Den som i fremmed stat er siktet, tiltalt eller domfelt for straffbar handling, og som oppholder seg her i riket, kan utleveres etter bestemmelsene i denne lov. For overlevering av personer for straffbare forhold mellom Norge og medlemsstater i Den europeiske union og mellom Norge og andre nordiske stater på grunnlag av en arrestordre, gjelder arrestordreloven.

Personer som er siktet, tiltalt eller domfelt for straffbare handlinger i utlandet, kan utleveres fra Norge. For visse land gjelder arrestordreloven i stedet.AI

Endret 15. juni 2001

Noter (1)

EndringEndret ved lov 20 jan 2012 nr. 4 (ikr. 1 nov 2019 iflg. res. 18 okt 2019 nr. 1387).

§ 2

Norsk statsborger kan ikke utleveres.

Norske statsborgere kan ikke utleveres til en annen stat.AI

Endret 15. juni 2001

omtalt i 2 kilder →referert av 3 →

§ 3

Utlevering kan bare skje når handlingen, eller en tilsvarende handling, etter norsk lov kan medføre fengsel i mer enn 1 år. Når den som begjæres utlevert er straffedømt for handlingen, kan utlevering bare skje når dommen går ut på frihetsstraff eller anbringelse i anstalt i et tidsrom av minst 4 måneder, eller når det med heimel i dommen er truffet eller kan treffes bestemmelse om slik anbringelse. Kongen kan inngå overenskomst med fremmed stat om utlevering for handlinger selv om den frihetsberøvelse som er ilagt eller som kan ilegges, er av kortere varighet enn fastsatt i første ledd. Utlevering til rettsforfølgning eller fullbyrding av dom for flere handlinger kan finne sted selv om vilkårene i første ledd bare er oppfylt for en av handlingene, forutsatt at de øvrige handlingene er straffbare etter norsk og vedkommende fremmede stats lov.

En person kan utleveres til en annen stat hvis lovbruddet kan gi mer enn 1 års fengsel etter norske regler. For dømte personer kreves det normalt en dom på minst 4 måneders fengsel eller anbringelse. Kongen kan avtale andre regler med fremmede stater.AI

Endret 12. juni 2026

Endringshistorikk (2)

12. juni 2026Endringslov til utleveringsloven
15. juni 2001Lov om gjennomføring av Roma-vedtektene

Noter (1)

EndringEndret ved lov 12 juni 2026 nr. 30 (i kraft 12 juni 2026 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1056).

omtalt i 2 kilder →referert av 1 →

§ 4

Utlevering for militært lovbrudd kan bare skje når forholdet er straffbart som nevnt i § 3 første ledd etter ikke-militær straffelovgivning, såframt ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat.

Utlevering for militære lovbrudd er som hovedregel kun tillatt dersom handlingen også er straffbar etter sivil lovgivning. Dette gjelder med mindre det finnes en avtale med den andre staten som sier noe annet.AI

Endret 21. juni 2019

Endringshistorikk (2)

21. juni 2019Endringslov til straffeloven mv.
15. juni 2001Lov om gjennomføring av Roma-vedtektene

Se ogsåUtleveringsloven § 3referert av 2 →

§ 5

Utlevering kan ikke skje for et politisk lovbrudd. Kongen kan inngå overenskomst med fremmed stat om at bestemte typer lovbrudd ikke skal anses som politiske. Omfatter forholdet også lovbrudd som ikke er av politisk karakter, kan utlevering skje for dette lovbrudd dersom forholdet overveiende må anses for å være av ikke-politisk karakter.

Det er ikke lov å utlevere noen for politiske lovbrudd. Kongen kan likevel avtale med andre land at visse lovbrudd ikke regnes som politiske. Hvis en handling både er politisk og ikke-politisk, kan utlevering skje dersom den ikke-politiske delen veier tyngst.AI

Endret 21. juni 2019

Endringshistorikk (2)

21. juni 2019Endringslov til straffeloven mv.
15. juni 2001Lov om gjennomføring av Roma-vedtektene

Noter (1)

EndringEndret ved lov 16 juli 1999 nr. 67 (ikr. 25 mars 2001 iflg. res. 21 des 2000 nr. 1348).

referert av 1 →

§ 6

Utlevering kan ikke skje dersom det må antas å være alvorlig fare for at vedkommende på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller politiske forhold ellers ville bli utsatt for forfølgelse som retter seg mot hans liv eller frihet eller for øvrig har alvorlig karakter.

En person kan ikke utleveres til en annen stat dersom det er alvorlig fare for forfølgelse. Dette gjelder hvis forfølgelsen skyldes rase, religion, nasjonalitet eller politiske forhold.AI

Endret 15. juni 2001

referert av 1 →

§ 7

Utlevering kan ikke skje dersom den vil komme i strid med grunnleggende humanitære hensyn, særlig på grunn av vedkommendes alder, helsetilstand eller andre personlige forhold.

En person kan ikke utleveres til en annen stat dersom det strider mot grunnleggende humanitære hensyn. Dette gjelder særlig hvis det skyldes personens alder, helse eller andre personlige forhold.AI

Endret 15. juni 2001

§ 8

Utlevering kan ikke skje når det her i riket er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse angående handlingen. Er forfølgningen mot en siktet innstilt av mangel på bevis, kan utlevering bare skje når vilkårene etter straffeprosessloven § 74 første og sjette ledd foreligger. Er straffansvaret for lovbruddet avgjort ved endelig dom i en annen fremmed stat enn den som har begjært utlevering, og er denne stat tilsluttet den europeiske utleveringskonvensjon 13 desember 1957, den europeiske konvensjon 28 mai 1970 om internasjonal gyldighet av straffedommer eller den europeiske konvensjon 15 mai 1972 om overføring av straffesaker, skal utlevering nektes såframt a) han ble frifunnet; b) han ble funnet skyldig uten at det ble fastsatt noen straffesanksjon; c) den idømte sanksjon er fullstendig fullbyrdet; eller d) den idømte sanksjon er bortfalt etter domslandets regler. Forbudet mot utlevering etter dette ledd gjelder dog ikke når handlingen helt eller delvis er foretatt på den anmodendes stats territorium eller et sted som likestilles med dette, eller når handlingen var rettet mot en person, en institusjon eller annet som er av offentlig karakter i den anmodende stat, eller når gjerningsmannen selv hadde offentlig verv i denne stat.

