Hopp til innhold
Forskrift
Justis- og beredskapsdepartementet

Forskrift om ordningen av påtalemyndigheten

Påtaleinstruksen

forskrift/1985-06-28-1679·251 paragrafer·Sist endret 15. august 2025·Utforsk grafen
I kraft 1986-01-01Sist endret ved forskrift/2025-05-15-802 fra 2025-08-15
Hjemmel§ 102Straffeprosessloven§ 160Straffeprosessloven§ 161Straffeprosessloven§ 224Straffeprosessloven§ 228Straffeprosessloven§ 457Straffeprosessloven§ 467Straffeprosessloven§ 55Straffeprosessloven§ 57Straffeprosessloven§ 62Straffeprosessloven
Innhold251 paragrafer

Del 1. Generelle bestemmelser

Kapittel 1. Stedlig virkeområde for påtalemyndighetens tjenestemenn.

§ 1-1

Stedlig fordeling av sakene innen påtalemyndigheten

En straffbar handling skal som alminnelig regel etterforskes og påtales i det distrikt hvor handlingen antas foretatt. For saker om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet gjelder reglene i kap. 35.

En straffbar handling skal normalt etterforskes og påtales i det distriktet hvor handlingen antas å ha skjedd. For saker om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet gjelder egne regler.AI

Endret 27. mai 2024
§ 1-2

Flere med påtalemyndighet i samme sak

Kan en sak etter straffeprosessloven også anlegges i en annen rettskrets enn gjerningsstedets, skal den som alminnelig regel etterforskes og påtales i det distrikt hvor politiet først har fått befatning med saken såfremt vedkommende påtalemyndighet finner at saken bør anlegges der. Tilsvarende gjelder for handlinger som er begått i utlandet. Mener vedkommende påtalemyndighet at saken heller bør etterforskes og påtales i en annen rettskrets og det oppstår uenighet om overføring av saken, avgjøres spørsmålet av overordnet påtalemyndighet. Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder også når forfølgning av flere straffbare handlinger eller mot flere personer forenes til en sak etter reglene i straffeprosessloven § 13.

Saker som kan behandles i flere rettskretser, skal som hovedregel etterforskes og påtales der politiet først tok tak i saken. Dette gjelder også for handlinger begått i utlandet. Overordnet påtalemyndighet avgjør uenigheter om hvor saken skal behandles.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (2)
  • 27. mai 2024Endr. i påtaleinstruksen, tapsforskriften mfl.
  • 22. juni 2015Endr. i påtaleinstruksen mv. (tilpasninger til ny straffelov)

Se ogsåStraffeprosessloven § 13

§ 1-3

Tjenestemennenes stedlige virkeområde

Tjenestemenn i påtalemyndigheten har bare påtalemyndighet i det distrikt hvor de gjør tjeneste. De kan likevel også utenfor sitt distrikt begjære foretatt rettergangsskritt i anledning saken. I tilfelle kan begjæringen sendes direkte til vedkommende tingrett når det finnes hensiktsmessig. Det stedlige politikammer skal orienteres dersom saken gjelder tilståelsesdom. De forskjellige distrikters påtalemyndighet er pliktige til på begjæring å yte hverandre bistand. Blir begjæring om bistand rettet direkte til vedkommende tjenestemann, skal den overordnede underrettes. Begjæring fra et politikammer eller en lensmann om bistand av et lensmannskontor i et annet politidistrikt, kan rettes direkte til vedkommende lensmannskontor. Når bistandsbegjæringen innebærer bruk av tvangsmidler eller dersom etterforskingen ellers tilsier det, skal den rettes via det stedlige politikammer. Når det finnes hensiktsmessig kan likevel begjæringen samtidig rettes direkte til lensmannskontoret, som avventer det stedlige politikammers beslutning. Er etterforskingen sentralisert til et bestemt politikammer, kan dette foreta etterforskingsskritt også utenfor sitt distrikt. Et politikammer kan også ellers foreta etterforskingsskritt utenfor sitt distrikt når opphold vil kunne skade etterforskingen eller når det er avtalt mellom de berørte politikamrene. Foretar en tjenestemann i påtalemyndigheten etterforskingsskritt uanmodet på vegne av en annen tjenestemann, skal vedkommende underrettes snarest mulig. Det samme gjelder når tjenestemannen foretar etterforskingsskritt utenfor sitt distrikt.

Personer i påtalemyndigheten har i utgangspunktet myndighet i sitt eget distrikt. De kan likevel be om hjelp fra andre distrikter, og i visse tilfeller gjennomføre etterforskning utenfor eget område.AI

Endret 27. mai 2024
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 11 sep 1992 nr. 669, 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003).

referert av 1 →

Kapittel 2. Alminnelige bestemmelser om saksbehandlingen.

§ 2-1

Registrering av straffesaker m.m

Justisdepartementet i samråd med riksadvokaten gir nærmere regler om påtalemyndighetens registrering av straffesaker og om hvordan dokumentene skal ordnes i den enkelte straffesak.

Justisdepartementet og riksadvokaten bestemmer hvordan straffesaker skal registreres. De fastsetter også reglene for hvordan dokumentene i hver sak skal organiseres.AI

Endret 18. juni 2024 · i kraft 1. juli 2024
Endringshistorikk (2)
  • 18. juni 2024Endr. i Påtaleinstruksen og politiregisterforskriften
  • 27. mai 2024Endr. i påtaleinstruksen, tapsforskriften mfl.

referert av 1 →

§ 2-3

Korrespondanse med departementene

Korrespondansen mellom påtalemyndighetens tjenestemenn og departementene vedrørende straffesaker sendes gjennom riksadvokaten når ikke annet er bestemt. Kurante ekspedisjoner kan likevel sendes direkte til vedkommende departement.

Kommunikasjon mellom påtalemyndigheten og departementene i straffesaker skal som hovedregel gå via riksadvokaten. Enkelte rutinemessige sendinger kan likevel sendes direkte.AI

§ 2-4

Påtalemyndighetens tjenestemenn som forsvarer og verge i straffesaker

Påtalemyndighetens tjenestemenn må ikke innenfor sitt distrikt ta på seg oppdrag som verge for noen siktet (mistenkt). Har tjenestemannen i sin tjeneste hatt befatning med saken, må han heller ikke utenfor sitt distrikt ta på seg slikt oppdrag for siktede (mistenkte). Bestemmelsene i første ledd gjelder også for oppnevning som forsvarer for siktede (mistenkte).

Ansatte i påtalemyndigheten kan ikke være verge eller forsvarer for mistenkte i eget distrikt. De kan heller ikke ta slike oppdrag i andre distrikter dersom de har jobbet med saken i tjenesten.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (2)
  • 27. mai 2024Endr. i påtaleinstruksen, tapsforskriften mfl.
  • 22. juni 2015Endr. i påtaleinstruksen mv. (tilpasninger til ny straffelov)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 31 mai 2013 nr. 561 (i kraft 1 juli 2013).
§ 2-5

Habilitetskrav

En tjenestemann som hører til påtalemyndigheten eller handler på vegne av denne, er ugild når han står i et forhold til saken som nevnt i domstolsloven § 106 nr. 1-5. Han er også ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Særlig gjelder dette når ugildhetsinnsigelse er reist av en part. Er en tjenestemann ugild, anses også hans underordnede ved samme embete ugilde, når ikke hans nærmeste overordnede bestemmer noe annet.

