som flyktning, skal gis utlendingspass for reise utenfor Norge dersom utlendingens forhold til hjemlandets myndigheter tilsier det, og det ikke er særlige grunner som taler mot det. Utlendingspass kan også utstedes i andre tilfeller etter nærmere regler fastsatt av Kongen. Pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse av, må innleveres sammen med søknaden om reisebevis for flyktninger eller utlendingspass. Kongen kan i forskrift gi regler om utstedelse, gyldighetsområde, fornyelse og inndragning av reisebevis for flyktninger og utlendingspass og de nærmere vilkårene for dette, samt gi regler om passérbrev.

Personer med oppholdstillatelse som flyktninger kan få reisebevis for reiser utenfor Norge etter søknad. Andre som har oppholdstillatelse på grunn av asylsøknad kan få utlendingspass under visse vilkår. Eksisterende reisedokumenter må leveres sammen med søknaden.AI

Endret 20. april 2012
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 20 jan 2012 nr. 5 (ikr. 1 feb 2012 iflg. res. 20 jan 2012 nr. 37).

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddomtalt i 3 kilder →referert av 3 →1 forskrift →

§ 64 a

Schengen-standardisert oppholdskort

En utlending som innvilges midlertidig eller permanent oppholdstillatelse, skal få sin tillatelse dokumentert ved at det utstedes Schengen-standardisert oppholdskort (standardisert oppholdskort) med elektronisk lagret biometri, jf. § 100 a. Dette gjelder ikke ved oppholdstillatelse under søknadsbehandlingen etter § 57. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om plikt til å fremlegge standardisert oppholdskort og unntak fra første ledd.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 20 apr 2012 nr. 17 (ikr. 20 mai 2012 iflg. res. 4 mai 2012 nr. 401).

Se ogsåUtlendingsloven § 57Utlendingsloven § 100 areferert av 2 →

§ 65

Vedtaksmyndighet

Vedtak om midlertidig og permanent oppholdstillatelse, fornyelse og tilbakekall fattes av Utlendingsdirektoratet. Utlendingsdirektoratet avgjør også spørsmål om vern mot utsendelse etter § 73 og søknad om reisebevis og utlendingspass etter § 64. Kongen kan i forskrift fastsette at politiet kan avgjøre søknader om midlertidig og permanent oppholdstillatelse og om fornyelse av midlertidig oppholdstillatelse. Kongen kan også fastsette at politiet skal kunne avgjøre førstegangssøknader og søknader om fornyelse av utlendingspass, samt innvilge førstegangssøknader og søknader om fornyelse av reisebevis. Kongen kan også fastsette i forskrift at søknader om midlertidig oppholdstillatelse skal kunne avgjøres ved norsk utenriksstasjon.

Utlendingsdirektoratet bestemmer hvem som får oppholdstillatelse, fornyelse eller om denne kan trekkes tilbake. De avgjør også spørsmål om vern mot utsendelse, reisebevis og utlendingspass. Reglene kan åpne for at politiet eller utenriksstasjoner også kan ta slike avgjørelser.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

Se ogsåUtlendingsloven § 73Utlendingsloven § 64referert av 1 →1 forskrift →

Kapittel 8. Utvisning

§ 66

Utvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse

En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises a) når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her eller grenseloven, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, eller unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90, b) når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff. Tilsvarende gjelder ved en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som nevnt, c) når utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff, eller for overtredelse av et av følgende straffebud i straffeloven: • § 323 (mindre tyveri) • § 326 (mindre underslag) • § 334 (mindre heleri) • § 339 (mindre hvitvasking) • § 362 (mindre dokumentfalsk) • § 373 (mindre bedrageri) d) når en administrativ myndighet i et Schengenland har truffet en endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn av manglende overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers innreise eller opphold, e) når utlendingen har overtrådt straffeloven kapittel 18, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått et slikt lovbrudd, f) når utlendingens søknad om beskyttelse er nektet realitetsbehandlet i medhold av § 32 første ledd bokstav a eller d, og søkeren også tidligere har fått søknad nektet realitetsbehandlet, og søknaden fremstår som et misbruk av asylsystemet, g) når utlendingen er utelukket fra rett til anerkjennelse som flyktning etter § 31 første ledd bokstav a til c, annet eller tredje ledd, eller ville blitt det ved en vurdering etter disse bestemmelsene, eller h) når utlendingen har søkt eller har hatt urettmessig opphold med grunnlag i et omgåelsesekteskap, jf. § 40 fjerde ledd og § 120 sjette ledd, og omgåelsen anses som bevisst og grov. Med mindre det vil være et uforholdsmessig tiltak, jf. § 70, skal en utlending uten oppholdstillatelse utvises a) når utlendingen ikke har overholdt utreisefristen gitt i medhold av § 90 a, eller b) når utlendingen ikke er gitt en utreisefrist 1) fordi det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av vedtaket, jf. § 90 a første ledd bokstav a og § 106 d, 2) fordi en søknad er avslått som åpenbart grunnløs, eller som følge av vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger, jf. § 90 a første ledd bokstav b, 3) fordi utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot offentlig orden etter § 90 a første ledd bokstav c, eller 4) fordi utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser etter § 129 femte ledd. Dersom forholdet som danner grunnlag for utvisning, er en straffbar handling som ble begått på et tidspunkt hvor utlendingen hadde gyldig midlertidig oppholdstillatelse, gjelder § 67 selv om utlendingen står uten oppholdstillatelse på vedtakstidspunktet. Ettårsfristen i § 67 gjelder likevel bare dersom utlendingen har fremmet søknad om fornyet oppholdstillatelse, og har rett til fortsatt opphold på samme vilkår inntil søknaden er endelig avgjort, etter reglene i § 61.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), 17 des 2010 nr. 88 (ikr. 24 des 2010 iflg. res. 17 des 2010 nr. 1612), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 12 des 2014 nr. 71 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 12 des 2014 nr. 1700), 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015), 18 des 2015 nr. 127 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625), 22 apr 2016 nr. 3 (ikr. 22 apr 2016 iflg. res. 22 apr 2016 nr. 407), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 sep 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005, se denne for overgangsbestemmelse), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 21 okt 2016 iflg. res. 14 okt 2016 nr. 1204), 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), 22 juni 2018 nr. 78 (ikr. 1 nov 2018 iflg. res. 5 okt 2018 nr. 1547), 29 mai 2020 nr. 57 (ikr. 1 juni 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1099), 11 juni 2021 nr. 70 (ikr. 1 sep 2021 iflg. res. 11 juni 2021 nr. 1875), 20 april 2018 nr. 8 som endret ved lov 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 638), 19 april 2024 nr. 19 (i kraft 15 sep 2024 iflg. res. 19 april 2024 nr. 633), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 90Straffeloven § 323Straffeloven § 326Straffeloven § 334referert av 10 →

§ 67

Utvisning av utlendinger som har midlertidig oppholdstillatelse

En utlending som har midlertidig oppholdstillatelse kan utvises: a) når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år. Tilsvarende gjelder ved en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som nevnt, b) når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år, c) når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for overtredelse av et av følgende straffebud i straffeloven: • § 168 (brudd på oppholds- og kontaktforbud) • § 182 første ledd (opptøyer) • § 189 (ulovlig bevæpning på offentlig sted) • § 231 annet ledd (uaktsom narkotikaovertredelse) • § 237 fjerde ledd (grovt uaktsom smitteoverføring) • § 262 første ledd (brudd på ekteskapsloven) • § 263 (trusler) • § 271 første ledd (kroppskrenkelse) • § 297 (seksuell handling uten samtykke) • § 298 (seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke) • § 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år) • § 306 (avtale om møte for å begå seksuelt overgrep) • § 374 første punktum (grovt uaktsomt bedrageri) • § 380 (grovt uaktsomt skattesvik) d) når utlendingen har overtrådt straffeloven kapittel 18, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått et slikt lovbrudd, e) når utlendingen er utelukket fra rett til anerkjennelse som flyktning etter § 31 første ledd bokstav a til c, annet eller tredje ledd, eller ville blitt det ved en vurdering etter disse bestemmelsene, eller f) når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff for alvorlig overtredelse av én eller flere bestemmelser i vegtrafikkloven, og utlendingen ble dømt til ubetinget fengselsstraff, den straffbare handlingen skapte særlig stor fare for andre trafikanter eller for allmennheten, eller utlendingen er straffet for flere lovovertredelser som kan føre til tap av retten til å føre motorvogn, eller for flere tilfeller av kjøring uten førerrett. Dersom en straffbar handling ble begått før utlendingen fikk midlertidig oppholdstillatelse, gjelder § 66 første ledd bokstav b og c tilsvarende. Det samme gjelder ved et sammenhengende straffbart forhold som delvis har pågått i en periode hvor utlendingen var uten oppholdstillatelse, og hvor utlendingen i perioden ikke har søkt om fornyelse av oppholdstillatelse med rett til fortsatt opphold på samme vilkår inntil søknaden er endelig avgjort, etter reglene i § 61.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 20 jan 2012 nr. 5 (ikr. 1 feb 2012 iflg. res. 20 jan 2012 nr. 37), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015), 18 des 2015 nr. 127 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625), 21 juni 2017 nr. 90 (ikr. 1 juli 2017 iflg. res. 21 juni 2017 nr. 821), 22 juni 2018 nr. 78 (ikr. 1 nov 2018 iflg. res. 5 okt 2018 nr. 1547), 29 mai 2020 nr. 57 (ikr. 1 juni 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1099), 11 juni 2021 nr. 70 (ikr. 1 sep 2021 iflg. res. 11 juni 2021 nr. 1875).

Se ogsåUtlendingsloven § 31Utlendingsloven § 66 første leddUtlendingsloven § 61 første leddreferert av 6 →

§ 68

Utvisning av utlendinger som har permanent oppholdstillatelse

En utlending som har permanent oppholdstillatelse kan utvises: a) når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i to år eller mer. Tilsvarende gjelder ved en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som nevnt, b) når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, eller for overtredelse av et av følgende straffebud i straffeloven: • § 182 første ledd (opptøyer) • § 189 (ulovlig bevæpning på offentlig sted) • § 231 annet ledd (uaktsom narkotikaovertredelse) • § 237 fjerde ledd (grovt uaktsom smitteoverføring) • § 262 første ledd (brudd på ekteskapsloven) • § 263 (trusler) • § 297 (seksuell handling uten samtykke) • § 298 (seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke) • § 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år) • § 306 (avtale om møte for å begå seksuelt overgrep) • § 374 første punktum (grovt uaktsomt bedrageri) c) når utlendingen har overtrådt straffeloven kapittel 18, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått et slikt lovbrudd, eller d) når utlendingen er utelukket fra rett til anerkjennelse som flyktning etter § 31 første ledd bokstav a til c, annet eller tredje ledd, eller ville blitt det ved en vurdering etter disse bestemmelsene. Dersom en straffbar handling ble begått før utlendingen fikk permanent oppholdstillatelse, gjelder § 67 første ledd bokstav a, b, c og f og annet ledd tilsvarende. Det samme gjelder ved sammenhengende straffbare forhold som ble påbegynt før utlendingen fikk permanent oppholdstillatelse.

En utlending med permanent oppholdstillatelse kan utvises ved visse typer straffbare forhold begått i utlandet eller i Norge. Dette gjelder også ved brudd på spesifikke lover om terror eller hvis personen ikke lenger kan anerkjennes som flyktning.AI

Endret 16. juni 2023
Endringshistorikk (5)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 21 juni 2013 nr. 91 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 21 juni 2013 nr. 712), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015), 18 des 2015 nr. 127 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625), 21 juni 2017 nr. 90 (ikr. 1 juli 2017 iflg. res. 21 juni 2017 nr. 821), 22 juni 2018 nr. 78 (ikr. 1 nov 2018 iflg. res. 5 okt 2018 nr. 1547), 29 mai 2020 nr. 57 (ikr. 1 juni 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1099), 11 juni 2021 nr. 70 (ikr. 1 sep 2021 iflg. res. 11 juni 2021 nr. 1875).

Se ogsåUtlendingsloven § 31Utlendingsloven § 67 første leddomtalt i 14 kilder →referert av 6 →

§ 69

Vern mot utvisning for norske borgere og utlendinger som er født i riket

En norsk statsborger kan ikke utvises. En utlending som er født i riket og som senere uavbrutt har hatt fast bopel her, kan ikke utvises.

Norske statsborgere kan ikke utvises fra landet. Det samme gjelder utlendinger som er født i Norge og som etterpå har bodd her uten avbrudd.AI

Endret 29. april 2022 · i kraft 29. april 2022
Endringshistorikk (2)
  • 29. april 2022Endringslov til grenseloven, utlendingsloven og politiregisterloven
  • 11. juni 2021Endringslov til politiregisterloven og utlendingsloven

omtalt i 3 kilder →

§ 70

Krav til forholdsmessighet mv

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dersom utlendingen har begått handlinger som nevnt i § 66 første ledd bokstav a eller h, kan det i stedet for utvisning treffes vedtak om inntil tre års tilleggstid for at en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse skal innvilges. Dersom forholdet faller inn under § 62 fjerde ledd, kan det fastsettes at en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse ikke skal innvilges. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om vurderingen etter første og annet ledd.

En utlending kan ikke utvises dersom det vil være uforholdsmessig i forhold til hva som har skjedd og personens tilknytning til riket. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn.AI

Endret 20. juni 2025 · i kraft 15. mars 2027
Endringshistorikk (4)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 7 mai 2021 nr. 32 (ikr. 10 sep 2021 iflg. res. 3 sep 2021 nr. 2659, se res. 3 sep 2021 nr. 2660 for overgangsbestemmelse), 19 april 2024 nr. 19 (i kraft 15 sep 2024 iflg. res. 19 april 2024 nr. 633), 20 juni 2025 nr. 84 (i kraft 1 sep 2025 iflg. res. 20 juni 2025 nr. 1125).

Se ogsåUtlendingsloven § 66 første leddUtlendingsloven § 62 første leddomtalt i 14 kilder →referert av 2 →2 forskrifter →

§ 71

Utvisningens virkning og varighet

Enhver gyldig tillatelse til opphold i riket opphører å gjelde når et vedtak om utvisning er endelig. Kongen kan gi forskrift om virkningen av et vedtak om utvisning for søknader om oppholdstillatelse som ikke er avgjort på utvisningstidspunktet. Utvisningen er til hinder for senere innreise i riket eller Schengen- og EU-området. Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men ikke for kortere tidsrom enn ett år. Innreiseforbudet løper fra det tidspunktet utlendingen forlater området utreiseplikten gjelder etter § 90 første ledd. Dersom vedtaket ikke pålegger en utreiseplikt, løper innreiseforbudet fra tidspunktet for førsteinstansens vedtak. Innreiseforbudet kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter tilsier det. Dersom særskilte omstendigheter foreligger, kan den utviste etter søknad få adgang til riket for kortvarig besøk selv om innreiseforbudet ikke oppheves, men som regel ikke før to år er gått fra utreisen. Kongen kan gi forskrift om virkningen og varigheten av utvisningen.

Et endelig vedtak om utvisning gjør at oppholdstillatelsen opphører. Utvisningen medfører et forbud mot innreise til riket, Schengen- og EU-området. Forbudet kan være tidsbegrenset eller varig.AI

Endret 4. april 2025
Endringshistorikk (7)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 17 des 2010 nr. 88 (ikr. 24 des 2010 iflg. res. 17 des 2010 nr. 1612), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 90omtalt i 6 kilder →referert av 1 →1 forskrift →

§ 72

Vedtaksmyndighet mv. i sak om utvisning

Vedtak om utvisning treffes av Utlendingsdirektoratet. Saker om utvisning forberedes av politiet. Før det treffes vedtak om utvisning av en utlending som utholder en strafferettslig særreaksjon, skal det innhentes uttalelse fra den faglig ansvarlige for særreaksjonen, jf. psykisk helsevernloven § 1-4, om gjennomføringen av særreaksjonen og faren for nye alvorlige lovbrudd. Uttalelsen skal forelegges påtalemyndigheten, som skal gis anledning til å uttale seg om saken. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om avskjæring av frister gjennom forhåndsvarsel om utvisning mv.

Utlendingsdirektoratet bestemmer hvem som skal utvises, mens politiet forbereder sakene. Hvis personen får en strafferettslig særreaksjon, skal det hentes inn en faglig uttalelse før vedtaket tas.AI

Endret 11. juni 2021
Endringshistorikk (2)
  • 11. juni 2021Endringslov til utlendingsloven (utvisning ved endret oppholdsstatus m.m.)
  • 12. juni 2020Endringslov til utlendingsloven (oppnevning av nemndmedlemmer til Utlendingsnemnda)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 24 apr 2015 nr. 22 (ikr. 1 mai 2015 iflg. res. 24 apr 2015 nr. 405), 11 juni 2021 nr. 70 (ikr. 1 sep 2021 iflg. res. 11 juni 2021 nr. 1875)

Se ogsåPsykisk helsevernloven § 1-4omtalt i 4 kilder →1 forskrift →

Kapittel 9. Absolutt vern mot utsendelse (non refoulement)

§ 73

Absolutt vern mot utsendelse

En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 28 første ledd bokstav a, med mindre: a) utlendingen er utelukket fra beskyttelse etter § 31, eller b) utlendingen med rimelig grunn anses som en fare for rikets sikkerhet eller har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for det norske samfunn. En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 28 første ledd bokstav b. Vernet etter denne bestemmelsen gjelder også ved situasjoner som nevnt i første ledd bokstav a og b. Vernet etter første og annet ledd gjelder også utsendelse til et område der vedkommende ikke ville være trygg mot å bli sendt videre til et slikt område som nevnt i § 28 første ledd. Vernet etter første til tredje ledd kommer til anvendelse ved alle former for vedtak etter loven. Vernet mot utsendelse er likevel ikke til hinder for at det treffes vedtak om utvisning etter § 66 første ledd bokstav g, § 67 første ledd bokstav e, § 68 første ledd bokstav d eller § 126 annet ledd, men vedtaket kan ikke iverksettes før grunnlaget for utsendelsesvernet er bortfalt.

En utlending kan som hovedregel ikke sendes til et område der vedkommende risikerer situasjonene nevnt i § 28 første ledd. Vernet gjelder også mot å bli sendt til et område hvor man kan bli sendt videre til et utrygt sted.AI

Endret 16. juni 2023
Endringshistorikk (6)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3), 20 jan 2012 nr. 5 (ikr. 1 feb 2012 iflg. res. 20 jan 2012 nr. 37), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 22 juni 2018 nr. 78 (ikr. 1 nov 2018 iflg. res. 5 okt 2018 nr. 1547), 16 juni 2023 nr. 58 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 16 juni 2023 nr. 903).

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 31Utlendingsloven § 66 første leddUtlendingsloven § 67 første leddomtalt i 19 kilder →referert av 18 →

§ 74

Oppholdstillatelse for en utlending som har vernet mot utsendelse etter § 73 som sitt eneste grunnlag for opphold

En utlending som har vernet mot utsendelse etter § 73 som sitt eneste grunnlag for opphold i riket, kan gis en midlertidig oppholdstillatelse inntil hinderet for utsendelse bortfaller. Det kan også fastsettes at tillatelsen ikke skal gi rett til å ta arbeid. Oppholdstillatelse etter denne paragrafen gir ikke rett til å besøke andre Schengenland. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om varighet og fornyelse av tillatelser etter denne paragrafen.

En utlending som er beskyttet mot utsendelse, kan få en midlertidig oppholdstillatelse så lenge hinderet for utsendelse varer. Denne tillatelsen kan begrense retten til å jobbe og gir ikke rett til å besøke andre Schengenland.AI

Se ogsåUtlendingsloven § 73omtalt i 2 kilder →referert av 5 →1 forskrift →

Kapittel 10. Organisering av utlendingsmyndighetene

§ 75

Utøvelse av myndighet etter loven

Stortinget godkjenner hovedprinsippene for reguleringen av innvandringen. Loven gjennomføres av Kongen, departementet, Utlendingsnemnda, Utlendingsdirektoratet, politiet og andre offentlige myndigheter. Dersom det ikke fremgår direkte av loven, bestemmer Kongen i forskrift hvilke oppgaver og hvilken myndighet de ulike offentlige instansene skal ha etter loven. Der politimesteren er tillagt myndighet etter denne loven, kan Kongen i forskrift fastsette at også andre etatsledere i politiet skal ha slik myndighet. Der myndighet etter denne loven er lagt til politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, må den politimesteren gir fullmakt være jurist.

Stortinget bestemmer hovedprinsippene for innvandring, mens flere offentlige organer gjennomfører loven. Kongen avgjør gjennom forskrifter hvem som har hvilke oppgaver. Personer som får fullmakt fra politimesteren til å utføre oppgaver etter loven, må være jurister.AI

omtalt i 1 kilde →1 forskrift →

§ 76

Instruksjonsmyndighet og overprøving av vedtak

Vedtak etter loven truffet av politiet, utenriksstasjoner eller andre forvaltningsorganer, kan påklages til Utlendingsdirektoratet. Vedtak etter loven truffet av Utlendingsdirektoratet i første instans kan påklages til Utlendingsnemnda. Departementets alminnelige instruksjonsadgang gir ikke adgang til å instruere om avgjørelsen av enkeltsaker. Departementet kan heller ikke instruere Utlendingsnemnda om lovtolkning eller skjønnsutøvelse i andre saker enn saker om stønad til retur eller tilbakevending etter § 90 g. Departementet kan instruere om prioritering av saker. Departementet kan beslutte at vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet til gunst for utlendingen skal overprøves av Utlendingsnemnda. Beslutningen skal treffes senest fire måneder etter at vedtaket ble truffet, være skriftlig og grunngis. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for slike beslutninger. Kommer Utlendingsnemnda i en sak etter tredje ledd til at Utlendingsdirektoratets vedtak er ugyldig, skal den oppheve vedtaket og sende saken tilbake til Utlendingsdirektoratet for hel eller delvis ny behandling. Gyldige vedtak kan ikke oppheves eller endres, men nemnda kan avgi en uttalelse om sakens prinsipielle sider. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om saksforberedelse og Utlendingsnemndas kompetanse i saker etter tredje ledd.

Bestemmelsen forklarer hvem man kan klage vedtak til og hvem som kan bestemme over sakene. Departementet kan ikke styre avgjørelsen i enkeltsaker, men kan bestemme hvilke saker som skal prioriteres.AI

Endret 20. juni 2025 · i kraft 15. mars 2027
Endringshistorikk (10)
  • 20. juni 2025Endringslov til utlendingsloven mv.
  • 20. juni 2025Delt ikraftsetting av lov 20. juni 2025 nr. 84 om endringer i utlendingsloven mv. (familieinnvandring m.m.)
  • 4. april 2025Endringslov til utlendingsloven
  • 2. juni 2023Endringslov til utlendingsloven
  • 2. juni 2023Delt ikraftsetting av lov 2. juni 2023 nr. 20 om endringer i utlendingsloven (fjernmøter i Utlendingsnemnda mv.)
  • 20. april 2018Endringslov til utlendingsloven (hjemmel til å gi generelle instrukser om tvangsmidler m.m.)
  • 15. desember 2017Delt ikrafts. av lov 2017:108, endr i utlendingsloven
  • 15. desember 2017Endringslov til utlendingsloven mv.
  • 20. november 2015Lov nr. 94 om endr. i utlendingsloven (innstramninger)
  • 6. januar 2012Endringslov til utlendingsloven
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 6 jan 2012 nr. 2 (ikr. 1 mars 2012 iflg. res. 6 jan 2012 nr. 4), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 9 mai 2014 nr. 16 (ikr. 9 mai 2014 iflg. res. 9 mai 2014 nr. 625), 20 nov 2015 nr. 94, 15 des 2017 nr. 108, 2 juni 2023 nr. 20 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 2 juni 2023 nr. 778), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602), 20 juni 2025 nr. 84 (i kraft 1 juli 2025 iflg. res. 20 juni 2025 nr. 1125).

Se ogsåUtlendingsloven § 90 gomtalt i 14 kilder →referert av 4 →

§ 77

Utlendingsnemnda

Utlendingsnemnda avgjør som et uavhengig organ de sakene som er lagt til den i § 76 første og tredje ledd. Utlendingsnemnda ledes av en direktør som må fylle kravene til dommere. Direktøren beskikkes på åremål av Kongen i statsråd for seks år. Gjenoppnevning kan foretas for én periode. Utlendingsnemnda skal videre ha nemndledere som må fylle kravene til dommere. De beskikkes av Kongen i statsråd. Utlendingsnemnda skal ha nemndmedlemmer oppnevnt av departementet etter forslag fra statsforvalterne, Norges Juristforbund, Samfunnsviterne og frivillige organisasjoner. Medlemmene oppnevnes for fire år. Vervet er frivillig, og den enkelte må derfor si seg villig til å påta seg vervet. Nemndmedlemmene skal opptre uavhengige og uten bindinger til den aktør som har foreslått dem. Gjenoppnevning kan foretas én gang. Suppleringer i løpet av perioden foretas av departementet etter forslag fra de samme instansene. Det kan bare oppnevnes personer som a) er norske statsborgere og bosatt i Norge b) er mellom 18 og 70 år på oppnevningstidspunktet c) ikke er under offentlig gjeldsforhandling eller konkursbehandling eller i konkurskarantene d) fyller kravene til vandel i domstolloven § 72 e) har tilstrekkelige norskkunnskaper og f) er personlig egnet til oppgaven. Ansatte i departementene, Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda, politiet og påtalemyndigheten, personer som er tildelt begrenset politimyndighet, praktiserende advokater og advokatfullmektiger kan ikke være nemndmedlemmer. Departementet kan løse et nemndmedlem fra vervet dersom medlemmet a) ikke oppfyller valgbarhetsvilkårene etter femte ledd b) ikke har overholdt sin taushetsplikt c) grovt har krenket andre plikter som følger av vervet eller d) selv ber om det. Nemndas møter foregår for lukkede dører. Enhver som deltar ved behandlingen av sak for nemnda har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og 13 g. Overtredelse straffes etter straffeloven § 209. Kongen kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om oppnevning av nemndmedlemmer og om vilkårene for å bli løst fra vervet.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 13 apr 2012 nr. 15 (ikr. 1 mai 2012 iflg. res. 13 apr 2012 nr. 327), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015), 12 juni 2020 nr. 66 (ikr. 12 juni 2020 iflg. res. 12 juni 2020 nr. 1185), 7 mai 2021 nr. 34 (ikr. 1 juni 2021 iflg. res. 7 mai 2021 nr. 1416), 18 juni 2021 nr. 127 (ikr. 1 juli 2021 iflg. res. 18 juni 2021 nr. 2026), 2 juni 2023 nr. 20 (i kraft 1 jan 2025 iflg. res. 15 sep 2023 nr. 2100). Endres ved lov 19 juni 2026 nr. 48 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).

Se ogsåUtlendingsloven § 76Domstolloven § 72Forvaltningsloven § 13Straffeloven § 209referert av 1 →

§ 78

Avgjørelsesformer mv. i Utlendingsnemnda

I den enkelte saken deltar en nemndleder og to nemndmedlemmer, jf. likevel annet og tredje ledd. Det ene nemndmedlemmet trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra statsforvalterne, Norges Juristforbund og Samfunnsviterne. Det andre nemndmedlemmet trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra frivillige organisasjoner. Den enkelte nemndsamlingen kan behandle flere saker. Ved behandling av saker i stornemnd deltar tre nemndledere og fire nemndmedlemmer. To av nemndmedlemmene trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra statsforvalterne, Norges Juristforbund og Samfunnsviterne. De andre to trekkes ut blant dem som er oppnevnt etter forslag fra frivillige organisasjoner. Nemndlederne deltar i, og en av dem leder, stornemnda i henhold til fastsatt ordning. Kongen kan gi regler om hvilke saker som skal behandles i stornemnd, og om myndighet til å avgjøre hvorvidt en sak som er brakt inn for behandling i stornemnda, skal antas til behandling. Saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av en nemndleder. I slike saker kan Utlendingsnemnda også delegere vedtaksmyndighet til sekretariatet. Saker som kan avgjøres av en nemndleder, er blant annet klager der vilkårene for å omgjøre Utlendingsdirektoratets vedtak åpenbart må anses å foreligge, og klager som må anses grunnløse. Det samme gjelder anmodning om omgjøring av vedtak truffet av Utlendingsnemnda når det ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre vedtaket. Dersom Utlendingsnemnda anser det som åpenbart at en anmodning om omgjøring av et enkeltvedtak ikke kan føre frem, skal det ikke gis en individualisert begrunnelse i nemndas svar. Dette gjelder ikke dersom særlige grunner tilsier at det gis en individualisert begrunnelse. Utlendingsnemnda bestemmer selv avgjørelsesformen, med unntak av saker som behandles etter annet ledd. Saker som behandles etter første eller annet ledd, avgjøres ved flertallsvedtak. Utlendingen kan gis adgang til å møte personlig og uttale seg i saker som behandles etter første eller annet ledd. I asylsaker skal slik adgang som hovedregel gis. Utlendingens advokat eller en annen representant for utlendingen kan møte sammen med utlendingen. Også andre kan gis adgang til å møte og avgi uttalelse. Nemndleder kan beslutte at et nemndmøte helt eller delvis skal gjennomføres som fjernmøte, med mindre særlige grunner taler imot. Dersom utlendingen er gitt adgang til å møte etter sjette ledd, skal utlendingen gis anledning til å uttale seg om spørsmålet om fjernmøte. Dersom utlendingen selv skal delta ved hjelp av fjernmøteteknikk, må utlendingen samtykke. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for beslutninger om avgjørelsesform, fjernmøte og adgang til å møte i nemndmøte. Kongen kan i forskrift gi regler om nemndas arbeidsform og om den nærmere behandlingen av sakene og valg av avgjørelsesform, herunder om hva som skal regnes som vesentlige tvilsspørsmål etter tredje ledd, og om vilkårene for og gjennomføring av fjernmøter. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om formkrav til omgjøringsanmodninger, og om avvisning av omgjøringsanmodninger som ikke fyller slike formkrav. Kongen kan også i forskrift gi nærmere regler om avvisning av omgjøringsanmodninger fra utlendinger som ikke har kjent oppholdssted.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 4 apr 2014 nr. 10 (ikr. 4 apr 2014 iflg. res. 4 apr 2014 nr. 380), 12 juni 2020 nr. 66 (ikr. 12 juni 2020 iflg. res. 12 juni 2020 nr. 1185), 7 mai 2021 nr. 34 (ikr. 1 juni 2021 iflg. res. 7 mai 2021 nr. 1416), 2 juni 2023 nr. 20 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 2 juni 2023 nr. 778), 2 juni 2023 nr. 20 (i kraft 1 jan 2025 iflg. res. 15 sep 2023 nr. 2100).

referert av 4 →

§ 79

Søksmål

Ved søksmål mot staten om lovmessigheten av Utlendingsnemndas vedtak etter loven her eller om erstatning som følge av slike vedtak, opptrer staten ved Utlendingsnemnda. Ved søksmål mot staten om lovmessigheten av Utlendingsdirektoratets vedtak truffet etter loven her eller om erstatning som følge av slike vedtak, opptrer staten ved Utlendingsdirektoratet. Når Utlendingsnemnda har truffet vedtak etter loven her til gunst for utlendingen, kan departementet ved søksmål få prøvet gyldigheten av vedtaket. Søksmål må være reist innen fire måneder etter at vedtaket ble truffet. Søksmål reises mot utlendingen. Megling i forliksrådet foretas ikke. Søksmål mot staten om gyldigheten av vedtak truffet av Utlendingsnemnda etter loven her, eller om erstatning som følge av slike vedtak, anlegges ved Oslo tingrett. Tilsvarende gjelder for søksmål om vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet, departementet og Kongen i statsråd. Tvisteloven § 32-4 annet ledd får ikke anvendelse.

Bestemmelsen forklarer hvem som representerer staten ved søksmål om utlendingsvedtak og erstatning. Den fastslår at slike saker skal behandles ved Oslo tingrett. Departementet kan også saksøke en utlending for å prøve gyldigheten av et vedtak fra Utlendingsnemnda.AI

Endret 28. mai 2021 · i kraft 28. mai 2021
Endringshistorikk (3)
  • 28. mai 2021Endringslov til utlendingsloven og midl. lov om innreiserestriksjoner mv.
  • 30. oktober 2020Endringslov til utlendingsloven og midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen
  • 26. mai 2020Endringslov til utlendingsloven
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).

Se ogsåTvisteloven § 32-4omtalt i 8 kilder →referert av 2 →

Kapittel 10a. (Opphevet)

§ 79 a

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 79 b

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 79 c

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 79 d

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 79 e

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 79 f

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

Kapittel 11. Saksbehandlingsregler

IAlminnelige regler om saksbehandlingen, behandlingen av personopplysninger m.m.

§ 80

Forholdet til forvaltningsloven og personopplysningsloven

Forvaltningsloven og personopplysningsloven gjelder med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov.

Forvaltningsloven og personopplysningsloven gjelder for saksbehandlingen i utlendingssaker. Dette gjelder så sant det ikke finnes andre lover som bestemmer noe annet.AI

Endret 29. april 2022 · i kraft 29. april 2022
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 15 juni 2018 nr. 36 (ikr. 20 juli 2018 iflg. meddelelse 17 juli 2018 nr. 1195), 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 639).

omtalt i 7 kilder →referert av 1 →

§ 80 a

Parter, fullmektiger og personer med klagerett i utlendingssaker

Noter (1)
  • EndringTilføyes ved lov 25 mars 2022 nr. 15 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).
§ 81

Utlendingens rett til å uttale seg

I saker etter §§ 28 og 73, samt i saker om bortvisning, utvisning, tilbakekall av gitt tillatelse eller tilbakekall av oppholdsdokument, jf. § 120 annet ledd, skal utlendingsmyndighetene sørge for at utlendingen får mulighet til å fremlegge sine synspunkter på et språk utlendingen kan kommunisere forsvarlig på. Dette skal skje så snart som mulig, og under enhver omstendighet før det treffes vedtak i saken. Det skal legges til rette for utlendinger med spesielle behov. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift. Kongen skal gi regler i forskrift om barns rett til å bli hørt i saker som vedrører det etter utlendingsloven, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd og barnekonvensjonen artikkel 12. Dersom barnet ønsker det og det er nødvendig for å ivareta barnets rett til å bli hørt, kan det organet som forbereder eller avgjør saken, beslutte at det skal gjennomføres en samtale med barnet selv om foreldrene ikke samtykker. Tilsvarende kan det besluttes at det skal gjennomføres en samtale med barnet uten at foreldrene tillates å være til stede. I tilfeller hvor det gjennomføres en samtale med barnet i Norge uten at foreldrene tillates å være til stede, jf. tredje ledd, skal det oppnevnes en setteverge for barnet, med mindre barnet har en annen fullmektig som er til stede. Beslutning etter tredje ledd kan ikke påklages. Bestemmelsene i tredje til femte ledd gjelder tilsvarende for mindreårige som omfattes av forordning (EU) 2024/1356, jf. grenseloven § 8 første ledd nr. 6. Screeningmyndigheten treffer beslutninger etter tredje ledd ved gjennomføring av screeningen.
Endret 12. juni 2026 · i kraft 12. juni 2026
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3), 20 jan 2012 nr. 5 (ikr. 1 feb 2012 iflg. res. 20 jan 2012 nr. 37), 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 73Utlendingsloven § 120Forvaltningsloven § 17omtalt i 8 kilder →1 forskrift →

§ 82

Veiledningsplikt

I saker om bortvisning, utvisning, tilbakekall av gitt tillatelse eller tilbakekall av oppholdsdokumenter, jf. § 120, og når en utlending påberoper seg å være flyktning, skal politiet gi veiledning om at utlendingen har rett til fullmektig, jf. forvaltningsloven § 12, og rettshjelp, jf. § 92, samt rett til å sette seg i kontakt med sitt lands representasjon, en representant for FNs høykommissær for flyktninger og en norsk flyktningorganisasjon.

Politiet skal gi informasjon til utlendinger i visse saker om retten til å bruke fullmektig og få rettshjelp. De skal også informere om muligheten til å kontakte eget lands representasjon, FNs høykommissær for flyktninger og en norsk flyktningorganisasjon.AI

Endret 18. desember 2009
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3).