Endret 15. juni 2001

Noter (1)

EndringEndret ved lover 25 mars 1977 nr. 22, 14 juni 1985 nr. 71.

Se ogsåStraffeprosessloven § 74

§ 9

Utlevering kan ikke skje når adgangen til henholdsvis straffeforfølgning eller fullbyrding av straffen er foreldet etter norsk lov. Utlevering kan likevel skje dersom siktelsen, tiltalen eller domfellelsen gjelder folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse og har en strafferamme på 15 år eller mer. Første punktum gjelder ikke ved utlevering til en stat som deltar i Schengen-samarbeidet, med mindre forholdet er begått helt eller delvis i Norge, under dette på Svalbard, Jan Mayen og i de norske bilandene, eller i andre områder underlagt norsk jurisdiksjon.

Hovedregelen er at ingen kan utleveres hvis saken er foreldet etter norsk lov. Det finnes unntak for svært grove forbrytelser som folkemord og krigsforbrytelser, samt for utlevering til stater i Schengen-samarbeidet.AI

Endret 12. juni 2026

Endringshistorikk (2)

12. juni 2026Endringslov til utleveringsloven
15. juni 2001Lov om gjennomføring av Roma-vedtektene

Noter (1)

EndringEndret ved lover 16 juli 1999 nr. 67 (ikr. 1 jan 2001 iflg. res. 21 des 2000 nr. 1348), 20 mai 2005 nr. 28 (ikr. 7 mars 2008 iflg. res. 7 mars 2008 nr. 225), 19 sep 2008 nr. 77 (ikr. 19 sep 2008 iflg. res. 19 sep 2008 nr. 1037), 12 juni 2026 nr. 30 (i kraft 12 juni 2026 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1056).

omtalt i 1 kilde →

§ 10

Er den som begjæres utlevert domfelt for handlingen i den fremmede stat, skal utlevering ikke skje dersom det er særlig grunn til å tro at dommen ikke bygger på en riktig vurdering av spørsmålet om vedkommende er skyldig i gjerningen. I andre tilfelle kan utlevering skje når det i samsvar med lovgivningen i den fremmede stat er avsagt beslutning om pågripelse eller fengsling eller annen beslutning som har samme virkning og som bygger på en vurdering av om vedkommende er skyldig i lovbruddet. Utlevering må i disse tilfelle ikke skje med mindre man finner at det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig. Ved overenskomst med fremmed stat kan det bestemmes at dommer eller beslutninger som nevnt i annet ledd, og som er avsagt av en domstol, skal godtas som grunnlag for utlevering i forhold til denne stat uten nærmere prøving av beviset for at vedkommende er skyldig i gjerningen.

En person som er domfelt i en annen stat, skal ikke utleveres dersom det er grunn til å tro at dommen ikke er riktig. For andre kan utlevering skje dersom det foreligger en beslutning om fengsling og det er skjellig grunn til mistanke om skyld.AI

Endret 15. juni 2001

Noter (1)

EndringEndret ved lov 9 mai 2014 nr. 16 (ikr. 9 mai 2014 iflg. res. 9 mai 2014 nr. 625).

omtalt i 1 kilde →

§ 11

Er den som begjæres utlevert, her i riket dømt til frihetsstraff eller ved dom eller med heimel i dom besluttet anbrakt i anstalt for en annen handling enn den begjæringen om utlevering gjelder, kan han ikke utleveres før han løslates eller utskrives fra fengslet eller anstalten. Utlevering kan heller ikke skje dersom han her i riket er under forfølgning for en annen handling som kan medføre frihetsstraff i minst 2 år, eller holdes fengslet eller er underkastet tiltak som nevnt i straffeprosessloven § 188 i anledning av annen straffbar handling. Utlevering til rettsforfølgning kan dog skje på det vilkår at den utleverte etter rettsforfølgningen sendes tilbake så snart som mulig.

En person som soner straff eller er i varetekt for noe annet enn det utleveringen gjelder, kan normalt ikke utleveres før ved løslatelse. Utlevering til rettsforfølgning kan likevel skje hvis personen sendes tilbake så snart som mulig.AI

Endret 15. juni 2001

Noter (1)

EndringEndret ved lov 14 juni 1985 nr. 71.

Se ogsåStraffeprosessloven § 188referert av 1 →

§ 12

Utlevering kan bare skje på følgende vilkår: a) Den utleverte skal ikke settes under rettsforfølgning eller straff fullbyrdes mot ham for noen annen før utleveringen begått straffbar handling enn den han er utlevert for, med mindre 1) departementet gir samtykke etter § 21, eller 2) han har unnlatt å forlate det land han er utlevert til, trass i at han i 45 dager uhindret har kunnet forlate det, eller 3) han er frivillig vendt tilbake etter først å ha forlatt landet. b) Han må ikke utleveres videre til en tredje stat for noen straffbar handling begått før utleveringen herfra, uten i tilfelle som nevnt i bokstav a foran. c) Han må ikke uten departementets samtykke settes under rettsforfølgning ved ren provisorisk domstol eller en domstol som bare er kompetent til å behandle lovbrudd som det foreliggende i det enkelte tilfelle eller under spesielle unntaksforhold (ekstraordinær domstol). d) Dødsstraff må ikke fullbyrdes mot ham. Til utlevering kan knyttes ytterligere vilkår som det finnes grunn til.