Personer i påtalemyndigheten kan ikke behandle saker der de er ugilde på grunn av spesielle forhold som svekker tilliten til deres upartiskhet. Hvis en leder er ugild, gjelder dette som regel også for vedkommendes underordnede.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (2)
  • 27. mai 2024Endr. i påtaleinstruksen, tapsforskriften mfl.
  • 22. juni 2015Endr. i påtaleinstruksen mv. (tilpasninger til ny straffelov)

Se ogsåDomstolloven § 106 første ledd

§ 2-6

Avgjørelse av habilitetsspørsmålet

Tjenestemannen avgjør selv om han er ugild. Når en part krever det og det kan gjøres uten vesentlig tidsspille, eller tjenestemannen ellers selv finner grunn til det, skal han snarest mulig forelegge spørsmålet for sin nærmeste overordnede til avgjørelse. Dersom det er reist spørsmål om riksadvokatens ugildhet, kan departementet avgjøre at han ikke er ugild. Tjenestemann som anser seg som ugild, skal snarest mulig gi sin nærmeste overordnede meddelelse om dette. Når en tjenestemann er ugild, avgjør hans nærmeste overordnede hvordan saken skal behandles videre. Selv om en tjenestemann er ugild, kan han ta slike skritt som ikke uten skade kan utsettes og ikke kan overlates til en annen.

En tjenestemann avgjør som hovedregel selv om vedkommende er ugild. Ved krav fra en part eller egen vurdering kan nærmeste overordnede avgjøre spørsmålet. Hvis en person er ugild, bestemmer den overordnede hvordan saken skal behandles videre.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (2)
  • 27. mai 2024Endr. i påtaleinstruksen, tapsforskriften mfl.
  • 22. juni 2015Endr. i påtaleinstruksen mv. (tilpasninger til ny straffelov)
§ 2-7

Lensmennenes og politistasjonssjefenes påtalekompetanse

Bestemmelsene om påtalemyndighetens kompetanse i § 7-4 tredje ledd og § 7-5 annet ledd første punktum og i kap. 10 og 17 til 22 gjelder ikke for lensmennene og politistasjonssjefene. § 18A-1, § 18A-2 og § 18A-4 gjelder likevel tilsvarende for lensmennene og politistasjonssjefene så langt de passer. Lensmennene og politistasjonssjefene kan bare beslutte pågripelse, ransaking og beslag når det ikke er anledning til å innhente beslutning fra overordnet påtalemyndighet. Det samme gjelder begjæring om rettslig avhør, jf. straffeprosessloven § 237 første ledd.

Lensmenn og politistasjonssjefer kan bare bestemme om pågripelse, ransaking, beslag og rettslig avhør hvis det ikke er mulig å få en beslutning fra overordnet påtalemyndighet.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 17 des 2010 nr. 1609 (i kraft 1 jan 2011).

Se ogsåPåtaleinstruksen § 7-4 første leddPåtaleinstruksen § 7-5Straffeprosessloven § 237

§ 2-8

Oversettelse når siktede ikke forstår norsk

Dersom siktede ikke forstår norsk, skal påtalemyndighetens avgjørelse av påtalespørsmålet, jf. kap. 17 til 22, eller rettsmiddelerklæring, jf. kap. 27, oversettes til et språk vedkommende forstår. Oversettelsen bør normalt skje skriftlig, med mindre det anses ubetenkelig at innholdet i avgjørelsen blir muntlig oversatt når avgjørelsen blir forkynt eller meddelt siktede. Bestemmelsen i første ledd gjelder også ved forkynning av dom, jf. § 26-3, og ved meddelelse av kjennelser og andre rettslige beslutninger. For øvrig skal sakens dokumenter oversettes på det offentliges bekostning i den grad det anses påkrevd for å vareta siktedes interesser i saken.

Hvis en siktet ikke forstår norsk, skal vedtak om påtale og informasjon om klagerett oversettes til et språk personen forstår. Dette gjelder også for dommer og andre rettslige beslutninger. Andre dokumenter i saken oversettes dersom det er nødvendig for å ivareta siktedes interesser.AI

Endret 27. mai 2024

Se ogsåPåtaleinstruksen § 26-3referert av 4 →

Kapittel 3. Taushetsplikt.

§ 3-1

Taushetsplikt

Reglene om taushetsplikt i politiregisterloven § 22 og kapittel 6 kommer til anvendelse for enhver som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid for politiet og påtalemyndigheten.

Alle som jobber for eller utfører oppdrag for politiet og påtalemyndigheten er underlagt taushetsplikt. Reglene for dette følger politiregisterloven.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 27 sep 2013 nr. 1138 som endret ved forskrift 13 des 2013 nr. 1450 (i kraft 1 juli 2014).

Se ogsåPolitiregisterloven § 22

§ 3-2

(Opphevet 1 juli 2014 ved forskrift 20 juni 2014 nr. 790 .)

Denne bestemmelsen er opphevet. Det betyr at regelen ikke lenger er i kraft.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (2)
  • 27. mai 2024Endr. i påtaleinstruksen, tapsforskriften mfl.
  • 22. juni 2015Endr. i påtaleinstruksen mv. (tilpasninger til ny straffelov)
§ 3-3

(Opphevet 1 juli 2014 ved forskrift 20 juni 2014 nr. 790 .)

Denne bestemmelsen er opphevet. Det betyr at regelen ikke lenger gjelder.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (2)
§ 3-4

(Opphevet 1 juli 2014 ved forskrift 20 juni 2014 nr. 790 .)

Bestemmelsen om taushetsplikt i påtaleinstruksen er opphevet. Det betyr at denne regelen ikke lenger er gjeldende.AI

Endret 27. mai 2024

Kapittel 4. (Opphevet)

Kapittel 5. (Opphevet)

Kapittel 6. (Opphevet)

Del 2. Etterforsking og avgjørelse av påtalespørsmålet

Kapittel 7. Generelle regler om anmeldelse og om iverksetting og utføring av etterforsking.

§ 7-1

Behandling av anmeldelse

Anmeldelse av straffbare handlinger skjer til politiet. Er anmeldelsen muntlig, skal mottakeren skrive den ned, datere den og om mulig få anmelderens underskrift. Anmeldelse som skjer til statsadvokat eller riksadvokaten kan uten videre sendes til vedkommende politimyndighet. Enhver anmeldelse skal snarest registreres i samsvar med gjeldende regler, jf. § 2-1. Anmeldelse som innkommer til lensmannen, skal etter registrering sendes til politikammeret for registrering der. Anmelderen skal på begjæring gis skriftlig bekreftelse på at anmeldelse har skjedd. Dersom det er grunn til å tro at etterforsking i saken vil høre under et annet politikammer, jf. kap. 1, eller at det skal gis melding til overordnet påtalemyndighet etter reglene i § 7-2, skal anmeldelsen snarest forelegges vedkommende tjenestemann med påtalemyndighet. Det samme gjelder når saken ellers tilsier det eller når det følger av særlig instruks. Uten beslutning av overordnet kan det likevel foretas skritt som ikke uten skade kan utsettes.

