Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes om en sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge

Utgangspunktet for forslaget er samene som urfolk i Norge og deres forhold til norske myndigheter i fortid og virkningshistorien av politikken overfor samene. Imidlertid vil forslaget også omfatte kvenene, som siden 1999 har hatt status som nasjonal minoritet i Norge. Regjeringen ga i 2005 anerkjennelse av kvensk som språk i Norge. I den norske politikken delte nemlig samene og kvenene langt på vei en felles skjebne. De aller fleste vedtak og instrukser fra midten av 1800-tallet til mellomkrigstida var felles for samene og kvenene, både fordi de mange steder delte bosettingsområder og fordi begge ble oppfattet som «grenseminoriteter» som kunne utgjøre en trussel mot byggingen av den unge norske nasjonalstaten i periferiområdene av riket. Samtidig ble det i noen grad skilt mellom gruppene i politikken ved at ideen fra opplysningstida om samene som urfolk med nedarvede rettigheter overlevde, og ved at kvenene ble oppfattet som innvandrere, og, i større grad enn samene, som potensiell trussel for nasjonsbyggingen i grenseområdene. Men langt på vei ble politikken med de ulike tiltak felles for begge grupper.

Kunnskapssituasjonen i dag kan forenklet beskrives slik: 1. Det foreligger mye forskningsbasert kunnskap om samisk og kvensk historie og også om urfolks- og minoritetshistorien, med særlig vekt på ideologiske holdninger og brytninger og myndighetenes politikk overfor folkegruppene. Et samlebegrep for denne politikken har vært «fornorskning», som i utgangspunktet var en skole- og språkpolitikk, men etter hvert kom til å omfatte stadig flere samfunnsområder. 2. Selv om noe er gjort og det finnes et omfattende minnemateriale, foreligger det lite publisert om virkningshistorien, dvs. den effekt myndighetspolitikken fikk på kort og lengre sikt og likeså den betydning opposisjon og «etnopolitisk» organisering fikk. 3. Endelig foreligger ingen samlet og sammenfattende framstilling av politikken overfor samene og kvenene og politikkens virkningshistorie.

Det er en viktig oppgave å få avklaringer omkring historiske hendelser og strukturer som fremdeles påvirker samer og kvener negativt. Det har da også framkommet en rekke krav om en slik avklaring både fra kvensk og samisk hold, og fra Sametinget. Fra begge hold er kravet formulert med betegnelsen «sannhetskommisjon», som også dette forslaget vil bruke, i tråd med den etablerte bruken siden 1970-tallet i en rekke undersøkelser nettopp om de historiske og samtidige forhold mellom myndigheter og urfolk/minoriteter.

En fullgod forsoning kan vanskelig skje før sannheten er etablert og dokumentert så langt det lar seg gjøre, og før både myndigheter og allmennhet tar inn over seg det som har skjedd og de konsekvenser tidligere politikk har hatt for generasjoner etter. Dette må til før fortida aksepteres og beklages.

Som eksempel på sannhetskommisjoner som kan tjene som modell for den kommisjon som her foreslås, vil forslagsstillerne trekke fram den canadiske sannhetskommisjonen, selv om den hadde et mer avgrenset mandat, nemlig internatskolene, og selv om forholdene i Canada og Norge – tross sammenfallende trekk – var ganske forskjellige.

I Norge er det også behov for sannhetsprosesser for forsoning. Sametinget har tatt initiativ til å igangsette en slik prosess. Det samme blir gjort av sametingene i Finland og Sverige. Det samiske folk lever med arven etter undertrykkelse og overgrep. For mange samer handler det om skam, om mangel på språk, om psykisk helse, om usynliggjøring og om tabuer. En viktig del av sannhetsarbeidet må være å avdekke de konsekvensene historien har i dag. Langt på vei gjelder dette også for kvenene.

Kvenene har aldri fått noen offentlig unnskyldning eller beklagelse fra norske myndigheters side. I noen grad har samene fått det. Den første var kong Haralds tale ved åpningen av Sametinget i 1997. Ved åpningen av Sametinget i 2005 unnskyldte han mistenkeliggjøringen av de samiske grenselosene i Tysfjord under krigen og anklagene mot dem om landssvik. To norske regjeringer har også kommet med unnskyldninger, som bl.a. resulterte i opprettelsen av et fond i 2000 som bl.a. skulle yte erstatning for den urett sider av fornorskningspolitikken medførte.

