§ 2. Luftfartshinder

(1) Som luftfartshinder regnes alle: a) menneskeskapte objekter, midlertidige eller permanente, med en høyde på 15 meter eller mer over terreng eller vann. I områder for industri, næringsvirksomhet, bymessige eller tettbygde strøk regnes likevel objekter som luftfartshinder kun når de har en høyde på 30 meter eller mer. Dersom det er tvil om et objekt befinner seg innenfor et område for industri og næringsvirksomhet eller i bymessige og tettbygde strøk, kreves rapportering hvis objektet er 15 meter eller høyere. b) signalførende og strømførende luftspenn, uansett høyde. c) luftspenn som ikke er omfattet av § 2 første ledd bokstav a eller b, uansett høyde, som krysser eller følger langs offentlig vei nærmere enn 10 meter fra veikanten. d) taubaner, herunder skitrekk, skitau, stolheiser, svevebaner, zipliner og løypestrenger. e) endemaster til luftspenn som nevnt i bokstav a til d, uansett høyde. (2) Den som eier et luftfartshinder er ansvarlig for at forskriftens krav er oppfylt. Der eier av et luftfartshinder og ansvarlig enhet for drift eller innehaver av konsesjon for driften av anlegget er ulike juridiske enheter, har alle et selvstendig ansvar for at forskriftens krav er oppfylt. (3) Forskriftens kapittel III og IV gjelder likevel ikke for luftfartshinder som er merkepliktig i medhold av a) forskrift 6. juli 2006 nr. 968 om utforming av store flyplasser (BSL E 3-2), b) forskrift 3. desember 2002 nr. 1382 om utforming av små flyplasser (BSL E 3-3), c) forskrift 3. desember 2002 nr. 1383 om utforming av sjøflyplasser (BSL E 3-4), d) forskrift 29. april 2005 nr. 418 om utforming av store helikopterplasser (BSL E 3-5), e) forskrift 16. april 2004 nr. 629 om utforming av små helikopterplasser (BSL E 3-6), f) forskrift 25. august 2015 nr. 1000 sertifisering av flyplasser mv. eller g) forskrift 14. mai 2019 nr. 604 om luftfart med helikopter – bruk av offshore helikopterdekk.