Utlevering til en annen stat kan bare skje under visse vilkår. Personen kan i utgangspunktet ikke straffes for andre lovbrudd enn det som er grunnlaget for utleveringen, og dødsstraff er forbudt.AI

Endret 15. juni 2001

Se ogsåUtleveringsloven § 21referert av 2 →

Kapittel II. Behandlingen av utleveringssaker.

§ 13

Begjæring om utlevering må settes fram på diplomatisk veg, når ikke annet følger av overenskomst med vedkommende stat. Begjæringen skal inneholde opplysninger om vedkommende persons statsborgerforhold, hans oppholdssted her i riket dersom det er kjent, og om arten av og tiden og stedet for den straffbare handling. Signalement skal om mulig oppgis. Med begjæringen skal videre følge avskrift av de straffebestemmelser som anses å ramme handlingen. Er det uforholdsmessig vanskelig å skaffe avskrift, kan en redegjøring for vedkommende straffebestemmelser tre isteden. Ved begjæring om utlevering til rettsforfølgning skal vedlegges original eller kopi av pågripelsesbeslutning eller annen beslutning som er utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning og som forutsetter at det er skjellig grunn til mistanke mot vedkommende for den straffbare handling. Ved begjæring om utlevering til fullbyrding av dom skal den fellende dom vedlegges i original eller kopi. Når ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat, skal det i tilfelle vedlegges slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham.

En anmodning om utlevering skal normalt sendes via diplomatiske kanaler. Forespørselen må inneholde informasjon om personen, den straffbare handlingen og hvilke lovbestemmelser som er brutt. Det kreves dokumentasjon i form av arrestordre eller dom.AI

Endret 12. juni 2026

Endringshistorikk (2)

12. juni 2026Endringslov til utleveringsloven
15. juni 2001Lov om gjennomføring av Roma-vedtektene

Noter (1)

EndringEndret ved lov 12 juni 2026 nr. 30 (i kraft 12 juni 2026 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1056).

omtalt i 1 kilde →referert av 1 →

§ 14

Finner departementet på grunnlag av begjæringen og de opplysninger som fulgte denne, straks å burde avslå begjæringen, gjøres dette. Blir begjæringen ikke avslått etter første ledd, sendes saken til påtalemyndigheten, som uten opphold skal sette i verk den nødvendige undersøkelse. Når ikke annet er bestemt i denne lov, kommer reglene i straffeprosessloven til anvendelse.

Departementet kan avslå en begjæring om utlevering med en gang dersom opplysningene tilsier det. Hvis den ikke avslås, sendes saken til påtalemyndigheten for nødvendige undersøkelser. Straffeprosessloven gjelder i tillegg med mindre annet er bestemt.AI

Endret 15. juni 2001

referert av 1 →

§ 15

Til fremme av undersøkelsen og for å sikre utlevering kan de tvangsmidler som er nevnt i straffeprosessloven kapitler 14, 15, 15 a, 16, 16 a, 16 b og 16 d, samt båndlegging etter politiloven § 17 g, anvendes i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket. Ved avgjørelsen av om vilkårene for å anvende tvangsmidler er til stede, kan den rettsavgjørelse som følger med begjæringen om utlevering, legges til grunn uten ytterligere prøving av bevisene for vedkommende persons skyld. Når retten ikke bestemmer annet, skal dens beslutning om å anvende tvangsmiddel gjelde til begjæringen om utlevering er avgjort, og utlevering i tilfelle satt i verk, jfr. dog § 19 nr. 2. Den som er begjært utlevert, skal likevel ha rett til å få prøvet slik beslutning på nytt når det er gått mer enn 3 uker siden beslutningen ble truffet eller sist prøvet.

I saker om utlevering kan politiet bruke tvangsmidler på samme måte som i vanlige straffesaker. Retten kan legge utenlandske dommer til grunn når de avgjør om tvangsmidler skal brukes. Beslutningen gjelder normalt til utleveringen er avgjort eller gjennomført.AI

Endret 19. juni 2026

Endringshistorikk (3)

19. juni 2026Endringslov til straffeprosessloven mv.
21. juni 2019Endringslov til straffeloven mv.
15. juni 2001Lov om gjennomføring av Roma-vedtektene

Noter (1)

EndringEndret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 28 juni 2002 nr. 54, 21 juni 2019 nr. 50 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 779). Endres ved lov 19 juni 2026 nr. 49 (i kraft 1 okt 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1135).

Se ogsåUtleveringsloven § 19 Politiloven § 17 gomtalt i 3 kilder →referert av 2 →

§ 16

Når det settes i verk undersøkelse etter § 14, skal det oppnevnes offentlig forsvarer for den som er begjært utlevert, med mindre denne selv velger en forsvarer. For øvrig får reglene i straffeprosessloven § 100 første ledd tilsvarende anvendelse. Straffeprosessloven § 186 første ledd gjelder tilsvarende. Godtgjørelse til offentlig forsvarer etter denne lov betales av statskassen etter de bestemmelser som gjelder for betaling til offentlig forsvarer etter straffeprosessloven § 107. Også andre sakskostnader dekkes av statskassen. For innstevning av vitner gjelder likevel reglene i straffeprosessloven § 275 femte ledd tilsvarende. Retten kan i særlige tilfelle bestemme at sakskostnader som nevnt skal erstattes av den som er begjært utlevert.