Straffbare forhold anmeldes til politiet. Muntlige anmeldelser skal skrives ned, dateres og signeres. Anmelderen kan be om en skriftlig bekreftelse på at anmeldelsen er mottatt.AI

Endret 27. mai 2024

Se ogsåPåtaleinstruksen § 2-1Påtaleinstruksen § 7-2

§ 7-2

Underretning til overordnet påtalemyndighet om anmeldelse

Politiet skal underrette statsadvokaten eller riksadvokaten når det får kjennskap til at det er begått særlig alvorlige lovbrudd i distriktet eller når det ellers er begått straffbare forhold som vekker stor oppsikt. Det samme gjelder dersom det er grunn til å tro at politikammeret ikke selv har tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre etterforskingen eller dersom det bør overveies å sentralisere ledelsen av etterforskingen. Større saker om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet som etterforskes lokalt skal det gis underretning om til Den sentrale enhet for etterforsking og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet, jf. kap. 35. Om melding til Kriminalpolitisentralen gjelder reglene i politiregisterforskriften § 10-11. Blir en embets- eller tjenestemann i politiet anmeldt eller oppstår det på annen måte mistanke om at vedkommende har begått en straffbar handling utenfor tjenesten, skal melding normalt gis til statsadvokaten som treffer bestemmelse om den videre etterforsking. Dreier det seg om et lovbrudd av særlig alvorlig art, sender statsadvokaten meldingen videre til riksadvokaten og avventer hans forholdsordre. Ved anmeldelse eller mistanke om straffbar handling begått i tjenesten av en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten skal det gis melding etter reglene i § 34-5 første og andre ledd.

Politiet skal varsle overordnet påtalemyndighet ved særlig alvorlige lovbrudd, saker som vekker stor oppsikt, eller ved ressursmangel. Det gjelder også for større saker om økonomisk og miljøkriminalitet, samt ved mistanke om straffbare forhold begått av polititjenestepersoner.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 117 des 2004 nr. 1667 (i kraft 1 jan 2005), 20 juni 2014 nr. 790 (i kraft 1 juli 2014), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåPolitiregisterforskriften § 10-11Påtaleinstruksen § 34-5referert av 1 →

§ 7-3

Underretning til særskilt myndighet om anmeldelse

Gjelder anmeldelsen overtredelse av bestemmelser hvor det er etablert en særskilt kontrollmyndighet, bør anmeldelsen forelegges vedkommende myndighet før etterforsking iverksettes.

Hvis en anmeldelse gjelder brudd på regler som har en egen kontrollmyndighet, bør denne myndigheten få saken før etterforskningen starter.AI

Endret 22. juni 2022 · i kraft 1. juli 2022
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 13 juli 1995 nr. 645, 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 22 juni 2022 nr. 1112 (i kraft 1 juli 2022).
§ 7-4

Iverksetting av etterforsking

Etterforsking foretas når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige. Etterforsking etter første ledd skal også foretas når en ellers straffbar handling er begått av et barn som var mellom 12 og 15 år på handlingstidspunktet, jf. straffeprosessloven § 224 andre ledd. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om gjennomføringen og om begrensninger i plikten. Det kan også foretas etterforsking når et barn, som ikke er fylt 12 år, har begått en ellers straffbar handling. Etterforsking kan også foretas når en ellers straffbar handling er begått av en person som ikke kan straffes på grunn av utilregnelighet. Påtalemyndigheten kan beslutte å henlegge en anmeldelse uten at det foretas etterforsking når det er klart at det anmeldte forhold ikke er straffbart. Bestemmelsene i § 17-2 om underretning til anmelderen gjelder tilsvarende. Ved brann skal det foretas etterforsking om årsaken selv om det ikke er grunn til mistanke om straffbart forhold. Det samme gjelder ved annen ulykke som har voldt alvorlig personskade eller betydelig ødeleggelse av eiendom. Ved ulykker som skal undersøkes av fast eller særskilt oppnevnt kommisjon eller av vedkommende myndighet, kan etterforsking foretas i den utstrekning påtalemyndigheten finner grunn til det. Kommisjonen eller vedkommende myndighet skal i tilfelle varsles om igangsetting av etterforsking. Også ellers kan politiet foreta etterforsking om årsaken til ulykker, jf. straffeprosessloven § 224 annet ledd. Når et barn under 18 år dør plutselig og uventet, skal politiet innlede etterforsking selv om det ikke er grunn til mistanke om straffbart forhold. Det gjelder ikke dersom det er åpenbart at dødsfallet ikke skyldes en straffbar handling. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om hvordan etterforskingen skal skje og om begrensninger i plikten.
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 24 okt 2003 nr. 1261, 24 juni 2011 nr. 653 (i kraft 1 juli 2011), 22 juni 2022 nr. 1112 (i kraft 1 juli 2022).

Se ogsåStraffeprosessloven § 224Påtaleinstruksen § 17-2referert av 1 →

§ 7-5

Generelt om utføring av etterforskingen

Etterforskingen utføres av politiet, med det unntak som følger av kapittel 34. Påtalemyndigheten har ansvaret for at etterforskingen skjer i samsvar med lov og instruks og kan etter behovet i den enkelte sak gi pålegg om etterforskingens gjennomføring. Uten beslutning av overordnet kan enhver politimann foreta skritt som ikke uten skade kan avventes. Påtalemyndigheten gir nærmere generelle regler om prioritering og gjennomføring av etterforskingen i straffesaker. Dersom en offentlig tjenestemann i tjenestens medfør erfarer at det har skjedd en overtredelse av et straffebud, kan forelegg utferdiges i henhold til dennes skriftlige innberetning uten videre undersøkelser. Dersom en offentlig tjenestemann i tjenestens medfør erfarer at det er begått et lovbrudd med strafferamme på fengsel inntil 1 år og mistenkte straks erkjenner forholdet, kan saken av påtalemyndigheten, jf. § 21-1, oversendes tingretten med begjæring om pådømmelse i henhold til tjenestemannens skriftlige innberetning, når mistenkte samtykker i dette. Riksadvokaten gir retningslinjer om anvendelse av bestemmelsen i dette ledd.

Politiet utfører etterforsking, mens påtalemyndigheten har ansvaret for at det skjer lovlig. I visse tilfeller kan en offentlig tjenestemanns rapport være nok til å gi bot eller sende saken til retten uten full etterforsking.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåPåtaleinstruksen § 21-1referert av 1 →

§ 7-6

Orientering til fornærmede og etterlatte

Fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte i lovbestemt rekkefølge skal holdes orientert om sakens utvikling og fremdrift med mindre hensynet til etterforskingen eller andre grunner gjør det utilrådelig. Andre fornærmede skal informeres etter behov. Så langt det er mulig skal fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte i lovbestemt rekkefølge varsles før det holdes pressekonferanse eller opplysninger om saken offentliggjøres på annen måte.

Fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte skal få informasjon om hvordan saken utvikler seg. De skal så langt som mulig varsles før saken blir kjent for pressen eller offentliggjort.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).

referert av 1 →

Kapittel 7A. Enkelte særlige rettigheter for fornærmede og etterlatte.

§ 7A-1

Kontaktperson i politiet

Politiet skal oppnevne en kontaktperson for fornærmede med bistandsadvokat og for etterlatte i lovbestemt rekkefølge. Kontaktpersonen skal blant annet ha ansvaret for at fornærmede og etterlatte får den informasjonen de har krav på etter § 7-6.

Politiet skal utnevne en kontaktperson for fornærmede som har bistandsadvokat, og for etterlatte i lovbestemt rekkefølge. Kontaktpersonen skal sørge for at disse personene får informasjonen de har krav på.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).