Det å snakke om sårene er nødvendig, og kanskje avgjørende for fremtidige generasjoner. De neste samiske og kvenske generasjonene skal leve med stolthet for hvem de er og den kulturen de kommer fra. Språkene skal blomstre, og folk skal leve side om side med respekt, aksept og toleranse for hverandres historie, behov og meninger. Det er en plikt, og et historisk ansvar for Norge å sørge for at dette blir mulig.

Det er tid for at Stortinget følger opp initiativet om en sannhetskommisjon. Forslagsstillerne ser det som naturlig at det er landets nasjonalforsamling, Stortinget, som tar oppgaven med å opprette en slik kommisjon. Stortinget er folkets representanter, Stortinget bærer ansvar på vegne av Norge og derfor bør Stortinget ta initiativ til en slik sannhetskommisjon.

Forslagsstillerne viser til Stortingets forretningsorden § 19:

«Stortinget kan nedsette en granskingskommisjon til å klarlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp.»

Det er avgjørende at en slik kommisjon har faglig tyngde, som også er anerkjent av Sametinget og av Norske Kveners Forbund, og at den får den tid og de ressurser som er nødvendig for å gjøre et fullgodt arbeid.

Stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes fremmet 20. desember 2016 følgende forslag:

«Stortinget ber presidentskapet gjøre de nødvendige forberedelser slik at Stortinget kan nedsette en granskingskommisjon som skal være en sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge.»

Som ledd i behandlingen av saken avholdt komiteen 15. mai 2017 en åpen høringVideoopptak fra høringen er tilgjengelig på Stortinget.no.

Følgende 29 instanser deltok i høringen:

Sametinget

Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter

Norsk-finsk forbund/Norjalais-suomalainen liitto

Samerådet

Saami parliament of Finland, culture board

Sametingets Eldreråd

Noereh

Troms fylkeskommune

Finnmark fylkeskommune

Kvænangen kommune

Kvalsund kommune

Norske Samers Riksforbund

Samisk kirkeråd

Arbeiderpartiets Sametingsgruppe

Nordkalottfolket på Sametinget

Norske Samers Riksforbunds sametingsgruppe

ÅaSG

Duoddara Rafe – Pitesamisk senter

Oslo Sámiid Searvi

Stiftelsen Saemin Sijte (sørsamisk kultursenter)

Samenes Naturressursforbund

Norske Reindriftssamers Landsforbund

Gåebrien sijte

Tana og Varanger museumssiida

Samisk museumslag

Høgskolen i Østfold

Kaare Vennerød

NetSam

I forbindelse med høringen mottok komiteen skriftlige innspill fra de fleste av høringsinstansene. Komiteen mottok i tillegg skriftlige innspill fra Nordland fylkeskommune, Den norske kirke, ved biskopen i Nord-Hålogaland, Utviklingssenter for sykehjemstjenester til den samiske befolkning samt noen privatpersoner.

Komiteen har i etterkant av høringen også fått skriftlig innspill fra lederen i Kvenlandsforbundet og fra enkelte privatpersoner.

Komiteen sendte 19. mai 2017 brev til kommunal- og moderniseringsministeren og ba om synspunkter på innholdet i et eventuelt mandat for en sannhetskommisjon.

Statsråden svarte i brev av 22. mai 2017.

Han viste i svarbrevet til at både samer og kvener/norskfinner i Norge i flere generasjoner har blitt utsatt for en aktiv og hard fornorskningspolitikk og at dette har hatt en rekke negative konsekvenser, både for forholdet mellom folkegruppene i Norge, for mange av de enkeltmenneskene som kjente fornorskningspolitikken på kroppen, og for Norges språk- og kulturarv.

Det fremgår av svarbrevet:

«Under den åpne høringen 15. mai i år ble det fortalt en rekke sterke historier om hvordan enkeltpersoner har opplevd fornorskningspolitikken – og virkningene av den – for seg selv, sine familier og for de gruppene de representerer. Jeg har stor respekt for de som står fram med sin historie, og gir oss innsikt i hvordan det oppleves. Det er fortellinger om sår som er vanskelige å lege, og om ettervirkninger i senere generasjoner.»