Se ogsåUtlendingsloven § 120Forvaltningsloven § 12Utlendingsloven § 92 første leddomtalt i 1 kilde →

§ 83

Utlendingens møte- og opplysningsplikt

I forbindelse med en sak etter loven kan politiet og Utlendingsdirektoratet pålegge den utlendingen saken gjelder, å møte personlig for å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. § 93 fjerde ledd. Ved innreise, og frem til korrekt identitet er registrert, har utlendinger plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det. Utlendingsmyndighetene kan også senere pålegge utlendingen en slik plikt dersom det er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er den riktige. En utlending kan ikke pålegges å medvirke til å avklare sin identitet på en måte som kommer i konflikt med et behov for beskyttelse. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om hva utlendinger kan pålegges å gjøre for å oppfylle plikten etter første og annet ledd.

Utlendinger kan bli pålagt å møte personlig for å gi opplysninger i en sak. Det er også plikt til å hjelpe myndighetene med å avklare hvem man er, med mindre dette strider mot et behov for beskyttelse.AI

Endret 20. desember 2022
Endringshistorikk (8)

Se ogsåUtlendingsloven § 93omtalt i 6 kilder →referert av 5 →1 forskrift →

§ 83 a

Behandling av personopplysninger

Utlendingsmyndighetene kan behandle personopplysninger, herunder personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når dette er nødvendig for å utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter loven her. Utlendingsmyndighetene kan behandle personopplysninger som nevnt i første ledd når det er nødvendig i forbindelse med tildeling av økonomiske ytelser til en utlending som er innkvartert etter § 95, ved utøvelse av omsorgsansvaret for enslige, mindreårige asylsøkere eller i forbindelse med assistert retur eller tilbakevending. Kongen kan gi forskrift om behandlingen, blant annet om formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke personopplysninger som kan behandles, hvem det kan behandles personopplysninger om, bruk av automatiserte avgjørelser, adgangen til viderebehandling, utlevering, registerføring og tilgang til registre.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 15 juni 2018 nr. 36 (ikr. 20 juli 2018 iflg. meddelelse 17 juli 2018 nr. 1195), endret ved lov 20 juni 2025 nr. 84 (i kraft 1 juli 2025 iflg. res. 20 juni 2025 nr. 1125).

Se ogsåUtlendingsloven § 95

§ 84

Opplysningsplikt og unntak fra taushetsplikt for offentlige organer

Dersom det organet som behandler en sak etter loven her, anser det som nødvendig for opplysning av saken, kan organet pålegge følgende organer å utlevere, uten hinder av taushetsplikt, opplysninger om utlendinger eller andre loven gjelder for: a) barnevernsmyndighetene b) kommunene c) Statens lånekasse for utdanning d) arbeids- og velferdsforvaltningen e) skattemyndighetene f) politiet g) folkeregistermyndigheten h) fylkeskommunene i) universiteter og offentlige høyskoler j) frittstående skoler og private høyskoler k) Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse Kongen skal i forskrift gi nærmere regler om hvilke organer som kan be om opplysninger etter første ledd, i hvilke sakstyper det kan innhentes opplysninger, hvem det kan innhentes opplysninger om og hvilke opplysninger som kan innhentes.

Offentlige organer som behandler saker etter utlendingsloven, kan kreve opplysninger om utlendinger fra en rekke andre offentlige instanser. Dette gjelder selv om det ellers ville vært taushetsplikt for opplysningene.AI

Endret 23. mai 2022 · i kraft 1. juni 2022
Endringshistorikk (9)
  • 23. mai 2022Delt ikraftsetting av lov 25. mars 2022 nr. 16 om endringer i utlendingsloven (innhenting av opplysninger fra utdanningsinstitusjoner mv.)
  • 29. april 2022Endringslov til grenseloven, utlendingsloven og politiregisterloven
  • 25. mars 2022Endringslov til utlendingsloven
  • 20. desember 2018Endringslov til utlendingsloven (tilbakeholdelse og innbringelse m.m.)
  • 15. juni 2018Endringlov til utlendingsloven
  • 20. april 2018Endringslov til utlendingsloven (politiets tilgang til opplysninger om beboere i asylmottak mv.)
  • 9. januar 2015Endringslov til utlendingsloven
  • 22. juni 2012Endringslov til utlendingsloven
  • 18. desember 2009Endringslov til utlendingsloven
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3), 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), 22 juni 2012 nr. 51 (ikr. 23 juni 2012 iflg. res. 22 juni 2012 nr. 577), 27 mai 2016 nr. 14 (ikr. 1 jan 2017 iflg. res. 27 mai 2016 nr. 531), 9 des 2016 nr. 88 (ikr. 1 okt 2017 iflg. res. 9 juni 2017 nr. 718), 20 des 2018 nr. 117 (ikr. 1 jan 2019 iflg. res. 20 des 2018 nr. 2065), 25 mars 2022 nr. 16 (i kraft 1 juni 2022 iflg. res. 20 mai 2022 nr. 886).

omtalt i 16 kilder →1 forskrift →

§ 84 a

Utlevering av opplysninger til politiet

Utlendingsmyndighetene skal uten hinder av taushetsplikt utlevere opplysninger til politiet når det er nødvendig for politiets oppgaver etter loven her, grenseloven kapittel 3 eller forordning (EU) 2024/1356, jf. grenseloven § 8 første ledd nr. 6. Når det er nødvendig for politimessige formål som nevnt i politiregisterloven § 2 nr. 13 eller for kvalitetskontroll av opplysninger i politiets registre, kan utlendingsmyndighetene uten hinder av taushetsplikt utlevere følgende personopplysninger til politiet: a) navn og eventuelle alias b) kjønn c) DUF-nummer, D-nummer og fødselsnummer d) fødselsdato og fødested e) familie- og personrelasjoner f) statsborgerskap g) bosted i Norge h) bosted i tidligere oppholdsland i) reise- og identitetsdokumenter j) oppholdsstatus k) kontaktinformasjon l) språk m) nummer og utløpsdato på kort utstedt av utlendingsmyndighetene. Utlendingsmyndighetene kan uten hinder av taushetsplikt utlevere andre personopplysninger enn de som er nevnt i annet ledd til politiet når det er nødvendig til forebygging og etterforskning av brudd på utlendingsloven eller andre lovbrudd som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. Utlevering av opplysninger etter første og annet ledd kan skje i form av direkte søk. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om utlevering av opplysninger etter denne bestemmelsen.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 22 juni 2012 nr. 51 (ikr. 23 juni 2012 iflg. res. 22 juni 2012 nr. 577), opphevet ved lov 15 juni 2018 nr. 36 (ikr. 20 juli 2018 iflg. meddelelse 17 juli 2018 nr. 1195), tilføyd ved lov 12 juni 2020 nr. 65 (ikr. 1 juni 2021 iflg. res. 21 mai 2021 nr. 1564), endret ved lover 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 639), 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).

Se ogsåGrenseloven § 8Politiregisterloven § 2 første ledd

§ 84 b

Opplysningsplikt og unntak fra taushetsplikt for opplysninger om beboere i mottak og omsorgssentre mv

Ansatte som utfører arbeid eller tjeneste i mottak, skal etter anmodning gi utlendingsmyndighetene opplysninger om en beboer til bruk i sak etter loven her, herunder iverksetting av vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90. De ansatte har adgang til å gi opplysninger om beboeren på eget initiativ. Opplysninger etter første og annet punktum kan gis uten hinder av reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 flg. For beboere som er enslige, mindreårige asylsøkere, kan utlendingsmyndighetene ikke anmode ansatte som nevnt i første ledd, og ansatte i omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere og barnevernsinstitusjoner, jf. barnevernsloven kapittel 10 og 11, om opplysninger etter første ledd. Politiet skal uten hinder av taushetsplikt og etter skriftlig anmodning til mottak, omsorgssenter som nevnt i annet ledd eller Utlendingsdirektoratet få utlevert følgende opplysninger når det er nødvendig for politiets oppgaver etter utlendingsloven eller for politimessige formål som nevnt i politiregisterloven § 2 nr. 13: a) navn, fødselsdato og nasjonalitet til nåværende og tidligere beboere i asylmottak eller omsorgssenter b) dato for når beboere har flyttet til eller fra mottaket eller omsorgssenteret c) varigheten av eventuelle permisjoner fra mottaket eller omsorgssenteret d) nytt bosted. Kongen kan gi forskrift om hvilke opplysninger som skal gis etter første ledd, om fremgangsmåten for innhenting av opplysninger etter første og tredje ledd, og den videre behandling av de innhentede opplysninger.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2015 nr. 2 (ikr. 1 juni 2015 iflg. res. 22 mai 2015 nr. 527), endret ved lover 20 apr 2018 nr. 11 (ikr. 20 apr 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 592), 18 juni 2021 nr. 97 (i kraft 1 jan 2023 iflg. res. 14 okt 2022 nr. 1739), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 90Forvaltningsloven § 13Politiregisterloven § 2 første ledd

§ 85

Vandelsopplysninger i sak om familieinnvandring, jf. § 40 femte og sjette ledd og § 48

Politiet kan som ledd i forberedelsen av en sak som nevnt i § 40 femte eller sjette ledd eller § 48 benytte vandelsopplysninger om referansepersonen eller den referansepersonen har fått familieetablering med, når søkeren er referansepersonens særkullsbarn. Dersom politiet har vandelsopplysninger av betydning for om oppholdstillatelse skal nektes etter § 40 femte eller sjette ledd, kan det gis en uttalelse om dette til det organet som avgjør saken. Kongen kan gi nærmer regler i forskrift om hvilke vandelsopplysninger som skal gis til det organet som avgjør saken, og om utformingen av politiets uttalelse for øvrig.

Politiet kan bruke opplysninger om vandel for referansepersonen eller deres partner når søkeren er et særkullsbarn. Hvis politiet finner viktige opplysninger om vandel, kan de gi en uttalelse til organet som avgjør saken.AI

Endret 29. mai 2020
Endringshistorikk (4)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 22 juni 2012 nr. 51 (ikr. 23 juni 2012 iflg. res. 22 juni 2012 nr. 577), 21 juni 2013 nr. 90 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 21 juni 2013 nr. 711).

Se ogsåUtlendingsloven § 40 første leddUtlendingsloven § 48omtalt i 4 kilder →referert av 1 →1 forskrift →

§ 85 a

Vandelsopplysninger mv. i sak om utestengelse fra au pair-ordningen

Dersom politiet har opplysninger av betydning for om en vertsfamilie skal utestenges fra au pair-ordningen etter § 27 b annet ledd, skal det gis en uttalelse om dette til det organet som avgjør saken, med mindre dette kan skade arbeidet med kriminalitetsbekjempelse.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 29 mai 2020 nr. 58 (ikr. 1 juli 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1098). Oppheves ved lov 20 juni 2025 nr. 84 (i kraft 15 mars 2027 iflg. endringsloven del III nr. 2).

Se ogsåUtlendingsloven § 27 b

§ 86

Vandelsopplysninger i sak om visum, jf. § 10 fjerde ledd

Dersom Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda finner at det er særlig grunn til å undersøke referansepersonens vandel for å avgjøre om visum skal nektes etter § 10 fjerde ledd, kan det innhentes uttalelse fra politiet om forhold av betydning for å bedømme dette. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om hvilke vandelsopplysninger som skal gis til Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda etter første ledd, og om utformingen av politiets uttalelse for øvrig.

Myndighetene kan be politiet om opplysninger om en referansepersons vandel. Dette skjer hvis det er særlig grunn til å undersøke dette for å avgjøre om visum skal nektes.AI

Endret 15. desember 2017 · i kraft 15. desember 2017
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 22 juni 2012 nr. 51 (ikr. 23 juni 2012 iflg. res. 22 juni 2012 nr. 577).

Se ogsåUtlendingsloven § 10 første leddomtalt i 3 kilder →1 forskrift →

§ 86 a

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 87

DNA-analyse

Når det i en sak etter loven her er nødvendig å fastslå om det eksisterer en familierelasjon, kan utlendingsmyndighetene pålegge parten og det antatte familiemedlemmet avleggelse av biologisk prøve for DNA-analyse. Det er et vilkår at de øvrige opplysningene i saken ikke gir grunnlag for med rimelig sikkerhet å fastslå familierelasjonen. Utlendingsmyndighetene har ikke adgang til å innhente DNA ved bruk av tvang. Ved ileggelse av pålegg som nevnt i første ledd, skal utlendingsmyndighetene informere om at manglende etterkommelse må forventes å få betydning for avgjørelsen av saken med mindre det finnes særlige grunner til å frafalle pålegget. Opplysninger og materiale knyttet til DNA-analysen skal slettes og tilintetgjøres så snart som mulig etter at familierelasjonen er bekreftet eller avkreftet. Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift.

Utlendingsmyndighetene kan kreve DNA-prøver for å bekrefte familierelasjoner hvis andre opplysninger ikke er tilstrekkelige. Det kan ikke brukes tvang for å hente inn prøvene. Opplysningene skal slettes så snart resultatet foreligger.AI

Endret 29. mai 2020
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 29 mai 2020 nr. 58 (ikr. 1 juli 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1098).

omtalt i 4 kilder →1 forskrift →

§ 88

Aldersundersøkelse

Dersom det i en sak om asyl eller i en sak om oppholdstillatelse for et familiemedlem ikke er mulig å fastslå med rimelig sikkerhet om utlendingen er over eller under 18 år, kan utlendingen anmodes om å la seg undersøke for å klargjøre alderen. Resultatet av undersøkelsen skal vurderes i forhold til de øvrige opplysningene i saken. Avslår utlendingen å la seg undersøke, skal utlendingen gjøres oppmerksom på at dette kan få betydning for vurderingen av saken. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av aldersundersøkelser.

I saker om asyl eller oppholdstillatelse for familiemedlemmer kan myndighetene be om en aldersundersøkelse dersom alderen er usikker. Resultatet vurderes sammen med andre opplysninger i saken. Det å takke nei til undersøkelsen kan påvirke saksbehandlingen.AI

omtalt i 3 kilder →

§ 89

Gebyr

Kongen kan i forskrift gi regler om at det skal tas gebyr for å behandle søknader etter denne loven, med unntak for søknader om beskyttelse etter kapittel 4. Kongen kan også gi regler om gebyr for utstedelse av nytt standardisert oppholdskort eller kort som dokumenterer andre typer tillatelser eller rettigheter enn oppholdstillatelse, selv om dette ikke utstedes på bakgrunn av en søknad om fornyet tillatelse eller rettighet.

Det kan være gebyr for å behandle søknader etter utlendingsloven, men søknader om beskyttelse er unntatt. Det kan også tas gebyr for å utstede oppholdskort og andre dokumenter for tillatelser eller rettigheter.AI

Endret 20. april 2012
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 20 apr 2012 nr. 17 (ikr. 20 mai 2012 iflg. res. 4 mai 2012 nr. 401).

omtalt i 2 kilder →referert av 1 →1 forskrift →

§ 90

Utreiseplikt

Vedtak som pålegger en utreiseplikt, innebærer at utlendingen skal forlate riket eller Schengen- og EU-området. Dersom utlendingen pålegges utreiseplikt fra Schengen- og EU-området, skal utreise skje til a) utlendingens opprinnelsesland, b) et transittland i samsvar med fellesskapsavtaler eller bilaterale avtaler om tilbaketaking eller andre ordninger, eller c) et annet tredjeland etter utlendingens ønske, og som vil ta imot vedkommende. Utreise kan likevel skje til et annet land, dersom utlendingen bortvises eller utvises ved Schengenyttergrensen eller på grunn av ilagt straff etter andre bestemmelser enn § 108 annet ledd. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om utreiseplikt og hvilket land utreise skal skje til.

Et vedtak om utreiseplikt betyr at en utlending må forlate Norge eller Schengen- og EU-området. Utreisen skal normalt skje til opprinnelsesland, et transittland eller et annet land som ønsker personen velkommen.AI

Endret 4. april 2025
Endringshistorikk (19)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3), 17 des 2010 nr. 88 (ikr. 24 des 2010 iflg. res. 17 des 2010 nr. 1612), 6 jan 2012 nr. 2 (ikr. 1 mars 2012 iflg. res. 6 jan 2012 nr. 4), 21 juni 2013 nr. 91 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 21 juni 2013 nr. 712), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 17 des 2013 nr. 132 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 17 des 2013 nr. 1480), 9 mai 2014 nr. 16 (ikr. 9 mai 2014 iflg. res. 9 mai 2014 nr. 625), 12 des 2014 nr. 71 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 12 des 2014 nr. 1700), 20 nov 2015 nr. 94, 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 okt 2016 iflg. res. 30 sep 2016 nr. 1136), 20 nov 2015 nr. 94 som endret ved lov 15 des 2017 nr. 108, 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), 22 juni 2018 nr. 78 (ikr. 1 nov 2018 iflg. res. 5 okt 2018 nr. 1547), 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 639), 11 juni 2021 nr. 72 (i kraft 1 jan 2023 iflg. res. 16 des 2022 nr. 2254), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 108 første leddomtalt i 29 kilder →referert av 20 →1 forskrift →

§ 90 a

Utreisefrist

Utlendingen skal gis en frist på mellom sju og tretti dager til å overholde utreiseplikten. Dersom det anses nødvendig, kan det settes en lengre frist. Det kan settes en kortere frist enn sju dager eller unnlates å gi en utreisefrist når a) det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av vedtaket, jf. § 106 d b) en søknad er avslått som åpenbart grunnløs eller som følge av vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger c) utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot offentlig orden d) utlendingen omfattes av § 32 e) utlendingen bortvises eller utvises ved Schengenyttergrensen f) utlendingen utvises etter § 66 første ledd bokstav b, c, e eller g, § 66 annet ledd, § 67 eller § 68 g) utlendingen er pågrepet ved indre Schengen-grense og bortvist, og besluttes overført i samsvar med prosedyren som fremgår av grenseforordningen artikkel 23a, jf. grenseloven § 8 første ledd nr. 1. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om fastsettelse av utreisefrist.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602), endret ved lov 20 juni 2025 nr. 85 (i kraft 12 okt 2025 iflg. res. 19 sep 2025 nr. 1877).

Se ogsåUtlendingsloven § 32 første leddUtlendingsloven § 66 første leddUtlendingsloven § 67 første leddUtlendingsloven § 68referert av 6 →

§ 90 b

Utreiseplikt og utreisefrist for utlendinger med oppholdstillatelse eller annet grunnlag for opphold i en Schengen- eller EU-medlemsstat

Før utlendingsmyndighetene pålegger en utlending som har oppholdstillatelse eller annet grunnlag for opphold i en Schengen- eller EU-medlemsstat, en utreiseplikt fra Schengen- og EU-området, skal utlendingen gis mulighet til å begi seg til denne medlemsstaten ved at utlendingsmyndighetene pålegger vedkommende å forlate riket umiddelbart. Dette gjelder likevel ikke dersom hensynet til nasjonal sikkerhet eller offentlig orden påkrever utreise fra Schengen- og EU-området. Plikten til å gi utlendingen en mulighet til å begi seg til den medlemsstaten vedkommende har lovlig opphold i etter første ledd, gjelder ikke dersom utlendingen bortvises eller utvises ved Schengenyttergrensen eller på grunn av ilagt straff etter andre bestemmelser enn § 108 annet ledd. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om utreiseplikt og utreisefrist for utlendinger med oppholdstillatelse eller annet grunnlag for opphold i en Schengen- eller EU-medlemsstat.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 108 første leddreferert av 1 →

§ 90 c

Tidspunktet for iverksetting av vedtak

Vedtak om bortvisning eller utvisning av en utlending som ikke har oppholdstillatelse eller oppholdsrett etter kapittel 13, eller en nordisk borger som ikke har hatt opphold i riket i mer enn tre måneder, kan iverksettes straks. Det samme gjelder vedtak om bortvisning eller utvisning av en utlending med oppholdsrett etter § 111. Vedtak om avslag på søknad om første gangs oppholdstillatelse eller søknad om fornyet oppholdstillatelse fremsatt etter utløpet av fristen i § 61 sjette eller sjuende ledd, kan iverksettes før det er endelig dersom utlendingen har fått mulighet til å fremsette klage. Slikt vedtak kan tidligst iverksettes 48 timer etter at meldingen om vedtaket har kommet frem til utlendingen. Dersom søknaden anses åpenbart grunnløs, kan vedtaket likevel iverksettes så snart fristen for å begjære utsatt iverksetting er utløpt, og Utlendingsdirektoratet har tatt stilling til en eventuell begjæring. Vedtak om å nekte realitetsbehandling etter § 32 første ledd bokstav a, c eller d eller femte ledd, kan iverksettes straks. Dersom det ikke er åpenbart at søknaden bør nektes realitetsbehandlet, skal utlendingen gis en frist til å begjære utsatt iverksetting. Vedtaket kan ikke iverksettes før denne fristen er utløpt, eller Utlendingsdirektoratet har tatt stilling til begjæringen. Er søknaden nektet realitetsbehandlet etter § 32 første ledd bokstav b, jf. fjerde ledd, og utlendingen har begjært utsatt iverksetting, kan vedtaket ikke iverksettes før Utlendingsnemnda har tatt stilling til begjæringen eller behandlet klagen på vedtaket. Vedtak om avslag på søknad om fornyet oppholdstillatelse eller permanent oppholdstillatelse fremsatt innen utløpet av fristen i § 61 sjette eller sjuende ledd, kan ikke iverksettes før det er endelig. Tilsvarende gjelder vedtak om tilbakekall etter § 63 og vedtak om utvisning av en utlending som har oppholdstillatelse, eller en nordisk borger som har hatt opphold i riket i mer enn tre måneder. Dersom det er sannsynlig at utlendingen vil begå en straffbar handling overfor eller forfølge en annen person eller på annet vis alvorlig krenke en annen persons fred, kan vedtaket iverksettes på et tidligere tidspunkt enn det som følger av første og annet punktum. Påberoper en utlending seg rett til beskyttelse, jf. § 28, eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 73 vil komme til anvendelse, kan et vedtak bare iverksettes før det er endelig dersom a) søknaden om opphold er nektet realitetsbehandlet i medhold av § 32 b) søkeren tidligere har fått avslag på søknad om beskyttelse i et annet land, eller c) vilkårene for opphold etter §§ 28 eller 73 åpenbart ikke er oppfylt. Dersom en utlending påberoper seg omstendigheter som nevnt i § 28 på tidspunktet for iverksetting av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90, og det ikke fremgår at det allerede er tatt standpunkt til de påberopte forholdene, skal politiet forelegge spørsmålet om utsatt iverksetting for den myndigheten som har truffet vedtaket. Beslutninger som gjelder iverksetting, regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 111Utlendingsloven § 61 første leddUtlendingsloven § 32 første leddUtlendingsloven § 63referert av 2 →

§ 90 d

Instruksjonsadgang om utsatt iverksetting

Utlendingsnemnda kan instruere politiet om å utsette iverksettingen av vedtak fra nemnda som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90. Det samme gjelder vedtak fra direktoratet som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90, på nemndas saksområde. Utlendingsdirektoratet kan instruere politiet om å utsette iverksettingen av vedtak fra direktoratet som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90. Departementet kan instruere Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om å utsette iverksettingen av en bestemt type vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90, i påvente av endringer i lov eller forskrift.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 90

§ 90 e

Uttransportering

Politiet kan uttransportere en utlending som er pålagt en utreiseplikt, dersom utlendingen ikke overholder utreisefristen, utreisefrist ikke er gitt, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen ikke vil overholde utreisefristen. Politiet kan ikke med tvang uttransportere en utlending som er pålagt utreiseplikt fra riket etter § 90 b. Uttransportering skal skje til det området som følger av vedtaket, jf. § 90. Utlendinger som ikke har gyldig reisedokument, har plikt til å skaffe seg dette. Tvungen utsendelse av en enslig mindreårig skal bare skje til et familiemedlem, en utnevnt verge eller til et annet forsvarlig omsorgstilbud. Kongen kan gi forskrift om uttransportering av utlendinger som er pålagt en utreiseplikt.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 90Utlendingsloven § 90 b

§ 90 f

Registrering i SIS

Melding om retur, jf. returforordningen artikkel 3, skal registreres i SIS etter reglene i returforordningen, jf. SIS-loven § 1 nr. 3, dersom det treffes et vedtak som pålegger en utreiseplikt fra Schengen- og EU-området, jf. § 90. Melding om nektet innreise og opphold, jf. grensekontrollforordningen artikkel 24, skal registreres i SIS etter reglene i grensekontrollforordningen, jf. SIS-loven § 1 nr. 2, dersom a) det treffes et vedtak som innebærer nektelse av innreise og opphold fordi utlendingen anses for å utgjøre en trussel mot offentlig orden, offentlig sikkerhet eller nasjonal sikkerhet b) det treffes et vedtak om utvisning som pålegger en utreiseplikt fra Schengen- og EU-området, jf. § 90. Dersom et vedtak som nevnt i første og annet ledd gjelder en utlending med gyldig oppholdstillatelse eller gyldig visum for langvarig opphold utstedt av en Schengen- eller EU-medlemsstat, skal det gjennomføres konsultasjon, jf. returforordningen artikkel 10 og grensekontrollforordningen artikkel 28, før det kan registreres en melding i SIS. Medlemsstaten utlendingen har lovlig opphold i, skal da vurdere om det er grunnlag for tilbakekall. Dersom utlendingens lovlige opphold opprettholdes, skal det ikke registreres melding i SIS.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåSIS-loven § 1Utlendingsloven § 90

§ 90 g

Stønad i forbindelse med retur og tilbakevending

Det kan gis stønad til en utlending i forbindelse med retur eller tilbakevending. Kongen kan gi forskrift om tilskuddsordninger og vilkår for å motta stønad, og om at klager på avslag på søknader om stønad skal behandles av Utlendingsnemnda eller et annet klageorgan. Kongen kan gi forskrift om at bestemmelsene i § 78 kan fravikes ved behandling av klager på avslag om stønad etter første ledd, og om at Utlendingsnemndas direktør gis myndighet til å avgjøre hvordan de aktuelle sakene skal behandles og avgjøres.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 7 mai 2021 nr. 32 (ikr. 10 sep 2021 iflg. res. 3 sep 2021 nr. 2659), endret ved lov 2 juni 2023 nr. 20 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 2 juni 2023 nr. 778), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602, tidligere § 90a), 20 juni 2025 nr. 84 (i kraft 1 juli 2025 iflg. res. 20 juni 2025 nr. 1125).

Se ogsåUtlendingsloven § 78 første leddreferert av 1 →

§ 91

Ansvar for utgifter mv

En utlending som i medhold av loven uttransporteres, plikter å betale utgiftene ved sin egen utreise. Utlendingen skal også betale utgifter til vakthold når dette er nødvendig fordi det er grunn til å frykte at utlendingen vil motsette seg retur eller oppføre seg truende eller farlig i forbindelse med utreisen. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg. Er det stilt garanti for utgifter etter første ledd, kan utgiftene kreves dekket av garantisten. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg. Når en utlending som er kommet med sjøfartøy eller luftfartøy, eller som er brakt til riket av en transportør som utfører yrkesmessig landtransport av personer, blir bortvist, plikter transportmiddelets eier eller leier enten å ta utlendingen om bord igjen, på annen måte bringe utlendingen ut av riket, eller dekke utgifter som måtte bli påført det offentlige ved at utlendingen uttransporteres. På samme måte foreligger det en plikt til å ta om bord mannskap og dekke utgifter til eskorte av utlendingen ut av riket når politiet finner dette nødvendig. Tilsvarende ansvar som transportmiddelets eier eller leier har etter dette leddet, gjelder for transportmiddelets fører eller agent i riket. Tredje ledd gjelder tilsvarende ved utvisning som reaksjon på overtredelse av lovens regler om innreise og ved uttransportering av en utlending som nektes innreise til riket på grunn av et fortsatt gjeldende utvisningsvedtak. Tredje ledd gjelder tilsvarende for sjøfolk om bord på sjøfartøy som har forlatt fartøyet i strid med § 16 første ledd. Ansvaret omfatter da også utgifter som måtte bli påført det offentlige i inntil tre måneder ved utlendingens opphold i riket. For utenlandsk blindpassasjer gjelder tredje og femte ledd tilsvarende, uten hensyn til om utlendingen har forlatt fartøyet i strid med § 16 første ledd. Dersom utgiftene ved at utlendingen uttransporteres ikke dekkes etter første til femte ledd, dekkes de av staten. Ansvaret etter tredje, fjerde, femte og sjette ledd gjelder ikke ved innreise over indre Schengengrense. Bestemmelsen gjelder ikke for utlendinger som overføres fra Norge til et annet land i henhold til forordning (EU) 2024/1351 om asyl- og migrasjonshåndtering, jf. § 32 fjerde ledd.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 17 des 2013 nr. 132 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 17 des 2013 nr. 1480), 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 639), 12 juni 2026 nr. 29 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1059).

Se ogsåGrenseloven § 16Utlendingsloven § 32 første leddreferert av 1 →

§ 92

Rettshjelp

I saker om bortvisning, utvisning, tilbakekall av tillatelse eller tilbakekall av oppholdsdokument, jf. § 120, har utlendingen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. Det gjelder likevel ikke i utvisningssaker i henhold til § 66 første ledd bokstav b og c, § 67 første ledd bokstav a, b, c og f, § 68 første ledd bokstav a og b og § 122, med mindre annet er fastsatt i forskrift, jf. sjuende ledd bokstav b. En utlending som søker oppholdstillatelse etter § 28, eller påberoper seg vernet mot utsendelse etter § 73, har rett til fritt rettsråd uten behovsprøving ved negativt vedtak fattet av Utlendingsdirektoratet. Dette gjelder likevel ikke der utlendingen klager over bare å ha fått oppholdstillatelse etter § 38. Ved søknader fra enslige mindreårige asylsøkere eller hvor utelukkelse etter § 31 kan bli utfallet, gis det fritt rettsråd uten behovsprøving også i forbindelse med saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet. I sak som nevnt i § 76 tredje ledd har utlendingen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving. I sak som nevnt i § 79 annet ledd har utlendingen rett til fri sakførsel. Retten skal oppnevne en prosessfullmektig når den prøver spørsmålet om internering etter § 106. Det skal så vidt mulig oppnevnes en prosessfullmektig straks det er klart at en pågrepet utlending ikke vil bli løslatt, uttransportert eller fremstilt for internering etter § 106 innen utløpet av den andre dagen etter pågripelsen. Retten skal også oppnevne en prosessfullmektig når den prøver spørsmålet om beslag eller pålegg etter § 104 annet ledd og § 105 annet ledd, med mindre det ville medføre særlig ulempe eller tidsspille, eller retten finner det ubetenkelig å unnlate å oppnevne prosessfullmektig. En utlending som blir pågrepet eller internert har rett til ukontrollert skriftlig og muntlig samkvem med sin prosessfullmektig. Oppnevningen faller bort når retten bestemmer det. Retten skal av eget tiltak og uten behovsprøving gi bevilling til fri sakførsel når prosessfullmektig oppnevnes etter fjerde ledd. I de tilfellene det er ytet fri sakførsel eller fritt rettsråd uten behovsprøving, kan det offentliges utgifter i forbindelse med rettshjelpen kreves helt eller delvis erstattet dersom utlendingen har økonomisk evne til det. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om blant annet a) unntak fra retten til fritt rettsråd etter første ledd første punktum og annet ledd første punktum, b) at det på nærmere vilkår skal kunne gis rett til fritt rettsråd uten behovsprøving ved utvisning på grunn av ilagt straff eller særreaksjon, eller når det skal avholdes stornemndmøte i Utlendingsnemnda, samt regler til utfylling av bestemmelsene nevnt i bokstav a, herunder regler om rett til fritt rettsråd uten behovsprøving i første instans og om erstatningskrav etter sjette ledd, c) at politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt på nærmere vilkår skal kunne oppnevne prosessfullmektig i saker om frihetsberøvelse etter § 92 fjerde ledd, d) kriteriene for hvem som skal oppnevnes som prosessfullmektig, herunder om utlendingens rett til selv å velge prosessfullmektig, og e) adgangen til å bringe politiets beslutning om oppnevning av prosessfullmektig inn for tingretten.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 19 juni 2009 nr. 38 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3), 17 des 2010 nr. 88 (ikr. 24 des 2010 iflg. res. 17 des 2010 nr. 1612), 17 des 2010 nr. 87 (ikr. 1 jan 2011 iflg. res. 17 des 2010 nr. 1608), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 9 mai 2014 nr. 16 (ikr. 9 mai 2014 iflg. res. 9 mai 2014 nr. 625), 12 des 2014 nr. 70 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 12 des 2014 nr. 1673), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 sep 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005), 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), 20 des 2018 nr. 117 (ikr. 1 jan 2019 iflg. res. 20 des 2018 nr. 2065), 29 mai 2020 nr. 57 (ikr. 1 juni 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1099), 11 juni 2021 nr. 73 (i kraft 1 juni 2022 iflg. res. 18 feb 2022 nr. 268), 29 nov 2024 nr. 72 (i kraft 29 nov 2024 iflg. res. 29 nov 2024 nr. 2892). Endres ved lov 20 juni 2025 nr. 82 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).

Se ogsåUtlendingsloven § 120Utlendingsloven § 66 første leddUtlendingsloven § 67 første leddUtlendingsloven § 68referert av 5 →

IISærskilte regler for søknader om beskyttelse (asylsaker)

§ 93

Tidspunkt for fremsettelse av søknad om beskyttelse. Opplysning av saken

En søknad om beskyttelse etter § 28 skal fremsettes for politiet uten ugrunnet opphold. Pass eller annet reisedokument utlendingen er i besittelse av, skal innleveres sammen med søknaden. Dersom omstendigheter som nevnt i § 28 inntreffer først etter utlendingens innreise i riket, skal søknad fremsettes uten ugrunnet opphold etter at utlendingen ble klar over omstendighetene. Den som registrerer søknaden, tar bilde og fingeravtrykk av utlendingen, jf. § 100 første ledd bokstav b og § 101. Når det anses nødvendig, kan det tas kopi av dokumenter utlendingen er i besittelse av. Søkeren plikter å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger. For dette formålet kan søkeren pålegges å være tilgjengelig på et nærmere angitt sted. Utlendingsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å innhente nødvendige og tilgjengelige opplysninger før avgjørelsen blir truffet, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om gjennomføringen av saksbehandlingen.

Søknad om beskyttelse skal leveres til politiet uten ugrunnet opphold. Pass eller andre reisedokumenter må leveres sammen med søknaden. Søkeren må bidra med dokumentasjon og opplysninger, mens myndighetene har et eget ansvar for å innhente nødvendig informasjon.AI

Endret 12. juni 2026 · i kraft 12. juni 2026
Endringshistorikk (7)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 12 juni 2026 nr. 29 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1059), 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058). Endres ved lov 20 des 2022 nr. 120 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 100 første leddUtlendingsloven § 101Forvaltningsloven § 17omtalt i 2 kilder →referert av 2 →1 forskrift →

§ 94

Søkerens rettsstilling under behandlingen av søknaden

Søkeren kan gis rett til å ta arbeid inntil søknaden er avgjort. Det er en forutsetning for tillatelsen at følgende vilkår er oppfylt: a) det er gjennomført asylintervju av søkeren, b) det er ikke tvil om søkerens identitet, og c) det er ikke sannsynlig at et vedtak om bortvisning vil kunne iverksettes før utlendingen har oppholdt seg i riket i seks måneder, eller at det vil bli fremmet tilbaketakelsesbegjæring overfor et annet land. Det kan gjøres unntak fra kravet om gjennomført asylintervju i første ledd bokstav a dersom det er høy sannsynlighet for at søkeren vil få oppholdstillatelse etter § 28. Er en søknad om beskyttelse avslått i første instans, gjelder en tillatelse gitt etter første ledd fortsatt dersom vedtaket er påklaget og gitt utsatt iverksetting. En klager som ikke allerede har tillatelse etter første ledd, kan etter anmodning gis slik tillatelse forutsatt at vilkårene i første ledd er oppfylt, og vedtaket er gitt utsatt iverksetting. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om varigheten av tillatelser til å ta arbeid etter første ledd og om tillatelser etter at det foreligger et avslag på søknaden i første instans. Tillatelser etter første og tredje ledd gis av Utlendingsdirektoratet, som også kan gi politiet myndighet til å gi slike tillatelser. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for vedtak om slike tillatelser.