Se ogsåPåtaleinstruksen § 7-6

§ 7A-2

Rett for fornærmede og etterlatte til å utpeke en stedfortreder

Fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge kan utpeke en stedfortreder som på deres vegne kan utøve retten til innsyn og til å motta informasjon fra politi og påtalemyndighet. Hvis det er oppnevnt bistandsadvokat, skal politi og påtalemyndighet gi all skriftlig informasjon både til bistandsadvokaten og stedfortrederen. Muntlig informasjon behøver bare gis til bistandsadvokaten. Stedfortrederen kan få samme informasjon ved å henvende seg til politi eller påtalemyndighet.

Fornærmede og etterlatte kan velge en person som kan be om innsyn og motta informasjon fra politiet og påtalemyndigheten på deres vegne. Hvis det finnes en bistandsadvokat, sendes skriftlig informasjon til begge, mens muntlig informasjon primært gis til advokaten.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).
§ 7A-3

Varsel om rekonstruksjoner og lignende

Skal fornærmede eller etterlatte delta ved åstedsbefaringer, rekonstruksjoner eller andre etterforskingsskritt, skal bistandsadvokaten varsles. Bistandsadvokaten har rett til å være til stede. Fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge skal også ellers varsles om rekonstruksjoner dersom slik underretning vil være av betydning for dem.

Bistandsadvokaten skal varsles hvis fornærmede eller etterlatte skal delta i etterforskingsskritt som rekonstruksjoner eller åstedsbefaringer. Advokaten har rett til å være til stede. Fornærmede og etterlatte skal også varsles om rekonstruksjoner hvis dette er av betydning for dem.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).

Kapittel 8. Politiavhør.

Avhør av mistenkte (siktede)

§ 8-1

Opplysninger som skal gis ved avhør

Før det foretas avhør av mistenkte, skal han gjøres kjent med hva saken gjelder og med eventuell siktelse. Han skal gjøres kjent med at han ikke har plikt til å forklare seg. Mistenkte skal dessuten gjøres kjent med at han har rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken, herunder ved politiets avhør av ham. Siktede bør spørres om hvem han ønsker oppnevnt som sin offentlige forsvarer når han har krav på slik forsvarer. Mistenkte skal spørres om navn, stilling og bopel. Likeledes skal han, eventuelt etter at forklaring er gitt, anmodes om å gi de opplysninger som etter § 8-15 skal tas med i personaliarapporten.

Før politiet avhører en mistenkt, skal personen få vite hva saken gjelder og om det foreligger siktelse. Personen skal informeres om at det er frivillig å forklare seg og at man har rett til forsvarer.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).

Se ogsåPåtaleinstruksen § 8-15 første leddreferert av 2 →

§ 8-1a

Vurdering av siktedes behov for forsvarer

Dersom siktede ikke benytter seg av retten til å la seg bistå av forsvarer, skal politi og påtalemyndighet fortløpende vurdere om det foreligger særskilte forhold som nevnt i straffeprosessloven § 100 annet ledd, som tilsier at siktede bør ha slik bistand. I så fall skal melding inngis til retten med anmodning om å vurdere oppnevning av offentlig forsvarer for siktede.

Politi og påtalemyndighet skal følge med på om en siktet person trenger forsvarer selv om personen ikke har bedt om det. Hvis det er spesielle forhold som taler for det, skal politiet be retten vurdere å oppnevne en offentlig forsvarer.AI

Endret 16. august 2011 · i kraft 1. september 2011
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 12 aug 2011 nr. 836 (i kraft 1 sep 2011).

Se ogsåStraffeprosessloven § 100

§ 8-2

Gjennomføringen av avhøret

Er mistenkte villig til å forklare seg, oppfordres han til å forklare seg sannferdig. Avhøringen skal skje på en måte som er egnet til å få en så vidt mulig sammenhengende forklaring om det forhold saken gjelder. Mistenkte skal gis anledning til å gjendrive de grunner mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for ham. Spørsmål må ikke stilles slik at noe som ikke er innrømmet forutsettes som erkjent av mistenkte. Ved avhøringen må tjenestemannen alltid opptre rolig og hensynsfullt. Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Under avhøret må det ikke forespeiles mistenkte at siktelsens omfang kan påregnes redusert dersom han tilstår eller gir andre viktige opplysninger. Han skal etter omstendighetene gjøres kjent med at en eventuell tilståelse ikke uten videre vil medføre løslatelse. Det må ikke brukes midler som nedsetter mistenktes bevissthet eller evne til fri selvbestemmelse. Blir det foretatt avhør av en mistenkt som antas å være påvirket av rusmidler, skal det gis opplysning om dette i rapporten. Avhørene må ikke ta sikte på å trette ut avhørte. Han må gis anledning til å få sedvanlige måltider og nødvendig hvile. Innrømmer mistenkte å ha begått en handling som avhøret gjelder, skal han spørres om han erkjenner seg skyldig til straff. Har han gitt en uforbeholden tilståelse og saken antas å kunne pådømmes etter straffeprosessloven § 248 (tilståelsesdom), skal han gjøres oppmerksom på dette og hva tilståelsesdom innebærer, samt spørres om han samtykker i slik pådømmelse. Han skal også orienteres om at samtykke innebærer at eventuelle sivile krav vil kunne bli pådømt av retten. Dersom mistenkte nekter å være skyldig, kan han gjøres kjent med de foreliggende opplysninger i saken hvis det kan skje uten skade for etterforskingen, og spørres om han har noe ytterligere å anføre til dem. Han skal dessuten gjøres kjent med at påtalemyndigheten vil kunne treffe sin avgjørelse i saken på grunnlag av disse opplysningene.
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003), 21 des 2007 nr. 1607 (i kraft 1 jan 2008, jf endringsforskriften for overgangsregler).

Se ogsåStraffeprosessloven § 248 første leddreferert av 2 →

§ 8-3

Særregler når mistenkte er under 18 år

Er mistenkte under 18 år, skal han spørres om vergenes navn og bopel. Vergene underrettes så vidt mulig om avhøret og gis som regel anledning til å være til stede under avhøret og til å uttale seg, herunder om forsvarerspørsmålet. Dersom mistenkte samtykker i pådømmelse etter straffeprosessloven § 248 (tilståelsesdom), jf. § 8-2 sjuende ledd, skal også vergene spørres om de samtykker i slik pådømmelse. En representant for kommunens barneverntjeneste skal så vidt mulig gis anledning til å være til stede.

Når en person under 18 år er mistenkt, skal politiet spørre om vergens navn og adresse. Verger og barnevernet skal som regel få være med under avhøret. Hvis den mistenkte samtykker i tilståelsesdom, skal vergene også spørres om sitt samtykke.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003), 24 okt 2003 nr. 1261.

Se ogsåStraffeprosessloven § 248 første leddPåtaleinstruksen § 8-2 første ledd

§ 8-4

Forsvarerens adgang til å være til stede ved avhøret

Dersom mistenkte ber om det, skal forsvareren gis adgang til å være til stede ved avhøret. Under avhøret må mistenkte ikke rådføre seg med forsvareren før han svarer på spørsmål som blir rettet til ham, hvis ikke politiet samtykker i det.

En mistenkt har rett til å ha med forsvarer under et politiavhør hvis personen ber om det. Mistenkte kan ikke snakke med forsvareren før man svarer på spørsmål med mindre politiet tillater det.AI

Endret 18. juni 2024 · i kraft 1. juli 2024
Endringshistorikk (3)
  • 18. juni 2024Endr. i Påtaleinstruksen og politiregisterforskriften
  • 27. mai 2024Endr. i påtaleinstruksen, tapsforskriften mfl.
  • 22. juni 2015Endr. i påtaleinstruksen mv. (tilpasninger til ny straffelov)
§ 8-5

Underretning til fornærmede om at mistenkte er avhørt

Fornærmede med bistandsadvokat skal i alminnelighet varsles når den mistenkte er avhørt første gang.