Personer som er begjært utlevert skal ha en offentlig forsvarer, med mindre de velger en selv. Statskassen betaler normalt for forsvarer og andre sakskostnader, men retten kan i spesielle tilfeller bestemme at personen selv må betale.AI

Endret 15. juni 2001

Noter (1)

EndringEndret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 25 juni 2004 nr. 52.

Se ogsåUtleveringsloven § 14 Straffeprosessloven § 100 Straffeprosessloven § 186 Straffeprosessloven § 107referert av 3 →

§ 17

Tingretten avgjør ved kjennelse om vilkårene for utlevering etter denne lov og mulig overenskomst med fremmed stat er til stede. Om adgangen til å føre forhandlingene for retten for stengte dører gjelder reglene for hovedforhandling i straffesaker tilsvarende. Kjennelse kan avsis straks når den som er begjært utlevert, i rettsmøte samtykker i utlevering. Ellers avsis kjennelse når påtalemyndighetens undersøkelse er avsluttet. Retten kan dog beslutte at det skal innhentes nye bevis, og at behandlingen skal utsettes. Kjennelsen kan ankes i samsvar med reglene i straffeprosessloven kapittel 26. Fristen for å anke kjennelsen er 3 dager. Anke har alltid oppsettende virkning.

Tingretten avgjør om en person kan utleveres til en annen stat. Hvis personen samtykker, kan avgjørelsen tas straks. En slik beslutning kan ankes innen 3 dager, og anken utsetter utleveringen.AI

Endret 21. juni 2019

Noter (1)

EndringEndret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 30 aug 2002 nr. 67 (ikr. 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88, endring endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3).

omtalt i 2 kilder →referert av 3 →

§ 17a

Hvis den som begjæres utlevert av en stat som deltar i Schengensamarbeidet har samtykket i utlevering og samtykket ikke senere er kalt tilbake, kan utleveringsbegjæringen behandles og avgjøres av den stedlige statsadvokat. Utlevering skal skje hvis vilkårene i loven er oppfylt og det ikke foreligger forhold som tilsier at begjæringen bør avslås. Finner statsadvokaten at begjæringen må avslås, eller det er tvil om utleveringsbegjæringen skal etterkommes, eller det foreligger konkurrerende begjæringer om utlevering, skal saken sendes via Riksadvokaten til departementet for avgjørelse. Hvis den som har avgitt samtykke som nevnt i nr. 1, har erklært at den anmodende stat kan sette i verk straffeforfølgning eller fullbyrde straff for en annen straffbar handling enn den utleveringsbegjæringen gjelder, kan en slik erklæring bare kalles tilbake hvis samtykke som nevnt i nr. 1 kalles tilbake. Samtykke som nevnt i nr. 1 og erklæring som nevnt i nr. 2 skal avgis skriftlig i rettsmøte. Det skal i rettsmøtet orienteres om virkningen av samtykket. Dersom samtykket kalles tilbake, skal saken oversendes tingretten for behandling etter de ordinære regler om behandling av utleveringssaker i dette kapittel.

Hvis en person samtykker i å bli utlevert til et Schengen-land, kan statsadvokaten avgjøre saken. Dersom personen trekker samtykket tilbake, eller det er tvil om utleveringen, må saken behandles av andre instanser eller domstolen.AI

Noter (1)

EndringTilføyd ved lov 16 juli 1999 nr. 67 (ikr. 25 mars 2001 iflg. res. 21 des 2000 nr. 1348), endret ved lov 30 aug 2002 nr. 67 (ikr. 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938).

§ 18

Påtalemyndigheten skal sende saken til departementet straks saken er rettskraftig avgjort. Er det rettskraftig avgjort at vilkårene for utlevering ikke er oppfylt, skal departementet avslå utleveringsbegjæringen og underrette utenlandsk myndighet om avgjørelsen. Er det rettskraftig avgjort at vilkårene for utlevering er oppfylt, skal departementet snarest mulig avgjøre om utlevering skal skje. Departementet skal vurdere om utleveringen skal utsettes eller gjøres midlertidig etter § 11, sette nødvendige vilkår for utleveringen etter § 12 og vurdere hvilken utleveringsbegjæring som skal etterkommes ved konkurrerende begjæringer. Departementet skal videre vurdere andre forhold som retten ikke har vurdert. I tilfelle som nevnt i § 11 andre ledd skal departementet innhente uttalelse fra kriminalomsorgen før avgjørelse treffes. I forbindelse med utlevering kan det bestemmes at gjenstander som er beslaglagt under saken, skal overgis til myndigheten som har begjært utleveringen, likevel med de forbehold som det finnes grunn til å stille for å beskytte tredjemanns rett. Departementets vedtak kan ikke påklages.

Når en utleveringssak er rettskraftig avgjort, avgjør departementet om utlevering skal skje. Hvis vilkårene ikke er oppfylt, avslås forespørselen. Departementets endelige vedtak kan ikke påklages.AI

Endret 23. juni 2026 · i kraft 1. juli 2026

Noter (1)

EndringEndret ved lover 19 sep 2008 nr. 77 (ikr. 19 sep 2008 iflg. res. 19 sep 2008 nr. 1037), 23 juni 2026 nr. 72 (i kraft 1 juli 2026).