Søkere kan få lov til å jobbe mens søknaden deres behandles hvis visse krav om intervju, identitet og opphold er oppfylt. Arbeidstillatelsen kan også gjelde etter et avslag dersom vedtaket er påklaget og iverksettingen er utsatt.AI

Endret 19. juni 2026
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 19 juni 2009 nr. 38 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), 15 des 2017 nr. 108 (ikr. 1 jan 2018 iflg. res. 15 des 2017 nr. 2045), 21 juni 2019 nr. 47 (ikr. 1 okt 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 811). Endres ved lov 19 juni 2026 nr. 50 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddomtalt i 10 kilder →referert av 1 →1 forskrift →

§ 94 a

Klagefrist ved åpenbart grunnløse asylsøknader

Dersom Utlendingsdirektoratet ved behandlingen av en søknad om beskyttelse anser det som åpenbart at vilkårene i §§ 28 og 73 ikke er oppfylt, er fristen for å klage én uke fra det tidspunktet underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part. For øvrig gjelder reglene i forvaltningsloven § 29 annet til fjerde ledd.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 sep 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005, se denne for overgangsbestemmelse).

Se ogsåUtlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 73Forvaltningsloven § 29

§ 95

Innkvartering ved søknad om beskyttelse

En utlending som søker beskyttelse, skal gis tilbud om innkvartering. En utlending som har fått avslag på søknad om beskyttelse, kan gis tilbud om innkvartering i påvente av utreise. Utlendingsdirektoratet har omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak. Asylmottaket ved driftsoperatøren kan utøve omsorgen på vegne av Utlendingsdirektoratet. Statsforvalteren skal føre tilsyn med at omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak, utøves i samsvar med denne loven og forskrifter til loven. Dersom tilsynet avdekker forhold som er i strid med denne loven eller forskrifter til loven, kan statsforvalteren gi pålegg til Utlendingsdirektoratet eller driftsoperatøren om å rette forholdet eller nedlegge driften. Statens helsetilsyn har det overordnede faglige ansvaret for tilsynet og er klageinstans for vedtak som fattes av statsforvalteren. Statsforvalteren og Statens helsetilsyn kan kreve at Utlendingsdirektoratet og driftsoperatøren uten hinder av taushetsplikt gir de opplysningene og den tilgangen som er nødvendig for å utføre tilsynsoppgavene. Kongen kan gi forskrift om innkvarteringsordninger, blant annet om tildeling og bortfall av botilbud, innkvartering av og omsorg til enslige mindreårige som bor i asylmottak, stønad til beboere i asylmottak, og om tilsyn etter tredje ledd. Forvaltningsloven §§ 24 og 25 om begrunnelse og §§ 28 til 34 om klage gjelder ikke for utlendingsmyndighetenes vedtak om tildeling av botilbud og overføring til nytt innkvarteringssted. Forvaltningsloven §§ 28 til 34 om klage gjelder ikke for utlendingsmyndighetenes vedtak om bortfall av botilbud.

Personer som søker beskyttelse skal få tilbud om et sted å bo. Enslige mindreårige i asylmottak får omsorg som kontrolleres av statsforvalteren. Det er egne regler for klage og begrunnelse ved vedtak om botilbud.AI

Endret 17. juni 2022
Endringshistorikk (8)
  • 17. juni 2022Endringslov til utlendingsloven
  • 8. april 2022Delt ikraftsetting av lov 25. mars 2022 nr. 16 om endringer i utlendingsloven (innhenting av opplysninger fra utdanningsinstitusjoner mv.)
  • 25. mars 2022Endringslov til utlendingsloven
  • 11. mai 2021Endringslov til utlendingsloven (lovfesting av omsorgsansvaret for enslige mindreårige som bor i asylmottak)
  • 15. juni 2018Endringlov til utlendingsloven
  • 20. november 2015Lov nr. 94 om endr. i utlendingsloven (innstramninger)
  • 12. desember 2014Endringslov til utlendingsloven (returterminologi)
  • 17. desember 2010Endringslov til utlendingsloven
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 6 nov 2020 nr. 127 (ikr. 1 jan 2021 iflg. res. 6 nov 2020 nr. 2247), 11 mai 2021 nr. 36 (ikr. 1 juli 2021 iflg. res. 11 mai 2021 nr. 1472), 25 mars 2022 nr. 16 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 8 april 2022 nr. 549), 17 juni 2022 nr. 61 (i kraft 1 juli 2022 iflg. res. 17 juni 2022 nr. 1066).

Se ogsåForvaltningsloven § 24Forvaltningsloven § 25Forvaltningsloven § 28 første leddForvaltningsloven § 34omtalt i 10 kilder →referert av 5 →4 forskrifter →

§ 95 a

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 96

Tvangsfullbyrdelse i saker om innkvartering

Utlendingsmyndighetenes vedtak om overføring til nytt innkvarteringssted, kommunebosetting eller bortfall av botilbud er særlig tvangsgrunnlag for fullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.

Vedtak om nytt bosted, kommunebosetting eller at botilbudet opphører, kan brukes som grunnlag for tvang. Dette betyr at myndighetene kan gjennomføre vedtaket ved hjelp av tvangsfullbyrdelsesloven.AI

§ 97

Politiattest for ansatte i mottak (barneomsorgsattest)

Den som skal ansettes i mottak, skal legge fram politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd. Det skal også kreves politiattest som nevnt i første punktum fra andre som skal utføre oppgaver for utlendingsmyndighetene, og som har direkte kontakt med mindreårige som oppholder seg i mottak. Attesten skal ikke være eldre enn tre måneder. Den som har vedtatt forelegg eller er dømt for seksuelle overgrep mot mindreårige, er utelukket fra å utføre arbeid i mottak eller oppgaver som omhandlet i første ledd annet punktum. I andre tilfeller må konsekvensene av merknader på politiattesten vurderes konkret. Kongen kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen.

Personer som skal jobbe i mottak, eller ha direkte kontakt med mindreårige i mottak, må fremlegge en politiattest. Attesten kan ikke være eldre enn tre måneder. Personer dømt for seksuelle overgrep mot mindreårige kan ikke utføre dette arbeidet.AI

Endret 15. august 2014
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 15 aug 2014 nr. 57 (ikr. 1 sep 2014 iflg. res. 15 aug 2014 nr. 1080).

Se ogsåPolitiregisterloven § 39omtalt i 3 kilder →

§ 98

Samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger. Oversending og utveksling av opplysninger

Norske myndigheter skal samarbeide med FNs høykommissær for flyktninger i samsvar med flyktningkonvensjonen artikkel 35, og skal herunder legge til rette for at FNs høykommissær for flyktninger kan utøve sin plikt til å føre tilsyn med at bestemmelsene i flyktningkonvensjonen overholdes. Uavhengig av reglene om taushetsplikt kan FNs høykommissær for flyktninger gis innsyn i saksdokumentene. I den utstrekning det er nødvendig i forbindelse med innhenting av opplysninger, kan innsyn også gis til en flyktning- eller menneskerettsorganisasjon. I den utstrekning Norge er forpliktet til det i henhold til avtale 18. mai 1999 mellom Rådet for Den europeiske union og Island og Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket (Schengen-avtalen), og avtale av 19. januar 2001 mellom Norge, Island og EU om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat (Dublin-avtalen), kan utlendingsmyndighetene uten hinder av taushetsplikt oversende opplysninger om enkeltpersoner til myndighetene i land som deltar i samarbeidet i henhold til avtalene, som ledd i eller til bruk ved behandlingen av saker om grensekontroll, visum, bortvisning, utvisning, beskyttelse etter reglene i kapittel 4, vern mot utsendelse etter kapittel 9, oppholdstillatelse eller til rettshåndhevelsesformål etter forordning (EU) 2024/1358 artikkel 1 nr. 1 bokstav e, jf. § 101 første ledd. Med oppholdstillatelse menes i denne paragrafen tillatelse av en hvilken som helst art som er utstedt av et land som deltar i Schengensamarbeidet, og som gir rett til opphold på dets territorium. Tillatelse til opphold med sikte på behandling av en søknad om oppholdstillatelse omfattes likevel ikke. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om hvilke forhold det kan opplyses om, og om vilkår som må være oppfylt før oversendingen kan finne sted. Kongen kan i forskrift også gi nærmere regler for utveksling av opplysninger om enkeltpersoner med andre lands myndigheter i saker om beskyttelse etter reglene i kapittel 4 eller vern mot utsendelse etter reglene i kapittel 9, ut over det som følger av annet ledd.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 17 des 2013 nr. 132 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 17 des 2013 nr. 1480), 8 april 2022 nr. 21 (i kraft 1 juli 2022 iflg. res. 8 april 2022 nr. 560), 12 juni 2026 nr. 29 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1059).

Se ogsåUtlendingsloven § 101referert av 1 →

Kapittel 11A. Representant for enslige mindreårige mv.

§ 98 a

Anvendelsesområdet for bestemmelsene i dette kapittelet

Bestemmelsene i dette kapittelet gjelder for personer under 18 år (mindreårige) som søker om beskyttelse og som befinner seg i landet uten foreldre eller andre som har foreldreansvaret. Tilsvarende gjelder når de som har foreldreansvaret ikke lenger er i stand til å utøve foreldreansvaret for den mindreårige. Bestemmelsene i dette kapittelet gjelder tilsvarende for enslige mindreårige som søker om en begrenset oppholdstillatelse etter særskilte ordninger for personer som antas å være utsatt for menneskehandel i medhold av § 38. Bestemmelsene i dette kapittelet gjelder tilsvarende for enslige mindreårige som gjennomgår screening etter forordning (EU) 2024/1356, jf. grenseloven § 8 første ledd nr. 6. Vergemålsloven med tilhørende forskrifter, og bestemmelser om verger i annen lovgivning, gjelder så langt de passer.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 13 apr 2012 nr. 15 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 556), endret ved lov 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).

Se ogsåUtlendingsloven § 38Grenseloven § 8referert av 1 →

§ 98 b

Oppnevning, opplæring mv

Statsforvalteren skal oppnevne en representant for den mindreårige straks statsforvalteren er blitt kjent med at den mindreårige befinner seg i en situasjon som nevnt i § 98 a. Representanten skal oppnevnes av statsforvalteren i det vergemålsdistriktet hvor den mindreårige har fast opphold. Statsforvalteren skal gi representantene i sitt distrikt nødvendig opplæring, veiledning og bistand, og føre tilsyn med representantene i sitt distrikt. Statsforvalteren skal gi Utlendingsdirektoratet melding om hvem som er oppnevnt som representant.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 13 apr 2012 nr. 15 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 556), endret ved lov 7 mai 2021 nr. 34 (ikr. 1 juni 2021 iflg. res. 7 mai 2021 nr. 1416).

Se ogsåUtlendingsloven § 98 a

§ 98 c

Hvem som kan oppnevnes som representant

Den som oppnevnes som representant, må være egnet for oppdraget og samtykke til oppnevningen. Den mindreåriges ektefelle eller samboer kan ikke være representant. Den som oppnevnes som representant, skal legge frem politiattest. I attesten skal det anmerkes om personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse av de straffebud som følger av barneomsorgsattesten, jf. politiregisterloven § 39 første ledd. Attesten skal være uttømmende i samsvar med politiregisterloven § 41 nr. 1. Opplysningene fra politiattesten skal inngå i egnethetsvurderingen etter første ledd første punktum. Haster oppnevningen, kan oppnevningen skje før det er innhentet politiattest.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 13 apr 2012 nr. 15 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 556).

Se ogsåPolitiregisterloven § 39Politiregisterloven § 41

§ 98 d

Representantens oppgaver

Representanten skal ivareta den mindreåriges interesser i asylsaken og ellers utføre de oppgaver som tilkommer en verge i henhold til annen lovgivning. Under screening skal representanten ivareta den mindreåriges interesser i henhold til reglene i forordning (EU) 2024/1356 artikkel 13 nr. 3 og 4, jf. grenseloven § 8 første ledd nr. 6. I asylsaken skal representanten blant annet a) være til stede ved de samtaler myndighetene har med den mindreårige, b) bistå den mindreårige ved undersøkelser om identitet, alder mv., c) bistå den mindreårige i forbindelse med oppsporing av foreldre eller andre omsorgspersoner, og d) ha kontakt med den mindreåriges advokat og holde seg underrettet om fremdriften i saken. Representanten skal påse at den mindreåriges omsorgsbehov blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte, men representanten har ikke ansvar for den mindreåriges forsørgelse og daglige omsorg. Representanten skal ved utførelsen av sitt oppdrag ta tilbørlig hensyn til den mindreåriges nasjonale, språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn, herunder sikre forsvarlig kommunikasjon med den mindreårige. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om dekning av utgifter til tolk.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 13 apr 2012 nr. 15 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 556), endret ved lov 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058)..

Se ogsåGrenseloven § 8

§ 98 e

Plikten til å høre den mindreårige

Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før representanten treffer avgjørelse i sak som vedrører barnet. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 13 apr 2012 nr. 15 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 556).
§ 98 f

Godtgjøring for representantoppdraget og dekning av utgifter

Representanten har krav på godtgjøring for arbeidet som representant og har rett til å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med representantoppdraget. Godtgjøring og utgifter dekkes av statsforvalteren i det vergemålsdistrikt hvor den mindreårige har fast opphold. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om godtgjøring og utgiftsdekning etter første ledd, herunder fastsette en øvre grense for det antall timer som dekkes.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 13 apr 2012 nr. 15 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 556), endret ved lov 7 mai 2021 nr. 34 (ikr. 1 juni 2021 iflg. res. 7 mai 2021 nr. 1416).

referert av 1 →

§ 98 g

Opphør av representantoppdraget

Representantens oppdrag opphører når a) den mindreårige fyller 18 år eller anses å være over 18 år i vedtak fra Utlendingsdirektoratet, b) den mindreårige innvilges oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, og det er oppnevnt verge etter vergemålslovens bestemmelser, c) den mindreårige varig forlater landet, d) den mindreåriges foreldre eller andre med foreldreansvar kommer til Norge, eller på annen måte blir i stand til å utøve foreldreansvaret, e) screening av den mindreårige etter forordning (EU) 2024/1356, jf. grenseloven § 8 første ledd nr. 6, er avsluttet, eller f) vilkårene for oppnevnelsen for øvrig ikke lenger er til stede. En oppnevnt representant kan med rimelig varsel til statsforvalteren kreve å bli løst fra oppdraget som representant. Statsforvalteren kan frata en oppnevnt representant oppdraget dersom hensynet til den mindreåriges beste tilsier det. Representantens oppdrag opphører ikke før en ny representant er oppnevnt.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 13 apr 2012 nr. 15 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 556), endret ved lover 7 mai 2021 nr. 34 (ikr. 1 juni 2021 iflg. res. 7 mai 2021 nr. 1416), 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).

Se ogsåGrenseloven § 8

Kapittel 12. Behandling av fingeravtrykk mv., tvangsmidler og straff

§ 99

Generelt om bruk av tvangsmidler

Et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmiddelet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. Det kan anvendes tvangsmidler for å sikre iverksettingen av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90. Det samme gjelder under behandlingen av en sak som kan føre til et slikt vedtak, med mindre annet følger av de enkelte bestemmelsene i loven eller i forskrift i medhold av loven. Forvaltningsloven gjelder ikke for bruk av tvangsmidler i medhold av loven her, med mindre annet er særskilt fastsatt eller følger av forskrift til loven.

Tvangsmidler kan kun brukes når det er god grunn til det, og inngrepet må ikke være uforholdsmessig. De kan brukes for å sikre at personer med utreiseplikt forlater landet, eller mens en slik sak behandles.AI

Endret 4. april 2025
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 90omtalt i 10 kilder →

§ 99 a

Anke over kjennelser og beslutninger om tvangsmidler

Ved anke over kjennelse eller beslutning om tvangsmidler etter loven her gjelder bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 26 tilsvarende så langt de passer.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590).
§ 100

Biometriske opplysninger i form av ansiktsbilde og fingeravtrykk

For identifisering og verifisering av identitet kan det opptas og behandles biometriske opplysninger i form av ansiktsbilde og fingeravtrykk av en utlending som a) ikke kan dokumentere sin identitet, som det er grunn til å mistenke for å oppgi uriktig identitet, eller som ikke medvirker til å klarlegge sin identitet, jf. §§ 21 og 83, b) søker om oppholdstillatelse etter loven, c) søker om Schengen-visum, jf. § 10, visum av humanitære grunner, jf. § 11, eller nasjonalt visum, jf. § 12, d) søker om grenseboerbevis etter avtale mellom Norge og Russland, e) er blitt innvilget eller har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse etter loven, eller f) er bortvist eller utvist, eller som antas å oppholde seg ulovlig i riket. Opplysninger i registeret kan utleveres til politiet i forbindelse med etterforskningen av en eller flere handlinger som samlet kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Ansiktsbilde kan i tillegg utleveres til politiet dersom det er nødvendig for a) politiets oppgaver etter loven her eller grenseloven kapittel 3, b) å finne en savnet person, c) å identifisere en død person eller en person som det hører under politiets oppgaver å hjelpe, d) å identifisere en person som kan innbringes eller skal pågripes eller anbringes i politiarrest, e) forebygging av brudd på utlendingsloven eller andre lovbrudd som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder, f) kvalitetskontroll av politiets registre, eller g) politiets oppgaver etter passloven eller ID-kortloven. Utlevering kan skje i form av direkte søk. For behandling av fingeravtrykk i henhold til Dublin-samarbeidet, jf. § 32 fjerde ledd, gjelder reglene i § 101. Biometriske opplysninger opptatt i medhold av første ledd kan gjenbrukes i forbindelse med registrering av returvedtak og innreiseforbud i SIS i medhold av SIS-loven §§ 7 og 8 og forordningene som nevnt i SIS-loven § 1 nr. 2 og nr. 3, samt artikkel 22 i forordningen om politisamarbeid som nevnt i SIS-loven § 1 nr. 1. Biometriske opplysninger opptatt i medhold av første ledd kan også brukes til behandling etter forordning (EU) 2017/2226 artikkel 26, 27 og 35 og forordning (EU) 2024/1356, jf. grenseloven § 8 første ledd nr. 2 og 6. Politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, kan avgjøre at fingeravtrykk og ansiktsbilde skal tas med tvang. Utlendingen kan kreve spørsmålet om rettmessigheten av et slikt tvangsinngrep brakt inn for retten. Politiet sørger for at utlendingen blir gjort kjent med denne retten. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om hvem det skal opptas biometriske opplysninger fra og behandlingen av opplysningene.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 17 des 2013 nr. 132 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 17 des 2013 nr. 1480), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 okt 2016 iflg. res. 30 sep 2016 nr. 1136), 12 juni 2020 nr. 65 (ikr. 1 juni 2021 iflg. res. 21 mai 2021 nr. 1564), 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 639), 18 feb 2022 nr. 6 (i kraft 7 mars 2023 iflg. res. 10 feb 2023 nr. 173), 28 april 2023 nr. 10 (i kraft 14 mars 2025 iflg. res. 14 mars 2025 nr. 446), 21 juni 2024 nr. 47 (i kraft 12 okt 2025 iflg. res. 19 sep 2025 nr. 1876), 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).

Se ogsåUtlendingsloven § 21Utlendingsloven § 83Utlendingsloven § 10 første leddUtlendingsloven § 11referert av 12 →

§ 100 a

Innhenting og lagring av biometriske opplysninger i standardisert oppholdskort

For utstedelse av standardisert oppholdskort, jf. § 64 a, skal det innhentes og lagres biometriske opplysninger i form av ansiktsbilde og fingeravtrykk i oppholdskortet av alle utlendinger over 6 år, med mindre slike biometriske opplysninger allerede er opptatt og lagret, jf. § 100. Utlendingen har plikt til å medvirke til opptak av slike biometriske opplysninger. Informasjonen lagres elektronisk eller på annen måte i oppholdskortet slik at hensynet til informasjonens ekthet, integritet og konfidensialitet blir ivaretatt. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om at det kan innhentes og lagres biometriske opplysninger i form av ansiktsbilde og fingeravtrykk også i kort som dokumenterer andre typer tillatelser eller rettigheter enn oppholdstillatelse, for eksempel grenseboerbevis utstedt til beboere i det russiske grenseområdet. Beslutning om at det skal innhentes og lagres biometriske opplysninger som nevnt i første og annet ledd, treffes av Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda, Utenriksdepartementet, politiet eller utenriksstasjon. Den som oppholdskortet er utstedt til, har rett til innsyn i personopplysninger som er innført i oppholdskortet, herunder de biometriske opplysningene, og kan kreve uriktig informasjon rettet eller slettet. Tilsvarende gjelder for den som har fått utstedt kort med registrerte biometriske opplysninger etter annet ledd. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler, herunder om tidspunktet for når fingeravtrykk og ansiktsbilde skal opptas og regler om sletting av biometrisk personinformasjon.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 20 apr 2012 nr. 17 (ikr. 20 mai 2012 iflg. res. 4 mai 2012 nr. 401), endret ved lover 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 okt 2016 iflg. res. 30 sep 2016 nr. 1136), 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).

Se ogsåUtlendingsloven § 100 første leddUtlendingsloven § 64 areferert av 2 →

§ 100 b

Innhenting av biometriske opplysninger til kontroll mot utlendingsregisteret og mot standardiserte oppholdskort mv

I forbindelse med kontroll etter § 21 eller grenseloven § 15, eller i forbindelse med behandlingen av en sak etter utlendingsloven, kan politiet, Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda, Utenriksdepartementet, utenriksstasjon eller andre med kontrollmyndighet etter § 22 eller grenseloven innhente biometriske opplysninger i form av ansiktsbilde og fingeravtrykk til kontroll mot utlendingsregisteret eller mot fremlagt oppholdskort eller annet kort med registrerte biometriske opplysninger etter § 100 a første og annet ledd. Utlendingen har plikt til å medvirke til opptak av slike biometriske opplysninger. Bestemmelsen i § 100 sjette ledd om opptak av fingeravtrykk og ansiktsbilde med tvang gjelder tilsvarende. Biometriske opplysninger innhentet i henhold til første ledd skal slettes så snart som mulig etter at utlendingens identitet er verifisert mot utlendingsregisteret, oppholdskortet eller kort med registrerte biometriske opplysninger etter § 100 a annet ledd. Bestemmelsene om kassasjon og retting gitt i og i medhold av arkivlova § 6 bokstav b og § 13 er ikke til hinder for sletting etter tredje ledd. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 20 apr 2012 nr. 17 (ikr. 20 mai 2012 iflg. res. 4 mai 2012 nr. 401), endret ved lover 20 april 2018 nr. 8 som endret ved lov 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 638), 20 des 2023 nr. 110 (i kraft 24 mai 2024 iflg. res. 24 mai 2024 nr. 811), 21 juni 2024 nr. 47 (i kraft 12 okt 2025 iflg. res. 19 sep 2025 nr. 1876), 20 juni 2025 nr. 96 (i kraft 1 jan 2026 iflg. res. 12 des 2025 nr. 2510), 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).

Se ogsåUtlendingsloven § 21Grenseloven § 15Utlendingsloven § 22Utlendingsloven § 100 første leddreferert av 1 →

§ 101

Systemet Eurodac

Forordning (EU) 2024/1358 (Eurodac-forordningen) gjelder som lov, med unntak av artikkel 8 til 11 og kapittel VII og VIII, og gjelder med de begrensninger som følger av Norges tilknytningsavtale til Dublin-samarbeidet. Kongen kan gi forskrift om behandling av opplysninger i Eurodac, herunder om behandlingsansvar, klageadgang og fremgangsmåte for klagebehandling. Bestemmelsen i § 100 sjette ledd om opptak av fingeravtrykk og ansiktsbilde med tvang gjelder tilsvarende.

Reglene i EU-forordningen om Eurodac gjelder som lov i Norge, med visse unntak og begrensninger. Det kan gis utfyllende regler om hvordan opplysninger behandles og hvordan man klager. Bruk av tvang ved opptak av fingeravtrykk og ansiktsbilde er tillatt.AI

Endret 12. juni 2026 · i kraft 12. juni 2026
Endringshistorikk (6)
  • 12. juni 2026Endringslov til utlendingsloven
  • 19. september 2025Delt ikraftsetting av lov 29. april 2022 nr. 26 om endringer i grenseloven, utlendingsloven og politiregisterloven (etablering av systemer for inn- og utreise, fremreise og passasjerlisteopplysninger mv.) og lov 21. juni 2024 nr. 47 om endringer i grenseloven og utlendingsloven mv. (interoperabilitet og visuminformasjonssystemet mv.)
  • 21. juni 2024Endringslov til grenseloven og utlendingsloven mv.
  • 8. april 2022Endringslov til utlendingsloven
  • 12. juni 2015Endringslov til utlendingsloven (Eurodac)
  • 17. desember 2013Endringslov til utlendingsloven
Noter (2)
  • EndringEndret ved lover 17 des 2013 nr. 132 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 17 des 2013 nr. 1480), 12 juni 2015 nr. 40 (ikr. 20 juli 2015 iflg. res. 12 juni 2015 nr. 632), 8 april 2022 nr. 21 (i kraft 1 juli 2022 iflg. res. 8 april 2022 nr. 560), 12 juni 2026 nr. 29 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1059).
  • Note 1Uoffisiell norsk oversettelse av forordning (EU) 2024/1358 kan leses som vedlegg til prop. 37 LS (2025-2026) .

Se ogsåUtlendingsloven § 100 første leddomtalt i 12 kilder →referert av 4 →1 forskrift →

§ 102

Om visuminformasjonssystemet (VIS)

Innenfor Schengensamarbeidet som Norge er en del av, opprettes det et system for utveksling av visumopplysninger, visuminformasjonssystemet VIS, jf. forordning nr. 767/2008. VIS består av en sentralenhet for visumopplysninger, Central-VIS, nasjonale enheter for hvert land som deltar i Schengensamarbeidet, NORVIS for Norges del, og en kommunikasjonsstruktur mellom disse. Personopplysningsloven gjelder for behandling av opplysninger i VIS hvis ikke annet er bestemt i lov eller forskrift.

Norge deltar i et felles system for utveksling av visumopplysninger kalt VIS. Systemet består av en sentral enhet, nasjonale enheter og en kommunikasjonsstruktur. Personopplysningsloven gjelder for behandlingen av disse opplysningene med mindre annet er bestemt.AI

Endret 12. juni 2026 · i kraft 12. juni 2026
Endringshistorikk (5)
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 19 juni 2009 nr. 38 (ikr. 11 okt 2011 iflg. res. 7 okt 2011 nr. 998). Endres ved lov 21 juni 2024 nr. 47 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer, endring endret ved lov 12 juni 2026 nr. 31).

omtalt i 6 kilder →

§ 102 a

Formålet med VIS

Formålet med VIS er å forbedre gjennomføringen av Schengenlandenes felles visumpolitikk, konsulært samarbeid og konsultasjoner mellom sentrale konsulære myndigheter ved å forenkle utveksling av opplysninger om visumsøknader og avgjørelser av disse mellom medlemsstatene. Dette gjøres for å: a) forenkle visumsøknadsprosedyrene, b) unngå omgåelse av kriteriene som ligger til grunn for avgjørelsen av hvilken medlemsstat som er ansvarlig for å behandle søknaden, c) forenkle bekjempelsen av forfalskning, d) lette kontrollen ved medlemsstatenes yttergrenser og innenfor medlemsstatenes område, e) forenkle identifikasjonen av personer som ikke fyller vilkårene for innreise eller opphold på medlemsstatens territorium, f) lette anvendelsen av forordning (EU) 2024/1351 om asyl- og migrasjonshåndtering, jf. § 32 fjerde ledd, og g) bidra til å avverge trusler mot den enkelte medlemsstats indre sikkerhet.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 19 juni 2009 nr. 38 (ikr. 11 okt 2011 iflg. res. 7 okt 2011 nr. 998), endret ved lover 17 des 2013 nr. 132 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 17 des 2013 nr. 1480), 12 juni 2026 nr. 29 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1059). Oppheves ved lov 21 juni 2024 nr. 47 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).

Se ogsåUtlendingsloven § 32 første ledd

§ 102 b

Opplysninger som skal registreres i VIS

Følgende opplysninger skal registreres i VIS: a) alfanumeriske data om søker og om visum som det er søkt om, innvilget, avslått, annullert, tilbakekalt eller forlenget, b) bilde, c) fingeravtrykk, d) referanse til tidligere søknader, og til andre som søker reiser i gruppe sammen med. Meldinger som sendes gjennom VIS-infrastrukturen for å gi informasjon i forbindelse med konsultasjon, eller om en søkers erverv av et Schengenlands statsborgerskap eller forslag til endring av registrerte opplysninger, skal ikke registreres i VIS.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 19 juni 2009 nr. 38 (ikr. 11 okt 2011 iflg. res. 7 okt 2011 nr. 998), endret ved lov 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058). Oppheves ved lov 21 juni 2024 nr. 47 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).
§ 102 c

Registrering i NORVIS, tilgang til og behandling av opplysninger i VIS

Opplysninger som er nødvendige for å behandle søknad om visum, herunder biometriske opplysninger i form av ansiktsbilde og fingeravtrykk, samt opplysninger om avgjørelse, annullering, tilbakekall og forlengelse, skal registreres i NORVIS og overføres til sentralenheten, jf. § 98. Myndigheter med ansvar for behandling av søknad om visum kan registrere, endre og slette opplysninger i VIS. Myndigheter med ansvar for grensekontroll, utlendingskontroll og behandling av asylsøknader har lesetilgang til opplysninger i VIS. Opplysninger som er registrert i medhold av første ledd skal ikke oppbevares lenger enn fem år. Dersom en visumsøker som er registrert i VIS blir statsborger av et medlemsland før femårsperioden er utløpt, skal opplysninger om vedkommende slettes fra VIS. Kun den ansvarlige medlemsstat kan gjøre endringer i innlagte opplysninger.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 19 juni 2009 nr. 38 (ikr. 11 okt 2011 iflg. res. 7 okt 2011 nr. 998), endret ved lov 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058). Oppheves ved lov 21 juni 2024 nr. 47 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).

Se ogsåUtlendingsloven § 98 første ledd

§ 102 d

Behandlingsansvar for NORVIS

Utlendingsdirektoratet er behandlingsansvarlig for NORVIS. Datatilsynet er nasjonal tilsynsmyndighet.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 19 juni 2009 nr. 38 (ikr. 11 okt 2011 iflg. res. 7 okt 2011 nr. 998). Oppheves ved lov 21 juni 2024 nr. 47 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).

referert av 1 →

§ 102 e

Tilgang til VIS for politimyndigheter med ansvar for å forebygge, etterforske eller oppklare terrorhandlinger og annen alvorlig kriminalitet

Politimyndigheter med ansvar for å forebygge, etterforske eller oppklare terrorhandlinger og andre alvorlige straffbare handlinger kan gis tilgang til informasjon om en person er registrert i VIS når slik informasjon i et bestemt tilfelle er nødvendig ved at det er rimelig grunn til å anta at informasjonen i vesentlig grad vil bidra til å forebygge, oppklare eller etterforske terrorhandlinger eller andre alvorlige straffbare handlinger. Søk i VIS skal i disse tilfellene begrenses til søk på en eller flere av følgende opplysninger: a) navn, kjønn, fødested og fødselsdato, b) nasjonalitet, c) reisedokument med dato for utstedelse og utløp og utstedende myndighet, d) hovedreisemål, reisens varighet og formål, e) dato for ankomst og avreise, f) planlagt ankomststed eller transittrute, g) oppholdssted, h) fingeravtrykk, i) visumtype og nummer på visumblanketten, og j) identitet på person som har utstedt invitasjon og/eller som garanterer for visumsøkerens opphold. Dersom søket bekrefter at personen er registrert i VIS, kan det gis tilgang til alle opplysninger som er angitt i annet ledd samt til: a) foto og øvrige opplysninger i visumsøknaden, og b) merknader som er nedtegnet i forbindelse med visum som er innvilget, avslått, annullert eller tilbakekalt.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 19 juni 2009 nr. 38 (ikr. 11 okt 2011 iflg. res. 7 okt 2011 nr. 998), endret ved lov 22 juni 2012 nr. 50 (ikr. 1 juli 2012 iflg. res. 22 juni 2012 nr. 583). Oppheves ved lov 21 juni 2024 nr. 47 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).
§ 102 f

Forskrifter om VIS

Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om: a) behandling av opplysninger i VIS, herunder registrering, overføring av opplysninger til sentralenheten, lagring, søk, bruk, sikkerhet, innsyn, endring, retting og sletting, b) unntak fra kravet om opptak av biometriske opplysninger, og c) tilgang til bestemte opplysninger for bestemte formål.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 19 juni 2009 nr. 38 (ikr. 12 mars 2010 iflg. res. 12 mars 2010 nr. 363), endret ved lov 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058). Oppheves ved lov 21 juni 2024 nr. 47 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).
§ 103

Undersøkelse av utlendingens person, bolig eller lignende

Det kan foretas undersøkelse av utlendingens person, bolig, rom eller annet oppbevaringssted dersom det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen a) ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens § 21 eller § 83, oppgir uriktig identitet, eller skjuler eller tilbakeholder opplysninger av vesentlig betydning for en sak om oppholdstillatelse, b) har penger eller andre formuesgoder som kan brukes til å dekke utgifter i forbindelse med utreisen som utlendingen har plikt til å dekke, og det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen ikke frivillig vil dekke utgiftene, eller c) har reisedokument, billetter eller annet materiale som kan sikre iverksetting av vedtaket, og det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen, jf. § 106 d. Det samme gjelder under behandlingen av en sak som kan føre til et slikt vedtak. Det er ikke adgang til undersøkelse av utlendingens bolig etter første ledd bokstav b og c, med mindre utlendingen har ulovlig opphold som omfattes av straffebestemmelsen i § 108 eller det gjelder undersøkelse etter bokstav c, og utlendingen har unnlatt å etterkomme et pålegg etter § 21 eller § 83 om å legge frem reisedokumenter. Uten utlendingens skriftlige samtykke kan undersøkelser som nevnt i første ledd bare foretas etter beslutning fra retten. Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Uten beslutning som nevnt i første og annet punktum, kan polititjenesteperson foreta undersøkelser av hus eller rom som etter sin art er tilgjengelig for alle, eller er stedet for en virksomhet som krever tillatelse av politiet. Polititjenesteperson som etter beslutning fra politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt skal pågripe en utlending, kan i dette øyemed foreta undersøkelse av utlendingens bolig eller rom, og foreta undersøkelse på sted hvor det er særlig grunn til å anta at utlendingen oppholder seg. Det samme gjelder polititjenesteperson som har kompetanse til å beslutte pågripelse etter § 106 a første ledd annet punktum, fordi det er fare ved opphold. Beslutning om undersøkelse skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med undersøkelsen og hva undersøkelsen omfatter. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Før undersøkelsen foretas, skal beslutningen så vidt mulig leses opp eller forevises utlendingen. Foreligger det ingen skriftlig beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses hva saken gjelder og formålet med undersøkelsen. Ved gjennomføring av undersøkelser etter denne paragraf gjelder reglene i straffeprosessloven §§ 199 (vitne til ransaking), 199 a (pålegg om å gi politiet tilgang til datasystem ved ransaking), 200 annet ledd (tilkalling av medlem av husstand eller nabo ved ransaking, og om å åpne adgang med makt mv.) og 201 (skånsom ransaking) tilsvarende.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 17 des 2010 nr. 88 (ikr. 24 des 2010 iflg. res. 17 des 2010 nr. 1612), 6 jan 2012 nr. 2 (ikr. 1 mars 2012 iflg. res. 6 jan 2012 nr. 4), 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), 19 juni 2026 nr. 45 (i kraft 1 juli 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1146). Endres ved lov 20 des 2022 nr. 120 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).