Forpersoner som har bistandsadvokat skal normalt få beskjed når den mistenkte er avhørt for første gang.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).
§ 8-6

Opplysninger som skal gis ved avhør

Første gang fornærmede bli avhørt, skal han spørres om sitt syn på om lovbruddet bør påtales. Fornærmede og etterlatte skal gjøres kjent med adgangen til å få fremmet sivile krav i forbindelse med straffesaken. Tilsvarende gjelder ved avhør av andre som kan fremme sivile krav i saken, jf. straffeprosessloven § 3. Hvis de ikke har krav på bistandsadvokat, skal de spørres om de ønsker at påtalemyndigheten fremmer kravet for dem og orienteres om hvilke prosessuelle konsekvenser dette har fremfor at de fremmer kravet selv etter straffeprosessloven § 428. De skal også informeres om at de må gi nærmere opplysninger om grunnlaget for og størrelsen på kravet, samt hvilke bevis de kan oppgi. Det skal opplyses om at fornærmede, hvis tiltale tas ut, vil gis en kort frist til eventuelt å fremme kravet selv eller til å be om endringer i kravet slik det er angitt i tiltalebeslutningen. Fornærmede som er blitt skadet ved en straffbar voldshandling, skal gjøres kjent med adgangen til å kreve erstatning av staten, og at erstatning kan nektes dersom kravet ikke er forsøkt tatt med i straffesaken. Det samme gjelder for etterlatte.

Når fornærmede avhøres for første gang, skal politiet spørre om lovbruddet bør påtales. Personen skal få informasjon om muligheten for å fremme sivile krav og erstatning fra staten ved voldshandlinger.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009), endret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeprosessloven § 3 første leddStraffeprosessloven § 428

§ 8-7

Opplysning om rett til advokat

I saker som nevnt i straffeprosessloven § 107a første og annet ledd skal fornærmede og etterlatte før forklaring gis, gjøres kjent med sin rett til å få bistandsadvokat. Det samme gjelder den som et besøksforbud skal beskytte, i saker som nevnt i straffeprosessloven § 107a femte ledd. De skal også gjøres kjent med sin rett til å vente med å forklare seg til advokaten er til stede. Politiet skal spørre om en bestemt advokat ønskes oppnevnt i saken. Dersom den ønskede advokaten har kontor utenfor rettskretsen, skal politiet opplyse at merutgiftene ved dette kan kreves av den advokaten oppnevnes for. Har fornærmede eller etterlatte ikke ønske om en bestemt advokat, kan politiet vise til oversikten over faste bistandsadvokater ved ting- og lagmannsrettene, jf. straffeprosessloven § 107g. Det skal gå fram av rapporten om det er gitt slik informasjon som nevnt i første og annet ledd.

Fornærmede, etterlatte og personer beskyttet av besøksforbud skal få vite at de har rett til bistandsadvokat før de forklarer seg. De har også rett til å vente med forklaringen til advokaten er til stede.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).

Se ogsåStraffeprosessloven § 107 aStraffeprosessloven § 107 g

§ 8-8

Gjennomføring av avhøret

Om gjennomføringen av avhøret gjelder reglene om avhør av vitner så langt de passer.

Reglene for hvordan politiet avhører vitner gjelder også for andre typer politiavhør der det er passende.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).
§ 8-9

Rett til avhør om lovbruddets virkninger

Dersom bistandsadvokaten anmoder om det, skal politiet gjennomføre et særskilt avhør av fornærmede og etterlatte for å belyse hvilke virkninger lovbruddet har hatt for dem.

Politiet skal gjennomføre et eget avhør av fornærmede og etterlatte for å kartlegge hvilke virkninger lovbruddet har hatt. Dette skjer dersom bistandsadvokaten ber om det.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).
§ 8-10

Avhør av vitne

Før det foretas avhør av vitne, skal det gjøres kjent med hva det ønskes forklaring om. Vitnet skal spørres om navn, fødselsdata, stilling og arbeidssted, bopel, telefon(er) og forhold til mistenkte og fornærmede. Dersom det er særlig grunn til det, skal vitnet også spørres om andre forhold som kan ha innflytelse på bedømmelsen av forklaringen. Er vitnet fritatt for vitneplikt etter straffeprosessloven § 122 første og annet ledd, skal det før avhøret gjøres oppmerksom på sin rett til å nekte å avgi forklaring i saken. Hvor forholdene gir grunn til det, bør vitnet gjøres kjent med fritaksreglene i straffeprosessloven §§ 121, 122 tredje ledd og §§ 123 til 125. For øvrig kan vitnet etter omstendighetene gjøres kjent med at det ikke har plikt til å forklare seg for politiet med mindre det har forklaringsplikt etter straffeprosessloven § 230 første ledd annet punktum. Vitnet skal gjøres kjent med at når forklaringen avgis, er vitnet under straffansvar forpliktet til å si den fulle sannhet og ikke legge skjul på noe som angår saken.

Før et vitne avhøres, skal det informeres om hva avhøret gjelder. Vitnet skal oppgi personopplysninger og forhold til partene i saken. Det skal informeres om retten til å nekte å forklare seg og om plikten til å snakke sant.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009, tidligere § 8-5).

Se ogsåStraffeprosessloven § 122Straffeprosessloven § 121Straffeprosessloven § 230 første leddreferert av 2 →

§ 8-11

Gjennomføringen av avhøret

Vitner skal avhøres enkeltvis. Dersom vitnet antas å sitte inne med viktige opplysninger for sakens oppklaring, bør vitnet innkalles eller oppsøkes for personlig avhør. Vitnet skal forklare seg muntlig og skal oppfordres til så vidt mulig i sammenheng å forklare hva det vet om saken. Deretter kan særskilte spørsmål stilles. Vitnet skal anmodes om å oppgi kilden til sin kunnskap. Skal en person eller ting vises frem for et vitne til gjenkjennelse, oppfordres det først til å gi en så nøyaktig beskrivelse som mulig. Ved foto- eller personkonfrontasjon må det benyttes en fremgangsmåte som så vidt mulig utelukker mistanke om påvirkning og risiko for gal identifikasjon. Vitnet kan bruke opptegnelser om tall eller annet til støtte for hukommelsen. Vitnet må opplyse hvem som har gjort opptegnelsene, når det er skjedd og formålet med dem. Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Ved avhøringen må tjenestemannen alltid opptre rolig og hensynsfullt og foreta avhøret på en måte som er egnet til å fremkalle en klar og sannferdig forklaring og som tar rimelig hensyn til vitnet. Spørsmål som ved innhold eller form innbyr til svar i en bestemt retning, må ikke stilles, når det ikke skjer for å prøve påliteligheten av opplysninger som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige grunner gjør det forsvarlig. Spørsmål om fornærmedes tidligere seksuelle atferd skal ikke stilles med mindre det er av vesentlig betydning for saken. Eventuelle spørsmål må stilles på en så hensynsfull måte som mulig. Avhørte skal ikke uten særlig grunn gis kopi av sin forklaring. Den avgitte forklaring skal heller ikke uten særlig grunn gjøres kjent for andre.