Se ogsåUtleveringsloven § 11 Utleveringsloven § 12omtalt i 2 kilder →

§ 19

Når endelig vedtak om utlevering foreligger, skal den settes i verk så snart råd er. Er vedkommende ikke på forhånd fengslet, kan han pågripes og settes i varetektsfengsel etter reglene i straffeprosessloven §§ 175 flg. eller underkastes forholdsregler som nevnt i straffeprosessloven § 188 inntil utleveringen kan settes i verk. Beslutning om bruk av tvangsmiddel skal dog ikke gjelde for lengre tid enn 4 uker fra endelig vedtak om utlevering er truffet. Etter begjæring fra departementet kan retten, når særlige grunner foreligger, beslutte at tvangsmidler skal nyttes en bestemt tid utover den fastsatte frist. Kjennelse om bruk av tvangsmidler kan ankes etter straffeprosessloven kapittel 26.

Når det er fattet et endelig vedtak om utlevering, skal dette gjennomføres så raskt som mulig. Personen kan pågripes eller holdes i varetekt frem til utleveringen skjer.AI

Noter (1)

EndringEndret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88, endring endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3).

Se ogsåStraffeprosessloven § 175 Straffeprosessloven § 188referert av 1 →

Kapittel III. Andre bestemmelser i samband med utlevering.

§ 20

Når en person i fremmed stat er siktet, tiltalt eller domfelt for en straffbar handling som kan begrunne utlevering etter denne lov, kan tvangsmidler etter straffeprosessloven kapitler 14, 15, 15 a, 16, 16 a, 16 b og 16 d, samt båndlegging etter politiloven § 17 g, anvendes overfor ham i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket, såframt kompetent myndighet i den fremmede stat ber om det før utleveringsbegjæring er framsatt. Det samme gjelder når vedkommende i den fremmede stat er etterlyst for lovbruddet. Om oppnevning av forsvarer gjelder straffeprosessloven §§ 96 flg. tilsvarende. Rettens kjennelse om bruk av tvangsmidler kan ankes etter reglene i straffeprosessloven kapittel 26. Straffeprosessloven § 186 første ledd gjelder tilsvarende. Om beslutning om bruk av tvangsmidler etter første ledd skal det uten opphold gis underretning til departementet. Departementet kan bestemme at bruken av tvangsmidler skal opphøre dersom det antar at det ikke er grunn til utlevering. Dersom slik beslutning ikke treffes uten opphold, skal departementet straks sørge for at den fremmede stat blir underrettet om beslutningen om bruk av tvangsmiddel, og om at beslutningen vil bli opphevd dersom begjæring om utlevering ikke mottas så snart som mulig. Er begjæring om utlevering ikke mottatt innen 4 uker etter at underretning ble sendt, kan tvangsmiddel ikke lenger nyttes. I særlige tilfelle kan retten forlenge denne frist.

Personer som er siktet eller etterlyst for straffbare handlinger i utlandet, kan bli utsatt for tvangsmidler i Norge dersom utlandet ber om det. Departementet kan stoppe dette dersom det ikke er grunn til utlevering.AI

Endret 19. juni 2026

Endringshistorikk (3)

19. juni 2026Endringslov til straffeprosessloven mv.
21. juni 2019Endringslov til straffeloven mv.
15. juni 2001Lov om gjennomføring av Roma-vedtektene

Noter (1)

EndringEndret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 28 juni 2002 nr. 54, 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88, endring endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3), 21 juni 2019 nr. 50 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 779). Endres ved lov 19 juni 2026 nr. 49 (i kraft 1 okt 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1135).

Se ogsåStraffeprosessloven § 96 Straffeprosessloven § 186 Politiloven § 17 gomtalt i 3 kilder →referert av 4 →

§ 21

Departementet kan på begjæring samtykke i at den som er utlevert etter denne lov, settes under rettsforfølgning eller at straff fullbyrdes mot ham for en annen før utleveringen begått straffbar handling enn den han er utlevert for. Det samme gjelder samtykke til at han blir utlevert videre til en tredje stat for noen straffbar handling begått før utleveringen herfra. Samtykke kan bare gis når handlingen kunne ha begrunnet utlevering etter denne lov. Dette spørsmål avgjøres ved kjennelse av den tingrett som tidligere har truffet avgjørelse i saken. Dersom saken tidligere ikke har vært prøvd for retten, skal den tingretten hvor den ettersøkte sist oppholdt seg, avgjøre spørsmålet. Bestemmelsene i § 16 og § 17 tredje ledd gjelder tilsvarende. Begjæringen skal inneholde opplysning om arten av og tiden og stedet for den straffbare handling samt opplysning om de straffebestemmelser som anses anvendelige på handlingen. Departementet kan på begjæring også gi slikt samtykke som nevnt i § 12 første ledd bokstav c, men bare når det anses ubetenkelig.

Departementet kan gi samtykke til at en utlevert person blir straffet for andre lovbrudd enn det utleveringen gjaldt, eller utlevert videre til en annen stat. Dette krever at handlingen kunne ha ført til utlevering etter loven, og saken må avgjøres av tingretten.AI

Noter (1)

EndringEndret ved lover 30 aug 2002 nr. 67 (ikr. 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 20 jan 2012 nr. 4 (ikr. 16 okt 2012 iflg. res. 21 sep 2012 nr. 895).

Se ogsåUtleveringsloven § 16 Utleveringsloven § 17 Utleveringsloven § 12referert av 1 →

§ 22

Departementet kan samtykke i at en person som utleveres fra en fremmed stat til en annen fremmed stat, føres over norsk statsområde, såframt ikke bestemmelsene i § 2 eller §§ 4-6 ville være til hinder for at det skjedde utlevering fra Norge til vedkommende fremmede stat for handlingen.

Departementet kan tillate at en person som utleveres fra ett fremmed land til et annet, fraktes gjennom Norge. Dette er mulig så lenge norske regler for utlevering til det aktuelle landet ikke ville hindret utleveringen.AI

Noter (1)

EndringEndret ved lov 20 jan 2012 nr. 4 (ikr. 16 okt 2012 iflg. res. 21 sep 2012 nr. 895).