Se ogsåUtlendingsloven § 21Utlendingsloven § 83Utlendingsloven § 108 første leddStraffeprosessloven § 199referert av 1 →

§ 103 a

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 103 b

Visitasjon og undersøkelse i forbindelse med registrering av søknad om beskyttelse

Noter (1)
  • EndringTilføyes ved lov 20 des 2022 nr. 120 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). Endres ved lov 19 juni 2026 nr. 45 (i kraft når tilføyelsen ved lov 20 des 2022 nr. 120 trer i kraft).
§ 103 c

Sekundærbruk i politiet av opplysninger fra undersøkelse av elektroniske enheter

Noter (1)
  • EndringTilføyes ved lov 20 des 2022 nr. 120 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).
§ 104

Beslag

Dersom det foreligger tvil om utlendingens identitet, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen skjuler eller tilbakeholder opplysninger om sin identitet, kan det foretas beslag av reisedokumenter, billetter, elektroniske lagringsenheter og lagrede data som utlendingen er i besittelse av, eller annet materiale som kan bidra til å avklare eller dokumentere identiteten. Tilsvarende gjelder ved tvil om tidligere oppholdssted, når dette har betydning for retten til opphold i riket. Når det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksetting av et vedtak, kan det foretas beslag av reisedokumenter og annet materiale som kan dokumentere utlendingens identitet. Dette gjelder også under behandlingen av en sak som kan føre til et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90. Tilsvarende kan det foretas beslag av billetter og penger eller andre formuesgoder til dekning av kostnader som utlendingen plikter å dekke i forbindelse med utreisen. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om størrelsen på beløpet som kan beslaglegges. Det kan foretas beslag av reisedokumenter til utlendinger hvis eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter § 73. Avgjørelsen om beslag besluttes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Før beslaget iverksettes, skal beslutningen så vidt mulig leses opp eller forevises utlendingen. Foreligger det ingen skriftlig beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses om hva saken gjelder og formålet med beslaget. Når utlendingen ankommer riket, ved undersøkelse etter § 103 og i situasjoner hvor det er fare ved opphold, kan beslag tas av en polititjenesteperson. Beslaget skal straks meldes til den som ellers treffer avgjørelser om beslag, jf. fjerde ledd. Hvis beslaget opprettholdes, nedtegnes det en beslutning etter fjerde ledd. Enhver som rammes av beslaget, kan kreve spørsmålet om det skal opprettholdes brakt inn for retten. Politiet sørger for at den som rammes av beslaget, blir gjort kjent med denne retten. Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse. Beslaget faller bort når vilkårene i første til tredje ledd ikke lenger er til stede eller når utlendingen forlater riket dersom vedtaket innebærer en plikt til dette. Om det på et tidligere tidspunkt viser seg at det ikke lenger er behov for beslaget, skal dette heves av politiet eller retten. Politiet kan beslutte inndragning av en ting som er beslaglagt i medhold av loven her, dersom verken eieren eller besitteren er kjent, og det finnes rimelig av hensyn til eieren. Beslutningen skal være skriftlig og begrunnet. Den som påberoper seg å være eier eller besitter kan kreve saken forelagt for retten innen 6 måneder etter at vedtak om inndragning er fattet. Den som påberoper seg å være eier eller besitter kan også kreve saken forelagt for retten etter utløpet av fristen, dersom politiet fortsatt har hånd om tingen, og oversittelsen ikke bør legges vedkommende til last eller når særlige forhold ellers tilsier det. Reglene i straffeprosessloven §§ 204 (forbud mot beslag), 207 (gjennomføring av beslag) og 214 (tilbakelevering av beslaglagte gjenstander) gjelder så langt de passer.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 15 jan 2010 nr. 3 (ikr. 15 jan 2010 iflg. res. 15 jan 2010 nr. 32), 17 des 2010 nr. 88 (ikr. 24 des 2010 iflg. res. 17 des 2010 nr. 1612), 6 jan 2012 nr. 2 (ikr. 1 mars 2012 iflg. res. 6 jan 2012 nr. 4), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), 20 des 2018 nr. 117 (ikr. 1 jan 2019 iflg. res. 20 des 2018 nr. 2065), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602), 19 juni 2026 nr. 45 (i kraft 1 juli 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1146). Endres ved lov 20 des 2022 nr. 120 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer).

Se ogsåUtlendingsloven § 90Utlendingsloven § 73Utlendingsloven § 103 første leddStraffeprosessloven § 204referert av 2 →

§ 104 a

Beslag overfor asylsøkere

Noter (1)
  • EndringTilføyes ved lov 20 des 2022 nr. 120 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). Endres ved lov 19 juni 2026 nr. 45 (i kraft når tilføyelsen ved lov 20 des 2022 nr. 120 trer i kraft).
§ 105

Meldeplikt og bestemt oppholdssted

En utlending kan pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted når a) utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens § 21 eller § 83, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen oppgir uriktig identitet, b) det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90. Det samme gjelder under behandlingen av en sak som kan føre til et slikt vedtak, c) utlendingen er asylsøker eller har ulovlig opphold og er ilagt straff for et straffbart forhold eller treffes på fersk gjerning ved utøvelse av et straffbart forhold, som kan føre til høyere straff enn fengsel i seks måneder, d) det eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter § 73, e) utlendingens søknad om beskyttelse har blitt eller mest sannsynlig vil bli nektet realitetsbehandlet i medhold av § 32 første ledd bokstav a eller d eller femte ledd, f) utlendingens søknad om beskyttelse antas å være åpenbart grunnløs og skal behandles i løpet av 48 timer, eller g) utlendingen har blitt stanset i forbindelse med innreise og har blitt eller mest sannsynlig vil bli bortvist eller utvist. Dette gjelder ikke hvis utlendingen har søkt beskyttelse. Pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted besluttes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Beslutningen skal være skriftlig og opplyse om grunnen til pålegget. Utlendingen kan kreve innbrakt for retten spørsmålet om vilkårene for meldeplikt og bestemt oppholdssted foreligger, og om det er grunn til å opprettholde pålegget. Politiet sørger for at den som rammes av pålegget om meldeplikt og bestemt oppholdssted, blir gjort kjent med denne retten. Retten avgjør saken ved kjennelse, så vidt mulig innen rettsmøtets avslutning. Er vilkårene i første ledd ikke lenger oppfylt, skal pålegget opphøre. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted etter første ledd.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 15 jan 2010 nr. 3 (ikr. 15 jan 2010 iflg. res. 15 jan 2010 nr. 32), 17 des 2010 nr. 88 (ikr. 24 des 2010 iflg. res. 17 des 2010 nr. 1612), 6 jan 2012 nr. 2 (ikr. 1 mars 2012 iflg. res. 6 jan 2012 nr. 4), 22 juni 2012 nr. 50 (ikr. 1 juli 2012 iflg. res. 22 juni 2012 nr. 583), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 20 nov 2015 nr. 94, 17 juni 2016 nr. 56 (ikr. 26 aug 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1004), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 sep 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005), 31 mars 2017 nr. 14 (ikr. 18 april 2017 iflg. res. 31 mars 2017 nr. 414), 20 nov 2015 nr. 94 som endret ved lov 15 des 2017 nr. 108, 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), 20 des 2018 nr. 117 (ikr. 1 jan 2019 iflg. res. 20 des 2018 nr. 2065), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 21Utlendingsloven § 83Utlendingsloven § 90Utlendingsloven § 73referert av 6 →

§ 106

Vilkår for pågripelse og internering

En utlending kan pågripes og interneres når a) utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens § 21 eller § 83, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen oppgir uriktig identitet, b) det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90. Pågripelse og internering kan også skje under behandlingen av en sak som kan føre til vedtak som nevnt i første punktum, c) det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg overføringsprosedyre i henhold til forordning (EU) 2024/1351 om asyl- og migrasjonshåndtering, jf. § 32 fjerde ledd, eller det av hensyn til nasjonal sikkerhet eller offentlig orden er nødvendig for å sikre gjennomføringen av en slik prosedyre. Pågripelse og internering kan også skje i situasjoner som nevnt i første punktum under behandlingen av en sak som kan føre til vedtak som innebærer en slik overføringsprosedyre, d) utlendingen ikke overholder meldeplikt eller pålegg om bestemt oppholdssted etter § 105 første ledd bokstav c, og utlendingen har en sak til behandling som ikke er endelig avgjort eller tidspunktet for utreisefristen ennå ikke er inntrådt, e) det er truffet vedtak om utvisning og vedtaket er endelig eller det er ikke gitt utsatt iverksettelse i forbindelse med klage, jf. § 90 c. Det er et vilkår at utlendingen er utvist på grunn av ilagt straff og at det ut fra utlendingens personlige forhold er fare for at utlendingen vil begå nye straffbare handlinger, f) utlendingen ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle plikten til å skaffe seg gyldig reisedokument, og formålet er å fremstille utlendingen for det aktuelle lands utenriksstasjon for å få utstedt reisedokument. Pågripelse og internering etter første punktum kan også skje under behandlingen av en sak, g) utlendingen er i transitt i norsk lufthavn, med sikte på utsendelse, h) utlendingens søknad om beskyttelse mest sannsynlig vil bli nektet realitetsbehandlet i medhold av § 32 første ledd bokstav a eller d eller femte ledd. Dette gjelder ikke hvis utlendingen er mindreårig eller har mindreårige barn som også har søkt beskyttelse, i) utlendingens søknad om beskyttelse antas å være åpenbart grunnløs og skal behandles i løpet av 48 timer. Dette gjelder ikke hvis utlendingen er mindreårig eller har mindreårige barn som også har søkt beskyttelse, eller j) utlendingen har blitt eller mest sannsynlig vil bli nektet innreise og bortvist eller utvist. Dette gjelder ikke hvis utlendingen har søkt beskyttelse, er mindreårig eller har med seg mindreårige barn som ikke fyller vilkårene for innreise. Det skal ikke besluttes pågripelse eller internering dersom det vil være tilstrekkelig med meldeplikt eller pålegg om bestemt oppholdssted, jf. § 105. Pågripelse og internering etter første ledd bokstav a kan bare besluttes når det treffes tiltak med sikte på å avklare identitet. Pågripelse og internering etter første ledd bokstav b, c, d og e kan bare besluttes når det treffes tiltak med sikte på utsendelse.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 17 des 2010 nr. 88 (ikr. 24 des 2010 iflg. res. 17 des 2010 nr. 1612), 6 jan 2012 nr. 2 (ikr. 1 mars 2012 iflg. res. 6 jan 2012 nr. 4), 22 juni 2012 nr. 50 (ikr. 1 juli 2012 iflg. res. 22 juni 2012 nr. 583), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 17 des 2013 nr. 132 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 17 des 2013 nr. 1480), 12 des 2014 nr. 70 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 12 des 2014 nr. 1673), 20 nov 2015 nr. 94, 17 juni 2016 nr. 56 (ikr. 26 aug 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1004), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 sep 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005), 31 mars 2017 nr. 14 (ikr. 18 april 2017 iflg. res. 31 mars 2017 nr. 414), 20 nov 2015 nr. 94 som endret ved lov 15 des 2017 nr. 108, 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), 20 des 2018 nr. 117 (ikr. 1 jan 2019 iflg. res. 20 des 2018 nr. 2065), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602), 12 juni 2026 nr. 29 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1059).

Se ogsåUtlendingsloven § 21Utlendingsloven § 83Utlendingsloven § 90Utlendingsloven § 32 første leddreferert av 6 →

§ 106 a

Pågripelse og fremstilling

Pågripelse besluttes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Når det er fare ved opphold, kan en polititjenesteperson foreta pågripelse. Beslutning om pågripelse skal være skriftlig og inneholde betegnelse av den pågrepne og en kort beskrivelse av grunnen til pågripelsen. Er det fare ved opphold, kan beslutningen gis muntlig, men skal da snarest mulig nedtegnes. Når noen er pågrepet uten beslutning av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, skal spørsmålet om å opprettholde pågripelsen snarest mulig forelegges for politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Ved opprettholdelse skal det utferdiges en skriftlig beslutning. Pågripelse foretas så skånsomt som forholdene tillater. Ting som den pågrepne kan bruke til vold eller til å unnvike, skal tas fra den pågrepne. I dette øyemed kan utlendingens person undersøkes. Den som blir pågrepet, skal gis opplysning om grunnen til pågripelsen på et språk utlendingen forstår. Foreligger det skriftlig beslutning om pågripelse, skal utlendingen gis avskrift av beslutningen dersom vedkommende ber om det. Den pågrepne skal snarest mulig gis adgang til å forklare seg for politiet. Straffeprosessloven § 230 femte og sjette ledd gjelder tilsvarende. Forklaringsrett gjelder likevel ikke når a) en utlending som er utvist, og ikke er gitt utreisefrist i medhold av § 90 a, pågripes ved løslatelse fra soning av dom, b) pågripelse skjer på grunn av fare for unndragelse og utlendingen allerede har oversittet en fastsatt utreisefrist, eller c) pågripelse skjer etter at utlendingen har forklart seg for politiet i en alminnelig utlendingskontroll eller i en inn- eller utreisekontroll. Når pågripelse er foretatt, skal politiet sørge for underretning til den pågrepnes husstand eller annen person vedkommende utpeker. Underretning kan imidlertid unnlates dersom den pågrepne ikke ønsker slik underretning, de nevnte personene befinner seg i utlandet, eller særlige grunner tilsier det. Når underretning unnlates mot utlendingens vilje, og ikke skyldes at de aktuelle personene befinner seg i utlandet, skal spørsmålet forelegges for retten første gang utlendingen fremstilles. Vil politiet beholde den pågrepne, må vedkommende snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen fremstilles for tingretten på det sted der fremstilling mest hensiktsmessig kan skje, med begjæring om internering. Dersom utlendingen først var pågrepet etter straffeprosessloven, skal også denne tiden medregnes, med mindre grunnlaget for pågripelse etter utlendingsloven først oppsto i ettertid som følge av ilagt straff. Domstolloven § 149 første ledd gjelder ikke ved beregning av fremstillingsfristen. Er fremstilling for retten ikke skjedd innen den andre dagen etter pågripelsen, skal grunnen til det opplyses i rettsboken.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), endret ved lover 20 des 2018 nr. 117 (ikr. 1 jan 2019 iflg. res. 20 des 2018 nr. 2065), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602), 19 juni 2026 nr. 45 (i kraft 1 juli 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1146).

Se ogsåStraffeprosessloven § 230 første leddDomstolloven § 149Utlendingsloven § 90 areferert av 2 →

§ 106 b

Internering

Den tingrett som den pågrepne fremstilles for, avgjør ved kjennelse om utlendingen skal interneres. Politiet har plikt til å delta i rettsmøtet. Avgjørelsen treffes så vidt mulig innen rettsmøtets slutning. Straffeprosessloven § 184 a gjelder tilsvarende. Kjennelsen skal angi lovhjemmelen og gjøre rede for grunnen til interneringen. Det skal også gå frem av kjennelsen at internering ikke er et uforholdsmessig inngrep. Beslutter retten internering av den fremstilte, fastsetter den samtidig en bestemt tidsfrist for interneringen. Fristen skal være så kort som mulig og må ikke overstige fire uker. Den kan forlenges ved kjennelse med inntil fire uker av gangen. Dersom særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning, kan retten sette en lengre frist ved internering etter § 106 første ledd bokstav a. Samlet interneringstid kan ikke overstige 12 uker, med mindre det foreligger særlige grunner. Internering for å forberede eller gjennomføre en utsendelse kan bare overstige 12 uker dersom utlendingen ikke samarbeider om gjennomføring av utsendelsen eller det er forsinkelser med å fremskaffe nødvendige dokumenter fra et annet lands myndigheter. Internering kan ikke overstige 18 måneder med mindre utlendingen er utvist som følge av ilagt straff eller særreaksjon. Pågripelse og internering etter § 106 første ledd bokstav h kan ikke overstige 7 dager. Pågripelse og internering etter § 106 første ledd bokstav i kan ikke overstige 72 timer. Pågripelse og internering etter § 106 første ledd bokstav j kan ikke overstige 24 timer. Når en utlending er internert etter § 106 første ledd bokstav c, gjelder særskilte frister for internering og gjennomføring av prosedyrene i henhold til forordning (EU) 2024/1351 om asyl- og migrasjonshåndtering artikkel 45, jf. § 32 fjerde ledd. Ved begjæring om forlenget internering gjelder straffeprosessloven § 185 tredje til femte ledd tilsvarende for politiets og rettens behandling av saken. Interneringskjennelse eller løslatelse kan til enhver tid omgjøres. Løslatelse skal skje så snart retten eller politiet finner at interneringsgrunnen er falt bort, eller når fristen for internering er utløpt.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), endret ved lover 20 des 2018 nr. 117 (ikr. 1 jan 2019 iflg. res. 20 des 2018 nr. 2065), 12 juni 2026 nr. 29 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1059).

Se ogsåUtlendingsloven § 106 første leddUtlendingsloven § 32 første leddStraffeprosessloven § 185 første leddStraffeprosessloven § 184 areferert av 1 →

§ 106 c

Særlige regler om pågripelse og internering av mindreårige

En mindreårig utlending kan bare pågripes hvis det er særlig påkrevd, og kan bare interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav a i ekstraordinære situasjoner hvor tiltaket er helt nødvendig som en siste utvei for å sikre identitetskontroll, eller i medhold av § 106 første ledd bokstav b eller c dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. For øvrig kan en mindreårig utlending bare interneres dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen som gir grunnlag for interneringen. Hensynet til barnets beste skal alltid vurderes som et grunnleggende hensyn i saker om pågripelse og internering, herunder ved vurderingen av om det i stedet kan iverksettes alternative tiltak, jf. § 105. I avgjørelser som omfatter barn, er barnet part, og det skal fremgå av en kjennelse om internering hvordan hensynet til barnets beste og muligheten for alternative tiltak er vurdert. En mindreårig utlending som blir pågrepet, skal som hovedregel ikke holdes lenger enn til dagen etter pågripelsen. Vil politiet beholde den mindreårige, må fremstilling skje snarest mulig og senest dagen etter pågripelsen. Ved vurderingen av om det er grunnlag for å holde på den mindreårige, har det også betydning om hensynet til barnets beste taler for å bruke lengre tid på forberedelsen av uttransporteringen. Politiet skal varsle barnevernstjenesten om pågripelse av barn så snart som mulig etter at det blir sannsynlig at politiet vil begjære internering. Varsel skal uansett gis så snart som mulig dersom andre særlige grunner tilsier det. Barnevernstjenesten skal så vidt mulig avgi en skriftlig uttalelse i saken, med mindre retten eller barnevernstjenesten finner det åpenbart unødvendig. Barnevernstjenesten skal delta i møte om internering dersom retten eller barnevernstjenesten finner deltagelse nødvendig. Reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende. Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal informeres og gis anledning til å bli hørt før retten treffer sin beslutning om internering. Barnet kan høres personlig eller gjennom foreldre, representant eller andre som kan uttale seg på vegne av barnet. På hvilken måte barnet skal høres, må vurderes av retten ut fra forholdene i den enkelte sak. Barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. En mindreårig utlending kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid skal ikke overstige 3 døgn, med mindre det foreligger særlige og sterke grunner. Med særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 3 døgn etter kjennelsen om internering, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nært i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 3 døgn, skal samlet interneringstid ikke overstige 9 døgn.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), endret ved lover 18 juni 2021 nr. 97 (i kraft 1 jan 2023 iflg. res. 14 okt 2022 nr. 1739), 16 juni 2023 nr. 58 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 16 juni 2023 nr. 903), 12 juni 2026 nr. 29 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1059).

Se ogsåUtlendingsloven § 106 første leddUtlendingsloven § 105 første leddStraffeprosessloven § 118referert av 2 →

§ 106 d

Fare for unndragelse

Fare for unndragelse skal vurderes konkret i det enkelte tilfelle. For å avgjøre om det foreligger unndragelsesfare skal det foretas en totalvurdering hvor det blant annet kan legges vekt på om a) utlendingen har unndratt seg iverksetting av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90, herunder ikke overholdt en utreisefrist, b) utlendingen uttrykkelig har motsatt seg en utreiseplikt, jf. § 90, c) utlendingen er utvist fra riket, d) utlendingen er ilagt straff eller særreaksjon i riket, e) utlendingen har vist manglende samarbeid ved identitetstvil, f) utlendingen unngår eller vanskeliggjør forberedelsen til en utsendelse, g) utlendingen har gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter ved søknad om tillatelse, h) utlendingen har unnlatt å gi melding om endring av bopel, jf. § 19 annet ledd, i) utlendingen er ansvarlig for alvorlige ordensforstyrrelser ved innkvarteringssted for asylsøkere mv., jf. § 95 første og annet ledd, j) utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, k) utlendingens søknad om beskyttelse er nektet realitetsbehandlet etter § 32 første ledd bokstav a eller d eller femte ledd, l) utlendingens søknad om oppholdstillatelse er avslått som åpenbart grunnløs, jf. § 90 a første ledd bokstav b, eller m) utlendingen ikke har overholdt plikten til å være tilgjengelig for screeningmyndigheten, jf. grenseloven § 24 b. Ved vurderingen av unndragelsesfare etter første ledd kan også generelle erfaringer med unndragelse tillegges vekt.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 17 des 2010 nr. 88 (ikr. 24 des 2010 iflg. res. 17 des 2010 nr. 1612), endret ved lover 6 jan 2012 nr. 2 (ikr. 1 mars 2012 iflg. res. 6 jan 2012 nr. 4), 12 des 2014 nr. 71 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 12 des 2014 nr. 1700), 20 nov 2015 nr. 94, 17 juni 2016 nr. 56 (ikr. 26 aug 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1004), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 sep 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005), 31 mars 2017 nr. 14 (ikr. 18 april 2017 iflg. res. 31 mars 2017 nr. 414), 20 nov 2015 nr. 94 som endret ved lov 15 des 2017 nr. 108, 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590, tidligere § 106a), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602), 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).

Se ogsåUtlendingsloven § 90Utlendingsloven § 19Utlendingsloven § 95Utlendingsloven § 32 første leddreferert av 3 →

§ 107

Utlendingsinternat

En utlending som pågripes og interneres i medhold av § 106 første ledd, skal som hovedregel anbringes i utlendingsinternat eller på annet særskilt tilrettelagt innkvarteringssted. På særskilt tilrettelagt innkvarteringssted som nevnt i første punktum gjelder reglene i tredje til sjuende ledd så langt de passer. Utlendingsinternatet er ikke underlagt kriminalomsorgen, men administreres av politiet. Utlendingen har rett til blant annet å motta besøk, telefonere, motta og sende postsendinger, helsetjenester, fellesskap, opphold i friluft, fysisk aktivitet, privatliv, religionsutøvelse og livssynsutøvelse, såfremt ikke annet følger av loven her. Når det er nødvendig for å opprettholde ro, orden eller sikkerhet, eller sikre iverksetting av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90, kan politiet a) undersøke utlendingens person, rom og eiendeler, samt øvrige gjenstander, rom og areal på internatets område, b) midlertidig frata og forvare utlendingens penger og andre gjenstander, c) kontrollere og begrense utlendingens besøk, telefonsamtaler og postsendinger, d) kontrollere og begrense utlendingens fysiske aktivitet, opphold i friluft, religionsutøvelse og livssynsutøvelse, eller e) visitere besøkende og andre som oppholder seg på internatets område. Tiltak etter bokstav a, b og c kan også iverksettes overfor en utlending når det er grunn til å tro at vedkommende skjuler eller tilbakeholder opplysninger om sin eller en annen utlendings identitet eller oppholdssted. Telefonavlytting etter bokstav c kan ikke foretas uten at samtalepartnerne er varslet på forhånd. Tiltak etter bokstav e kan også iverksettes for å undersøke om vedkommende skjuler opplysninger om en utlendings identitet. Tiltak etter dette leddet kan ikke iverksettes overfor utlendingens prosessfullmektig eller representanter for offentlig myndighet. Når det er strengt nødvendig for å opprettholde ro, orden eller sikkerhet, eller sikre iverksetting av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90, og andre, mindre inngripende tiltak forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelig, kan politiet a) bruke makt og godkjente maktmidler, jf. politiloven § 6 fjerde ledd, b) plassere utlendingen i særlig sikret avdeling eller sikkerhetscelle, eller c) utelukke utlendingen helt eller delvis fra fellesskapet på internatet. Uttalelse fra lege skal så vidt mulig innhentes og tas i betraktning ved vurderingen av iverksetting og opprettholdelse av tiltak etter dette leddet bokstav b og c. Tiltak etter fjerde og femte ledd kan ikke brukes når det vil være et uforholdsmessig inngrep. Slike tiltak skal brukes med varsomhet. Politiet skal fortløpende vurdere om det er grunnlag for å opprettholde tiltaket. For å sikre formålet med oppholdet i internatet og utlendingenes rettigheter kan politiet føre register med opplysninger om beslutninger som tas, ankomster, gjennomførte kontrolltiltak, bruk av makt og maktmidler, hendelser, interne flyttinger, utpasseringer, tidspunkt for tilsyn og behandling fra helsepersonell. Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 20 nov 2015 nr. 94, 20 nov 2015 nr. 94 som endret ved lov 15 des 2017 nr. 108, 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), 11 juni 2021 nr. 72 (i kraft 1 jan 2023 iflg. res. 16 des 2022 nr. 2254), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 106 første leddUtlendingsloven § 90Politiloven § 6referert av 5 →

§ 107 a

Tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet

Et uavhengig tilsynsråd fører tilsyn med tvangsreturer, driften av utlendingsinternatet og særskilt tilrettelagte innkvarteringssteder og behandlingen av utlendingene som oppholder seg der. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for tilsynsrådet, har taushetsplikt etter forvaltningsloven. Taushetsplikten omfatter også forhold av betydning for sikkerheten ved utlendingsinternatet og ved særskilt tilrettelagte innkvarteringssteder, opplysninger knyttet til forestående tvangsreturer og opplysninger som det av hensyn til politiets operative virksomhet eller arbeid med tvangsreturer er behov for å holde hemmelig. Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 11 juni 2021 nr. 72 (i kraft 1 jan 2023 iflg. res. 16 des 2022 nr. 2254), endret ved lov 19 juni 2026 nr. 46 (i kraft 1 juli 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1283).
§ 108

Straff

Med bot straffes den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å oppfylle plikten etter § 117 første ledd eller § 118 første ledd. Med bot eller med fengsel inntil seks måneder eller med begge deler straffes den som: a) Forsettlig eller uaktsomt overtrer de bestemmelsene som er angitt i det følgende, eller forbud, påbud eller vilkår gitt i medhold av disse bestemmelsene: • § 8 første ledd • § 9 første og fjerde ledd • § 16 første ledd • § 19 første og annet ledd • § 20 tredje ledd • § 21 første ledd • § 27 første ledd, jf. fjerde ledd • § 55 første og annet ledd, med mindre overtredelsen rammes av tredje ledd bokstav f • § 83 første og annet ledd • § 90 a • § 93 første ledd annet punktum • § 100 b første ledd annet punktum • § 105 første ledd • § 126 første ledd • § 130 første ledd, jf. § 105 b) forsettlig eller uaktsomt overtrer en forskrift gitt i medhold av loven her, eller forbud, påbud eller vilkår som er gitt i medhold av en slik forskrift, når Kongen har fastsatt i forskriften at forholdet skal kunne straffes etter bestemmelsen her, c) forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven. Med bot eller med fengsel inntil to år straffes den som: a) forsettlig eller grovt uaktsomt gjør bruk av en utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven, b) forsettlig eller grovt uaktsomt formidler arbeid eller bolig for en utlending, eller utferdiger eller formidler erklæringer, tilsagn eller dokumenter til bruk for en sak etter loven, når forholdet innebærer en utilbørlig utnyttelse av utlendingens situasjon, c) ved falske forespeilinger eller liknende utilbørlig atferd forleder en utlending til å reise inn i riket med sikte på å bosette seg her, d) overlater til en annen pass, reisebevis for flyktninger, annet reisedokument eller liknende dokument som kan bli brukt som reisedokument, standardisert oppholdskort eller liknende kort, når vedkommende vet eller bør forstå at det kan bli brukt av en utlending til å reise inn i riket eller til en annen stat, e) forsettlig eller uaktsomt reiser inn i Norge i strid med et innreiseforbud etter § 71 annet ledd eller § 124 første ledd. Overtredelsen straffes likevel bare med bot, med mindre vedkommende er utvist på grunn av ilagt straff etter andre bestemmelser enn annet ledd, utreise fra Schengen- og EU-området har funnet sted eller returprosedyrer er anvendt uten at utreise fra Schengen- og EU-området har funnet sted, f) er utvist som følge av ilagt fengselsstraff, forvaring eller særreaksjon etter andre bestemmelser enn annet ledd, og forsettlig eller uaktsomt overtrer kravet om oppholdstillatelse i utlendingsloven § 55 annet ledd ved ikke å forlate riket. Med bot eller med fengsel inntil tre år straffes den som a) hjelper en utlending til ulovlig opphold i riket eller i et annet land som deltar i Schengensamarbeidet, eller b) hjelper en utlending til ulovlig å reise inn i riket eller til et annet land. Dette gjelder likevel ikke dersom hensikten er å hjelpe en utlending som omfattes av lovens § 28 til å reise inn i første trygge land. Med bot eller med fengsel inntil seks år straffes den som a) i vinnings hensikt driver organisert ulovlig virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket eller til en annen stat, eller b) i vinnings hensikt hjelper en utlending til ulovlig å reise inn i riket eller til en annen stat dersom handlingen medfører at personen som berøres av handlingen blir utsatt for livsfare. Den som yter humanitær bistand til utlending som oppholder seg ulovlig i riket, skal ikke kunne straffes for medvirkning til ulovlig opphold med mindre a) vedkommende har hatt til hensikt å hjelpe utlendingen til å unndra seg plikten til å forlate riket, og b) hjelpen har vanskeliggjort myndighetenes mulighet til å få til en utsendelse. Når allmenne hensyn krever det, skal Utlendingsdirektoratet anmelde forholdet når det er grunn til å tro at det har skjedd en overtredelse av annet ledd bokstav a eller tredje ledd bokstav a ved at det er gjort bruk av arbeidskraften til en utlending som ikke har nødvendig tillatelse etter loven.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3), 20 jan 2012 nr. 5 (ikr. 1 feb 2012 iflg. res. 20 jan 2012 nr. 37), 20 apr 2012 nr. 17 (ikr. 20 mai 2012 iflg. res. 4 mai 2012 nr. 401), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 10 jan 2014 nr. 1 (ikr. 15 jan 2014 iflg. res. 10 jan 2014 nr. 14), 9 mai 2014 nr. 16 (ikr. 9 mai 2014 iflg. res. 9 mai 2014 nr. 625), 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 21 okt 2016 iflg. res. 14 okt 2016 nr. 1204), 20 apr 2018 nr. 10 (ikr. 20 apr 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 589), 23 april 2021 nr. 23 (ikr. 30 april 2021 iflg. res. 23 april 2021 nr. 1231), 20 april 2018 nr. 8 som endret ved lov 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 638), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602). Endres ved lov 12 juni 2026 nr. 32 (i kraft 15 sep 2026 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1054).

Se ogsåUtlendingsloven § 117 første leddUtlendingsloven § 118Utlendingsloven § 8Utlendingsloven § 9 første leddreferert av 9 →

§ 108 a

Straff for utilbørlig utnyttelse av utlendinger

Noter (1)
  • EndringTilføyes ved lov 12 juni 2026 nr. 32 (i kraft 15 sep 2026 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1054).

Kapittel 13. Særlige regler for utlendinger som omfattes av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen) og Konvensjon om opprettelse av Det europeiske Frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen)

§ 109

Saklig virkeområde

Dette kapittelet regulerer retten til innreise og opphold i riket for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen. Oppholdsrett etter dette kapittelet gir rett til å ta opphold og til å ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet i hele riket med mindre det er fastsatt begrensninger i samsvar med regler gitt i eller i medhold av denne loven. Oppholdsrett etter dette kapittelet er ikke til hinder for oppholdstillatelse for utlendinger som nevnt i første ledd etter lovens alminnelige bestemmelser. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift om gjennomføring av bestemmelsene i dette kapittelet og om forholdet til lovens alminnelige bestemmelser, herunder for de tilfellene der en utlending som nevnt i første ledd, får oppholdstillatelse etter lovens alminnelige bestemmelser. Kongen kan bestemme i forskrift at det skal innhentes og lagres biometriske opplysninger i form av ansiktsbilde og fingeravtrykk i kort som dokumenterer oppholdsrett i henhold til §§ 118 og 119. I slike tilfeller vil reglene i §§ 64 a, 100 a og 100 b gjelde tilsvarende så langt de passer.

Bestemmelsen gjelder retten til innreise og opphold for utlendinger fra EØS eller EFTA. Denne retten gir som hovedregel lov til å bo, jobbe og drive virksomhet i hele riket.AI

Endret 12. juni 2026 · i kraft 12. juni 2026
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), endret ved lover 20 apr 2012 nr. 17 (ikr. 20 mai 2012 iflg. res. 4 mai 2012 nr. 401), 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).

Se ogsåUtlendingsloven § 118Utlendingsloven § 119Utlendingsloven § 64 aomtalt i 1 kilde →1 forskrift →

§ 110

Nærmere om hvem kapittelet gjelder for

Borgere av land som omfattes av EØS-avtalen, heretter omtalt som EØS-borgere, omfattes av bestemmelsene i dette kapittelet. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om at borgere av land som omfattes av EFTA-konvensjonen, men ikke EØS-avtalen, helt eller delvis skal omfattes av bestemmelsene i dette kapittelet. Familiemedlemmer til en EØS-borger omfattes av bestemmelsene i dette kapittelet så lenge de følger eller slutter seg til en EØS-borger. Familiemedlemmer til en norsk borger omfattes av bestemmelsene i dette kapittelet dersom de følger eller slutter seg til en norsk borger som returnerer til riket etter å ha utøvet retten til fri bevegelighet etter EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen i et annet EØS-land eller EFTA-land. Med familiemedlem menes a) ektefelle, b) samboer, dersom det foreligger en varig tilknytning til EØS-borgeren og denne tilknytningen kan dokumenteres, c) slektning i direkte nedstigende linje fra en EØS-borger eller fra en utlending nevnt i bokstav a eller b, som er under 21 år eller som forsørges av EØS-borgeren eller dennes ektefelle, og d) slektning i direkte oppstigende linje fra en EØS-borger eller fra en utlending nevnt i bokstav a eller b som forsørges av EØS-borgeren eller dennes ektefelle. En utlending som faller utenfor bestemmelsene i første til tredje ledd, men som er arbeidstaker i et foretak etablert i et EØS-land, omfattes likevel av bestemmelsene i dette kapittelet så langt de passer i forhold til det oppdraget som skal utføres her i riket, når vedkommende a) skal utføre arbeid etter reglene om fri bevegelighet for tjenester i EØS-avtalen, eller b) skal etablere seg etter reglene om fri etableringsrett i EØS-avtalen. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder om hvem som omfattes av annet ledd, at også andre familiemedlemmer enn utlendinger som nevnt i tredje ledd, helt eller delvis skal omfattes av bestemmelsene i dette kapittelet og om kravet til varig tilknytning og dokumentasjon som nevnt i tredje ledd bokstav b. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om hvem som omfattes av fjerde ledd.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), endret ved lov 29 mai 2020 nr. 58 (ikr. 1 juli 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1098).

referert av 13 →

§ 111

Oppholdsrett i inntil tre måneder

En EØS-borger som har gyldig identitetskort eller pass, har oppholdsrett i inntil tre måneder, forutsatt at vedkommende ikke blir en urimelig byrde for offentlige velferdsordninger. Første ledd gjelder tilsvarende for et familiemedlem som ikke er EØS-borger, så lenge familiemedlemmet følger eller gjenforenes med EØS-borgeren og har gyldig pass. Første ledd gjelder tilsvarende for utlendinger som nevnt i § 110 fjerde ledd og som har gyldig pass. En utlending som nevnt i første ledd og som er arbeidssøkende, og dennes familiemedlemmer, har rett til opphold i inntil seks måneder og i særlige tilfeller også utover seks måneder. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder om beregning av oppholdstid og om hva som ligger i begrepet urimelig byrde for offentlige velferdsordninger. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift om når det foreligger særlige tilfeller som nevnt i tredje ledd, om meldeplikt for arbeidssøkende, hvilken myndighet utlendingen skal melde seg for og hvordan melding skal skje.