Statsråden viser også til at det finnes mye tilgjengelig kunnskap om fornorskningspolitikken.

Det fremgår:

«Dersom Stortinget konkluderer med å gå videre med forslag om en kommisjon eller tilsvarende, er det trolig ønskelig å ta inn behovet for informasjon i et eventuelt mandat. …

… Å få fram forskningsbasert kunnskap gjennom en kommisjon er komplekst, ressurskrevende og trolig svært tidkrevende. Det er også fare for at politikkfeltet for øvrig vil gå inn i en "vente og se"-fase mens arbeidet pågår. Dersom formålet er å få fram ny, forskningsbasert kunnskap, kan det å etablere ett eller noen få spissede forskningsprogram være et vel så egnet virkemiddel. Mulige forskningstemaer kan for eksempel være ettervirkningene av fornorskningspolitikken i dag, eller den nyere samiske historien.»

Om utformingen av et eventuelt mandat, skriver statsråden:

«Når det gjelder utforming av mandat for en eventuell kommisjon, vil jeg peke på behovet for å være relativt konkret. Skal kommisjonen gi en historisk framstilling som dekker flere hundre år? Eller skal fokus være på konkrete hendelser som nålevende samer og kvener/norskfinner har vært utsatt for? Det er også avgjørende at en eventuell kommisjon blir tilstrekkelig bredt sammensatt, slik at ulike syn kan få brytes i arbeidet.

Et konkret eksempel jeg vil peke på, er NOU 2004: 23 Barnehjem og spesialskoler under lupen – Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945–1980. Mandatet er beskrevet i kapittel 2 i utredningen, og det kan trolig gi ideer til utforming av mandatet for en granskning, dersom man velger å se spesifikt på internatskolene og det som fant sted av urett og overgrep der.»

Statsråden redegjorde også for forslag om en sannhetskommisjon i Sverige og Finland og skriver følgende:

«Etter det vi har fått opplyst, har Sametinget i Finland og den finske statsministeren konkludert, etter et møte 5. mai 2017, med at de skulle starte forhandlinger om prosess knyttet til en sannhetskommisjon. Det skjedde etter et initiativ fra Sametinget i Finland. Arbeidet er helt i startfasen, og det er ikke klart om det er regjeringen selv som skal nedsette kommisjonen, eller om de skal be om at parlamentet nedsetter en kommisjon. Arbeidet vil foregå i tett samarbeid med Sametinget i Finland.

I Sverige er det i gang et utredningsarbeid i regi av Sametinget i Sverige og diskrimineringsombudsmannen (DO), med involvering av ulike deler av det samiske samfunnet i Sverige. Det er ikke tatt noen beslutning om å opprette en kommisjon, og det har ikke kommet noen henvendelse til den svenske staten om saken, etter det vi kjenner til.»

Statsråden uttaler avslutningsvis at dersom det blir aktuelt å gå videre med forslaget om en kommisjon, vil det være naturlig å invitere Sametinget og representanter for kvenene/norskfinnene til konsultasjoner om et eventuelt mandat, og drøfting av sammensetningen av en eventuell kommisjon.

Som en oppfølging etter høringen 15. mai 2017 mottok komiteen 26. mai 2017 brev fra Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter ved direktør Petter Wille.

Når det gjelder situasjonen i Sverige, fremgår det:

«Vi har fått opplyst at Sametinget i Sverige, i mai 2014 fattet et enstemmig vedtak om å arbeide for å oppnevne en samisk sannhetskommisjon. I juni 2015 besluttet Sametinget og Diskrimineringsombudsmannen i Sverige (DO) å samarbeide om denne saken.»

Det fremgår videre at Sametinget i Sverige ønsker å gjøre et grundig forarbeid for blant annet å sikre forankring blant det samiske folk, herunder når det gjelder mandat og arbeidsformer, og at dette arbeidet vil fortsette utover høsten 2017.