Se ogsåUtleveringsloven § 2

Kapittel IV. Utlevering til Norge.

§ 23

Når påtalemyndigheten finner at det bør settes fram begjæring til en fremmed stat om utlevering av en person som her i riket er siktet, tiltalt eller domfelt for en straffbar handling, anmoder den departementet om å sørge for dette, når ikke annen framgangsmåte er avtalt med vedkommende stat. Departementet prøver i enhver henseende om anmodningen bør etterkommes. Begjæring om utlevering settes i tilfelle fram på diplomatisk veg eller på annen måte som godtas av vedkommende stat.

Påtalemyndigheten kan be departementet om å be en annen stat utlevere en person som er siktet, tiltalt eller domfelt for en straffbar handling i Norge. Departementet vurderer om forespørselen skal følges, og utleveringen kan skje diplomatisk eller på andre godkjente måter.AI

Kapittel V. Annen rettshjelp.

§ 23 a

En begjæring om rettslig bistand fra utenlandsk myndighet i forbindelse med straffesak i fremmed stat som er fremsatt overfor departementet eller i samsvar med overenskomst med vedkommende stat, skal så vidt mulig etterkommes. Begjæringen skal avslås dersom gjennomføringen ville krenke Norges suverenitet, medføre fare for rikets sikkerhet eller stride mot rettsordenen eller andre vesentlige interesser. Begjæringen kan også avslås dersom a) den gjelder en handling som etter bestemmelsene i §§ 4 og 5 ikke kan begrunne utlevering, b) den fullbyrdende myndighet har kjennskap til at det i Norge eller i en stat som er tilknyttet Schengen-samarbeidet eller Den europeiske union er avsagt dom eller foreligger annen avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning for det forhold begjæringen gjelder, c) det foreligger tungtveiende grunner for at begjæringen ikke bør etterkommes, Tredje ledd bokstav a gjelder ikke anmodning fra en stat som er tilsluttet Schengen-samarbeidet eller Den europeiske union. Det er ikke til hinder for gjennomføringen av anmodningen at handlingen som anmodningen gjelder, ikke er straffbar etter norsk rett. Dette gjelder likevel ikke anmodninger som involverer bruk av tvangsmidler, jf. § 24 tredje ledd.

Noter (1)

EndringTilføyd ved lov 22 juni 2012 nr. 52 (ikr. 1 jan 2013 iflg. res. 14 des 2012 nr. 1208).

Se ogsåUtleveringsloven § 4 Utleveringsloven § 5 Utleveringsloven § 24 første leddreferert av 2 →

§ 23 b

Påtalemyndigheten kan beslutte å fremme anmodning til utenlandsk myndighet om bistand til bevisopptak. Slik anmodning sendes via Justisdepartementet, hvis ikke annet er bestemt ved overenskomst med fremmed stat. Kongen kan gi nærmere forskrifter om rettsanmodninger etter denne bestemmelsen.

Noter (1)

EndringTilføyd ved lov 22 juni 2012 nr. 52 (ikr. 1 jan 2013 iflg. res. 14 des 2012 nr. 1208).

referert av 2 →

§ 23 c

En anmodning om rettslig bistand fra Den europeiske påtalemyndighet skal behandles på tilsvarende måte som anmodninger fra stater i Den europeiske union.

Noter (1)

EndringTilføyd ved lov 12 juni 2026 nr. 30 (i kraft 12 juni 2026 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1056).

§ 24

Til bruk for straffesak i fremmed stat kan det på begjæring bestemmes at tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven kapitler 15, 15 a, 16, 16 a, 16 b, 16 d og 17, skal kunne anvendes på samme måte som i saker om lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket. Båndlegging etter politiloven § 17 g kan også bestemmes anvendt til bruk i sak i fremmed stat når saken har sin bakgrunn i regler som oppfyller tilsvarende folkerettslige forpliktelser som båndleggingsreglene. Det kan også ellers bestemmes at ting som kan beslaglegges eller inndras i medhold av straffeprosessloven kapittel 16, skal overføres til fremmed stat for det formål at tingen skal tilbakeleveres til rette eier. Tilsvarende kan det bestemmes at det skal gis avkall på ting som er midlertidig overlevert fremmed stat. Begjæringen framsettes overfor departementet, med mindre annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat. Begjæringen skal inneholde opplysninger om arten av og tiden og stedet for den straffbare handling. Hvis ikke annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat, kan begjæringen bare etterkommes dersom det godtgjøres at det foreligger beslutning om bruk av tvangsmidler, utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning. Begjæringen kan ikke etterkommes dersom den handling forfølgningen gjelder, eller en tilsvarende handling, ikke er straffbar etter norsk lov, eller dersom den etter bestemmelsene i §§ 4-6 ikke kan begrunne utlevering. Første punktum, andre alternativ gjelder ikke for stater tilsluttet Schengensamarbeidet eller Den europeiske union. Ved begjæring fra Danmark, Finland, Island eller Sverige gjelder heller ikke første punktum første alternativ. Departementet kan straks avslå begjæringen dersom den ikke fyller vilkårene i annet ledd, eller det klart framgår at den ikke vil bli etterkommet. Blir begjæringen ikke avslått etter denne bestemmelse, sendes saken til påtalemyndigheten. Når retten prøver om det er rettslig adgang til bruk av tvangsmidler, prøver den også om vilkårene etter denne paragraf er til stede. Reglene i § 17 tredje ledd gjelder tilsvarende. I samband med overenskomst som nevnt i annet ledds første punktum kan det dog bestemmes at saken skal avgjøres av annen myndighet enn departementet. Er det sannsynlig at person som oppholder seg i Norge og som ikke er siktet under forfølgningen, er berettiget til beslaglagt gjenstand, skal overlevering av denne til det annet lands myndighet skje på vilkår av at den uten kostnad leveres tilbake når forfølgningen er slutt.