EØS-borgere med gyldig pass eller identitetskort kan oppholde seg i Norge i inntil tre måneder, så lenge de ikke er en urimelig byrde for velferdsordninger. Dette gjelder også for visse familiemedlemmer. Arbeidssøkende kan i noen tilfeller få bo lenger.AI

Endret 29. mai 2020
Endringshistorikk (3)
  • 29. mai 2020Endringslov til utlendingsloven (utvidet adgang til utvisning m.m.)
  • 29. mars 2019Lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union
  • 21. juni 2013Endringslov til utlendingsloven
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

Se ogsåUtlendingsloven § 110 første leddomtalt i 6 kilder →referert av 7 →1 forskrift →

§ 112

Oppholdsrett i mer enn tre måneder for EØS-borgere

En EØS-borger har oppholdsrett utover tre måneder så lenge vedkommende a) er arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende, b) skal yte tjenester, c) råder over tilstrekkelige midler til å forsørge seg selv og eventuelle medfølgende familiemedlemmer og er omfattet av en sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet, eller d) er opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon. Det er et vilkår at formålet med oppholdet hovedsakelig er utdanning, herunder yrkesrettet utdanning, at vedkommende er omfattet av en sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet, og avgir en erklæring om at vedkommende har tilstrekkelige midler til å dekke underhold for seg selv og eventuelle familiemedlemmer. En utlending som oppholder seg i riket etter første ledd bokstav a, men som opphører å være arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende, bevarer likevel sin status som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende dersom vedkommende a) er midlertidig arbeidsufør som følge av sykdom eller ulykke, b) dokumenterer å være ufrivillig arbeidsløs etter å ha hatt lønnet arbeid i mer enn ett år, og har meldt seg som arbeidssøkende hos Arbeids- og velferdsetaten, c) dokumenterer å være ufrivillig arbeidsløs etter utløpet av en tidsbegrenset arbeidskontrakt av mindre enn ett års varighet eller ufrivillig ha mistet sitt arbeid i løpet av de første tolv månedene, og har meldt seg som arbeidssøkende hos Arbeids- og velferdsetaten, eller d) påbegynner en yrkesrettet utdanning. Med mindre vedkommende ufrivillig er arbeidsløs, bevares status som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende etter første ledd bokstav a bare så lenge den yrkesrettede utdanningen har sammenheng med vedkommendes tidligere arbeid. I tilfeller som nevnt i annet ledd bokstav c, bortfaller status etter første ledd bokstav a etter seks måneder. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder om hva som skal anses som tilstrekkelige midler etter første ledd bokstav c, om godkjente utdanningsinstitusjoner og om krav til erklæringen nevnt i første ledd bokstav d.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

referert av 9 →

§ 113

Oppholdsrett i mer enn tre måneder for familiemedlemmer som er EØS-borgere

En EØS-borger som er familiemedlem og følger eller gjenforenes med en EØS-borger som har oppholdsrett etter § 112 første ledd bokstav a, b eller c, har rett til å oppholde seg i riket så lenge EØS-borgerens oppholdsrett består. En EØS-borger som er ektefelle, samboer eller forsørget barn under 21 år og som følger eller gjenforenes med en EØS-borger med oppholdsrett etter § 112 første ledd bokstav d, har rett til å oppholde seg i riket så lenge EØS-borgerens oppholdsrett består. Ved EØS-borgerens utreise fra riket eller død bevarer familiemedlemmer som er EØS-borgere oppholdsretten så lenge de selv oppfyller vilkårene i § 112 første ledd. Uansett bevarer EØS-borgerens barn og den personen som har foreldreansvaret, oppholdsretten så lenge barnet er opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon. Ved skilsmisse eller opphør av samboerskap bevarer familiemedlemmet til en EØS-borger oppholdsretten så lenge vedkommende selv oppfyller vilkårene i § 112 første ledd. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift om en videre oppholdsrett for personer med foreldreansvar som nevnt i tredje ledd.

Familiemedlemmer av EØS-borgere med oppholdsrett kan selv bo i Norge. Retten varer vanligvis så lenge hovedpersonens oppholdsrett gjelder, men kan i visse tilfeller fortsette etter utreise, død eller brudd i forholdet.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

Se ogsåUtlendingsloven § 112 første leddreferert av 7 →1 forskrift →

§ 114

Oppholdsrett i mer enn tre måneder for familiemedlemmer og andre utlendinger som ikke er EØS-borgere

Bestemmelsene i § 113 første og annet ledd gjelder tilsvarende for utlendinger som ikke er EØS-borgere, dersom de er familiemedlemmer til en EØS-borger med oppholdsrett etter § 112 første ledd bokstav a, b eller c, eller dersom de er ektefeller, samboere eller forsørget barn under 21 år som følger eller gjenforenes med en EØS-borger med oppholdsrett etter § 112 første ledd bokstav d. En utlending som nevnt i § 110 fjerde ledd, har oppholdsrett i mer enn tre måneder så lenge dette skjer som ledd i utøvelsen av en tjeneste eller det er nødvendig for etableringen av en virksomhet i riket. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift. Ved EØS-borgerens død bevarer et familiemedlem som ikke er EØS-borger, oppholdsretten hvis vedkommende har hatt opphold i riket som familiemedlem i ett år før dødsfallet og oppfyller vilkårene i § 112 første ledd bokstav a, b eller c eller oppholder seg i riket som familiemedlem til en person som oppfyller vilkårene i § 112 første ledd bokstav a, b eller c. Ved en EØS-borgers utreise fra riket eller død bevarer uansett EØS-borgerens barn og den personen som har foreldreansvaret, oppholdsretten så lenge barnet er opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon. Ved skilsmisse eller opphør av samboerskap bevarer EØS-borgerens familiemedlemmer som ikke er EØS-borgere, oppholdsretten så lenge de selv oppfyller vilkårene i § 112 første ledd bokstav a, b eller c, eller er familiemedlem til en person som oppfyller vilkårene i § 112 første ledd bokstav a, b eller c, forutsatt at a) ekteskapet på separasjonstidspunktet hadde vart i tre år og herunder ett år i riket, b) foreldreansvaret til barn av EØS-borgeren ved avtale eller dom er overført til ektefellen som ikke er EØS-borger, c) det foreligger en særlig vanskelig situasjon, for eksempel at ektefellen som ikke er EØS-borger, eller eventuelle barn har vært utsatt for vold eller andre alvorlige overgrep i ekteskapet, eller d) ektefellen som ikke er EØS-borger, ved avtale eller dom utøver samvær med barn i riket. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift om en videre oppholdsrett for personer med foreldreansvar eller samværsrett som nevnt i tredje og fjerde ledd, og ved opphør av samboerskap etter fjerde ledd.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), endret ved lov 29 mai 2020 nr. 58 (ikr. 1 juli 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1098).

Se ogsåUtlendingsloven § 113Utlendingsloven § 112 første leddUtlendingsloven § 110 første leddreferert av 8 →

§ 115

Varig oppholdsrett for EØS-borgere

En EØS-borger som etter §§ 112 og 113 har hatt sammenhengende lovlig opphold i riket i fem år, får varig oppholdsrett. Midlertidig opphold utenfor riket er under visse omstendigheter tillatt uten at kravet til sammenhengende opphold berøres. Den varige oppholdsretten består uavhengig av om vilkårene for opphold i §§ 112 og 113 er oppfylt. Den varige oppholdsretten bortfaller hvis innehaveren oppholder seg utenfor riket i mer enn to påfølgende år. En EØS-borger som oppholder seg i riket etter § 112 første ledd bokstav a, får varig oppholdsrett selv om vedkommende ikke har hatt sammenhengende opphold i fem år hvis vedkommende a) ved opphør av sin yrkesaktivitet går over på førtidspensjon eller har nådd den alderen som er fastsatt i lovgivningen for rett til alderspensjon, og har hatt sammenhengende opphold i riket i mer enn tre år og arbeid i riket i minst de tolv forutgående månedene, b) har oppholdt seg sammenhengende i riket i mer enn to år og blir varig arbeidsufør, eller c) etter å ha arbeidet og oppholdt seg i riket i tre sammenhengende år, arbeider i et annet EØS-land, men fortsatt oppholder seg i riket og vender tilbake til bostedet daglig eller minst en gang i uken. Hvis uførheten etter annet ledd bokstav b skyldes arbeidsulykke eller yrkessykdom som helt eller delvis gir vedkommende rett til offentlige ytelser, stilles ingen krav til oppholdets varighet. En EØS-borger som er familiemedlem og bor sammen med en person som nevnt i annet ledd, får varig oppholdsrett på det tidspunktet varig oppholdsrett etter annet ledd inntrer. En EØS-borger som er familiemedlem og bor sammen med en EØS-borger med oppholdsrett etter § 112 første ledd bokstav a, får varig oppholdsrett ved EØS-borgerens død selv om avdøde ikke hadde varig oppholdsrett etter første eller annet ledd, hvis a) avdøde hadde hatt opphold i riket i to sammenhengende år før dødsfallet, eller b) dødsfallet var forårsaket av en arbeidsulykke eller yrkessykdom. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder om hva som skal anses som sammenhengende lovlig opphold, om hva som ligger i midlertidig opphold utenfor riket, herunder om gyldige fraværsgrunner, om hva som ligger i vilkåret om å bo sammen og om bortfall av den varige oppholdsretten.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

Se ogsåUtlendingsloven § 112 første leddUtlendingsloven § 113referert av 11 →

§ 116

Varig oppholdsrett for familiemedlemmer som ikke er EØS-borgere

Et familiemedlem som ikke er EØS-borger, og som etter § 114 første ledd har bodd sammen med en EØS-borger og har hatt sammenhengende lovlig opphold i riket i fem år, får varig oppholdsrett. Det samme gjelder et familiemedlem som ikke er EØS-borger og som etter § 114 tredje ledd første punktum eller fjerde ledd har hatt sammenhengende lovlig opphold i riket i fem år. Midlertidig opphold utenfor riket er under visse omstendigheter tillatt uten at kravet til sammenhengende opphold berøres. Den varige oppholdsretten består uavhengig av om vilkårene for opphold i § 114 er oppfylt. Den varige oppholdsretten bortfaller hvis innehaveren oppholder seg utenfor riket i mer enn to påfølgende år. Varig oppholdsrett etter § 115 fjerde og femte ledd gjelder tilsvarende for familiemedlemmer som ikke er EØS-borgere. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder om hva som skal anses som sammenhengende lovlig opphold, om hva som ligger i midlertidig opphold utenfor riket, herunder om gyldige fraværsgrunner, om hva som ligger i vilkåret om å bo sammen og om bortfall av den varige oppholdsretten.

Familiemedlemmer som ikke er EØS-borgere kan få varig oppholdsrett etter fem års sammenhengende lovlig opphold i riket. Denne retten opphører hvis personen oppholder seg utenfor riket i mer enn to påfølgende år.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

Se ogsåUtlendingsloven § 114 første leddUtlendingsloven § 115 første leddreferert av 10 →1 forskrift →

§ 117

Registreringsbevis for utlendinger med oppholdsrett etter §§ 112 eller 113

En EØS-borger som oppholder seg i riket etter §§ 112 eller 113 i mer enn tre måneder, skal registrere seg. Fristen for registrering er tre måneder fra innreisedatoen. Når EØS-borgeren framlegger dokumentasjon som nevnt i annet og tredje ledd, utstedes straks et registreringsbevis. For registrering av en EØS-borger med oppholdsrett etter § 112 kan det i tillegg til gyldig identitetskort eller pass kreves framlagt a) bekreftelse fra arbeidsgiver på ansettelse eller bevis for at utlendingen utøver selvstendig næringsvirksomhet eller bekreftelse på avtale om tjenesteytelse, jf. § 112 første ledd bokstav a og b, b) sykeforsikring og dokumentasjon på at vedkommende har tilstrekkelige midler til å dekke underhold for seg selv og eventuelle familiemedlemmer, jf. § 112 første ledd bokstav c, c) bekreftelse på at vedkommende er opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon, sykeforsikring og erklæring om at vedkommende råder over tilstrekkelige midler til å dekke underhold for seg selv og eventuelle familiemedlemmer, jf. § 112 første ledd bokstav d. For registrering av en EØS-borger som oppholder seg i riket som familiemedlem med oppholdsrett etter § 113, kan det i tillegg til gyldig identitetskort eller pass kreves framlagt a) dokument som attesterer familieforholdet som er grunnlaget for oppholdsretten, b) registreringsbevis til EØS-borgeren som utlendingen følger eller gjenforenes med, og c) dokumentasjon på forsørgelse i tilfeller hvor status som familiemedlem er betinget av at utlendingen forsørges, jf. § 110 tredje ledd bokstav c og d. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder om hvilken myndighet som registrerer og utsteder registreringsbevis og om å fastsette gebyr for utstedelsen. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om arbeidssøkerens plikt til å registrere seg når EØS-borgeren finner arbeid etter utløpet av fristen i første ledd.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

Se ogsåUtlendingsloven § 112 første leddUtlendingsloven § 113Utlendingsloven § 110 første leddreferert av 4 →

§ 118

Oppholdskort for utlendinger med oppholdsrett etter § 114 som ikke er EØS-borgere

En utlending som oppholder seg i riket etter § 114 i mer enn tre måneder, plikter å anskaffe oppholdskort. Søknadsfristen for oppholdskort er tre måneder fra innreisedatoen. Når utlendingen framlegger dokumentasjon som nevnt i annet ledd, utstedes straks et bevis for at søknad om oppholdskort er levert. Ved søknad om oppholdskort for familiemedlemmer skal det framlegges a) gyldig pass, b) dokument som attesterer familieforholdet som er grunnlaget for oppholdsretten, c) registreringsbevis til EØS-borgeren som utlendingen følger eller gjenforenes med, d) dokumentasjon på forsørgelse i tilfeller hvor status som familiemedlem er betinget av at utlendingen forsørges, jf. § 110 tredje ledd bokstav c og d. Ved søknad om oppholdskort for utlendinger som nevnt i § 110 fjerde ledd skal det framlegges a) gyldig pass og b) dokumentasjon på at utlendingen skal utføre arbeid etter reglene om fri bevegelighet for tjenester i EØS-avtalen, eller skal etablere seg etter reglene om fri etableringsrett i EØS-avtalen. Søknad om oppholdskort avgjøres innen seks måneder etter at søknaden er levert. Oppholdskortet er gyldig i fem år eller for EØS-borgerens oppholdsperiode hvis varigheten av denne antas å bli kortere enn fem år. Med mindre særlige grunner foreligger, opphører oppholdskortets gyldighet ved opphold utenfor riket i mer enn seks måneder per år. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder om hvilken myndighet som mottar søknad om og utsteder oppholdskort og om å fastsette gebyr for utstedelsen. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om dokumentasjon etter annet og tredje ledd, om varigheten av oppholdskortet og om gyldighet ved opphold utenfor riket etter fjerde ledd.

Utlendinger med oppholdsrett som skal være i landet i mer enn tre måneder må søke om oppholdskort. Det stilles krav til dokumentasjon som pass og bevis på familieforhold eller arbeid. Kortet er normalt gyldig i fem år.AI

Endret 29. mai 2020
Endringshistorikk (4)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

Se ogsåUtlendingsloven § 114 første leddUtlendingsloven § 110 første leddomtalt i 2 kilder →referert av 6 →2 forskrifter →

§ 119

Oppholdsbevis og oppholdskort for utlendinger med varig oppholdsrett etter §§ 115 og 116

En EØS-borger som oppholder seg i riket etter § 115, gis etter søknad varig oppholdsbevis. En utlending som oppholder seg i riket etter § 116, gis etter søknad varig oppholdskort. Søknad om varig oppholdskort skal leveres før utløpet av gyldighetsperioden for oppholdskort utstedt etter § 118. Utlendingsdirektoratet avgjør søknader om varig oppholdsbevis og varig oppholdskort etter denne bestemmelsen. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder om hvilken myndighet som mottar søknad om og utsteder varig oppholdsbevis og varig oppholdskort og om fastsettelse av gebyr for utstedelsen. Kongen kan fastsette at politiet gis myndighet til å innvilge søknader etter denne bestemmelsen.

EØS-borgere og visse andre utlendinger kan søke om varig oppholdsbevis eller varig oppholdskort. Utlendingsdirektoratet avgjør disse søknadene.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

Se ogsåUtlendingsloven § 115 første leddUtlendingsloven § 116Utlendingsloven § 118omtalt i 1 kilde →referert av 3 →2 forskrifter →

§ 120

Tilbakekall av oppholdsdokumenter mv

En utlending som ellers fyller vilkårene for oppholdsrett etter dette kapittelet, har ikke slik rett dersom det foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til eller opphold i riket etter andre bestemmelser i loven. Det samme gjelder dersom utlendingen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning. Registreringsbevis, oppholdskort, varig oppholdsbevis og varig oppholdskort kan tilbakekalles av grunner som nevnt i første ledd. Registreringsbevis og oppholdskort kan tilbakekalles når registreringen av andre grunner anses ugyldig. For beslutningen om tilbakekall etter dette leddet gjelder forvaltningsloven § 35 så langt det passer. Oppholdsdokumenter som nevnt i annet ledd, skal tilbakekalles når oppholdsretten bortfaller som nevnt i §§ 115 første ledd fjerde punktum og 116 første ledd femte punktum. Oppholdskort skal tilbakekalles hvis en utlending som ikke er EØS-borger, får oppholdstillatelse etter lovens kapittel 3, 4, 6 eller 7. Dette gjelder ikke når utlendingen er familiemedlem til en EØS-borger. Oppholdskort kan nektes utstedt etter bestemmelsene i §§ 118 og 119 dersom referansepersonen, jf. § 39, på forespørsel ikke samtykker i at søkeren gis opphold, eller dersom det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje eller med det hovedformål å skaffe søkeren lovlig opphold innenfor EØS-området. Bestemmelsene i § 85 gjelder tilsvarende for saker etter dette kapitlet. Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om tilbakekall etter annet ledd. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift.

Oppholdsdokumenter for EØS-borgere og deres familiemedlemmer kan trekkes tilbake dersom det er grunn til å nekte opphold eller hvis det er gitt uriktige opplysninger. Dokumenter kan også tilbakekalles hvis registreringen er ugyldig eller om man får oppholdstillatelse på andre grunnlag.AI

Endret 29. mai 2020
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), endret ved lover 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3), 29 mai 2020 nr. 58 (ikr. 1 juli 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1098).

Se ogsåForvaltningsloven § 35Utlendingsloven § 115 første leddUtlendingsloven § 116Utlendingsloven § 118omtalt i 3 kilder →referert av 5 →1 forskrift →

§ 121

Bortvisning

EØS-borgere og deres familiemedlemmer kan bortvises når a) de ikke viser gyldig pass eller annet godkjent reisedokument eller visum når dette er nødvendig, b) de reiser inn eller oppholder seg i riket uten rett til innreise, oppholdsrett eller varig oppholdsrett etter §§ 111, 112, 113, 114, 115 eller 116, og de heller ikke har rett til innreise eller oppholdstillatelse etter lovens alminnelige bestemmelser, eller c) det foreligger forhold som gir grunnlag for utvisning. En utlending som nevnt i § 110 fjerde ledd og som har oppholdsrett etter § 111 annet ledd eller § 114 annet ledd, kan bortvises når det foreligger forhold som gir grunnlag for utvisning. Sak om bortvisning etter første ledd bokstav a og c må reises ved innreise eller senest innen sju dager. Dersom sak om bortvisning ikke er reist innen sju dager, kan en utlending som ikke har oppholdsrett etter dette kapitlet, bortvises etter vedtak fra Utlendingsdirektoratet etter reglene i første ledd bokstav c. Sak som skal avgjøres av Utlendingsdirektoratet, forberedes av politiet. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift, herunder om at bortvisning etter første ledd kan treffes av politiet.

EØS-borgere og deres familiemedlemmer kan bortvises dersom de mangler gyldig reisedokument, ikke har rett til å være i landet, eller hvis det er grunnlag for utvisning.AI

Endret 18. desember 2009
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), endret ved lover 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3), 20 jan 2012 nr. 5 (ikr. 1 feb 2012 iflg. res. 20 jan 2012 nr. 37).

Se ogsåUtlendingsloven § 111Utlendingsloven § 112 første leddUtlendingsloven § 113Utlendingsloven § 114 første leddomtalt i 7 kilder →referert av 2 →2 forskrifter →

§ 122

Utvisning av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet

EØS-borgere og deres familiemedlemmer, og utlendinger som nevnt i lovens § 110 fjerde ledd med oppholdsrett etter § 111 annet ledd eller § 114 annet ledd, kan utvises når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det. Det er et vilkår for utvisning at det hos utlendingen foreligger, eller må antas å foreligge, personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om hva som er omfattet av offentlig orden og sikkerhet. En utlending som kan utvises etter første ledd, kan likevel ikke utvises når utlendingen a) har varig oppholdsrett etter §§ 115 eller 116 med mindre tungtveiende hensyn til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det, b) er EØS-borger som har oppholdt seg de siste ti år i riket, med mindre det er tvingende nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet, eller c) er EØS-borger som er mindreårig, med mindre det er tvingende nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet. Dette gjelder likevel ikke overfor mindreårige hvis utvisning av den mindreårige er nødvendig for å ivareta hensynet til barnets beste. En utlending som har overtrådt straffeloven kapittel 18, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått et slikt lovbrudd, kan utvises uavhengig av bestemmelsene i annet ledd. Utvisning etter bestemmelsene i denne paragrafen besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket, vil utgjøre et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller familiemedlemmene. Ved vurderingen av om utvisning utgjør et uforholdsmessig tiltak, skal det blant annet legges vekt på varigheten av vedkommendes opphold i riket, alder, helsetilstand, familiesituasjon, økonomisk situasjon, sosial og kulturell integrering i riket og tilknytning til hjemlandet. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), endret ved lover 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3), 20 jan 2012 nr. 5 (ikr. 1 feb 2012 iflg. res. 20 jan 2012 nr. 37), 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015), 29 mai 2020 nr. 57 (ikr. 1 juni 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1099).

Se ogsåUtlendingsloven § 110 første leddUtlendingsloven § 115 første leddUtlendingsloven § 116Utlendingsloven § 111referert av 5 →

§ 123

Utvisning av hensyn til folkehelsen

En utlending med oppholdsrett etter § 111 kan utvises når det er nødvendig av hensyn til folkehelsen og myndighetene har iverksatt beskyttelsestiltak i forhold til egne borgere. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift.

En utlending med oppholdsrett kan utvises hvis det er nødvendig for folkehelsen. Dette kan skje dersom myndighetene også har innført beskyttelsestiltak for egne borgere.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

Se ogsåUtlendingsloven § 111omtalt i 3 kilder →referert av 1 →1 forskrift →

§ 124

Innreiseforbud og vedtaksmyndighet mv

Utvisning er til hinder for senere innreise. Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men ikke for kortere tidsrom enn to år. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på forhold som nevnt i § 122 første ledd. Innreiseforbudet kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter tilsier det. Dersom særskilte omstendigheter foreligger, kan den som er utvist, etter søknad få adgang til riket for kortvarig besøk selv om innreiseforbudet ikke oppheves, men som regel ikke før ett år er gått fra utreisen. Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om utvisning etter bestemmelsene i §§ 122 og 123, og avgjør også søknad om adgang til riket fra en utlending som er utvist. Sak som skal avgjøres av Utlendingsdirektoratet, forberedes av politiet. Før det treffes vedtak om utvisning av en utlending som utholder en strafferettslig særreaksjon, skal det innhentes uttalelse fra den faglig ansvarlige for særreaksjonen, jf. psykisk helsevernloven § 1-4, om gjennomføringen av særreaksjonen og faren for nye alvorlige lovbrudd. Uttalelsen skal forelegges påtalemyndigheten, som skal gis anledning til å uttale seg om saken. Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift.

Utvisning fører til forbud mot å reise inn i landet igjen. Forbudet kan være varig eller tidsbegrenset, men kan ikke være kortere enn to år. Det er mulig å søke om å få forbudet opphevet eller få tillatelse til kortvarig besøk.AI

Endret 23. april 2021
Endringshistorikk (4)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), endret ved lover 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3), 24 apr 2015 nr. 22 (ikr. 1 mai 2015 iflg. res. 24 apr 2015 nr. 405).

Se ogsåUtlendingsloven § 122 første leddUtlendingsloven § 123Psykisk helsevernloven § 1-4omtalt i 3 kilder →referert av 2 →2 forskrifter →

§ 125

Overgangsordninger for nye avtaleparter til EØS-avtalen

Ved utvidelse av EØS-avtalen til nye avtaleparter kan Kongen i forskrift fastsette overgangsordninger som avviker fra bestemmelsene i dette kapittelet.

Kongen kan bestemme egne regler for personer fra nye EØS-land. Disse reglene kan være annerledes enn de vanlige reglene i dette kapittelet.AI

Endret 29. mai 2020
Endringshistorikk (2)
  • 29. mai 2020Endringslov til utlendingsloven (utvidet adgang til utvisning m.m.)
  • 29. mars 2019Lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).

omtalt i 2 kilder →1 forskrift →

§ 125 a

Rett til fortsatt opphold for britiske borgere og deres familiemedlemmer

Kongen kan gi forskrift om rett til opphold for britiske borgere som har oppholdsrett eller varig oppholdsrett etter §§ 111, 112 eller 115 på det tidspunktet bestemmelsene i EØS-avtalen ikke lenger kommer til anvendelse overfor Storbritannia, og om rett til opphold for deres familiemedlemmer, jf. § 110. Kongen kan gi forskrift om søknadsfrister, klage, gebyr mv. for personer som nevnt i første punktum. Forskriftene kan avvike fra øvrige bestemmelser i loven.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 29 mars 2019 nr. 9, endret ved lov 29 mai 2020 nr. 57 (ikr. 1 juni 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1099).

Se ogsåUtlendingsloven § 111Utlendingsloven § 112 første leddUtlendingsloven § 115 første leddUtlendingsloven § 110 første leddreferert av 1 →

Kapittel 14. Særskilte regler for saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn

IMaterielle regler og saksbehandlingen i forvaltningen

§ 126

Betydningen av grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn i saker etter utlendingsloven

Av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn kan det treffes vedtak eller beslutning om å nekte en tillatelse eller rettighet som ellers kunne blitt innvilget etter loven eller forskriften. Tilsvarende kan det settes begrensninger eller vilkår, eller treffes vedtak om bortvisning. Av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser kan det treffes vedtak om utvisning. Vernet mot utsendelse i § 73 første til tredje ledd er ikke til hinder for at det treffes vedtak om utvisning. En flyktning etter § 28 første ledd bokstav a kan ikke nektes eller fratas anerkjennelse som flyktning på grunn av grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Dersom en flyktning etter § 28 første ledd bokstav b utvises av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, mister vedkommende retten til anerkjennelse som flyktning. For både flyktninger etter § 28 første ledd bokstav a og b opphører enhver gyldig oppholdstillatelse å gjelde straks det er truffet vedtak om utvisning i førsteinstans, med mindre førsteinstansen, klageinstansen eller domstolen beslutter at denne virkningen skal utsettes. I stedet for vedtak om utvisning kan det treffes vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse og av andre rettigheter som er gitt etter utlendingsloven. Det kan ikke treffes vedtak om utvisning eller tilbakekall etter annet ledd dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn kan en utlending innvilges oppholdstillatelse i Norge, eller det kan treffes annet vedtak eller beslutning til utlendingens fordel. Selv om utlendingen blir utvist, bortvist eller for øvrig får et vedtak som innebærer at vedkommende mangler et lovlig oppholdsgrunnlag, kan ikke vedkommende pålegges å forlate landet i strid med vernet mot utsendelse etter § 73. I tillegg til den retten til fritt rettsråd uten behovsprøving som følger av § 92 første og annet ledd, skal det gis fritt rettsråd uten behovsprøving i forbindelse med saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet, dersom a) utlendingen har søkt oppholdstillatelse etter § 28 eller har påberopt seg vernet mot utsendelse etter § 73, og b) saken kan berøre utenrikspolitiske hensyn eller grunnleggende nasjonale interesser. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om forholdet til saksbehandlingsreglene i lovens kapittel 11 og om unntak fra retten til fritt rettsråd.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), endret ved lover 20 mai 2016 nr. 11 (ikr. 20 mai 2016 iflg. res. 20 mai 2016 nr. 509), 16 juni 2023 nr. 58 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 16 juni 2023 nr. 903).

Se ogsåUtlendingsloven § 73Utlendingsloven § 28 første leddUtlendingsloven § 92 første leddreferert av 8 →

§ 127

Vedtaksmyndighet

Vedtak eller beslutninger i saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn treffes av Utlendingsdirektoratet, med mindre a) departementet beslutter at saken skal avgjøres av departementet, b) avgjørelsen gjelder bruk av tvangsmidler eller andre beslutninger som etter loven skal treffes av politiet, eller c) annet følger av paragrafen her. I saker hvor Utlendingsdirektoratet mottar en vurdering fra Politiets sikkerhetstjeneste om grunnleggende nasjonale interesser eller fra Utenriksdepartementet om utenrikspolitiske hensyn, skal den mottatte vurderingen som hovedregel legges til grunn. Det kan ikke innvilges oppholdstillatelse eller treffes annet vedtak eller beslutning til utlendingens fordel etter § 126 fjerde ledd uten samtykke fra departementet. Vedtak etter § 126 om å utvise en utlending som har oppholdstillatelse i Norge, tilbakekalle en oppholdstillatelse eller nekte fornyelse av en oppholdstillatelse som utlendingen ellers har rett til å få fornyet, treffes av departementet. Departementet treffer også vedtak i tilsvarende saker som gjelder utlending med oppholdsrett etter lovens kapittel 13. Det samme gjelder vedtak om bortfall av vernet mot utsendelse for en utlending som tidligere er utvist, jf. § 73. Når departementet treffer vedtak eller beslutning etter første eller fjerde ledd, kan departementet også avgjøre alle andre tilknyttede saker. Kongen kan i forskrift fastsette unntak fra første, tredje og fjerde ledd, og kan gi nærmere regler om blant annet a) når underliggende organer skal forelegge saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, for departementet, b) innhenting av vurderinger fra Politiets sikkerhetstjeneste og Utenriksdepartementet, c) betydningen av uttalelser fra andre organer enn Politiets sikkerhetstjeneste og Utenriksdepartementet, d) vedtaksmyndighet i saker om bortvisning.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), endret ved lov 20 mai 2016 nr. 11 (ikr. 20 mai 2016 iflg. res. 20 mai 2016 nr. 509).

Se ogsåUtlendingsloven § 126 første leddUtlendingsloven § 73referert av 1 →

§ 128

Instruksjonsmyndighet mv

Departementet kan, uavhengig av de begrensningene som følger av § 76 annet ledd, instruere om saksbehandlingen og om alle prosessuelle beslutninger i enkeltsaker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Departementet kan i enkeltsaker ikke instruere om bruk av tvangsmidler som besluttes i medhold av lovens kapittel 12, jf. § 130. Departementet kan alltid instruere underliggende organer om å innvilge oppholdstillatelse i Norge eller om å treffe et annet vedtak eller beslutning til utlendingens fordel dersom saken berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Departementet kan instruere i sak om oppholdsstatus etter § 35 (overføringsflyktninger) dersom saken berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Departementet kan instruere underliggende organer om å forberede avgjørelse av saker hvor departementet skal treffe vedtak eller beslutning. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

Departementet kan bestemme hvordan enkeltsaker skal behandles hvis de berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Dette inkluderer muligheten til å beordre at utlendinger får oppholdstillatelse. Departementet kan ikke instruere om bruk av tvangsmidler.AI

Endret 20. april 2018
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), endret ved lov 20 apr 2018 nr. 10 (ikr. 20 apr 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 589).

Se ogsåUtlendingsloven § 76Utlendingsloven § 35Utlendingsloven § 130omtalt i 4 kilder →

§ 128 a

Utveksling av opplysninger mellom offentlige organer

Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om utveksling av opplysninger mellom offentlige organer i saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 21 juni 2013 iflg. res. 21 juni 2013 nr. 709).
§ 129

Klageadgang mv

Departementet er klageinstans i saker som ikke er avgjort av departementet selv i førsteinstans, og hvor grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn helt eller delvis har vært avgjørende for utfallet av saken. I saker hvor departementet treffer vedtak i førsteinstans, kan vedtaket ikke påklages, men hvis det reises søksmål mot departementets vedtak, bærer staten alle kostnader med saken. Dersom departementet har gitt instruks om oppholdsstatus for utlending som har fått innreisetillatelse etter § 35, skal klage over avgjørelsen behandles av Kongen i statsråd. En beslutning fra departementet om å nekte samtykke etter § 127 tredje ledd kan ikke påklages. Dersom utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, kan det settes en kortere utreisefrist enn sju dager, jf. § 90 a første ledd, og det kan besluttes at vedtaket skal iverksettes straks, jf. § 90 c. Påberoper en utlending seg å være flyktning eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 73 vil komme til anvendelse, kan et vedtak bare iverksettes før det er endelig dersom a) søknaden om opphold er avvist i medhold av § 32, b) søkeren tidligere har fått avslag på søknad om asyl i annet land, eller c) vilkårene for opphold etter § 28 eller for vern mot utsendelse etter § 73 åpenbart ikke er oppfylt. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

Saker som handler om nasjonale interesser eller utenrikspolitikk kan klages til departementet. Noen beslutninger kan ikke påklages. Ved trussel mot nasjonale interesser kan utreisefristen være kortere enn sju dager og vedtaket iverksettes straks.AI

Endret 4. april 2025
Endringshistorikk (5)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), endret ved lover 12 des 2014 nr. 71 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 12 des 2014 nr. 1700), 20 des 2018 nr. 117 (ikr. 1 jan 2019 iflg. res. 20 des 2018 nr. 2065), 16 juni 2023 nr. 58 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 16 juni 2023 nr. 903), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 35Utlendingsloven § 127 første leddUtlendingsloven § 73Utlendingsloven § 32 første leddomtalt i 6 kilder →referert av 4 →1 forskrift →

§ 130

Tvangsmidler mv

Det kan foretas beslag av reisedokumenter etter § 104, eller pålegges meldeplikt og bestemt oppholdssted etter § 105, dersom a) utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser og b) ikke har innrettet seg etter et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90, eller tvangsretur for øvrig ikke lar seg gjennomføre. En utlending kan pågripes og interneres etter §§ 106 til 106 c dersom utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, og dette er fastslått i et vedtak i utlendingssaken, og det treffes tiltak mot utlendingen med sikte på utsendelse. Bestemmelsene om lengste samlede tid for internering i § 106 b tredje ledd gjelder ikke. Under krig eller når krig truer, eller under særlige forhold ellers, kan Kongen av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser gi ytterligere bestemmelser om meldeplikt enn det som framgår av § 19 og forskrift gitt i medhold av § 20. Kongen kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted etter første ledd.

Myndighetene kan ta reisedokumenter, pålegge meldeplikt eller bestemte oppholdssted dersom en utlending truer grunnleggende nasjonale interesser og ikke har reist ut. Utlendinger som truer nasjonale interesser kan også pågripes og interneres for utsendelse.AI

Endret 4. april 2025
Endringshistorikk (6)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), endret ved lover 12 des 2014 nr. 70 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 12 des 2014 nr. 1673), 20 apr 2018 nr. 10 (ikr. 20 apr 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 589), 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602).

Se ogsåUtlendingsloven § 104 første leddUtlendingsloven § 105 første leddUtlendingsloven § 90Utlendingsloven § 106 første leddomtalt i 6 kilder →referert av 3 →

IISaksbehandlingen i domstolen

§ 131

Forholdet til tvisteloven

Tvisteloven gjelder når ikke annet følger av regler gitt i eller i medhold av loven her.

Tvisteloven gjelder for saker etter utlendingsloven, med mindre det finnes egne regler i utlendingsloven eller tilhørende forskrifter som sier noe annet.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).
§ 132

Søksmålsfrister og saksforberedelse

Søksmål om gyldigheten av et vedtak etter dette kapittel eller krav om erstatning som følge av avgjørelsen, skal ikke kunne reises uten at parten har nyttet sin adgang til å klage over gyldigheten av vedtaket, og klagen er avgjort av den høyeste klageinstans som står åpen. Forvaltningsloven § 27 b annet punktum gjelder ikke. Vedtak som er truffet med begrunnelse i grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn etter reglene i kapittelet her, må bringes inn for tingretten innen én måned fra det tidspunkt underretningen om vedtaket er kommet frem til parten. Det kan gis oppfriskning ved oversittelse av fristen etter annet ledd dersom a) det fremlegges opplysninger om vesentlige faktiske forhold som var ukjent eller ikke var inntruffet da saken ble avgjort, og utlendingen bringer saken inn for domstolen så snart som mulig etter at opplysningene blir kjent, eller b) en bindende avgjørelse av en internasjonal domstol, eller andre lignende forhold, tilsier at vedtak kan ha vært basert på uriktig anvendelse av folkeretten.

For å saksøke staten om gyldigheten av et vedtak eller kreve erstatning, må man først ha klaget saken inn til høyeste klageinstans. Søksmål om vedtak knyttet til nasjonale interesser eller utenrikspolitikk må bringes inn for tingretten innen én måned.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).

