§ 8.

Utlevering kan ikke skje når det her i riket er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse angående handlingen. Er forfølgningen mot en siktet innstilt av mangel på bevis, kan utlevering bare skje når vilkårene etter straffeprosessloven § 74 første og sjette ledd foreligger. Er straffansvaret for lovbruddet avgjort ved endelig dom i en annen fremmed stat enn den som har begjært utlevering, og er denne stat tilsluttet den europeiske utleveringskonvensjon 13 desember 1957, den europeiske konvensjon 28 mai 1970 om internasjonal gyldighet av straffedommer eller den europeiske konvensjon 15 mai 1972 om overføring av straffesaker, skal utlevering nektes såframt a) han ble frifunnet; b) han ble funnet skyldig uten at det ble fastsatt noen straffesanksjon; c) den idømte sanksjon er fullstendig fullbyrdet; eller d) den idømte sanksjon er bortfalt etter domslandets regler. Forbudet mot utlevering etter dette ledd gjelder dog ikke når handlingen helt eller delvis er foretatt på den anmodendes stats territorium eller et sted som likestilles med dette, eller når handlingen var rettet mot en person, en institusjon eller annet som er av offentlig karakter i den anmodende stat, eller når gjerningsmannen selv hadde offentlig verv i denne stat.