Noter (1)

EndringEndret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 11 juni 1999 nr. 39 (ikr. 1 juli 1999 iflg. res. 11 juni 1999 nr. 663), 16 juli 1999 nr. 67 (ikr. 25 mars 2001 iflg. res. 21 des 2000 nr. 1348), 28 juni 2002 nr. 54, 30 juni 2006 nr. 49, 20 jan 2012 nr. 4 (ikr. 16 okt 2012 iflg. res. 21 sep 2012 nr. 895), 22 juni 2012 nr. 52 (ikr. 1 jan 2013 iflg. res. 14 des 2012 nr. 1208), 21 juni 2019 nr. 50 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 779). Endres ved lov 19 juni 2026 nr. 49 (i kraft 1 okt 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1135).

Se ogsåUtleveringsloven § 17 Politiloven § 17 greferert av 4 →

§ 24 a

Til bruk for straffesak i fremmed stat kan utenlandsk domstol eller annen myndighet som er kompetent etter vedkommende lands lovgivning, på begjæring avhøre vitner og sakkyndige som befinner seg i Norge ved fjernavhør. Begjæringen fremsettes overfor departementet, med mindre annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat. Fjernavhør etter denne bestemmelsen gjennomføres ved norsk domstol. Innkallelse av den som skal avgi forklaring skjer etter reglene i straffeprosessloven. For plikten til å møte som vitne eller sakkyndig gjelder straffeprosessloven §§ 108, 109 og 143 tredje ledd tilsvarende. Tredje punktum gjelder ikke for fjernavhør ved hjelp av telefon. Avhøret kan gjennomføres i henhold til lovgivningen i den stat som har fremsatt begjæringen, så lenge en slik fremgangsmåte ikke er forbudt etter norsk rett. En dommer skal være til stede under hele avhøret og føre kontroll med utspørringen. For vitnet og den sakkyndiges adgang og plikt til å forklare seg mv. gjelder bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 10 og 11 tilsvarende så langt de passer. Den som avhøres kan også nekte å avgi forklaring i den utstrekning dette følger av den anmodende stats lovgivning. Fjernavhør ved hjelp av telefon kan bare skje dersom vitnet eller den sakkyndige samtykker. For straffansvar for uriktig forklaring gjelder straffeloven § 221 tilsvarende. Kongen kan gi forskrifter om fjernavhør etter denne bestemmelsen, herunder regler om blant annet føring av referat, bruk av tolk og dommerens kontroll med avhøret mv.

Noter (1)

EndringTilføyd ved lov 22 juni 2012 nr. 52 (ikr. 1 jan 2013 iflg. res. 14 des 2012 nr. 1208), endret ved lov 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeprosessloven § 108 Straffeprosessloven § 109 Straffeprosessloven § 143 Straffeloven § 221referert av 1 →

§ 25

Til bruk for straffesak her i landet eller i fremmed stat kan det bestemmes at en person som her i landet er frihetsberøvet på grunn av straffbar handling, skal midlertidig overføres til en fremmed stat for å avhøres som vitne eller fremstilles til konfrontasjon. Overføring som nevnt i første punktum, kan også skje med vedkommendes samtykke for å bistå ved andre etterforskningsskritt, eller skje i forbindelse med fornyet prøving av dom. Begjæring om overføring etter nr. 1 fremsendes via departementet med mindre annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat. Begjæringen skal inneholde opplysninger om arten av den straffbare handling. Begjæring om midlertidig overføring til bruk for straffesak i fremmed stat skal ikke etterkommes dersom den handling forfølgningen gjelder eller en tilsvarende handling, ikke er straffbar etter norsk lov, eller dersom den etter bestemmelsene i §§ 4 til 6 ikke kan begrunne utlevering. Overføring til fremmed stat skal ikke skje dersom vedkommendes nærvær er nødvendig her i riket av hensyn til en straffesak, eller dersom andre sterke grunner taler mot overføring. Det skal særlig tas hensyn til om overføringen er egnet til å forlenge den tid han ville være berøvet friheten. Første punktum gjelder ikke for begjæringer fra Danmark, Finland, Island eller Sverige. Dersom vedkommende ikke samtykker i overføring etter nr. 1 første punktum, avgjør retten ved kjennelse om det er lovlig adgang til overføring. Er vedkommende under strafforfølgning her i riket, hører saken inn under den domstol som behandler straffesaken. Reglene i § 17 tredje ledd gjelder tilsvarende. Dersom vedkommende overfor påtalemyndigheten eller kriminalomsorgen skriftlig samtykker til midlertidig overføring, avgjør den stedlige statsadvokat om overføring skal skje. Før det treffes avgjørelse om overføring til utlandet, skal det innhentes uttalelse fra fengsels- eller anstaltmyndigheten såframt vedkommende soner straff eller er anbrakt i anstalt. Overføring kan bare skje på vilkår av at vedkommende person sendes tilbake så snart som mulig, eventuelt innen nærmere fastsatt frist, og at han under oppholdet i den fremmede stat ikke blir satt under rettsforfølgning, straffet eller utlevert for handling han har begått før overføringen.

Noter (1)

EndringEndret ved lover 30 aug 2002 nr. 67 (ikr. 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 4 juli 2003 nr. 78, 20 jan 2012 nr. 4 (ikr. 16 okt 2012 iflg. res. 21 sep 2012 nr. 895), 22 juni 2012 nr. 52 (ikr. 1 jan 2013 iflg. res. 14 des 2012 nr. 1208).