Se ogsåForvaltningsloven § 27 b

§ 133

Oppnevning av særskilt advokat

Som vilkår for at det føres bevis om forhold som ellers kan holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, jf. tvisteloven § 22-1 første og annet ledd, kan Kongen bestemme at opplysningene bare skal gjøres kjent for en særskilt advokat som oppnevnes for utlendingen. Tilsvarende gjelder ved domstolsbehandling av sak om tvangsmidler ilagt av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, jf. § 130. Den særskilte advokaten oppnevnes av retten så snart som mulig etter at det er truffet beslutning som nevnt i første ledd, og skal ha godtgjørelse av staten etter reglene i lov om fri rettshjelp. Dette gjelder selv om utlendingen ikke er innvilget fri sakførsel og uten at det foretas behovsprøving. Det skal oppnevnes samme særskilte advokat på alle trinn av saken, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Kongen fastsetter nærmere regler i forskrift om hvem som kan oppnevnes som særskilt advokat, herunder om krav til sikkerhetsklarering.

I saker som berører rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, kan Kongen bestemme at hemmelige opplysninger kun skal deles med en særskilt advokat. Staten betaler for denne advokaten uavhengig av utlendingens økonomi.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).

Se ogsåTvisteloven § 22-1Utlendingsloven § 130omtalt i 2 kilder →referert av 4 →2 forskrifter →

§ 134

Den særskilte advokatens rolle

Dersom det er oppnevnt særskilt advokat for utlendingen, skal vedkommende gjøres kjent med de opplysninger og bevis som føres etter samtykke i henhold til tvisteloven § 22-1 annet ledd, jf. § 133 første ledd, og ivareta utlendingens interesser i forbindelse med rettens behandling av disse. Retten bestemmer hvordan den særskilte advokaten skal få tilgang til de graderte opplysningene. Den særskilte advokaten skal varsles om alle rettsmøter som avholdes i saken, og har rett til å være til stede under hele rettsmøtet. Den særskilte advokaten skal bevare taushet om innholdet i opplysninger som nevnt i første ledd, om det som kommer frem under behandlingen av opplysningene, og om den delen av rettens dom hvor opplysningene refereres. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet oppdraget. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

En særskilt advokat skal ivareta utlendingens interesser når det brukes graderte opplysninger i en sak. Advokaten skal få tilgang til bevisene og varsles om alle rettsmøter. Advokaten har streng taushetsplikt om det graderte materialet, også etter at oppdraget er slutt.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).

Se ogsåTvisteloven § 22-1Utlendingsloven § 1331 forskrift →

§ 135

Behandling av opplysninger som nevnt i tvisteloven § 22-1 første ledd

Det skal ikke med grunnlag i opplysninger som nevnt i tvisteloven § 22-1, jf. utlendingsloven § 133 første ledd, føres andre vitner enn det Kongen samtykker til. Utlendingen og dennes ordinære prosessfullmektig skal ikke delta i den del av saken hvor det behandles opplysninger som nevnt i første ledd. Slike opplysninger gjøres bare kjent for retten og den særskilte advokaten. Dersom retten finner at vilkårene etter tvisteloven § 22-1 første ledd ikke er til stede, kan retten på begjæring fra den særskilte advokaten eller av eget tiltak beslutte å gi utlendingen innsyn i opplysningene. I så fall kan Kongen bestemme at opplysningene ikke skal brukes som bevis i saken. Ingen som har hatt tilgang til de aktuelle opplysningene, kan delta videre som dommer i saken.

I særskilte saker kan visse opplysninger behandles skjult for utlendingen og deres vanlige advokat. Kun retten og en særskilt advokat får se disse opplysningene, og det kreves samtykke fra Kongen for å føre vitner basert på dette materialet.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).

Se ogsåTvisteloven § 22-1Utlendingsloven § 133referert av 1 →1 forskrift →

§ 136

Kommunikasjon mellom den særskilte advokaten, utlendingen og dennes ordinære prosessfullmektig

Etter at den særskilte advokaten har fått innsyn i opplysninger som nevnt i § 133 første ledd, kan vedkommende ikke drøfte saken muntlig eller skriftlig med utlendingen eller dennes prosessfullmektig, eller uttale seg i rettsmøter hvor utlendingen eller dennes prosessfullmektig er til stede. Den særskilte advokaten kan likevel motta skriftlige henvendelser. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om kommunikasjonen mellom den særskilte advokaten og utlendingen og dennes ordinære prosessfullmektig. Kongen kan også gi regler i forskrift om den særskilte advokatens adgang til å ha befatning med den aktuelle saken på et senere tidspunkt.

En særskilt advokat som har fått tilgang til visse opplysninger, kan ikke diskutere saken med utlendingen eller utlendingens ordinære advokat. Advokaten kan heller ikke uttale seg i rettsmøter der disse er til stede, men kan motta skriftlige henvendelser.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).

Se ogsåUtlendingsloven § 1331 forskrift →

§ 137

Øvrige regler om rettens behandling av saken

Saksbehandlingen skal prioriteres og påskyndes så mye som mulig. Retten kan ikke settes med dommerfullmektig eller meddommere. Tvisteloven § 9-12 første ledd og § 29-17 gjelder ikke.

Saker som gjelder grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn skal behandles raskt. Slike saker kan ikke avgjøres av dommerfullmektiger eller meddommere.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).

Se ogsåTvisteloven § 9-12Tvisteloven § 29-17

§ 138

Rettens avgjørelser

Retten avsier dom etter at parten og den særskilte advokaten har hatt mulighet til å uttale seg. Rettens avgjørelse etter § 135 tredje ledd treffes ved kjennelse. Den særskilte advokaten eller staten kan anke kjennelsen innen to uker. Utlendingen og dennes prosessfullmektig har ikke rett til innsyn i den delen av sakens avgjørelse som inneholder opplysninger som nevnt i § 133 første ledd.

Retten avgjør saken etter at partene og den særskilte advokaten har uttalt seg. Enkelte avgjørelser tas som kjennelse og kan ankes av staten eller advokaten. Utlendingen har ikke rett til innsyn i alle deler av avgjørelsen.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).

Se ogsåUtlendingsloven § 135Utlendingsloven § 133

Kapittel 15. Avsluttende bestemmelser

§ 139

Forskrifter i medhold av loven

Foruten forskrifter som nevnt i de enkelte paragrafer, kan Kongen i forskrift gi nærmere regler til gjennomføring av loven.

Kongen kan vedta utfyllende regler i forskrift for å sikre at loven blir gjennomført.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lover 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324, tidligere § 124), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497, tidligere § 126).

1 forskrift →

§ 140

Ikrafttreden og overgangsbestemmelser

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. Fra den tiden loven trer i kraft oppheves lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Kongen kan gi overgangsbestemmelser i forskrift.

Kongen bestemmer når loven begynner å gjelde, og ulike deler av loven kan tre i kraft til ulik tid. Når loven trer i kraft, blir den tidligere loven om utlendingers adgang til riket og opphold opphevet.AI

Noter (2)
  • EndringEndret ved lover 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324, tidligere § 125), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497, tidligere § 127).
  • Note 1Fra 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324 .

1 forskrift →

Overenskomst mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige om opphevelse av passkontrollen ved de internordiske grenser av 12. juli 1957, med endringer ved overenskomst av 27. juli 1979.

§ Art 1
Med utlending forstås i denne overenskomst enhver som ikke er statsborger i Norge, Danmark, Finland eller Sverige. Med nordisk stat forstås i denne overenskomst Norge (unntatt Svalbard og Jan Mayen), Danmark (unntatt Grønland og Færøyene), Finland og Sverige. Med nordisk yttergrense forstås i denne overenskomst: a) landegrense mellom nordisk stat og ikke-nordisk stat, b) flyplass i nordisk stat som har regelmessig flyforbindelse med ikke-nordisk stat, c) havn i nordisk stat som har regelmessig båt- eller fergeforbindelse med ikke-nordisk stat, d) havn og flyplass i nordisk stat som har ikke-regelmessig anløp av skip eller luftfartøy fra ikke-nordisk stat eller fra hvilken skip eller luftfartøy avgår til ikke-nordisk stat. (Bortfalt ved overenskomst av 27. juli 1979) Denne forordning fastsetter kriterier og ordninger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs («den ansvarlige medlemsstat»).
§ Art 2
Hver av de kontraherende stater skal foreta passkontroll av innreisende ved sine nordiske yttergrenser. En kontraherende stat avgjør i hvilken utstrekning passkontroll av utreisende skal finne sted ved dens nordiske yttergrenser. Hver av de kontraherende stater skal anvende kontrollkort (innreisekort) som hjelpemiddel ved innreisekontroll med: a) utlendinger som er viseringspliktige i noen av de kontraherende stater såfremt denne krever kontrollkort, b) utlendinger som av en kontraherende stat i forbindelse med beslutning om utvisning har meddelt forbud mot å vende tilbake dit uten særskilt tillatelse. De retningslinjer for avvisning av utlendinger ved de nordiske yttergrenser som er angitt i overenskomstens artikkel 6, bør gis tilsvarende anvendelse ved spørsmål om å fjerne en utlending fra et av de kontraherende staters territorium innenfor det tidsrom som det ikke kreves oppholdstillatelse for. I denne forordning menes med a) «tredjelandsborger» enhver person som ikke er unionsborger i henhold til artikkel 20 nr. 1 i TEUV, og som ikke er borger av en stat som deltar i denne forordning i henhold til en avtale med Den europeiske union, b) «søknad om internasjonal beskyttelse» en søknad om internasjonal beskyttelse som definert i artikkel 2 bokstav h) i direktiv 2011/95/EU, c) «søker» en tredjelandsborger som har inngitt en søknad om internasjonal beskyttelse som ennå ikke er endelig avgjort, d) «behandling av en søknad om internasjonal beskyttelse» enhver behandling av eller ethvert vedtak eller enhver dom avsagt i forbindelse med en søknad om internasjonal beskyttelse i samsvar med direktiv 2013/32/EU og direktiv 2011/95/EU av de kompetente myndigheter i samsvar med nasjonal rett, med unntak av prosedyrene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig etter denne forordning, e) «tilbaketrekking av en søknad om internasjonal beskyttelse» de handlinger hvorved søkeren uttrykkelig eller stilltiende avslutter prosedyrene som ble innledet med inngivelsen av vedkommendes søknad om internasjonal beskyttelse, i samsvar med direktiv 2013/32/EU, f) «person med rett til internasjonal beskyttelse» en tredjelandsborger eller statsløs som har fått innvilget internasjonal beskyttelse som definert i artikkel 2 bokstav a) i direktiv 2011/95/EU, g) «familiemedlemmer», forutsatt at familien allerede eksisterte i hjemlandet, følgende medlemmer av søkerens familie som oppholder seg på medlemsstatenes territorium: -) søkerens ektefelle eller ugifte partner i et stabilt forhold når den berørte medlemsstats lovgivning eller sedvane behandler ugifte par på tilsvarende måte som ektepar i henhold til statens utlendingslov, -) mindreårige barn av par nevnt i første strekpunkt eller av søkeren, forutsatt at de er ugifte og uten hensyn til om de er født i eller utenfor ekteskap eller etter nasjonal rett er adoptert, -) dersom søkeren er en ugift mindreårig, faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for søkeren i henhold til lovgivning eller sedvane i medlemsstaten der den voksne oppholder seg, -) dersom personen med rett til internasjonal beskyttelse er en ugift mindreårig, faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for ham eller henne i henhold til lovgivning eller sedvane i medlemsstaten der personen med rett til internasjonal beskyttelse oppholder seg, h) «slektning» søkerens voksne tante eller onkel eller besteforelder som oppholder seg på territoriet til en medlemsstat, uten hensyn til om søkeren er født i eller utenfor ekteskap eller etter nasjonal rett er adoptert, i) «mindreårig» en tredjelandsborger eller statsløs som er under 18 år, j) «enslig mindreårig» en mindreårig som ankommer medlemsstatenes territorium uten følge av en voksen person som er ansvarlig for ham eller henne i henhold til den berørte medlemsstats lovgivning eller sedvane, og så lenge han eller hun ikke faktisk tas hånd om av en slik person; uttrykket omfatter mindreårige som blir alene etter innreise på medlemsstatenes territorium, k) «representant» en person eller organisasjon som de kompetente myndigheter har utpekt til å bistå og representere en enslig mindreårig i forbindelse med prosedyrene fastsatt i denne forordning, med henblikk på å sikre barnets beste og utøve rettslige handleevne på vegne av den mindreårige når det er nødvendig. Når en organisasjon blir utpekt som representant, skal denne utpeke en person som er ansvarlig for å utføre organisasjonens plikter med hensyn til den mindreårige, i samsvar med denne forordning, l) «oppholdsdokument» enhver tillatelse utstedt av en medlemsstats myndigheter som gir en tredjelandsborger eller statsløs rett til å oppholde seg på dens territorium, herunder dokumenter som bekrefter retten til opphold på territoriet i henhold til midlertidige beskyttelsesordninger eller til det ikke lenger er noe til hinder for at et vedtak om uttransportering kan iverksettes, med unntak av visum og tillatelser til å oppholde seg i landet som er utstedt i løpet av det tidsrom som kreves for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til denne forordning, eller under behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse eller en søknad om oppholdstillatelse, m) «visum» tillatelse eller vedtak i en medlemsstat som kreves ved transitt eller innreise med henblikk på et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat eller i flere medlemsstater. Typen visum bestemmes i samsvar med følgende definisjoner: -) med «visum for langtidsopphold» menes en tillatelse eller et vedtak i en medlemsstat som kreves i henhold til nasjonal lovgivning eller unionsretten ved innreise med henblikk på et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat av mer enn tre måneders varighet, -) med «visum for korttidsopphold» menes en tillatelse eller et vedtak i en medlemsstat som kreves ved transitt gjennom eller et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat eller i flere medlemsstater av en varighet på høyst tre måneder i en seksmånedersperiode som begynner på datoen for første gangs innreise på medlemsstatenes territorium, -) med «lufthavntransittvisum» menes et visum som er gyldig for transitt gjennom de internasjonale transittområdene på en eller flere lufthavner i medlemsstatene, n) «fare for unndragelse» tilstedeværelsen i en konkret sak av forhold som basert på objektive kriterier fastlagt ved lov, gir grunn til å tro at en søker eller en tredjelandsborger eller statsløs som er gjenstand for en prosedyre for overføring, kan komme til å unndra seg.
§ Art 3
Innreisekortet skal beholdes av innreisestaten. Har utlendingen fått tilstått visering til en annen nordisk stat, skal kopi av kortet sendes denne stat. Denne tilleggsprotokoll trer i kraft den 1. juni 1963. Til bekreftelse på dette har de respektive staters befullmektigede underskrevet denne protokoll. Utferdiget i København den 20. mai 1963 i ett eksemplar på dansk, finsk, norsk og svensk. Eksemplaret skal deponeres i det danske utenriksdepartement, som skal overlate bekreftede avskrifter til de øvrige kontraherende staters regjeringer. 1. Medlemsstatene skal behandle enhver søknad om internasjonal beskyttelse som inngis av en tredjelandsborger eller statsløs på territoriet til en av dem, herunder ved grensen eller i transittområder. Søknaden skal behandles av en enkelt medlemsstat, som skal være den medlemsstat som etter kriteriene fastsatt i kapittel III er ansvarlig. 2. Når det ikke er mulig å utpeke noen ansvarlig medlemsstat på grunnlag av kriteriene fastsatt i denne forordning, skal den medlemsstat der søknaden om internasjonal beskyttelse først ble inngitt, være ansvarlig for å behandle den. Når det ikke er mulig å overføre en søker til den medlemsstat som opprinnelig ble utpekt som ansvarlig, fordi det er vesentlige grunner til å tro at det finnes systemfeil ved asylprosedyren og mottaksforholdene for søkere i nevnte medlemsstat som medfører en risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling som definert i artikkel 4 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter, skal den medlemsstat som gjennomfører prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, fortsette med å undersøke kriteriene i kapittel III for å fastslå om en annen medlemsstat kan utpekes som ansvarlig. Dersom overføringen ikke kan foretas i henhold til dette nummer til noen medlemsstat utpekt på grunnlag av kriteriene i kapittel III, eller til den medlemsstat der søknaden først ble inngitt, skal den medlemsstat som gjennomfører prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, bli den ansvarlige medlemsstat. 3. Enhver medlemsstat skal beholde retten til å sende en søker til et trygt tredjeland, med forbehold for reglene og garantiene fastsatt i direktiv 2013/32/EU.
Noter (3)
  • Note 1Se art 2, d.
  • Note 2Se art 2, a.
  • Note 3Se art 2, c.
§ Art 4
Dersom en kontraherende stat vil oppheve eller innføre visumtvang i forhold til ikke-nordisk stat eller foreta andre vesentlige endringer i sine viseringsavtaler med ikke-nordisk stat, skal førstnevnte stat på forhånd underrette de øvrige kontraherende stater om de påtenkte tiltak, dersom ikke tvingende grunner gjør det nødvendig straks å gjennomføre tiltakene. I så fall skal de øvrige kontraherende stater underrettes snarest mulig etter gjennomføringen. Hva som ovenfor er anført skal også gjelde innføring av andre generelle bestemmelser angående utlendingers inn- og utreise samt opphold i vedkommende stat. 1. Så snart en søknad om internasjonal beskyttelse er inngitt i en medlemsstat i henhold til artikkel 20 nr. 2, skal de kompetente myndigheter i medlemsstaten underrette søkeren om anvendelsen av denne forordning, og særlig om a) formålene med denne forordning og konsekvensene av å inngi en ny søknad i en annen medlemsstat samt konsekvensene av å flytte fra en medlemsstat til en annen mens vurderingen av hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til denne forordning pågår og søknaden om internasjonal beskyttelse behandles, b) kriteriene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, hierarkiet mellom kriteriene i de ulike trinnene i prosedyren og deres varighet, samt det faktum at når en søknad om internasjonal beskyttelse inngis i en medlemsstat, kan dette medføre at denne medlemsstat blir ansvarlig i henhold til denne forordning, selv når et slikt ansvar ikke følger av nevnte kriterier, c) det personlige intervjuet nevnt i artikkel 5, og muligheten til å gi opplysninger om at familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående oppholder seg i medlemsstatene, herunder på hvilken måte søkeren kan gi slike opplysninger, d) muligheten til å påklage et vedtak om overføring og, der det er relevant, anmode om utsettelse av overføringen, e) det faktum at de kompetente myndigheter i medlemsstatene kan utveksle opplysninger om ham eller henne utelukkende med henblikk på å oppfylle sine forpliktelser i henhold til denne forordning, f) at han eller hun har rett til å få innsyn i opplysninger om seg selv og kreve at slike opplysninger rettes hvis de er uriktige og slettes hvis de er ulovlig behandlet, samt prosedyrene for utøvelse av disse rettighetene, herunder kontaktopplysninger til myndighetene nevnt i artikkel 35, og til den nasjonale personvernmyndighet som har ansvar for å behandle klager som gjelder vern av personopplysninger. 2. Informasjonen nevnt i nr. 1 skal gis skriftlig på et språk som søkeren forstår eller som det med rimelighet kan forventes at han eller hun forstår. For dette formål skal medlemsstatene benytte den felles brosjyren som er utarbeidet i henhold til nr. 3. Når det er nødvendig for å sikre at søkeren forstår opplysningene korrekt, skal de også gis muntlig, for eksempel under det personlige intervjuet som nevnt i artikkel 5. 3. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter utarbeide en felles brosjyre samt en særskilt brosjyre for enslige mindreårige, som minst skal inneholde informasjonen omhandlet i nr. 1. Denne felles brosjyren skal også inneholde opplysninger vedrørende anvendelsen av forordning (EU) nr. 603/2013 og særlig for hvilket formål en søkers opplysninger kan behandles i Eurodac. Den felles brosjyren skal utarbeides på en slik måte at det er mulig for medlemsstatene å supplere den med ytterligere opplysninger som er spesifikke for den enkelte medlemsstat. Gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2 i denne forordning.
Noter (2)
  • Note 1Se art 2, d.
  • Note 2Se art 2, c.
§ Art 5
Hver kontraherende stat skal kreve at visumfri utlending, som ønsker å oppholde seg i vedkommende stat utover 3 måneder etter at han er innreist i nordisk stat fra ikke-nordisk stat, søker oppholdstillatelse i den nordiske stat der han befinner seg ved utløpet av 3-månedersfristen. Har utlending fått oppholdstillatelse i en nordisk stat, er denne bare gyldig for opphold i vedkommende stat. Så lenge oppholdstillatelsen er gyldig skal de øvrige kontraherende stater, der utlendingen er visumfri, tillate ham å oppholde seg uten oppholdstillatelse i vedkommende stat for et tidsrom av 3 måneder. Dette gjelder ikke dersom utlendingen har til hensikt å oppholde seg i staten utover denne tid eller dersom han der vil søke eller motta arbeide eller drive selvstendig næringsvirksomhet og det etter vedkommende stats lovgivning kreves at oppholdstillatelse søkes tidligere enn ved 3-måneders fristens utløp. Ved anvendelse av reglene i første ledd skal den oppholdsfrie tid regnes fra og med innreisedagen, dog således at dersom utlendingen før sin siste innreise tidligere har hatt opphold i nordisk stat, skal tiden for utlendingens opphold i nordisk stat i løpet av 6 måneder før hans siste innreise trekkes fra den oppholdsfrie tid. Ved anvendelsen av reglene i annet ledd skal den oppholdsfrie tid regnes fra og med innreisedagen i vedkommende stat; dog således at dersom utlendingen før sin siste innreise tidligere har hatt opphold i denne stat, skal utlendingens opphold i samme stat i løpet av 6 måneder før hans siste innreise trekkes fra den oppholdsfrie tid. 1. For å gjøre det lettere å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal den medlemsstat som gjennomfører prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, gjennomføre et personlig intervju med søkeren. Intervjuet skal også sikre at informasjonen som gis til søkeren i samsvar med artikkel 4, blir korrekt forstått. 2. Det er ikke nødvendig å gjennomføre det personlige intervjuet dersom a) søkeren har unndratt seg, eller b) søkeren etter å ha mottatt informasjonen nevnt i artikkel 4 allerede på annen måte har gitt de opplysninger som er relevante for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig. En medlemsstat som unnlater å gjennomføre intervjuet, skal gi søkeren mulighet til å legge fram alle ytterligere opplysninger som er relevante for å treffe en korrekt beslutning med hensyn til hvilken medlemsstat som er ansvarlig, før det gjøres vedtak om å overføre søkeren til den ansvarlige medlemsstat i henhold til artikkel 26 nr. 1. 3. Det personlige intervjuet skal gjennomføres innen rimelig tid og under alle omstendigheter før det gjøres vedtak om å overføre søkeren til den ansvarlige medlemsstat i henhold til artikkel 26 nr. 1. 4. Det personlige intervjuet skal gjennomføres på et språk som søkeren forstår eller som det med rimelighet kan forventes at han eller hun forstår, og som vedkommende kan kommunisere på. Når det er nødvendig, skal medlemsstatene benytte en tolk som kan sikre tilfredsstillende kommunikasjon mellom søkeren og personen som foretar det personlige intervjuet. 5. Det personlige intervjuet skal gjennomføres under forhold som sikrer tilstrekkelig fortrolighet. Det skal foretas av en person som er kvalifisert i henhold til nasjonal lovgivning. 6. Medlemsstaten som gjennomfører det personlige intervjuet, skal utarbeide et skriftlig sammendrag av det, som minst skal inneholde de viktigste opplysningene søkeren har gitt under intervjuet. Dette sammendraget kan enten være i form av en rapport eller et standardskjema. Medlemsstaten skal sørge for at søkeren og/eller den juridiske rådgiveren eller en annen rådgiver som representerer søkeren, får tilgang til sammendraget i god tid.
Noter (1)
  • Note 1Se art 2, c.
§ Art 6
De kontraherende stater bør avvise ved sine yttergrenser enhver utlending: a) som ikke har gyldig pass eller annet legitimasjonspapir som av vedkommende myndigheter i de kontraherende stater er godtatt som pass, b) som mangler nødvendig innreise- eller arbeidstillatelse i innreisestaten eller i den eller de øvrige nordiske stater som utlendingen har til hensikt å besøke, c) som må antas ikke å ha tilstrekkelige midler til å oppholde seg i den eller de kontraherende stater hvor han akter å oppholde seg, samt for sin hjemreise, d) som må antas ikke å ville ernære seg på ærlig måte, e) som tidligere er dømt til frihetsstraff og som kan antas å ville komme til å begå straffbar handling i nordisk stat, eller som på grunn av sin tidligere virksomhet eller av andre grunner kan fryktes å ville drive sabotasje, spionasje eller ulovlig etterretningsvirksomhet i noen av de kontraherende stater, f) som er oppført i noen av de kontraherende staters fortegnelser over utviste utlendinger. For øvrig kan enhver utlending avvises, som antas av andre grunner ikke bør gis tillatelse til å reise inn i en eller flere av de kortraherende stater. Bestemmelsene i punkt b) til f) gjelder ikke utlending som akter å reise til en kontraherende stat for hvilken han har innreisetillatelse eller oppholdstillatelse som gir ham rett til å reise inn dit. 1. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn for medlemsstatene i alle prosedyrer som er fastsatt i denne forordning. 2. Medlemsstatene skal sikre at en representant representerer og/eller bistår en enslig mindreårig i forbindelse med alle prosedyrer som er fastsatt i denne forordning. Representantene skal ha de kvalifikasjoner og den sakkunnskap som er nødvendig for å sikre at det blir tatt hensyn til den mindreåriges beste under de prosedyrer som gjennomføres i henhold til denne forordning. En slik representant skal ha tilgang til innholdet i de relevante dokumenter i søkerens saksmappe, herunder den særskilte brosjyren for enslige mindreårige. Dette nummer skal ikke berøre de relevante bestemmelsene i artikkel 25 i direktiv 2013/32/EU. 3. I vurderingen av barnets beste skal medlemsstatene samarbeide tett med hverandre og skal særlig ta behørig hensyn til følgende faktorer: a) mulighetene for familiegjenforening, b) den mindreåriges trivsel og sosiale utvikling, c) sikkerhetshensyn, særlig dersom det er en risiko for at barnet er offer for menneskehandel, d) den mindreåriges egen mening avhengig av vedkommendes alder og modenhet. 4. Ved anvendelse av artikkel 8 skal den medlemsstat der den enslige mindreårige har inngitt en søknad om internasjonal beskyttelse, raskest mulig iverksette hensiktsmessige tiltak for å identifisere den enslige mindreåriges familiemedlemmer, søsken eller slektninger på medlemsstatenes territorium, samtidig som den ivaretar barnets beste. Med henblikk på dette kan den berørte medlemsstat søke bistand fra internasjonale eller andre relevante organisasjoner og legge til rette for at den mindreårige kan få adgang til disse organisasjonenes sporingstjenester. Personalet hos de kompetente myndigheter som er nevnt i artikkel 35, og som behandler anmodninger som gjelder enslige mindreårige, skal ha fått og fortsette å få hensiktsmessig opplæring om mindreåriges særlige behov. 5. For å gjøre det lettere å iverksette hensiktsmessige tiltak for å identifisere den enslige mindreåriges familiemedlemmer, søsken eller slektninger som oppholder seg på en annen medlemsstats territorium, i samsvar med nr. 4, skal Kommisjonen vedta gjennomføringsrettsakter, herunder et standardskjema for utveksling av relevante opplysninger mellom medlemsstatene. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.
Noter (4)
  • Note 1Se art 2, j.
  • Note 2Se art 2, d.
  • Note 3Se art 2, g.
  • Note 4Se art 2, h.
§ Art 7
Bestemmelsene i artiklene 2 og 6 får ikke anvendelse på utlendinger som kommer fra en ikke-nordisk stat som mannskap på et fartøy. Dog skal en utlending som ankommer fra en ikke-nordisk stat som mannskap på fartøy og avmønstres i en nordisk stat, innreisebehandles i overensstemmelse med artiklene 2 og 6. Hver kontraherende stat har rett til å bestemme at en sjømann uten særskilt tillatelse kan oppholde seg i land under fartøyets vanlige opphold i en havn. De i denne artikkel gitte bestemmelser får tilsvarende anvendelse på personer tilhørende luftfartøys utenlandske mannskap. 1. Kriteriene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal anvendes i den rekkefølge de er angitt i dette kapittel. 2. Avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til kriteriene i dette kapittel, skal treffes på grunnlag av situasjonen på tidspunktet da søkeren for første gang innga en søknad om internasjonal beskyttelse i en medlemsstat. 3. Ved anvendelsen av kriteriene i artikkel 8, 10 og 16 skal medlemsstatene ta hensyn til alle tilgjengelige beviser vedrørende tilstedeværelsen av familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående på en medlemsstats territorium, forutsatt at slike beviser legges fram før en annen medlemsstat har akseptert anmodningen om å overta eller ta tilbake ansvaret for vedkommende, i henhold til henholdsvis artikkel 22 og 25, og forutsatt at det ennå ikke er truffet en første realitetsavgjørelse om søkerens tidligere søknader om internasjonal beskyttelse.
Noter (2)
  • Note 1Se art 2, g.
  • Note 2Se art 2, h.
§ Art 8
En kontraherende stat har rett til ved sin grense til en annen nordisk stat å foreta stikkprøvekontroll. Dersom det anses nødvendig for å forhindre en omfattende ulovlig innreisevirksomhet som følge av forskjeller i de kontraherende staters viseringsbestemmelser, kan en kontraherende stat dessuten også foreta passkontroll ved grensen til en annen nordisk stat. Beslutningen om en slik kontroll må i hvert enkelt tilfelle treffes med gyldighet for høyst seks måneder. Dersom en kontraherende stat foretar passkontroll etter 1. ledd, skal det kunne pålegges en utlending å vise sitt pass og gi de opplysninger som ønskes. Treffer en kontraherende stat beslutning om å foreta passkontroll ved grensen til en annen nordisk stat i overensstemmelse med 1. ledd, 2. og 3. punktum, oppheves tilbaketagelsesplikten etter artikkel 10 for den annen nordiske stat for personer innreist i en slik periode. Hver kontraherende stat kan ved grensen til en annen kontraherende stat avvise enhver utlending som ikke har tillatelse til å reise inn i vedkommende stat. 1. Når søkeren er en enslig mindreårig, skal den medlemsstat der et medlem av den mindreåriges familie eller en av hans eller hennes søsken lovlig oppholder seg, være den ansvarlige medlemsstat, forutsatt at dette er til den mindreåriges beste. Når søkeren er en gift mindreårig hvis ektefelle ikke oppholder seg lovlig på medlemsstatenes territorium, skal den medlemsstat der den mindreåriges far, mor eller en annen voksen som er ansvarlig for vedkommende i henhold til lovgivning eller sedvane i medlemsstaten, eller en av vedkommendes søsken, lovlig oppholder seg, være den ansvarlige medlemsstat. 2. Når søkeren er en enslig mindreårig som har en slektning som oppholder seg lovlig i en annen medlemsstat, og det på grunnlag av en individuell vurdering er fastslått at slektningen kan ta seg av vedkommende, skal den berørte medlemsstat føre den mindreårige sammen med vedkommendes slektning og være den ansvarlige medlemsstat, forutsatt at dette er til den mindreåriges beste. 3. Når familiemedlemmer, søsken eller slektninger som nevnt i nr. 1 og 2, oppholder seg i mer enn én medlemsstat, skal avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig, treffes på grunnlag av hva som er til den enslige mindreåriges beste. 4. Finnes det ingen familiemedlemmer, søsken eller slektninger som nevnt i nr. 1 og 2, skal den medlemsstat der den enslige mindreårige har inngitt sin søknad om internasjonal beskyttelse, være den ansvarlige medlemsstat, forutsatt at dette er til den mindreåriges beste. 5. Kommisjonen skal ha myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 45 med hensyn til identifikasjon av den enslige mindreåriges familiemedlemmer, søsken eller slektninger, kriteriene for å fastslå om det foreligger en dokumentert familiemessig tilknytning, kriteriene for vurdering av en slektnings evne til å ta seg av den enslige mindreårige, også når den enslige mindreåriges familiemedlemmer, søsken eller slektninger oppholder seg i mer enn én medlemsstat. Når Kommisjonen utøver sin myndighet til å vedta delegerte rettsakter, skal den ikke gå lenger enn det som er til barnets beste i henhold til artikkel 6 nr. 3. 6. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede vilkår for samråd og utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.
Noter (4)
  • Note 1Se art 2, c.
  • Note 2Se art 2, j.
  • Note 3Se art 2, g.
  • Note 4Se art 2, h.
§ Art 9
Kontraherende stat skal ikke tillate utlending som er utvist fra en annen kontraherende stat å reise inn uten særskilt tillatelse. Slik tillatelse kreves dog ikke om en kontraherende stat vil transittere en utlending gjennom en annen kontraherende stat dersom utlendingen er blitt utvist fra førstnevnte stat. Har utlending som er utvist fra en nordisk stat, oppholdstillatelse i en annen sådan stat, er denne stat pliktig til på anmodning å motta utlendingen. Når søkeren, uavhengig av om familien opprinnelig var stiftet i hjemlandet, har et familiemedlem som i egenskap av å være en person med rett til internasjonal beskyttelse har fått tillatelse til å oppholde seg i en medlemsstat, skal denne medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, forutsatt at de berørte personer skriftlig har uttrykt ønske om dette.
Noter (2)
  • Note 1Se art 2, c.
  • Note 2Se art 2, g.
§ Art 10
Hver av de kontraherende stater forplikter seg til å ta tilbake utlending som i overensstemmelse med artikkel 6, punkt a) og punkt b), for så vidt angår innreisetillatelse, og punkt f) burde ha vært avvist av vedkommende stat ved dennes yttergrense og som uten tillatelse er reist inn fra denne stat til annen nordisk stat. Likeledes forplikter hver kontraherende stat seg til å ta tilbake utlending, som uten gyldig pass og uten særskilt tillatelse, der slik kreves, er reist direkte inn fra vedkommende stat til en annen nordisk stat. De i 1. og 2. ledd gitte regler får ikke anvendelse på en utlending som har oppholdt seg i den stat som krever tilbakesendelse i minst seks måneder regnet fra tidspunktet for hans ulovlige innreise i staten, eller som etter ulovlig innreise har fått oppholds- og/eller arbeidstillatelse der. Tilbaketagelsesplikten er betinget av at det fremsettes anmodning om tilbaketagelse innen 1 måned etter at: myndighetene er blitt kjent med utlendingens tilstedeværelse i landet. Dersom søkeren har et familiemedlem i en medlemsstat og det ennå ikke er truffet en første realitetsavgjørelse om dette familiemedlemmets søknad om internasjonal beskyttelse, skal nevnte medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, forutsatt at de berørte personer skriftlig har uttrykt ønske om dette.
§ Art 11
På begjæring av en kontraherende stat er de øvrige kontraherende stater forpliktet til å foreta ettersøkning etter en utlending. Ettersøkningen skal skje uten opphold etterat anmodning er fremsatt om dette. En anmodning om ettersøkning skal inneholde så fullstendige opplysninger om utlendingen som mulig. Samtidig med underretningen om at en utlending ønskes opptatt eller slettet i de øvrige kontraherende staters fortegnelser over utviste utlendinger, skal såvidt mulig grunnen til dette kort angis. Dersom flere medlemmer av en familie og/eller mindreårige ugifte søsken inngir søknader om internasjonal beskyttelse i samme medlemsstat samtidig eller på datoer som er tilstrekkelig nær i tid til at det kan gjennomføres en felles prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, og dersom anvendelsen av kriteriene i denne forordning ville føre til at de ble skilt fra hverandre, skal avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig, treffes på grunnlag av følgende bestemmelser: a) Ansvaret for behandlingen av søknadene om internasjonal beskyttelse til samtlige familiemedlemmer og/eller mindreårige ugifte søsken skal påhvile den medlemsstat som etter kriteriene er ansvarlig for det største antallet av dem. b) Dersom denne løsningen ikke er mulig, skal ansvaret påhvile den medlemsstat som etter kriteriene er ansvarlig for behandlingen av søknaden til den eldste av dem.
Noter (2)
  • Note 1Se art 2, d.
  • Note 2Se art 2, g.
§ Art 12
Det som i denne overenskomst er bestemt om utvist utlending skal gjelde også utlending som etter finsk eller svensk lov er forvist (förvisats) eller forpasset (förpassats) med forbud mot å vende tilbake uten særskilt tillatelse. 1. Når søkeren er i besittelse av et gyldig oppholdsdokument, er den medlemsstat som har utstedt dokumentet, ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse. 2. Når søkeren er i besittelse av et gyldig visum, skal den medlemsstat som har utstedt visumet, være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, med mindre visumet ble utstedt på vegne av en annen medlemsstat i henhold til en representasjonsavtale som nevnt i artikkel 8 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 810/2009 om innføring av fellesskapsregler for visum. I så tilfelle skal sistnevnte medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse. 3. Når søkeren er i besittelse av flere gyldige oppholdsdokumenter eller visa som er utstedt av forskjellige medlemsstater, er medlemsstatene i følgende rekkefølge ansvarlige for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse: a) den medlemsstat som har utstedt oppholdsdokumentet som gir rett til lengst opphold, eller den medlemsstat som har utstedt oppholdsdokumentet som utløper senest, når varigheten er den samme, b) den medlemsstat som har utstedt det visum som utløper senest, når det dreier seg om visa av samme type, c) den medlemsstat som har utstedt visumet med lengst varighet, når visaene er av forskjellig type, eller den medlemsstat som har utstedt det visum som utløper senest, når varigheten er den samme. 4. Når søkeren er i besittelse bare av et eller flere oppholdsdokumenter som utløp for mindre enn to år siden, eller et eller flere visa som utløp for mindre enn seks måneder siden, og som faktisk har gjort ham eller henne i stand til å reise inn på en medlemsstats territorium, får nr. 1, 2 og 3 anvendelse så lenge søkeren ikke har forlatt medlemsstatenes territorium. Når søkeren er i besittelse av et eller flere oppholdsdokumenter som utløp for mer enn to år siden, eller et eller flere visa som utløp for mer enn seks måneder siden, og som faktisk har gjort ham eller henne i stand til å reise inn på en medlemsstats territorium, og vedkommende ikke har forlatt medlemsstatenes territorium, skal den medlemsstat der søknaden om internasjonal beskyttelse ble inngitt, være ansvarlig. 5. Det forhold at oppholdsdokumentet eller visumet ble utstedt på grunnlag av en falsk eller påtatt identitet eller etter framlegging av forfalskede, falske eller ugyldige dokumenter, skal ikke være til hinder for at ansvaret legges til den medlemsstat som har utstedt oppholdsdokumentet eller visumet. Den medlemsstat som har utstedt oppholdsdokumentet eller visumet, skal imidlertid ikke være ansvarlig dersom den kan godtgjøre at det ble begått bedrageri etter at dokumentet eller visumet var utstedt.
Noter (5)
  • Note 1Se art 2, c.
  • Note 2Se art 2, l.
  • Note 3Se art 2, d.
  • Note 4Se art 2, m.
  • Note 5EUT L 243 av 15.9.2009, s. 1.
§ Art 13
For å samordne kontrollen av utlendinger i de kontraherende stater og for øvrig ta opp og drøfte saker som er av betydning for det felles passkontrollområde i de nordiske stater, nedsettes et samarbeidsutvalg (Nordisk utlendingsutvalg). Utvalget skal bestå av en representant for hver av de kontraherende stater. Representantene kan om nødvendig tilkalle særskilte sakkyndige. 1. Når det på grunnlag av bevis eller indisier som beskrevet i de to listene nevnt i artikkel 22 nr. 3 i denne forordning, herunder opplysningene nevnt i forordning (EF) nr. 603/2013, er fastslått at en søker ulovlig har krysset grensen land-, sjø- eller luftveien fra et tredjeland til en medlemsstat, skal den medlemsstat der innreisen fant sted, være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse. Dette ansvar skal opphøre tolv måneder etter den dato da den ulovlige grensepasseringen fant sted. 2. Når en medlemsstat ikke kan eller ikke lenger kan holdes ansvarlig i henhold til nr. 1, og når det på grunnlag av bevis eller indisier som beskrevet i de to listene nevnt i artikkel 22 nr. 3, er fastslått at en søker som har reist ulovlig inn på medlemsstatenes territorium, eller der omstendighetene rundt søkerens innreise ikke kan fastslås, allerede har oppholdt seg i en medlemsstat sammenhengende i minst fem måneder før søknaden om internasjonal beskyttelse ble inngitt, skal denne medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse. Dersom søkeren har oppholdt seg i tidsrom på minst fem måneder i flere medlemsstater, skal den medlemsstat der dette senest har funnet sted, være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse.
Noter (1)
  • Note 1Se art 2, c.
§ Art 14
Etter forhandlinger kan Islands regjering slutte seg til denne overenskomst. Overenskomsten kan likeledes etter forhandlinger utvides til å omfatte Færøyene og Grønland. 1. Dersom en tredjelandsborger eller statsløs reiser inn på en medlemsstats territorium der han eller hun er fritatt for visumplikt, skal denne medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av hans eller hennes søknad om internasjonal beskyttelse. 2. Prinsippet i nr. 1 skal ikke få anvendelse dersom tredjelandsborgeren eller den statsløse inngir sin søknad om internasjonal beskyttelse i en annen medlemsstat der han eller hun også er fritatt for visumplikt ved innreise. I så tilfelle skal sistnevnte medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse.
Noter (2)
  • Note 1Se art 2, a.
  • Note 2Se art 2, d.
§ Art 15
Overenskomsten skal ratifiseres og ratifikasjonsdokumentene deponeres i København. Overenskomsten trer i kraft så snart samtlige ratifikasjonsdokumenter er deponert, dog tidligst den 1. januar 1958. Hver av de kontraherende stater kan si opp overenskomsten med en frist av 6 måneder. Hver kontraherende stat kan med øyeblikkelig virkning sette overenskomsten ut av kraft i forhold til en eller flere av de øvrige stater i tilfelle av krig eller krigsfare eller såfremt andre særlige internasjonale eller nasjonale forhold gjør dette nødvendig. De berørte staters regjeringer skal straks underrettes om de vedtatte tiltak. Til bekreftelse på dette har de respektive staters befullmektige underskrevet nærværende overenskomst og forsynt den med sine segl. Utferdiget i København den 12. juli 1957 i ett eksemplar på norsk, dansk, finsk og svensk, hvorav det danske utenriksdepartement skal overlate bekreftede avskrifter til de øvrige kontraherende staters regjeringer. Dersom en søknad om internasjonal beskyttelse inngis i et internasjonalt transittområde i en lufthavn i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs, skal denne medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden.
Noter (1)
  • Note 1Se art 2, a.