Etter hva Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter har fått opplyst, har regjeringen i Sverige ennå ikke fått noen offisiell henvendelse fra Sametinget i saken og heller ikke uttalt seg i saken.

Heller ikke Riksdagen har fått noen formell henvendelse fra Sametinget.

Når det gjelder prosessen i Finland, fremgår det:

«Når det gjelder prosessen i Finland, har vi fått opplyst at et forslag om å opprette en sannhetskommisjon er fremmet av Sametinget. Forslaget går ut på at Sametinget, i samarbeid med diskrimineringsombudsmannen, foreslår oppnevnelse av en kommisjon. …

… I følge det opplyste, er forberedelsene helt i startfasen. Sametinget har foreslått at en kommisjon eller granskning bør undersøke behandling av samiske elever i internatskoler, og språkspørsmål, herunder det «å miste sitt morsmål».

Brevene følger som vedlegg til innstillingen.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Gunnar Bakke og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 8:30 S (2016–2017) fra representantene Kjersti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes om opprettelsen av en sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge.

Komiteen viser også til at det ble avholdt åpen høring om representantforslaget 15. mai 2017. Høringen viste at forslaget om å opprette en kommisjon har full oppslutning blant representantene fra alle de ulike samiske miljøene og fra Norske Kveners Forbund. De kommunene, fylkeskommunene og representanter fra Kirken som deltok i høringen, var av samme oppfatning. Troms, Nordland og Nord-Trøndelag fylkeskommuner har også fattet positive vedtak. Fylkesordføreren fra Finnmark ga sin støtte, og opplyste at Finnmark fylkesting ville behandle saken i juni. Forslaget fikk også støtte fra de fagmiljøene som deltok i høringen. Den eneste som under høringen uttalte at representantforslaget ikke ga grunnlag for en sannhetskommisjon, var forbundslederen i Norsk-Finsk Forbund.

Komiteen vil takke deltakerne for at de delte sine sterke historier og opplyste komiteen på en god måte om det mørke kapittelet i norsk historie som fornorskningspolitikken representerte for den samiske befolkningen og kvener/norskfinner.

Som det kom frem i komiteens høring, ble det allerede fra rundt midten av 1800-tallet satt i verk tiltak for å tvinge samene og kvenene/norskfinnene til å forlate sitt språk og kultur. Fornorskningspolitikken sto ved lag i mer enn hundre år, og gjaldt etter hvert de fleste samfunnssektorer som skole og språk, kirke, rettsvesen, helsevesen og jordbruk. Ett utslag var blant annet at det i 1902 ble vedtatt en lov hvor det ble gitt hjemmel til å nekte ikke-norsktalende personer kjøp av jord i Finnmark.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at hovedmålsettingen med å opprette en kommisjon må være at det etableres en felles forståelse av historien, slik forslagsstillerne blant annet peker på. Når det gjelder bakgrunnen for de negative tiltakene, bør det også drøftes hvorvidt fornorskningspolitikken hadde samme begrunnelse for begge gruppene – det vil si samer og kvener/finner, selv om innholdet i politikken ble den samme.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener også at det er viktig å få frem hvilke holdninger fornorskningspolitikken bidro til å skape i majoritetssamfunnet og blant samene og kvenene. Denne delen av arbeidet bør også omfatte dagens samfunn. Det må for eksempel forutsettes at fornorskningspolitikken hadde ulik effekt i de forskjellige geografiske områdene, noe som ventelig gjør at grupper og enkeltmennesker innen den samiske befolkningen har ulike erfaringer med fornorskningspolitikken, og der konsekvensene kan være forskjellige både i sin art og i sitt omfang.

Forslagsstillerne viser til at det i dag foreligger mye forskningsbasert kunnskap om samisk og kvensk historie, og om urfolks- og minoritetshistorien. Dette flertallet er enig i at det foreligger mye materiale om fornorskningspolitikken, og at dette i hovedsak bør legges til grunn for det arbeidet som planlegges i en kommisjon. Gjennom en grundig systematisering vil dette materialet i betydelig grad også kunne si noe om virkningshistorien, som det er særlig viktig å få en klarere fremstilling av.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at det er viktig for hele det norske samfunnet å få frem relevant og eventuelt ny kunnskap om dette kapitlet i vår historie, gjennom at det opprettes en kommisjon. Høringen avdekket også et behov mange samer og kvener har for å kunne fortelle sin historie og bli lyttet til. Det finnes mye kunnskap om fornorskningspolitikken, men mye av denne kunnskapen er lite kjent. Etter flertallets mening vil en kommisjon kunne endre på dette, og bidra til økt kunnskap i majoritetsbefolkningen. Felles kunnskap og felles forståelse av fornorskningspolitikken vil bidra til forsoning.