Reglene bestemmer hvordan politiet skal gjennomføre avhør av vitner. Vitner skal avhøres hver for seg, og politiet skal opptre rolig og hensynsfullt uten å bruke tvang eller trusler. Det er strenge regler for hvordan gjenkjennelse skal foregå og hvilke spørsmål som kan stilles.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009, tidligere § 8-6).

referert av 1 →

§ 8-12

Særregler om avhør av vitne under 16 år og vitne med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse

Etter straffeprosessloven § 239 avhøres vitner under 16 år og vitner med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse ved tilrettelagte avhør i nærmere angitte saker. For tilrettelagte avhør gjelder reglene i straffeprosessloven § 239 til § 239f og forskrift 24. september 2015 nr. 1098 om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør). Selv om et avhør av et barn under 16 år ikke gjennomføres som tilrettelagt avhør, bør barnets foreldre, en foresatt eller en annen som barnet har tillit til gis anledning til å være til stede under avhøret. Det gjelder ikke dersom vedkommende selv er anmeldt i saken eller andre grunner taler mot det. Er mistenkte i saken en av barnets foreldre eller foresatte, bør det som regel sørges for at det oppnevnes midlertidig verge (setteverge) for å bistå barnet ved avhøret. Det må legges vekt på at avhøret skjer på en hensynsfull måte.

Barn under 16 år og personer med funksjonsnedsettelser skal i visse saker avhøres gjennom tilrettelagte avhør. Barn bør få ha med seg en trygg voksen under avhøret, med mindre dette ikke er mulig eller hensiktsmessig. Avhøret skal gjennomføres på en hensynsfull måte.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
Endringshistorikk (4)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 13 juli 1995 nr. 645 (i kraft 1 jan 1997 jfr forskrift 29 nov 1996 nr. 1091), 2 okt 1998 nr. 926 (i kraft 1 nov 1998), 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009, tidligere § 8-9), 31 mai 2013 nr. 561 (i kraft 1 juli 2013), 3 juni 2016 nr. 570.

Se ogsåStraffeprosessloven § 239

§ 8-13

Hvem kan være til stede ved avhøret

Politiet kan tillate at forsvareren er til stede ved avhør av vitne dersom dette kan skje uten skade for etterforskingen. Er det oppnevnt bistandsadvokat i medhold av straffeprosessloven § 107a, skal advokaten varsles om tidspunktet for avhør av klienten, og om advokatens rett til å overvære avhøret i henhold til straffeprosessloven § 107c annet ledd og § 239d første ledd. Dersom fornærmede ønsker det og ikke særlige grunner taler mot det, kan en person fornærmede har tiltro til være til stede ved avhøret. Politiet kan nekte fornærmede å ha til stede en person som selv er vitne i saken, jf. § 8-11 første ledd. Fornærmede skal før avhøret tar til gjøres kjent med sin rett etter tredje ledd.

Reglene bestemmer hvem som kan være med under politiavhør. Forsvarere kan være med ved avhør av vitner hvis det ikke skader etterforskningen. Fornærmede kan ha med en person med tillit, mens bistandsadvokater skal varsles om avhør.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009, tidligere § 8-10), 3 juni 2016 nr. 570.

Se ogsåPåtaleinstruksen § 8-11Straffeprosessloven § 107 aStraffeprosessloven § 107 creferert av 1 →

§ 8-14

Utarbeidelse av rapport om avhøret

Det skal settes opp rapport om avhør av mistenkte og vitne. Rapporten skal angi tjenestedistrikt, tiden og stedet for avhøret, avhørets varighet og hvilken tjenestemann (navn og stilling) som har opptatt forklaringen. Det skal også angis hvem som ellers har vært til stede under avhøret. Videre skal rapporten gi opplysning om hva saken gjelder og avhørtes navn, adresse og stilling. For nærmere personopplysninger om mistenkte skal det vises til personaliarapporten som skal settes opp etter § 8-15. Ved avhør av vitner skal rapporten inneholde de opplysninger som er nevnt i § 8-10 annet ledd. Ved avhør av anonyme vitner etter straffeprosessloven § 234 a skal personopplysninger og andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, protokolleres og oppbevares etter reglene i kapittel 8A. Enhver forklaring skal skrives ned. Tilståelser og andre særdeles viktige uttalelser bør så vidt mulig gjengis med avhørtes egne ord. Forklaringen skal leses opp til vedtakelse. Dersom avhørte ønsker det, kan gjennomlesning tre i stedet for opplesning. Krever avhørte endringer, skal disse foretas ved tilføyelse til rapporten. Forklaringen skal så vidt mulig forelegges avhørte til underskrift. Nekter avhørte å undertegne forklaringen, skal dette opplyses i rapporten. Har det ikke vært anledning til å skrive ned forklaringen på stedet, skal det gjøres snarest mulig. Rapporten bør fortrinnsvis skrives på skrivemaskin, med mindre protokollasjon skjer ved diktat til lydopptak etter reglene i § 8-16 sjette ledd. Eventuell kladd med avhørtes underskrift skal oppbevares på saken. Av rapporten må det kunne ses om de former som er foreskrevet ved lov eller instruks er iakttatt. Vedkommende som har skrevet rapporten skal undertegne denne. Ved avhør over telefon bør rapporten om avhøret utarbeides i form av egenrapport fra tjenestemannen.
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 6 juli 2001 nr. 761 (i kraft 1 aug 2001), 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009, tidligere § 8-11).

Se ogsåPåtaleinstruksen § 8-15 første leddPåtaleinstruksen § 8-10Påtaleinstruksen § 8-16Straffeprosessloven § 234 a

§ 8-15

Utarbeidelse av personaliarapport m.m

I forbindelse med avhør av mistenkte skal det utarbeides en personaliarapport som skal inneholde følgende opplysninger: Fullt navn, fødselsdata, fødselsnummer, bosted, telefon og fødested. I den grad det anses nødvendig, skal rapporten dessuten inneholde: Foreldrenes navn, mistenktes statsborgerskap, stilling og arbeidssted, formue og inntekt, samlivsforhold og navn på ektefelle og samboende, forsørgelsesbyrde, skolegang og faglig utdannelse, offentlige bevilgninger og sertifikater, vernepliktsforhold, pensjonsrettigheter, tidligere påtaleunnlatelser, straffedommer og forelegg, tidspunkt for eventuell løslatelse fra soning og ikke avgjorte saker. Er mistenkte under 18 år, skal rapporten også inneholde opplysning om foreldrenes bosted. Dersom foreldrene ikke bor sammen, skal det opplyses hvem som har foreldreansvaret. Etter omstendighetene skal rapporten også gi opplysning om mistenktes personlige forhold, særlig i hjem og skole, og om det har vært truffet tiltak overfor mistenkte med hjemmel i barnevernloven av 17. juli 1992 nr. 100. Opplysningene som nevnt foran skal søkes innhentet ved avhøret av mistenkte, jf. § 8-1 tredje ledd, og ellers på annen hensiktsmessig måte. Innhenting av mer omfattende opplysninger om mistenktes personlige forhold skal skje i form av personundersøkelse, jf. kap. 14. I saker om lovbrudd med strafferamme på fengsel i minst 6 måneder skal det innhentes utskrift fra reaksjonsregisteret. Dersom opplysningene ikke kan bekreftes på annen måte, skal det dessuten innhentes aldersattest fra vedkommende folkeregister. Har det skjedd endringer i de forhold som er omtalt i rapporten, skal rapporten ajourføres. I enkle saker kan det unnlates å sette opp personaliarapport inntil det eventuelt viser seg at saken må sendes retten til avgjørelse. Personaliarapporten og utskrifter som nevnt i femte ledd annet punktum skal ved arkivering oppbevares som bestemt i politiregisterforskriften § 25-3 første ledd annet punktum.
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 13 juli 1995 nr. 645, 24 okt 2003 nr. 1261, 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009, tidligere § 8-12), 20 juni 2014 nr. 790 (i kraft 1 juli 2014), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåPåtaleinstruksen § 8-1Politiregisterforskriften § 25-3referert av 5 →