Kapittel IV. Forsørgede personer og skjønnsbestemmelser

§ Art 16

Forsørgede personer

1. Når søkeren på grunn av graviditet, et nyfødt barn, alvorlig sykdom, alvorlig funksjonshemning eller høy alder er avhengig av hjelp fra barn, bror, søster eller forelder som har lovlig opphold i en av medlemsstatene, eller når søkerens barn, bror, søster eller forelder som har lovlig opphold i en av medlemsstatene, er avhengig av hjelp fra søkeren, skal medlemsstatene normalt holde eller føre søkeren sammen med barnet, søsteren, broren eller forelderen, under forutsetning av at familiebånd fantes i hjemlandet, at barnet, søsteren, broren eller forelderen eller søkeren er i stand til å ta seg av den forsørgede personen, og at de berørte skriftlig har uttrykt ønske om dette. 2. Når barnet, broren, søsteren eller forelderen nevnt i nr. 1 har lovlig opphold i en annen medlemsstat enn den der søkeren oppholder seg, skal den ansvarlige medlemsstat være den der barnet, broren, søsteren eller forelderen har lovlig opphold, med mindre søkerens helsetilstand i et vesentlig tidsrom gjør det umulig for vedkommende å reise til denne medlemsstaten. I så tilfelle skal den ansvarlige medlemsstat være den medlemsstat der søkeren oppholder seg. Nevnte medlemsstat skal ikke være forpliktet til å bringe søkerens barn, bror, søster eller forelder til sitt territorium. 3. Kommisjonen skal ha myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 45 med hensyn til de elementer det skal tas hensyn til ved vurdering av avhengighetsforholdet, kriteriene for å fastslå om det foreligger en dokumentert familiemessig tilknytning, kriteriene for vurdering av vedkommendes evne til å ta seg av den forsørgede person, og hvilke elementer det skal tas hensyn til ved vurdering av om det i et vesentlig tidsrom er umulig for en person å reise. 4. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede vilkår for samråd og utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.
Noter (1)
  • Note 1Se art 2, c.
§ Art 17

Skjønnsbestemmelser

1. Som unntak fra artikkel 3 nr. 1 kan enhver medlemsstat velge å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse som er inngitt til den av en tredjelandsborger eller statsløs, selv om slik behandling ikke er dens ansvar i henhold til kriteriene som er fastsatt i denne forordning. Den medlemsstat som velger å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse i henhold til dette nummer, skal bli den ansvarlige medlemsstat og skal påta seg forpliktelsene som er forbundet med dette ansvar. Om relevant skal den, ved bruk av det elektroniske kommunikasjonsnettet «DubliNet» opprettet i henhold til artikkel 18 i forordning (EF) nr. 1560/2003, underrette den medlemsstat som tidligere var ansvarlig, den medlemsstat som gjennomfører en prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, eller den medlemsstat som har mottatt en anmodning om å overta eller ta tilbake ansvaret for søkeren. Den medlemsstat som blir ansvarlig i henhold til dette nummer, skal umiddelbart angi dette i Eurodac i samsvar med forordning (EU) nr. 603/2013 ved å legge inn datoen da beslutningen om å behandle søknaden ble truffet. 2. Den medlemsstat der en søknad om internasjonal beskyttelse er inngitt, og som gjennomfører prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, kan når som helst før det er truffet en første realitetsavgjørelse, anmode en annen medlemsstat om å overta ansvaret for en søker med henblikk på å føre nærstående sammen av humanitære grunner, særlig ut fra familiemessige eller kulturelle hensyn, selv om denne andre medlemsstat ikke er ansvarlig for behandlingen i henhold til kriteriene fastsatt i artikkel 8-11 og 16. De berørte personer må gi sitt skriftlige samtykke. Anmodningen om overtakelse skal inneholde alle opplysninger den anmodende medlemsstat har i sin besittelse, for å gjøre det mulig for den anmodede medlemsstat å vurdere situasjonen. Den anmodede medlemsstat skal foreta de nødvendige kontroller for å undersøke de anførte humanitære årsaker, og skal svare den anmodende medlemsstat senest to måneder etter mottak av anmodningen ved bruk av det elektroniske kommunikasjonsnettet «DubliNet» opprettet i henhold til artikkel 18 i forordning (EF) nr. 1560/2003. Dersom svaret på anmodningen er et avslag, skal avslaget begrunnes. Dersom den anmodede medlemsstat etterkommer anmodningen, skal ansvaret for behandlingen av søknaden overføres til denne staten.
Noter (1)
  • Note 1Se art 2, d.

Kapittel V. Den ansvarlige medlemsstats forpliktelser

§ Art 18

Den ansvarlige medlemsstats forpliktelser

1. Den medlemsstat som er ansvarlig i henhold til denne forordning, skal være forpliktet til å a) overta, på vilkårene fastsatt i artikkel 21, 22 og 29, ansvaret for en søker som har inngitt en søknad i en annen medlemsstat, b) ta tilbake, på vilkårene fastsatt i artikkel 23, 24, 25 og 29, en søker hvis søknad er under behandling, og som har inngitt en søknad i en annen medlemsstat, eller som oppholder seg på en annen medlemsstats territorium uten et oppholdsdokument, c) ta tilbake, på vilkårene fastsatt i artikkel 23, 24, 25 og 29, en tredjelandsborger eller statsløs som har trukket tilbake søknaden som er under behandling og inngitt en søknad i en annen medlemsstat, eller som oppholder seg på en annen medlemsstats territorium uten et oppholdsdokument, d) ta tilbake, på vilkårene fastsatt i artikkel 23, 24, 25 og 29, en tredjelandsborger eller statsløs som har fått avslag på sin søknad og som har inngitt en søknad i en annen medlemsstat, eller som oppholder seg på en annen medlemsstats territorium uten et oppholdsdokument. 2. I tilfellene som faller inn under virkeområdet til nr. 1 bokstav a) og b), skal den ansvarlige medlemsstat behandle eller fullføre behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse som søkeren har inngitt. Når den ansvarlige medlemsstat har innstilt behandlingen av en søknad etter at søkeren har trukket den tilbake før det er truffet en realitetsavgjørelse i første instans, skal denne medlemsstat i tilfellene som faller inn under virkeområdet til nr. 1 bokstav c), sikre at søkeren har rett til å anmode om at behandlingen av vedkommendes søknad fullføres, eller til å inngi en ny søknad om internasjonal beskyttelse, som ikke skal behandles som en etterfølgende søknad i henhold til direktiv 2013/32/EU. I slike tilfeller skal medlemsstatene sikre at behandlingen av søknaden fullføres. Når det bare er gitt avslag på søknaden i første instans, skal den ansvarlige medlemsstat i tilfellene som faller inn under virkeområdet til nr. 1 bokstav d), sikre at vedkommende har eller har hatt tilgang til et effektivt rettsmiddel i henhold til artikkel 46 i direktiv 2013/32/EU.
Noter (2)
  • Note 1Se art 2, a.
  • Note 2Se art 2, c.
§ Art 19

Opphør av ansvar

1. Når en medlemsstat utsteder et oppholdsdokument til en søker, skal forpliktelsene angitt i artikkel 18 nr. 1 overføres til denne medlemsstat. 2. Forpliktelsene i artikkel 18 nr. 1 skal opphøre når den ansvarlige medlemsstat kan godtgjøre, etter å ha blitt anmodet om å overta eller ta tilbake ansvaret for en søker eller annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d), at vedkommende har forlatt medlemsstatenes territorium i minst tre måneder, med mindre vedkommende er i besittelse av et gyldig oppholdsdokument utstedt av den ansvarlige medlemsstat. En søknad som inngis etter fraværsperioden nevnt i første ledd, skal betraktes som en ny søknad som medfører en ny prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig. 3. Forpliktelsene angitt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) og d) skal opphøre når den ansvarlige medlemsstat kan godtgjøre, etter å ha blitt anmodet om å ta tilbake en søker eller annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d), at vedkommende har forlatt medlemsstatenes territorium i samsvar med et vedtak om retur eller uttransportering som er gjort etter tilbaketrekkingen av eller avslaget på søknaden. En søknad som inngis etter at en uttransportering faktisk har funnet sted, skal betraktes som en ny søknad som medfører en ny prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.
Noter (1)
  • Note 1Se art 2, c.

Kapittel VI. Prosedyrer for overtakelse og tilbaketakelse

IAvsnitt I. Innledning av prosedyren

§ Art 20

Innledning av prosedyren

1. Prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal innledes så snart en søknad om internasjonal beskyttelse inngis for første gang i en medlemsstat. 2. En søknad om internasjonal beskyttelse skal anses å være inngitt når et skjema innlevert av søkeren eller en rapport utarbeidet av myndighetene er mottatt av de kompetente myndigheter i den berørte medlemsstat. Dersom søknaden ikke inngis skriftlig, skal det gå kortest mulig tid fra intensjonserklæringen framlegges og til det er utarbeidet en rapport. 3. I henhold til denne forordning skal situasjonen til en mindreårig som ledsager søkeren og oppfyller definisjonen av familiemedlem, være uløselig forbundet med vedkommendes familiemedlems situasjon og skal være et anliggende for den medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av nevnte familiemedlems søknad om internasjonal beskyttelse, selv om den mindreårige selv ikke er søker, under forutsetning av at dette er til den mindreåriges beste. Samme behandling skal gis barn født etter at søkeren har ankommet medlemsstatenes territorium, uten at det er nødvendig å innlede en ny prosedyre for å overta ansvaret for dem. 4. Dersom en søker som oppholder seg på en medlemsstats territorium, inngir en søknad om internasjonal beskyttelse til de kompetente myndigheter i en annen medlemsstat, skal den medlemsstat på hvis territorium søkeren oppholder seg, avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig. Sistnevnte medlemsstat skal uten opphold underrettes av den medlemsstat som mottok søknaden, og skal deretter, i henhold til denne forordning, betraktes som den medlemsstat der søknaden om internasjonal beskyttelse ble inngitt. Søkeren skal underrettes skriftlig om endringen av medlemsstat som gjennomfører prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, og om på hvilken dato endringen fant sted. 5. En søker som oppholder seg i en annen medlemsstat uten et oppholdsdokument eller som inngir en søknad om internasjonal beskyttelse der etter å ha trukket tilbake sin første søknad inngitt i en annen medlemsstat mens prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig pågår, skal tas tilbake, på vilkårene fastsatt i artikkel 23, 24, 25 og 29, av den medlemsstat der søknaden om internasjonal beskyttelse først ble inngitt, med henblikk på å fullføre prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig. Denne forpliktelse skal opphøre dersom den medlemsstat som er blitt anmodet om fullføre prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, kan godtgjøre at søkeren i mellomtiden har forlatt medlemsstatenes territorium i et tidsrom på minst tre måneder, eller har fått utstedt et oppholdsdokument av en annen medlemsstat. En søknad som inngis etter fraværsperioden nevnt i annet ledd, skal betraktes som en ny søknad som medfører en ny prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.
Noter (3)
  • Note 1Se art 2, g.
  • Note 2Se art 2, c.
  • Note 3Se art 2, e.

IIAvsnitt II. Prosedyrer for anmodninger om overtakelse

§ Art 21

Framsetting av en anmodning om overtakelse

1. Dersom en medlemsstat som har mottatt en søknad om internasjonal beskyttelse, anser at en annen medlemsstat er ansvarlig for behandlingen av søknaden, kan den førstnevnte medlemsstat snarest mulig og i alle tilfeller innen tre måneder etter at søknaden ble inngitt i henhold til artikkel 20 nr. 2, anmode sistnevnte medlemsstat om å overta ansvaret for søkeren. Uten hensyn til første ledd skal anmodningen, ved et treff i Eurodac på grunnlag av opplysninger registrert i henhold til artikkel 14 i forordning (EU) nr. 603/2013, sendes senest to måneder etter at treffet ble registrert, i henhold til artikkel 15 nr. 2 i nevnte forordning. Når det ikke framsettes anmodning om å overta ansvaret for en søker innen fristene fastsatt i første og annet ledd, skal ansvaret for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse påhvile den medlemsstat der søknaden ble inngitt. 2. Den anmodende medlemsstat kan be om et hurtig svar dersom søknaden om internasjonal beskyttelse ble inngitt etter avslag på søknad om innreise- eller oppholdstillatelse, etter arrestasjon for ulovlig opphold eller etter forkynnelse eller iverksetting av et vedtak om uttransportering. I anmodningen skal det oppgis hvorfor det kreves hurtig svar, samt forventet svarfrist. Svarfristen skal være på minst én uke. 3. I tilfellene nevnt i nr. 1 og 2 skal anmodningen til en annen medlemsstat om å overta ansvaret, fremmes ved bruk av et standardskjema og omfatte bevis eller indisier som beskrevet i de to listene nevnt i artikkel 22 nr. 3 og/eller relevante deler av søkerens erklæring, slik at den anmodede medlemsstats myndigheter kan undersøke om den er ansvarlig på grunnlag av kriteriene fastsatt i denne forordning. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter vedta ensartede vilkår for utarbeidelse og framsetting av anmodninger om overtakelse. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.
§ Art 22

Svar på en anmodning om overtakelse

1. Den anmodede medlemsstat skal foreta de nødvendige undersøkelser og ta stilling til anmodningen om å overta ansvaret for en søker senest to måneder etter at anmodningen ble mottatt. 2. Under prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal det benyttes bevismidler og indisier. 3. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter utarbeide og jevnlig revidere to lister som angir de relevante bevismidler og indisier i samsvar med kriteriene i bokstav a) og b) i dette nummer. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2. a) Bevis: i) Dette viser til formelle bevis som fastsetter ansvarsforholdet i henhold til denne forordning, forutsatt at de ikke gjendrives ved hjelp av motbevis. ii) Medlemsstatene skal sørge for at komiteen nevnt i artikkel 44 får eksempler på ulike typer dokumenter som benyttes i forvaltningen, i samsvar med typologien fastsatt i listen over formelle bevis. b) Indisier: i) Dette viser til indikasjoner som til tross for at de kan gjendrives, i visse tilfeller kan være tilstrekkelige ut fra den bevisverdien de tillegges. ii) Deres bevisverdi når det gjelder ansvaret for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, skal vurderes i hvert enkelt tilfelle. 4. Kravet til bevis skal ikke være strengere enn det som er nødvendig for korrekt anvendelse av denne forordning. 5. Dersom det ikke foreligger formelle bevis, skal den anmodede medlemsstat erkjenne sitt ansvar såfremt indisiene er konsekvente, kan verifiseres og er tilstrekkelig detaljerte til å fastsette ansvarsforholdet. 6. Når den anmodende medlemsstat har bedt om hurtig svar i samsvar med bestemmelsene i artikkel 21 nr. 2, skal den anmodede medlemsstat gjøre sitt ytterste for å overholde den angitte frist. Når det i unntakstilfeller kan godtgjøres at behandlingen av en anmodning om å overta ansvaret for en søker er spesielt komplisert, kan den anmodede medlemsstat svare etter den angitte fristen, men må i alle tilfeller svare innen én måned. I slike situasjoner må den anmodede medlemsstat meddele den anmodende medlemsstat sin beslutning om å vente med å svare, innen den opprinnelig angitte fristen. 7. Dersom det ikke foreligger svar ved utløpet av tomånedersfristen nevnt i nr. 1 og énmånedsfristen nevnt i nr. 6, skal anmodningen anses som etterkommet; den anmodede stat plikter da å overta ansvaret for vedkommende, herunder å sørge for egnede tiltak med hensyn til ankomst.

IIIAvsnitt III. Prosedyrer for anmodninger om tilbaketakelse

§ Art 23

Framsetting av en anmodning om tilbaketakelse når en ny søknad er inngitt i den anmodende medlemsstat

1. Når en medlemsstat der en person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav b), c) eller d), har inngitt en ny søknad om internasjonal beskyttelse, anser at en annen medlemsstat er ansvarlig i henhold til artikkel 20 nr. 5 og artikkel 18 nr. 1 bokstav b), c) eller d), kan den anmode den andre medlemsstat om å ta vedkommende tilbake. 2. En anmodning om tilbaketakelse skal framsettes så snart som mulig og under alle omstendigheter innen to måneder etter at treffet i Eurodac ble registret, i henhold til artikkel 9 nr. 5 i forordning (EU) nr. 603/2013. Dersom anmodningen om tilbaketakelse er basert på andre beviser enn opplysninger fra Eurodac-systemet, skal den sendes til den anmodede medlemsstat senest tre måneder etter datoen da søknaden om internasjonal beskyttelse ble inngitt i henhold til artikkel 20 nr. 2. 3. Dersom anmodningen om tilbaketakelse ikke framsettes innen fristene fastsatt i annet ledd, skal ansvaret for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse påhvile den medlemsstat der den nye søknaden ble inngitt. 4. En anmodning om tilbaketakelse skal fremmes på et standardskjema og omfatte bevis eller indisier som beskrevet i de to listene nevnt i artikkel 22 nr. 3 og/eller relevante deler av vedkommendes erklæring, slik at den anmodede medlemsstats myndigheter kan undersøke om den er ansvarlig på grunnlag av kriteriene fastsatt i denne forordning. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter vedta ensartede vilkår for utarbeidelse og framsetting av anmodninger om tilbaketakelse. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.
§ Art 24

Framsetting av en anmodning om tilbaketakelse når ingen ny søknad er inngitt i den anmodende medlemsstat

1. Dersom en medlemsstat på hvis territorium en person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav b), c) eller d) oppholder seg uten oppholdsdokument, og som ikke har mottatt noen ny søknad om internasjonal beskyttelse, anser at en annen medlemsstat er ansvarlig i henhold til artikkel 20 nr. 5 og artikkel 18 nr. 1 bokstav b), c) eller d), kan den anmode den andre medlemsstaten om å ta vedkommende tilbake. 2. Som unntak fra artikkel 6 nr. 2 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/115/EF av 16. desember 2008 om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold skal en medlemsstat på hvis territorium en person oppholder seg uten oppholdsdokument, når den beslutter å søke i Eurodac-systemet i samsvar med artikkel 17 i forordning (EU) nr. 603/2013, framsette anmodningen om tilbaketakelse av en person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav b) eller c) i denne forordning, eller en person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav d) i denne forordning, som ikke har fått endelig avslag på sin søknad om internasjonal beskyttelse, så raskt som mulig og under alle omstendigheter senest to måneder etter at treffet i Eurodac ble registrert i henhold til artikkel 17 nr. 5 i forordning (EU) nr. 603/2013. Dersom anmodningen om tilbaketakelse er basert på andre beviser enn opplysninger fra Eurodac-systemet, skal den sendes til den anmodede medlemsstat senest tre måneder etter datoen da den anmodende medlemsstat ble oppmerksom på at en annen medlemsstat kan være ansvarlig for vedkommende. 3. Når anmodningen om tilbaketakelse ikke framsettes innen fristene fastsatt i nr. 2, skal medlemsstaten på hvis territorium vedkommende oppholder seg uten oppholdsdokument, gi vedkommende mulighet til å inngi en ny søknad. 4. Når en person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav d), som har fått endelig avslag på sin søknad om internasjonal beskyttelse i én medlemsstat, oppholder seg på en annen medlemsstats territorium uten oppholdsdokument, kan sistnevnte medlemsstat anmode førstnevnte medlemsstat enten om å ta tilbake vedkommende eller gjennomføre en prosedyre for retur i henhold til direktiv 2008/115/EF. Når sistnevnte medlemsstat beslutter å anmode førstnevnte medlemsstat om å ta tilbake vedkommende, skal reglene i direktiv 2008/115/EF ikke komme til anvendelse. 5. Anmodningen om tilbaketakelse av personen nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav b), c) og d) skal fremmes ved bruk av et standardskjema og skal omfatte bevis eller indisier som beskrevet i de to listene nevnt i artikkel 22 nr. 3 og/eller relevante deler av søkerens erklæring, slik at den anmodede medlemsstats myndigheter kan undersøke om den er ansvarlig på grunnlag av kriteriene fastsatt i denne forordning. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter utarbeide og jevnlig revidere to lister som angir de relevante bevismidler og indisier i samsvar med kriteriene i artikkel 22 nr. 3 bokstav a) og b) og skal vedta ensartede vilkår for utarbeidelse og framsetting av anmodninger om tilbaketakelse. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.
Noter (1)
  • Note 1EUT L 348 av 24.12.2008, s. 98.
§ Art 25

Svar på en anmodning om tilbaketakelse

1. Den anmodede medlemsstat skal foreta de nødvendige undersøkelser og ta stilling til anmodningen om å ta tilbake ansvaret for vedkommende snarest mulig, og ikke under noen omstendigheter mer enn én måned etter at anmodningen ble mottatt. Når anmodningen er basert på opplysninger fra Eurodac-systemet, skal fristen forkortes til to uker. 2. Dersom det ikke foreligger svar ved utløpet av énmånedsfristen eller toukersfristen nevnt i nr. 1, skal anmodningen anses som etterkommet; den anmodede stat plikter da å overta ansvaret for vedkommende, herunder å sørge for egnede tiltak med hensyn til ankomst.

IVAvsnitt IV. Garantier for rett saksbehandling

§ Art 26

Meddelelse av et vedtak om overføring

1. Når den anmodede medlemsstat etterkommer anmodningen om å overta eller ta tilbake ansvaret for en søker eller annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d), skal den anmodende medlemsstat underrette vedkommende om vedtaket om å overføre ham eller henne til den ansvarlige medlemsstat og, om relevant, om at den ikke vil behandle hans eller hennes søknad om internasjonal beskyttelse. Dersom en juridisk rådgiver eller annen rådgiver representerer vedkommende, kan medlemsstatene velge å meddele beslutningen til en slik juridisk rådgiver eller annen rådgiver i stedet for til den berørte selv og, om relevant, underrette vedkommende om beslutningen. 2. Vedtaket nevnt i nr. 1 skal inneholde opplysninger om tilgjengelige rettsmidler, herunder om retten til eventuelt å framsette begjæring om oppsettende virkning, og om fristene for anvendelse av disse rettsmidler og for iverksetting av overføringen, og skal om nødvendig omfatte opplysninger om hvor og når vedkommende skal møte opp dersom han eller hun reiser til den ansvarlige medlemsstat på eget initiativ. Medlemsstatene skal sikre at opplysninger om personer eller enheter som kan yte juridisk bistand til vedkommende, formidles til vedkommende sammen med beslutningen nevnt i nr. 1, såfremt disse opplysningene ikke allerede er blitt formidlet til vedkommende. 3. Dersom vedkommende ikke bistås eller representeres av en juridisk rådgiver eller annen rådgiver, skal medlemsstatene underrette vedkommende om de viktigste elementene i beslutningen, som alltid skal omfatte opplysninger om tilgjengelige rettsmidler og fristene for anvendelse av disse, på et språk som vedkommende forstår eller som det med rimelighet kan forventes at han eller hun forstår.
Noter (1)
  • Note 1Se art 2, c.
§ Art 27

Rettsmidler

1. Søkeren eller en annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d), skal ha rett til et effektivt rettsmiddel mot et vedtak om overføring, i form av en klage eller overprøving for en domstol eller et domstollignende organ av de faktiske og rettslige forhold. 2. Medlemsstatene skal fastsette en rimelig frist innenfor hvilken vedkommende kan utøve sin rett til effektive rettsmidler i henhold til nr. 1. 3. Med henblikk på tilfeller der vedtak om overføring påklages eller overprøves, skal det i medlemsstatenes nasjonale lovgivning fastsettes at a) klagen eller overprøvingen gir vedkommende rett til å forbli på vedkommende medlemsstats territorium inntil resultatet av klagen eller overprøvingen foreligger, eller at b) overføringen automatisk utsettes, og at utsettelsen oppheves etter en viss rimelig tid i løpet av hvilken en domstol eller et domstollignende organ etter nøye og grundig vurdering skal ha truffet en avgjørelse om hvorvidt en klage eller overprøving skal gis oppsettende virkning, eller at c) vedkommende har mulighet til innen en rimelig frist å anmode en domstol eller et domstollignende organ om å utsette iverksettingen av vedtaket om overføring inntil resultatet av klagen eller overprøvingen foreligger. Medlemsstatene skal sikre at det finnes et effektivt rettsmiddel ved å utsette overføringen inntil den første anmodningen om utsettelse er avgjort. Enhver beslutning om hvorvidt iverksetting av vedtaket om overføring skal utsettes, skal treffes innen en rimelig frist som samtidig tillater at det foretas en nøye og grundig vurdering av anmodningen om utsettelse. En beslutning om ikke å utsette iverksettingen av overføringen skal være begrunnet. 4. Medlemsstatene kan fastsette at de kompetente myndigheter på eget initiativ kan beslutte å utsette iverksettingen av vedtaket om overføring inntil resultatet av klagen eller overprøvingen foreligger. 5. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende har adgang til juridisk bistand og, om nødvendig, språklig bistand. 6. Medlemsstatene skal sikre at juridisk bistand på anmodning ytes gratis når vedkommende ikke selv har råd til å betale de kostnader dette medfører. Medlemsstatene kan fastsette at søkerne ikke skal behandles gunstigere med hensyn til gebyrer og andre kostnader enn den behandling landets egne statsborgere generelt får i spørsmål som gjelder juridisk bistand. Medlemsstatene kan, uten vilkårlig å begrense adgangen til gratis juridisk bistand eller juridisk representasjon, fastsette at det ikke skal ytes gratis juridisk bistand når den kompetente myndighet eller en domstol eller et domstollignende organ anser at klagen eller overprøvingen ikke har noen reelle utsikter til å føre fram. Dersom en beslutning om ikke å yte gratis juridisk bistand og juridisk representasjon i henhold til dette nummer treffes av en myndighet som ikke er en domstol eller et domstollignende organ, skal medlemsstatene stille til rådighet et effektivt rettsmiddel foran en domstol eller et domstollignende organ for å påklage beslutningen. Ved overholdelse av kravene i dette nummer skal medlemsstatene sikre at juridisk bistand og juridisk representasjon ikke begrenses vilkårlig, og at søkerens effektive adgang til rettslig prøving ikke hindres. Den juridiske bistanden skal minst omfatte utarbeidelse av de påkrevde saksdokumentene og representasjon for en domstol eller et domstollignende organ og kan begrenses til juridiske rådgivere eller andre rådgivere som er særskilt utpekt til å bistå og representere i henhold til nasjonal lovgivning. Prosedyrene for adgang til juridisk bistand skal fastsettes i nasjonal lovgivning.

VAvsnitt V. Fengsling med henblikk på overføring

§ Art 28

Fengsling

1. Medlemsstatene skal ikke holde en person fengslet utelukkende med den begrunnelse at vedkommende er gjenstand for prosedyren fastsatt ved denne forordning. 2. Når det foreligger en vesentlig unndragelsesfare, kan medlemsstatene holde vedkommende fengslet for å sikre prosedyrer for overføring i henhold til denne forordning, på grunnlag av en individuell vurdering og bare i den utstrekning fengsling er et forholdsmessig tiltak og alternative, mindre inngripende tiltak ikke kan anvendes effektivt. 3. Fengslingen skal være så kortvarig som mulig og skal ikke være lengre enn det som er rimelig for at de nødvendige forvaltningsmessige prosedyrer kan gjennomføres på behørig vis, fram til overføringen i henhold til denne forordning gjennomføres. Dersom en person holdes fengslet i henhold til denne artikkel, skal anmodningen om overtakelse eller tilbaketakelse framlegges senest én måned etter at søknaden er inngitt. Den medlemsstat som gjennomfører prosedyren i samsvar med denne forordning, skal i slike tilfeller be om et hurtig svar. Svaret skal gis innen to uker etter at anmodningen ble mottatt. Dersom det ikke foreligger svar ved utløpet av toukersfristen, skal anmodningen anses som etterkommet; den anmodede stat plikter da å overta eller ta tilbake ansvaret for personen, herunder å sørge for egnede tiltak med hensyn til ankomst. Dersom en person holdes fengslet i henhold til denne artikkel, skal vedkommende overføres fra den anmodende medlemsstat til den ansvarlige medlemsstat så snart dette praktisk lar seg gjennomføre, og senest seks uker etter at en annen medlemsstat stilltiende eller uttrykkelig har etterkommet anmodningen om å overta eller ta tilbake ansvaret for vedkommende, eller etter det tidspunkt da klagen eller overprøvingen ikke lenger har oppsettende virkning i samsvar med artikkel 27 nr. 3. Dersom den anmodende medlemsstat ikke overholder fristene for å framsette en anmodning om overtakelse eller tilbaketakelse eller overføringen ikke iverksettes innen utløpet av seksukersfristen nevnt i tredje ledd, skal vedkommende ikke lenger holdes fengslet. Artikkel 21, 23, 24 og 29 skal fortsatt få tilsvarende anvendelse. 4. Når det gjelder vilkårene for fengsling og garantiene som får anvendelse for personer som sitter fengslet, skal artikkel 9, 10 og 11 i direktiv 2013/33/EU få anvendelse med henblikk på å sikre prosedyrene for overføring.
Noter (1)
  • Note 1Se art 2, n.