Flertallet mener at å opprette en kommisjon vil føre til at storsamfunnet i større grad blir kjent med fornorskningspolitikken, og hvor ødeleggende den har vært for mange som opplevde overgrep og urett. Økt kunnskap vil være et godt bidrag for å motvirke liknende hendelser i fremtiden.

Flertallet mener også at en grundig utredning av en parlamentarisk kommisjon vil gi autoritet til videre oppfølgende tiltak.

Flertallet er derfor enig med forslagsstillerne i at det er Stortinget som bør nedsette en kommisjon for å belyse dette vanskelige feltet. Det er imidlertid nødvendig å drøfte betegnelsen på en slik kommisjon. Dette ut fra en hovedmålsetting om at kommisjonen skal få frem en sammenfattende beskrivelse av de dypereliggende årsakene til at fornorskningen fant sted og hvilke konkrete tiltak som ble iverksatt i den forbindelse. Kommisjonsarbeidet må også beskrive og analysere de skadevirkningene som ble påført de kulturene og enkeltmenneskene som ble rammet, og skissere opplegg for å skape større likeverd i forhold til majoritetskulturen.

Komiteen viser til at det fra 1980-tallet fram til i dag er gjort et omfattende arbeid med å bygge samiske institusjoner og lovfeste samiske rettigheter til språk, undervisning og landområder.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at ulike regjeringer har vært meget bevisste på å følge opp Grunnloven § 108 (sameparagrafen) med et reelt innhold. Disse medlemmer erkjenner at det fortsatt gjenstår å få frem og formidle forskningsbasert kunnskap.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det er et betydelig økonomisk etterslep på for eksempel tilgang til samiske læremidler, finansiering av undervisningstimer i og på samisk i grunnskolen, satsing på lule- og sørsamisk språk osv.

Flertallet mener at det påligger Stortinget et ansvar for å finansiere ulike samiske tiltak på en tilfredsstillende måte med utgangspunkt i de forpliktelsene Norge har per i dag, da dette etter flertallets mening er noe som bør tas tak i umiddelbart. Gjennomføringen av et slikt opplegg vil bidra til en felles forståelse av en vanskelig fortid, noe som er det viktigste bidraget til forsoning og dermed rettferdighet. Det vil si at begrepet rettferdighetskommisjon er mer dekkende, gjennom at dagens politikere legger et solid, kunnskapsbasert og omforent fundament for fremtidig samliv mellom folkegruppene. Etter flertallets oppfatning er det å formulere et endelig mandat for kommisjonen en utfordrende oppgave. Når det gjelder konkretisering av tiltak, er det iallfall nødvendig at kommisjonen peker på de kulturelle etterslep for samisk og kvensk/norskfinsk kultur som fornorskningen skapte. Det er likeledes viktig at den skisserer opplegg for å skape større likeverd i forhold til majoritetskulturen. I den offentlige debatt om etableringen av en kommisjon, har det vært stor enighet om at samfunnet behøver mer kunnskap om fornorskningsperioden. Som en refleks av fornorskningspolitikken «forsvant» også kunnskapen om det langvarige samlivet mellom samer, kvener/norskfinner og nordmenn på et felles territorium, og at betydelige deler av staten Norge er etablert også på gamle samiske områder. Derfor er viktige formål for en rettferdighetskommisjon å bidra til at en slik kunnskap reetableres, og at man peker på tiltak som hever kunnskapsnivået om samer og kvener/norskfinner i skoleverket og i offentlig administrasjon, og at dette blir en del av folkeopplysningen i Norge.