§ 8-16

Bruk av lydopptak ved avhøret

Ved politiavhør av mistenkt eller vitne kan lydopptak foretas når det finnes hensiktsmessig. Når lydopptak foretas, skal den som avhøres være underrettet om dette på forhånd. Selv om det foretas lydopptak, skal det skrives rapport på vanlig måte. I rapporten skal det opplyses at det er tatt lydopptak av forklaringen. Etter omstendighetene kan utskrift av lydopptaket tre i stedet for nedtegning av forklaringen i rapporten. Siktede og hans forsvarer har samme rett til å få lydopptaket avspilt som til å gjøre seg kjent med saksdokumentene. Opptaket oppbevares av politiet til saken er endelig avgjort. Skrives opptaket ut, blir utskriften et av sakens dokumenter. I stedet for at en forklaring skrives ned og leses opp til vedtakelse, kan protokollasjon skje ved diktat til lydopptak. Den avhørte skal i så fall spørres om han ønsker lydopptaket avspilt til godkjenning, og ha anledning til å gjøre tilleggsbemerkninger. Et slikt lydopptak skal alltid skrives ut så snart som mulig, undertegnes av den som har foretatt avhøret, og vedlegges sakens dokumenter. Lydopptaket oppbevares til saken er endelig avgjort.

Politiet kan ta opp lyd under avhør av mistenkte og vitner dersom det er hensiktsmessig. Personen som avhøres skal få beskjed om opptaket på forhånd. Det skal uansett skrives rapport, men utskrift kan i noen tilfeller erstatte dette.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009, tidligere § 8-13).

referert av 1 →

Kapittel 8A. Anonym vitneførsel

§ 8A-1

Behandling og oppbevaring av opplysninger ved anonym vitneførsel

Opplysninger om navnet til et anonymt vitne, jf. straffeprosessloven § 130 a eller § 234 a, og andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, skal nedtegnes i et særskilt dokument. Dokumenter som inneholder opplysninger som nevnt i første ledd, skal behandles og oppbevares etter reglene i beskyttelsesinstruksen på samme måte som dokumenter med beskyttelsesgrad «STRENGT FORTROLIG».

Navnet og identifiserende opplysninger om et anonymt vitne skal skrives i et eget dokument. Dette dokumentet skal behandles og oppbevares som strengt fortrolig informasjon.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 6 juli 2001 nr. 761 (i kraft 1 aug 2001).

Se ogsåStraffeprosessloven § 130 a første ledd

§ 8A-2

Utarbeidelse av protokoll

I saker der politiet vurderer å fremsette begjæring om anonym vitneførsel, skal det føres en protokoll som sikrer notoritet om vitnets identitet og om vitnets kontakt med politiet. I tillegg skal rapporten inneholde en vurdering av hvorfor vitnet ønsker å forklare seg anonymt og av vitnets troverdighet. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om den praktiske gjennomføringen av bestemmelsene i dette kapitlet.

Når politiet ønsker at et vitne skal være anonymt, må det skrives en protokoll. Denne skal bekrefte hvem vitnet er, hvordan kontakten har vært, hvorfor vitnet vil være anonymt og en vurdering av vitnets troverdighet.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 6 juli 2001 nr. 761 (i kraft 1 aug 2001).

Kapittel 9. Bruk av tvangsmidler.

§ 9-1

Påtalemyndighetens beslutning om pågripelse

Påtalemyndighetens beslutning om pågripelse skal være skriftlig og inneholde mistenktes navn, fødselsdata og bopel, en kort beskrivelse av det straffbare forhold og grunnen for pågripelsen. I beslutningen skal også gis opplysning om hvilken straffebestemmelse som mistanken gjelder. Innholdet av bestemmelsen skal gjengis så langt det er av betydning for saken. Dersom formålet med beslutningen ellers kunne forspilles, kan beslutningen gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.

En beslutning om pågripelse skal som hovedregel være skriftlig og inneholde informasjon om den mistenkte, hva som har skjedd og hvilken lovbestemmelse det gjelder. I spesielle tilfeller kan beslutningen gis muntlig, men må skrives ned kort tid etterpå.AI

Endret 27. mai 2024
§ 9-2

Pågripelse og varetektsfengsling av unge personer

Personer under 18 år bør ikke pågripes eller begjæres varetektsfengslet hvis det ikke er særlig påkrevet. For personer under 16 år bør det i stedet for fengsling forsøkes andre tiltak, f.eks. midlertidig plassering i egnet institusjon under barnevernet, når det er adgang til det. Blir det aktuelt å begjære fengsling av en person under 18 år, skal kommunens barneverntjeneste om mulig underrettes om dette.

Unge under 18 år skal som hovedregel ikke pågripes eller fengsles med mindre det er særlig nødvendig. For barn under 16 år skal man prøve andre tiltak, som barnevernet, før fengsling. Barneverntjenesten skal varsles hvis fengsling av unge under 18 år blir aktuelt.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 24 okt 2003 nr. 1261.
§ 9-3

Begrensning av varetekt hvor det er sannsynlig med betinget reaksjon m.m

Dersom det er grunn til å anta at saken vil bli avgjort ved påtaleunnlatelse, forelegg eller betinget dom, bør vedkommende ikke begjæres varetektsfengslet med mindre det anses særlig påkrevet.

Personer som sannsynligvis vil få en mild reaksjon, som forelegg eller betinget dom, skal normalt ikke settes i varetekt. Dette gjelder med mindre det anses som særlig påkrevet.AI

Endret 29. oktober 2003 · i kraft 24. oktober 2003
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 24 okt 2003 nr. 1261.
§ 9-4

Bruk av andre tiltak enn pågripelse og fengsling

Det må alltid vurderes om tiltak i medhold av straffeprosessloven § 181 kan tre i stedet for pågripelse eller begjæring om varetektsfengsling. Siktede skal gjøres kjent med sin rett til å bringe avgjørelsen om bruk av slike tiltak inn for retten.

Politiet må alltid vurdere om det finnes andre tiltak enn pågripelse eller fengsling som kan brukes i stedet. Personen som er siktet skal få vite at beslutningen om slike tiltak kan bringes inn for retten.AI

Se ogsåStraffeprosessloven § 181

§ 9-4a

Undersøkelse av om varetekt kan gjennomføres med elektronisk kontroll

Dersom påtalemyndigheten vurderer at oppholdspåbud med elektronisk kontroll kan ivareta formålene med varetektsfengsling, skal påtalemyndigheten så snart som mulig ta kontakt med kriminalomsorgen for å igangsette undersøkelser av om vilkårene for slik gjennomføring er oppfylt. Tilsvarende gjelder dersom retten pålegger påtalemyndigheten å initiere slike undersøkelser. Undersøkelser etter første ledd første punktum skal ikke igangsettes dersom dette vil gå ut over etterforskning som kan føre til at fengsling likevel ikke er nødvendig eller blir helt kortvarig. Som del av undersøkelser etter første ledd, kan påtalemyndigheten også overlate til kriminalomsorgen å innhente samtykke etter straffeprosessloven § 184b annet ledd. Dersom påtalemyndigheten, etter at den siktede er varetektsfengslet, vurderer at oppholdspåbud med elektronisk kontroll kan ivareta formålene med varetektsfengsling, skal påtalemyndigheten snarest mulig og senest innen en uke bringe spørsmålet om overføring til oppholdspåbud med elektronisk kontroll inn for retten. Dersom siktede er under 18 år, eller dersom siktedes helsetilstand gjør det nødvendig, skal spørsmålet bringes inn for retten uten ugrunnet opphold.