VIAvsnitt VI. Overføringer

§ Art 29

Nærmere bestemmelser og frister

1. Overføringen av søkeren eller en annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d) fra den anmodende medlemsstat til den ansvarlige medlemsstat skal gjennomføres i samsvar med nasjonal lovgivning i den anmodende medlemsstat, etter samråd mellom de berørte medlemsstater, så snart som mulig og senest innen seks måneder etter at en annen medlemsstat har etterkommet anmodningen om å overta eller ta tilbake ansvaret for vedkommende, eller etter at klagen eller overprøvingen med oppsettende virkning i samsvar med artikkel 27 nr. 3 er endelig avgjort. Dersom overføringer til den ansvarlige medlemsstat skjer ved kontrollert utreise eller med ledsagelse, skal medlemsstaten sikre at de gjennomføres på en human måte som fullt ut respekterer de grunnleggende rettigheter og menneskeverdet. Om nødvendig skal den anmodende medlemsstat utstyre søkeren med et passerbrev. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter fastsette passerbrevets utforming. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2. Den ansvarlige medlemsstat skal underrette den anmodende medlemsstat om at vedkommende er trygt ankommet eller ikke har vist seg innen den fastsatte frist, alt etter som. 2. Dersom overføringen ikke skjer innen seksmånedersfristen, skal den ansvarlige medlemsstat løses fra sitt ansvar for å overta eller ta tilbake ansvaret for vedkommende, og ansvaret overføres da til den anmodende medlemsstat. Denne fristen kan forlenges til inntil ett år dersom overføringen ikke har kunnet gjennomføres fordi vedkommende var fengslet, eller inntil atten måneder dersom vedkommende unndrar seg. 3. Dersom en person har blitt overført feilaktig eller en beslutning om overføring blir omgjort etter klage eller overprøving etter at overføringen er gjennomført, skal den medlemsstat som har foretatt overføringen, umiddelbart ta vedkommende tilbake. 4. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede vilkår for samråd og utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene, særlig i tilfelle av utsatt eller forsinket overføring, overføring etter stilltiende samtykke, overføring av mindreårige eller forsørgede personer og kontrollert overføring. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.
Noter (1)
  • Note 1Se art 2, c.
§ Art 30

Kostnader ved overføring

1. Nødvendige kostnader ved overføring av en søker eller en annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d) til den ansvarlige medlemsstat, skal dekkes av den overførende medlemsstat. 2. Dersom vedkommende må overføres tilbake til en medlemsstat som følge av en feilaktig overføring eller en beslutning om overføring som er blitt omgjort etter klage eller overprøving etter at overføringen er gjennomført, skal den medlemsstat som opprinnelig gjennomførte overføringen, være ansvarlig for kostnadene ved å overføre vedkommende tilbake til sitt territorium. 3. Personer som skal overføres i henhold til denne forordning, skal ikke behøve å dekke kostnadene ved overføringen.
Noter (1)
  • Note 1Se art 2, c.
§ Art 31

Utveksling av relevante opplysninger før en overføring gjennomføres

1. En medlemsstat som gjennomfører en overføring av en søker eller en annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d), skal oversende til den ansvarlige medlemsstat personopplysninger som er tilstrekkelige, relevante og ikke mer omfattende enn det som er nødvendig, for det ene formål å sikre at de kompetente myndigheter, i samsvar med nasjonal lovgivning i den ansvarlige medlemsstat, er i stand til å gi vedkommende hensiktsmessig bistand, herunder den øyeblikkelige legehjelp vedkommende trenger for å beskytte sine vitale interesser, og sikre kontinuitet i den beskyttelse og de rettigheter som gis ved denne forordning og andre relevante asylrettslige instrumenter. Nevnte opplysninger skal oversendes til den ansvarlige medlemsstat innen rimelig tid før overføringen gjennomføres for å sikre at dens kompetente myndigheter i samsvar med nasjonal lovgivning har tilstrekkelig tid til å treffe de nødvendige tiltak. 2. Den overførende medlemsstat skal, i den utstrekning slike opplysninger er tilgjengelige for den kompetente myndighet i samsvar med nasjonal lovgivning, oversende til den ansvarlige medlemsstat alle opplysninger som er vesentlige for å ivareta de rettigheter og umiddelbare særlige behov personen som skal overføres har, da særlig: a) de umiddelbare tiltak som den ansvarlige medlemsstat må treffe for å sikre at de særlige behov personen som skal overføres har, blir tilfredsstillende ivaretatt, herunder eventuelt nødvendig umiddelbar tilgang til helsetjenester, b) kontaktopplysninger til familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående i mottakermedlemsstaten, om slike finnes, c) når det gjelder mindreårige, opplysninger om utdanning, d) en vurdering av søkerens alder. 3. Utvekslingen av opplysninger i henhold til denne artikkel skal finne sted bare mellom myndigheter som er meldt til Kommisjonen i samsvar med artikkel 35 ved bruk av det elektroniske kommunikasjonsnettet «DubliNet» opprettet i henhold til artikkel 18 i forordning (EF) nr. 1560/2003. Opplysningene som utveksles, skal ikke brukes for andre formål enn dem som er angitt i nr. 1, og skal ikke være gjenstand for videre behandling. 4. Med sikte på å legge til rette for utveksling av informasjon mellom medlemsstatene skal Kommisjonen, gjennom gjennomføringsrettsakter, utarbeide et standardskjema for overføring av de opplysninger som kreves etter denne artikkel. Gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2. 5. Reglene fastsatt i artikkel 34 nr. 8-12 skal få anvendelse på utvekslingen av opplysninger i samsvar med denne artikkel.
Noter (2)
  • Note 1Se art 2, c.
  • Note 2Se art 2, i.
§ Art 32

Utveksling av helseopplysninger før en overføring gjennomføres

1. For det ene formål å yte legehjelp eller behandling, særlig når det gjelder funksjonshemmede, eldre personer, gravide kvinner, mindreårige og personer som har vært utsatt for tortur, voldtekt eller andre alvorlige former for psykisk, fysisk og seksuell vold, skal den overførende medlemsstat, i den utstrekning slike opplysninger er tilgjengelige for den kompetente myndighet i samsvar med nasjonal lovgivning, oversende til den ansvarlige medlemsstat opplysninger om eventuelle særlige behov som personen som skal overføres har, noe som i visse tilfeller kan omfatte opplysninger om vedkommendes fysiske eller psykiske helse. Opplysningene skal overføres i form av en felles helseattest vedlagt de nødvendige dokumenter. Den ansvarlige medlemsstat skal sikre at nevnte særlige behov blir tilfredsstillende ivaretatt, særlig gjennom å gi nødvendig legehjelp. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter utarbeide den felles helseattesten. Gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2. 2. Den overførende medlemsstat skal oversende bare de opplysninger som er nevnt i nr. 1 til den ansvarlige medlemsstat etter å ha fått søkerens og/eller dennes representants uttrykkelige samtykke eller, dersom søkeren er fysisk eller rettslig ute av stand til å gi sitt samtykke, der slik overføring er nødvendig for å beskytte søkerens eller en annen persons vitale interesser. Manglende samtykke, herunder nekting av samtykke, skal ikke være til hinder for overføringen. 3. Personlige helseopplysninger nevnt i nr. 1 skal behandles bare av helsepersonell som i henhold til nasjonal lovgivning eller regler fastsatt av nasjonale kompetente myndigheter er underlagt taushetsplikt eller av en annen person som er underlagt tilsvarende taushetsplikt. 4. Utvekslingen av informasjon i henhold til denne artikkel skal finne sted bare mellom helsepersonell eller andre personer som nevnt i nr. 3. Opplysningene som utveksles, skal ikke brukes for andre formål enn formålene angitt i nr. 1, og skal ikke være gjenstand for videre behandling. 5. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter vedta ensartede vilkår og praktiske ordninger for utveksling av opplysningene nevnt i nr. 1. Gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2. 6. Reglene fastsatt i artikkel 34 nr. 8-12 skal få anvendelse på utvekslingen av opplysninger i samsvar med denne artikkel.
Noter (1)
  • Note 1Se art 2, i.
§ Art 33

En ordning for tidlig varsling, beredskap og krisehåndtering

1. Dersom Kommisjonen, særlig på grunnlag av opplysninger som EASO har samlet inn i samsvar med forordning (EU) nr. 439/2010, slår fast at anvendelsen av denne forordning kan settes i fare, enten på grunn av en dokumentert risiko for særlig press på en medlemsstats asylordning og/eller på grunn av problemer med virkemåten til en medlemsstats asylordning, skal Kommisjonen i samarbeid med EASO komme med anbefalinger til nevnte medlemsstat og oppfordre den til å utarbeide en forebyggende handlingsplan. Den berørte medlemsstat skal underrette Rådet og Kommisjonen om hvorvidt den har til hensikt å legge fram en forebyggende handlingsplan for å overvinne presset og/eller problemene med virkemåten til dens asylordning og samtidig sikre vern av grunnleggende rettigheter for personer som har søkt om internasjonal beskyttelse. En medlemsstat kan, etter eget skjønn og på eget initiativ utarbeide en forebyggende handlingsplan og senere revidere denne. Når en forebyggende handlingsplan utarbeides, kan medlemsstaten anmode om bistand fra Kommisjonen, andre medlemsstater, EASO og andre relevante unionsorganer. 2. Dersom en forebyggende handlingsplan utarbeides, skal den berørte medlemsstat legge den fram for Rådet og Kommisjonen og jevnlig rapportere til dem om gjennomføringen av den. Kommisjonen skal så informere Europaparlamentet om de viktigste elementene i den forebyggende handlingsplanen. Kommisjonen skal legge rapporter om handlingsplanens gjennomføring fram for Rådet og oversende dem til Europaparlamentet. Den berørte medlemsstat skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å håndtere en situasjon der dens asylordning utsettes for et særlig press, eller sikre at manglene som er påvist, håndteres før situasjonen forverrer seg. Dersom den forebyggende handlingsplanen omfatter tiltak som tar sikte på å avhjelpe et særlig press på en medlemsstats asylordning som kan sette anvendelsen av denne forordning i fare, skal Kommisjonen rådføre seg med EASO før den rapporterer til Europaparlamentet og Rådet. 3. Dersom Kommisjonen på grunnlag av EASOs analyse slår fast at de påviste mangler ikke er blitt avhjulpet av gjennomføringen av den forebyggende handlingsplanen, eller dersom det foreligger en alvorlig risiko for at asylsituasjonen i den berørte medlemsstat kan utvikle seg til en krise som det ikke kan forventes at den forebyggende handlingsplanen vil avhjelpe, kan Kommisjonen, eventuelt i samarbeid med EASO, anmode den berørte medlemsstat om å utarbeide en krisehåndteringsplan og ved behov reviderer denne. Krisehåndteringsplanen skal under hele prosessen sikre at Unionens asylregler følges, særlig når det gjelder grunnleggende rettigheter for personer som søker om internasjonal beskyttelse. Etter en anmodning om å utarbeide en krisehåndteringsplan skal den berørte medlemsstat i samarbeid med Kommisjonen og EASO umiddelbart, og senest tre måneder etter anmodningen, utarbeide en slik plan. Den berørte medlemsstat skal legge fram krisehåndteringsplanen for Kommisjonen og andre berørte parter, for eksempel EASO, og rapportere til dem minst hver tredje måned om gjennomføringen av den. Kommisjonen skal underrette Europaparlamentet og Rådet om krisehåndteringsplanen og eventuelle revisjoner og gjennomføringen av den. I disse rapportene skal den berørte medlemsstat rapportere opplysninger som gir mulighet for å kontrollere om krisehåndteringsplanen blir fulgt, for eksempel prosedyrens varighet, vilkårene for fengsling og mottakskapasitet i forhold til tilstrømningen av søkere. 4. Gjennom hele prosessen for tidlig varsling, beredskap og krisehåndtering fastsatt i denne artikkel, skal Rådet overvåke situasjonen nøye og kan anmode om ytterligere opplysninger og gi politisk veiledning, særlig når det gjelder situasjonens hastekarakter og alvor, og dermed en medlemsstats behov for å utarbeide en forebyggende handlingsplan eller om nødvendig en krisehåndteringsplan. Europaparlamentet og Rådet kan gjennom hele prosessen drøfte og gi veiledning om eventuelle solidaritetstiltak som de finner hensiktsmessig.

Kapittel VII. Forvaltningssamarbeid

§ Art 34

Informasjonsdeling

1. Hver medlemsstat skal oversende til enhver medlemsstat som anmoder om det, slike personopplysninger om søkeren som er tilstrekkelige, relevante og ikke mer omfattende enn det som er nødvendig for å a) avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, b) behandle søknaden om internasjonal beskyttelse, c) gjennomføre alle forpliktelser i henhold til denne forordning. 2. Informasjonen nevnt i nr. 1 kan bare omfatte a) personopplysninger som gjelder søkeren, samt eventuelt hans eller hennes familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående (fullt navn og eventuelt tidligere navn, kallenavn eller pseudonymer, nåværende og tidligere nasjonalitet, fødselsdato og -sted), b) legitimasjons- og reisedokumenter (referanser, gyldighet, utstedelsesdato, utstedende myndighet, utstedelsessted osv.), c) annen informasjon som er nødvendig for å fastslå søkerens identitet, herunder fingeravtrykk behandlet i samsvar med forordning (EU) nr. 603/2013, d) bosteder og reiseruter, e) oppholdsdokumenter eller visaer utstedt av en medlemsstat, f) det sted søknaden ble inngitt, g) datoen da en eventuell tidligere søknad om internasjonal beskyttelse ble inngitt, datoen som den aktuelle søknad ble inngitt på, hvor langt behandlingen er kommet, samt vedtaket som eventuelt er gjort. 3. Videre kan den ansvarlige medlemsstat, dersom det er nødvendig for å kunne behandle søknaden om internasjonal beskyttelse, anmode en annen medlemsstat om å opplyse hvilke grunner søkeren har oppgitt for sin søknad, og begrunnelsen for eventuelle beslutninger som er tatt vedrørende søknaden. Den andre medlemsstaten kan nekte å etterkomme anmodningen dersom utlevering av opplysningene vil kunne skade dens vesentlige interesser eller søkerens eller andre personers friheter og grunnleggende rettigheter. Uansett kan disse opplysninger bare utleveres dersom den anmodende medlemsstat har fått skriftlig samtykke fra personen som har søkt om internasjonal beskyttelse. I så tilfelle har søkeren krav på å vite nøyaktig hvilke opplysninger han eller hun samtykker til å utlevere. 4. En anmodning om opplysninger skal bare sendes i forbindelse med en individuell søknad om internasjonal beskyttelse. Den skal begrunnes, og dersom formålet med anmodningen er å kontrollere oppfyllelsen av kriterium som kan medføre at den anmodede medlemsstat pålegges ansvaret, skal den oppgi hvilke bevis dette er basert på, herunder relevant informasjon fra sikre kilder om hvor og hvordan søkere reiser inn på medlemsstatenes territorier, eller hvilken bestemt og kontrollerbar del av søkerens forklaring anmodningen er basert på. Slik informasjon fra sikre kilder kan ikke i seg selv anses som tilstrekkelig for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig og kompetent i henhold til denne forordning, men den kan bidra til vurderingen av andre indisier som gjelder den enkelte søker. 5. Den anmodede medlemsstat skal ha plikt til å svare innen fem uker. Enhver forsinkelse med å svare skal være behørig begrunnet. Manglende overholdelse av fristen på fem uker fritar ikke den anmodede medlemsstat fra plikten til å svare. Dersom undersøkelsene gjennomført av en anmodet medlemsstat som ikke overholder fristen, frambringer opplysninger som viser at den er ansvarlig, kan nevnte medlemsstat ikke påberope seg utløpet av fristene fastsatt i artikkel 21, 23 og 24 som begrunnelse for å nekte å etterkomme anmodningen om overtakelse eller tilbaketakelse. I dette tilfellet skal tidsfristene i artikkel 21, 23 og 24 for å framsette en anmodning om overtakelse eller tilbaketakelse forlenges med et tidsrom av samme lengde som forsinkelsen i den anmodede medlemsstats svar. 6. Informasjonsutvekslingen skal skje på anmodning fra en medlemsstat og kan finne sted bare mellom de myndigheter som er utpekt av hver medlemsstat og meldt til Kommisjonen i samsvar med artikkel 35 nr. 1. 7. Opplysningene som utveksles, skal ikke brukes for andre formål enn dem som er angitt i nr. 1. I hver medlemsstat kan opplysningene, avhengig av deres art og den mottakende myndighets fullmakter, oversendes bare til myndigheter, domstoler og domstollignende organer som har til oppgave å a) avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, b) behandle søknaden om internasjonal beskyttelse, c) gjennomføre alle forpliktelser i henhold til denne forordning. 8. Den medlemsstat som oversender opplysningene, skal sikre at de er riktige og à jour. Dersom det viser seg at den har oversendt opplysninger som er uriktige, eller som ikke burde ha blitt oversendt, skal den mottakende medlemsstat umiddelbart underrettes om dette. De skal da rette eller slette disse opplysningene. 9. Søkeren skal ha rett til, etter anmodning, å bli informert om alle opplysninger vedrørende ham eller henne som behandles. Dersom søkeren finner at opplysningene har blitt behandlet i strid med denne forordning eller direktiv 95/46/EF, særlig fordi de er ufullstendige eller uriktige, skal han eller hun ha rett til å få dem rettet eller slettet. Den myndighet som retter eller sletter opplysningene, skal, alt etter omstendighetene, underrette den medlemsstat som har oversendt eller mottatt opplysningene. Søkeren skal ha rett til å reise sak eller inngi en klage for de kompetente myndigheter, domstoler eller domstollignende organer i den medlemsstat som nektet ham eller henne innsyn i eller retten til å rette eller slette opplysningene om seg selv. 10. I hver berørt medlemsstat skal overføring og mottak av utvekslede opplysninger registreres i vedkommendes personlige mappe og/eller i et register. 11. Opplysningene som er utvekslet, skal ikke oppbevares lenger enn det som er nødvendig for formålet de ble utvekslet for. 12. Dersom opplysningene ikke behandles automatisk eller ikke ligger i eller skal legges inn i et register, skal hver medlemsstat treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre, gjennom effektive kontrolltiltak, at denne artikkel overholdes.
Noter (6)
  • Note 1Se art 2, d.
  • Note 2Se art 2, c.
  • Note 3Se art 2, g.
  • Note 4Se art 2, h.
  • Note 5Se art 2, l.
  • Note 6Se art 2, m.
§ Art 35

Kompetente myndigheter og ressurser

1. Hver medlemsstat skal uten opphold underrette Kommisjonen om hvilke myndigheter som har ansvaret for å oppfylle forpliktelsene i henhold til denne forordning samt eventuelle endringer av den. Medlemsstatene skal sikre at nevnte myndigheter har de nødvendige ressurser til å utføre sine oppgaver og særlig til å besvare, innen de fastsatte frister, anmodninger om opplysninger, anmodninger om overtakelse og anmodninger om tilbaketakelse av søkere. 2. Kommisjonen skal offentliggjøre en sammenfattende liste over myndighetene nevnt i nr. 1 i Den europeiske unions tidende. Dersom det kommer endringer i denne, skal Kommisjonen årlig offentliggjøre en ajourført sammenfattende liste. 3. Myndighetene nevnt i nr. 1 skal motta den nødvendige opplæring med hensyn til anvendelsen av denne forordning. 4. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter opprette sikre elektroniske kanaler mellom myndighetene nevnt i nr. 1 for oversending av anmodninger, svar og all skriftlig korrespondanse og for å sikre at senderne automatisk mottar en elektronisk mottakskvittering. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.
§ Art 36

Forvaltningsavtaler

1. Medlemsstatene kan seg imellom inngå bilaterale forvaltningsavtaler om de nærmere regler for gjennomføring av denne forordning for legge til rette for anvendelsen av den og gjøre den mer effektiv. Disse avtalene kan gjelde a) utveksling av kontaktpersoner, b) enklere prosedyrer og kortere frister for overføring og behandling av anmodninger om overtakelse eller tilbaketakelse av søkere. 2. Medlemsstatene kan også videreføre forvaltningsavtalene inngått i henhold til forordning (EF) nr. 343/2003. I den utstrekning slike avtaler ikke er forenlige med denne forordning, skal de berørte medlemsstater endre avtalene på en slik måte at eventuelle tilfeller av uforenlighet som er påvist, fjernes. 3. Før avtalene nevnt i nr. 1 bokstav b) inngås eller endres, skal de berørte medlemsstater rådføre seg med Kommisjonen med hensyn til avtalens forenlighet med denne forordning. 4. Dersom Kommisjonen anser at avtalene nevnt i nr. 1 bokstav b) er uforenlige med denne forordning, skal den underrette de berørte medlemsstater om dette innen rimelig tid. Medlemsstatene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å endre den berørte avtale innen rimelig tid på en slik måte at alle tilfeller av uforenlighet som er påvist, fjernes. 5. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om alle avtaler nevnt i nr. 1, og om eventuell oppsigelse eller endring av disse.

Kapittel VIII. Megling

§ Art 37

Megling

1. Dersom medlemsstatene ikke kan løse en tvist vedrørende anvendelsen av denne forordning, kan de anvende meglingsprosedyren beskrevet i nr. 2. 2. Meglingsprosedyren innledes ved en anmodning fra en av medlemsstatene i tvisten til lederen for komiteen nedsatt ved artikkel 44. Ved å samtykke til å bruke megling forplikter de berørte medlemsstater seg til å ta størst mulig hensyn til den løsning som foreslås. Lederen for komiteen skal utpeke tre medlemmer av komiteen som representerer tre medlemsstater som ikke er innblandet i tvisten. Disse skal ta imot partenes argumenter skriftlig eller muntlig og etter drøfting foreslå en løsning innen en måned, om nødvendig etter avstemning. Komiteens leder, eller hans eller hennes stedfortreder, skal lede drøftingene. Han eller hun kan gi uttrykk for sin oppfatning, men kan ikke delta i avstemningen. Uten hensyn til om partene godtar eller forkaster den foreslåtte løsningen, er den endelig og kan ikke endres.

Kapittel IX. Overgangsbestemmelser og sluttbestemmelser

§ Art 38

Datasikkerhet og vern av personopplysninger

Medlemsstatene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å garantere sikkerheten for de personopplysninger som oversendes, særlig for å unngå ulovlig eller uberettiget tilgang til eller videreformidling, endring eller tap av de personopplysninger som behandles. Hver medlemsstat skal sikre at den eller de nasjonale tilsynsmyndigheter utpekt i samsvar med artikkel 28 nr. 1 i direktiv 95/46/EF uavhengig overvåker, i samsvar med sin nasjonale lovgivning, lovligheten av den berørte medlemsstats behandling av personopplysninger i samsvar med denne forordning.
§ Art 39

Fortrolighet

Medlemsstatene skal sikre at myndighetene nevnt i artikkel 35 er bundet av fortrolighetsreglene i nasjonal lovgivning med hensyn til opplysninger de i sitt arbeid får kjennskap til.
§ Art 40

Sanksjoner

Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at ethvert misbruk av opplysninger som behandles i samsvar med denne forordning, medfører sanksjoner, herunder administrative og/eller strafferettslige sanksjoner i samsvar med nasjonal lovgivning, som er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende.
§ Art 41

Overgangstiltak

Dersom en søknad er inngitt etter datoen angitt i artikkel 49 annet ledd, skal det tas hensyn til forhold som kan gjøre en medlemsstat ansvarlig i henhold til denne forordning, selv om de ligger forut for denne dato, med unntak av forhold som nevnt i artikkel 13 nr. 2.
§ Art 42

Beregning av frister

Fristene fastsatt i denne forordning beregnes på følgende måte: a) Dersom en frist uttrykt i dager, uker eller måneder skal regnes fra det tidspunkt der en hendelse inntreffer eller en handling foretas, skal den dag da hendelsen inntreffer eller handlingen foretas, ikke tas med i beregningen av fristen. b) En frist som er uttrykt i uker eller måneder, utløper ved utgangen av den dag i fristens siste uke eller måned som faller på samme ukedag eller samme dato som den dag da den hendelse inntraff eller den handling ble foretatt som fristen regnes fra. Dersom en frist er uttrykt i måneder og den dag da fristen skulle utløpe ikke forekommer i den siste måneden, skal fristen utløpe ved utløpet av den siste dagen i måneden. c) Ved beregning av fristene medregnes lørdager og søndager og lovbestemte fri- og helligdager i de berørte medlemsstater.
§ Art 43

Geografisk virkeområde

Når det gjelder Den franske republikk, får bestemmelsene i denne forordning anvendelse bare på dens europeiske territorium.
§ Art 44

Komité

1. Kommisjonen skal bistås av en komité. Komiteen skal være en komité i henhold til forordning (EU) nr. 182/2011. 2. Når det vises til dette nummer, skal artikkel 5 i forordning (EU) nr. 182/2011 få anvendelse. Dersom komiteen ikke avgir noen uttalelse, skal Kommisjonen ikke vedta forslaget til gjennomføringsrettsakt, og artikkel 5 nr. 4 tredje ledd i forordning (EU) nr. 182/2011 kommer til anvendelse.
§ Art 45

Utøvelse av delegasjon

1. Fullmakten til å vedta delegerte rettsakter tildeles Kommisjonen, med forbehold for de vilkår som er angitt i denne artikkel. 2. Fullmakten til å vedta delegerte rettsakter nevnt i artikkel 8 nr. 5 og artikkel 16 nr. 3, tildeles Kommisjonen for et tidsrom av 5 år fra denne forordnings ikrafttredelsesdato. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om delegasjonen av fullmakt senest ni måneder før utløpet av femårsperioden. Delegasjonen av fullmakt forlenges stilltiende for perioder av samme varighet, med mindre Europaparlamentet eller Rådet motsetter seg slik forlengelse senest tre måneder før utløpet av hver periode. 3. Delegasjonen av fullmakt nevnt i artikkel 8 nr. 5 og artikkel 16 nr. kan tilbakekalles når som helst av Europaparlamentet eller Rådet. En beslutning om tilbakekalling innebærer at delegasjonen av fullmakten angitt i beslutningen, opphører å gjelde. Den skal tre i kraft dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende eller på en senere dato som angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av delegerte rettsakter som allerede har trådt i kraft. 4. Så snart Kommisjonen har vedtatt en delegert rettsakt, skal den samtidig underrette Europaparlamentet og Rådet om dette. 5. En delegert rettsakt som er vedtatt i henhold til artikkel 8 nr. 5 og artikkel 16 nr. 3, skal tre i kraft bare dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse innen en periode på fire måneder etter underrettelsen av nevnte rettsakt for Europaparlamentet og Rådet eller dersom Europaparlamentet og Rådet begge har underrettet Kommisjonen om at de ikke har til hensikt å gjøre innsigelser. Denne fristen skal forlenges med to måneder etter initiativ fra Europaparlamentet eller Rådet.
§ Art 46

Overvåking og evaluering

Innen 21. juli 2016 skal Kommisjonen framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om anvendelsen av denne forordning og dersom det er aktuelt, foreslå nødvendige endringer. Medlemsstatene skal innen seks måneder før fristen løper ut, videresende til Kommisjonen alle opplysninger som er relevante for utarbeidelsen av nevnte rapport. Etter å ha framlagt nevnte rapport skal Kommisjonen rapportere til Europaparlamentet og Rådet om anvendelsen av denne forordning, samtidig som den framlegger rapporter om anvendelsen av Eurodac-systemet som fastsatt i artikkel 40 i forordning (EU) nr. 603/2013.
§ Art 47

Statistikk

I henhold til artikkel 4 nr. 4 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 862/2007 av 11. juli 2007 om Fellesskapets statistikk over inn- og utvandring og internasjonal beskyttelse skal medlemsstatene meddele Kommisjonen (Eurostat) statistikk om anvendelsen av denne forordning og forordning (EF) nr. 1560/2003.
Noter (1)
  • Note 1EUT L 199 av 31.7.2007, s. 23.
§ Art 48

Oppheving

Forordning (EF) nr. 343/2003 oppheves. Artikkel 11 nr. 1 og artikkel 13, 14 og 17 i forordning (EF) nr. 1560/2003 oppheves. Henvisninger til den opphevede forordning eller de opphevede artikler skal forstås som henvisninger til denne forordning og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg II.
§ Art 49

Ikrafttredelse og anvendelse

Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende. Den får anvendelse på søknader om internasjonal beskyttelse inngitt fra og med den første dag i den sjette måned etter at den trådte i kraft, og fra samme dato får den anvendelse på alle anmodninger om overtakelse eller tilbaketakelse av søkere, uansett når søknaden er inngitt. Avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse som er inngitt før denne dato, treffes etter kriteriene i forordning (EF) nr. 343/2003. Henvisninger i denne forordning til forordning (EU) nr. 603/2013, direktiv 2013/32/EU og direktiv 2013/33/EU skal inntil den dato de får anvendelse, forstås som henvisninger til henholdsvis forordning (EF) nr. 2725/2000, direktiv 2003/9/EF og direktiv 2005/85/EC. Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i medlemsstatene i henhold til traktatene.
Noter (3)
  • Note 1Rådsforordning (EF) nr. 2725/2000 av 11. desember 2000 om opprettelse av «Eurodac» for sammenligning av fingeravtrykk med henblikk på effektiv anvendelse av Dublin- konvensjonen (EFT L 316 av 15.12.2000, s. 1).
  • Note 2Rådsdirektiv 2003/9/EF av 27. januar 2003 om fastsettelse av minstestandarder for mottak av asylsøkere (EUT L 31 av 6.2.2003, s. 18).
  • Note 3Rådsdirektiv 2005/85/EF av 1. desember 2005 om minstestandarder for prosedyrer for tildeling og tilbaketrekking av flyktningstatus (EUT L 326 av 6.2.2003, s. 13).

Vanlige spørsmål

✨ AI-generert

Forenklede forklaringer laget med AI og kontrollert automatisk — les alltid selve lovteksten.

Hva er formålet med utlendingsloven?

Utlendingsloven skal regulere og kontrollere utlendingers opphold i Norge. Loven skal sikre lovlig reise over grensen, ivareta rettssikkerheten til utlendinger og gi beskyttelse til de som har krav på det.

Åpne § 1
Bestemmer loven hvem som har lov til å komme til riket?

Loven bestemmer hvem som har lov til å komme til og oppholde seg i Norge. Den kan også pålegge plikter for norske statsborgere og selskaper.

Åpne § 2
Skal internasjonale regler brukes sammen med denne loven?

Loven skal brukes sammen med internasjonale regler som Norge er bundet av. Dette gjelder når de internasjonale reglene har som mål å styrke rettighetene til enkeltpersoner.

Åpne § 3
Gjelder lik rett og plikt for utlendinger som er her lovlig?

Utlendinger som oppholder seg lovlig i Norge, har i utgangspunktet de samme rettighetene og pliktene som norske statsborgere. Dette gjelder med mindre andre lovregler sier noe annet.

Åpne § 4
Hvem regnes som utlending etter denne loven?

Loven gjelder for alle som ikke er norske statsborgere. Det finnes særskilte regler og unntak for nordiske borgere, diplomater, ansatte i mellomstatlige organisasjoner og personer som kommer til Norge gjennom mellomstatlige avtaler.

Åpne § 5
Gjelder utlendingsloven på Jan Mayen?

Utlendingsloven gjelder for Norge, Jan Mayen og anlegg på kontinentalsokkelen. Loven gjelder ikke for Svalbard eller norske skip i utenriksfart.

Åpne § 6
Hva må en utlending ha med seg når man kommer til riket?

Utlendinger som kommer til riket må ha pass eller et annet godkjent reisedokument. Departementet bestemmer kravene til dokumentene, men Utlendingsdirektoratet kan i spesielle tilfeller gi fritak eller godta andre dokumenter.

Åpne § 8
Kan man få visum av humanitære grunner?

Det kan gis visum for inntil tre måneder av humanitære grunner, nasjonale hensyn eller internasjonale forpliktelser. Dette gjelder selv om de vanlige vilkårene for visum ikke er oppfylt. Slikt visum er kun gyldig for innreise og opphold i Norge i den gitte perioden.

Åpne § 11

Endringshistorikk

Følg endringer (RSS)

Hver oppføring er en kunngjøring i Norsk Lovtidend som endret denne loven.

  1. 2026

  2. 2025

  3. 2024

  4. 2023

  5. 2022

  6. 2021

  7. 2020

  8. 2019

  9. 2018

  10. 2017

  11. 2016

  12. 2015

  13. 2014

  14. 2013

  15. 2012

  16. 2011

  17. 2010

  18. 2009

Forarbeider og bakgrunn

Lovvedtak 79 (2025–2026)Forarbeider

Vedtak til lov om endringer i konkursloven mv. (rekonstruksjonsforhandling)

Stortinget · 9. juni 2026

Lovvedtak 54 (2025–2026)Forarbeider

Vedtak til lov om endringer i utlendingsloven mv. (straff for utilbørlig utnyttelse av utlendinger)

Stortinget · 1. juni 2026

Innst. 382 L (2025–2026)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 26. mai 2026

Innst. 355 L (2025–2026)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 26. mai 2026

Innst. 370 L (2025–2026)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 26. mai 2026

Innst. 308 L (2025–2026)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kommunal- og forvaltningskomiteen

Stortinget · 19. mai 2026

Innst. 294 L (2025–2026)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 12. mai 2026

Lovvedtak 114 (2024–2025)Forarbeider

endringer i rettshjelpsloven mv. (prioriterte sakstyper for rettshjelp mv.)

Stortinget · 6. juni 2025

Vis alle 72 kilder
Innst. 456 S (2024–2025)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 27. mai 2025

Innst. 457 L (2024–2025)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 27. mai 2025

Innst. 468 L (2024–2025)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 27. mai 2025

Innst. 304 L (2024–2025)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra familie- og kulturkomiteen

Stortinget · 13. mai 2025

Innst. 162 L (2024–2025)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kommunal- og forvaltningskomiteen

Stortinget · 6. mars 2025

Lovvedtak 4 (2024–2025)Forarbeider

Vedtak til lov om endringer i utlendingsloven mv. (utvidet hjemmel for forskrifter om fritt rettsråd)

Stortinget · 14. november 2024

Innst. 22 L (2024–2025)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kommunal- og forvaltningskomiteen

Stortinget · 22. oktober 2024

Innst. 250 L (2023–2024)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kommunal- og forvaltningskomiteen

Stortinget · 21. mars 2024

Innst. 190 L (2023–2024)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra energi- og miljøkomiteen

Stortinget · 6. februar 2024

Innst. 86 L (2023–2024)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 5. desember 2023

Innst. 421 L (2022–2023)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kommunal- og forvaltningskomiteen

Stortinget · 23. mai 2023

Innst. 329 S (2022–2023)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen

Stortinget · 2. mai 2023

Lovvedtak 47 (2022–2023)Forarbeider

Vedtak til lov om endringer i utlendingsloven, passloven og ID-kortloven (biometrisk sammenligning)

Stortinget · 30. mars 2023

Innst. 255 L (2022–2023)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kommunal- og forvaltningskomiteen

Stortinget · 23. mars 2023

Innst. 184 S (2021–2022)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 8. mars 2022

Innst. 173 L (2021–2022)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra finanskomiteen

Stortinget · 17. februar 2022

Innst. 157 L (2021–2022)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kommunal- og forvaltningskomiteen

Stortinget · 15. februar 2022

Innst. 161 L (2021–2022)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 15. februar 2022

Innst. 161 L (2021–2022)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 15. februar 2022

Lovvedtak 36 (2021–2022)Forarbeider

Vedtak til lov om endringer i lov om Schengen informasjonssystem (SIS-loven) mv.

Stortinget · 8. februar 2022

Innst. 132 S (2021–2022)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 1. februar 2022

Innst. 52 L (2021–2022)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 7. desember 2021

Lovvedtak 172 (2020–2021)Forarbeider

Vedtak til lov om endringer i forvaltningsloven m.m. (utvidet adgang til informasjonsdeling)

Stortinget · 9. juni 2021

Lovvedtak 151 (2020–2021)Forarbeider

Vedtak til lov om endringer i utlendingsloven (oppnevning av prosessfullmektig i saker om frihetsberøvelse etter utlendingsloven mv.)

Stortinget · 4. juni 2021

Innst. 632 L (2020–2021)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 1. juni 2021

Innst. 608 L (2020–2021)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kommunal- og forvaltningskomiteen

Stortinget · 27. mai 2021

Innst. 605 L (2020–2021)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kommunal- og forvaltningskomiteen

Stortinget · 27. mai 2021

Innst. 625 L (2020–2021)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra familie- og kulturkomiteen

Stortinget · 27. mai 2021

Innst. 443 L (2020–2021)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Stortinget · 11. mai 2021

Innst. 398 L (2020–2021)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra utenriks- og forsvarskomiteen

Stortinget · 5. mai 2021

Lovvedtak 88 (2020–2021)Forarbeider

Vedtak til lov om endringar i lovgjevinga som følgje av innføring av kjønnsnøytral tittel på fylkesmannen

Stortinget · 25. mars 2021

Innst. 296 L (2020–2021)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kommunal- og forvaltningskomiteen

Stortinget · 11. mars 2021

32 flere kilder — utforsk hele grafen →

Forskrifter med hjemmel i denne loven

18 forskrifter er fastsatt med hjemmel i Utlendingsloven.

EØS-grunnlag

EU-rettsakter denne loven gjennomfører eller viser til.

Beslektede lover og forskrifter

Samme rettsområde — mest siterte først.