Flertallet mener også at mandatet og sammensetningen av kommisjonen bør utarbeides i nært samarbeid med Sametinget og kvenske/norskfinske organisasjoner, noe også statsråden understreker i sitt brev til komiteen av 22. mai 2017. Brevet vedlegges denne innstillingen.

Flertallet vil på dette grunnlaget foreslå at Stortinget vedtar å gi presidentskapet i oppdrag å utarbeide forslag til mandat og sammensetning av en kommisjon. Presidentskapet skal også fremme forslag til navnet på kommisjonen. Saken legges frem for Stortinget før endelig behandling.

På dette grunnlag fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber presidentskapet utarbeide forslag til mandat for kommisjonen, dens navn og sammensetning.»

På tross av det vi anerkjenner som gode intensjoner i Dokument 8:30 S (2016–2017), vil komiteens medlemmer fra Høyre ikke kunne stemme for representantforslaget eller forslaget fra komiteens flertall i sin nåværende form. Disse medlemmer mener at formålet må være å få frem ny forskningsbasert kunnskap.

Disse medlemmer er enige med statsråden i at det allerede finnes mye tilgjengelig kunnskap om fornorskningspolitikken som er lite kjent blant allmennheten. Det er derfor et behov for informasjon, og kunnskapsinnhenting kan skje gjennom historisk og vitenskapelig forskning. Dette kan gjøres ved for eksempel å etablere ett eller flere spissede forskningsprogrammer, som kan være vel så egnede virkemidler. Mulige forskningstemaer kan for eksempel være ettervirkninger av fornorskningspolitikken i dag, eller den nyere samiske historien.

Disse medlemmer finner at det er behov for fortsatt arbeid med forsoning, og at dette er et arbeid som vil ta tid. For å tette kunnskapshullet i vår felles, nasjonale hukommelse, kan man ved å etablere ett eller flere forskningsprosjekter gi beklagelsen og forsoningen et reelt innhold. Disse medlemmer mener også at forskningen og kunnskapsinnhentingen samt videre oppfølging bør utarbeides i nært samarbeid med Sametinget og kvenske/norskfinske organisasjoner, noe også statsråden understreker i sitt brev til komiteen av 22. mai 2017.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det ikke er naturlig å opprette granskingskommisjoner når det en ønsker å få frem er en historisk dokumentasjon om fornorskningspolitikken som ble ført, og de konsekvenser dette har medført. Granskingskommisjoner bør forbeholdes situasjoner hvor det kan være aktuelt å gjøre ansvar gjeldende. Som det kom frem under høringen, er det som skjedde neppe noen brudd på menneskerettigheter eller folkeretten, all den tid dette fant sted før Norge sluttet seg til disse konvensjonene.

Disse medlemmer viser til at det i dag foreligger mye forskningsbasert kunnskap om samisk og kvensk historie, og om urfolks- og minoritetshistorien. Etter disse medlemmers vurderinger er det mer naturlig at eventuelle nye utredninger om fornorskningspolitikken gjøres av historikere som kan gå igjennom hva som skjedde og hvilke konsekvenser dette har fått. I så fall bør dette gjøres av andre enn Stortinget.

Disse medlemmer kan ikke støtte representantforslaget eller forslaget fra komiteens flertall.

Komiteens utkast til innstilling ble 8. juni 2017 oversendt kommunal- og forvaltningskomiteen til uttalelse, jf. vedtak i Stortinget av 17. januar 2017.

Kommunal- og forvaltningskomiteen uttaler følgende i brev av 13. juni 2017:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til sine respektive partis merknader i innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen og har ingen øvrige merknader.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at statsråden i sitt brev uttrykker bekymring for at andre tiltak kan bli satt på vent i påvente av kommisjonens arbeid, og understreker betydningen av at det ikke må skje. Disse medlemmer vil særlig peke på at arbeidet med å følge opp Samerettsutvalgets utredning (NOU 2007: 13) må fortsette for fullt, i alle de ulike departementene som har ansvar for ulike deler av oppfølgingen.»

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til representantforslaget og råder Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

I

Stortinget ber presidentskapet utarbeide forslag til mandat for kommisjonen, dens navn og sammensetning.

II

Dokument 8:30 S (2016–2017) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes om en sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge – vedlegges protokollen.