Se ogsåUtleveringsloven § 4 Utleveringsloven § 6 Utleveringsloven § 17referert av 1 →

§ 25 a

En person som i utlandet er berøvet friheten på grunn av straffbar handling, kan overføres midlertidig til Norge for å avhøres som vitne eller bistå ved andre etterforskningsskritt. Det samme gjelder ved fornyet prøving av dom. Begjæring om overføring etter nr. 1 fremsettes av påtalemyndigheten og sendes via departementet med mindre annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat. Personen som overføres skal holdes i fengslig forvaring, med mindre vedkommende utenlandske myndighet anmoder om at fengslingen skal opphøre. Det er et vilkår for fengsling at det godtgjøres å foreligge beslutning om bruk av fengslig forvaring i samsvar med vedkommende stats lovgivning. Lov 20. januar 2012 nr. 4 om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre § 13 tredje ledd første og annet punktum gjelder tilsvarende. Personen som er overført skal under oppholdet her i riket ikke bli satt under rettsforfølgning, straffet eller utlevert for handling han har begått før overføringen. Vedkommende skal tilbakeføres til den fremmede stat så snart som mulig eller innen en nærmere fastsatt frist.

Noter (1)

EndringTilføyd ved lov 22 juni 2012 nr. 52 (ikr. 1 jan 2013 iflg. res. 14 des 2012 nr. 1208).

Se ogsåUtleveringsloven § 13

Kapittel VI. Overenskomst med fremmed stat. Forholdet mellom de nordiske land.

§ 26

Kongen kan inngå overenskomst med fremmed stat om plikt til utlevering og annen rettshjelp i straffesaker på bestemte vilkår, som ikke må stride mot denne lov. Uten hensyn til denne lov kan utlevering skje og annen rettshjelp i straffesaker ytes i det omfang Norge har plikt til det etter overenskomst med fremmed stat inngått før loven trådte i kraft. Utlevering og annen hjelp i straffesaker kan skje etter denne lov, selv om det ikke foreligger forpliktelse til dette etter traktat som Norge har inngått med vedkommende fremmed stat om spørsmålet.

Kongen kan avtale med andre land om utlevering og rettshjelp i straffesaker, så lenge avtalene ikke bryter med loven. Tidligere avtaler gjelder fortsatt, og utlevering kan skje selv om det ikke finnes en spesifikk avtale med det aktuelle landet.AI

§ 27

Bestemmelsene om utlevering i kapitlene I, II og IV og bestemmelsene i samband med utlevering i kap. III gjelder ikke i forhold til Danmark, Finland, Island og Sverige.

Reglene om utlevering i utleveringsloven gjelder ikke for Danmark, Finland, Island og Sverige.AI

Kapittel VII. Ikrafttredelsesbestemmelser. Endringer i annen lovgivning m.m.

§ 28

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan gi nærmere bestemmelser til gjennomføring av loven. Fra lovens ikrafttreden oppheves – – –.

Loven begynner å gjelde fra det tidspunktet Kongen bestemmer. Kongen kan også fastsette nærmere regler for hvordan loven skal gjennomføres, og visse tidligere regler oppheves når loven trer i kraft.AI

Noter (1)

Note 1Fra 1 aug 1975 iflg. res. 13 juni 1975.

1 forskrift →

§ 29

– – –

Denne bestemmelsen omhandler når utleveringsloven begynner å gjelde og hvilke endringer den medfører for andre lover.AI

Vanlige spørsmål

✨ AI-generert

Forenklede forklaringer laget med AI og kontrollert automatisk — les alltid selve lovteksten.

Kan en person som er siktet i utlandet utleveres fra Norge?

Personer som er siktet, tiltalt eller domfelt for straffbare handlinger i utlandet, kan utleveres fra Norge. For visse land gjelder arrestordreloven i stedet.

Åpne § 1

Kan en norsk statsborger utleveres til et annet land?

Norske statsborgere kan ikke utleveres til en annen stat.

Åpne § 2

Hvor lang fengselsstraff må en handling kunne gi for at utlevering er mulig?

Åpne § 3

Kan man utleveres for militære lovbrudd?

Åpne § 4

Kan man utleveres for et politisk lovbrudd?

Åpne § 5

Kan man nekte utlevering hvis det er fare for forfølgelse?

En person kan ikke utleveres til en annen stat dersom det er alvorlig fare for forfølgelse. Dette gjelder hvis forfølgelsen skyldes rase, religion, nasjonalitet eller politiske forhold.

Åpne § 6

Kan man nekte utlevering av humanitære grunner?

En person kan ikke utleveres til en annen stat dersom det strider mot grunnleggende humanitære hensyn. Dette gjelder særlig hvis det skyldes personens alder, helse eller andre personlige forhold.

Åpne § 7

Kan man utleveres hvis saken er foreldet?

Åpne § 9

Endringshistorikk

Følg endringer (RSS)

Hver oppføring er en kunngjøring i Norsk Lovtidend som endret denne loven.

2026
- 23. juni 2026i kraft 1. juli 2026Endringslov til utleveringsloven1 §§ endret: § 18Justis- og beredskapsdepartementet
- 19. juni 2026Endringslov til straffeprosessloven mv.2 §§ endret: § 15, § 20Justis- og beredskapsdepartementet
- 12. juni 2026Endringslov til utleveringsloven3 §§ endret: § 3, § 9, § 13Justis- og beredskapsdepartementet
2019
- 21. juni 2019Endringslov til straffeloven mv.5 §§ endret: § 4, § 5, § 15, § 17, § 20Justis- og beredskapsdepartementet
2001
- 15. juni 2001Lov om gjennomføring av Roma-vedtektene17 §§ endretJustis- og politidepartementet