Påtalemyndigheten skal undersøke om elektronisk kontroll kan brukes i stedet for varetektsfengsling. Dette skjer i samarbeid med kriminalomsorgen. Dersom en person allerede er fengslet, skal spørsmålet om elektronisk kontroll bringes inn for retten.AI

Endret 15. mai 2025 · i kraft 15. august 2025
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 15 mai 2025 nr. 802 (i kraft 15 aug 2025).

Se ogsåStraffeprosessloven § 184 b

§ 9-4b

Orientering til barnevernstjenesten om mindreårige hustandsmedlemmer

Begjæres det varetekt som oppholdspåbud med elektronisk kontroll etter straffeprosessloven § 184b, og noen av siktedes husstandsmedlemmer er under 18 år, skal kommunens barnevernstjeneste om mulig underrettes om dette.

Hvis det begjæres varetekt med elektronisk kontroll for en person som bor sammen med barn under 18 år, skal barnevernstjenesten i kommunen informeres om dette hvis det er mulig.AI

Endret 15. mai 2025 · i kraft 15. august 2025
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 15 mai 2025 nr. 802 (i kraft 15 aug 2025).

Se ogsåStraffeprosessloven § 184 b

§ 9-4c

Fremstilling

Siktede kan fremstilles dersom ikke sikkerhetsmessige eller kapasitetsmessige hensyn taler mot.

En siktet person kan fremstilles for retten. Dette kan begrenses dersom det ikke er trygt eller hvis det mangler kapasitet.AI

Endret 15. mai 2025 · i kraft 15. august 2025
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 15 mai 2025 nr. 802 (i kraft 15 aug 2025).
§ 9-4d

Tilbaketrekking av samtykke, brudd på vilkår eller manglende egnethet under gjennomføringen av varetekt med elektronisk kontroll

Dersom et samtykke etter straffeprosessloven § 184b annet ledd trekkes etter at fengslingskjennelsen er avsagt, må påtalemyndigheten uten ugrunnet opphold vurdere om siktede skal løslates eller pågripes for innsetting i fengsel. Det samme gjelder dersom siktede bryter vilkårene for gjennomføringen, begår nye straffbare forhold under gjennomføringen, eller dersom gjennomføring med oppholdspåbud med elektronisk kontroll ikke lenger anses egnet. En beslutning om innsettelse i fengsel etter første ledd, må skje innenfor rammene fastsatt i fengslingskjennelsen. For øvrig gjelder reglene om pågripelse i straffeprosessloven kapittel 14.

Hvis en person i varetekt med elektronisk kontroll trekker samtykket sitt, bryter vilkårene, gjør nye lovbrudd eller om ordningen ikke lenger er egnet, må påtalemyndigheten vurdere om personen skal løslates eller settes i fengsel.AI

Endret 15. mai 2025 · i kraft 15. august 2025
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 15 mai 2025 nr. 802 (i kraft 15 aug 2025).

Se ogsåStraffeprosessloven § 184 b

§ 9-4e

Meldeplikt ved fremstilling, pågripelse, fengsling e.l

Påtalemyndigheten skal straks orientere kriminalomsorgen dersom siktede skal fremstilles, eller blir pågrepet, fengslet eller på annen måte innbrakt av politiet, og dette kan få betydning for gjennomføringen av varetekt med elektronisk kontroll.

Påtalemyndigheten må straks gi beskjed til kriminalomsorgen når politiet pågriper, fengsler eller fremstiller en siktet person. Dette gjelder dersom hendelsen kan påvirke gjennomføringen av varetekt med elektronisk kontroll.AI

Endret 15. mai 2025 · i kraft 15. august 2025
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 15 mai 2025 nr. 802 (i kraft 15 aug 2025).
§ 9-5

Fortegnelse over beslaglagte ting

Det skal settes opp en nøyaktig fortegnelse over beslaglagte ting. Dersom det som ledd i sakens behandling er nødvendig å ta kopi av beslaglagte dokumenter, skal dette gå fram av fortegnelsen eller ved anmerkning på det kopierte dokumentet. Dersom det er tatt beslag i gjenstander som antas å være fravendt noen ved en straffbar handling, og fornærmede er kjent, skal politiet opplyse fornærmede om beslaget og gi informasjon om når beslaget kan forventes opphevet. Påtalemyndigheten skal straks oppheve beslaget, såfremt bevis kan sikres på annen måte. Når beslaget er opphevet, skal gjenstanden straks utleveres i samsvar med straffeprosessloven § 214 første ledd.

Politiet skal lage en nøyaktig liste over ting som er tatt i beslag. Hvis gjenstandene tilhører et kjent offer, skal vedkommende få beskjed om beslaget. Tingene skal leveres tilbake så snart bevisene er sikret på andre måter.AI

Se ogsåStraffeprosessloven § 214

§ 9-6

Underretning om varetektsfengsling mv. av siktede til fornærmede ved visse typer lovbrudd

Politiet skal så snart som mulig underrette fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte i lovbestemt rekkefølge om at siktede er varetektsfengslet og for hvor lang tid. Likeledes skal fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte i lovbestemt rekkefølge underrettes så snart som mulig dersom siktede løslates eller fengsling forlenges.

Politiet skal så snart som mulig informere fornærmede, bistandsadvokat og etterlatte om varetektsfengsling av siktede. De skal også få beskjed dersom fengslingen blir forlenget eller dersom siktede blir løslatt.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).
§ 9-7

Underretning om besøksforbud etter straffeprosessloven § 222a

Dersom det er grunn til å tro at det foreligger slike særlige forhold som nevnt i straffeprosessloven § 222a, skal det gis underretning om adgangen til å begjære besøksforbud mv til den et slikt forbud skal beskytte. Vedkommende skal så snart som mulig underrettes om ilagt besøksforbud, og om hvor lang tid forbudet gjelder for. Den forbudet skal beskytte og den forbudet retter seg mot skal gjøres kjent med sin rett til å bringe spørsmålet om besøksforbud inn for retten. Den forbudet retter seg mot, skal også gjøres kjent med at overtredelse er straffbart.

Personer som trenger beskyttelse skal få informasjon om at de kan be om besøksforbud. De skal få beskjed når et forbud er bestemt og hvor lenge det varer. Både den som beskyttes og den som får forbudet skal få vite at saken kan bringes inn for retten, og at det er straffbart å bryte forbudet.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 juli 1995 nr. 645.

Se ogsåStraffeprosessloven § 222 a første ledd

§ 9-8

Kommunikasjonskontroll

Ved kommunikasjonskontroll gjelder forskrift fastsatt ved kongelig resolusjon 31. mars 1995 nr. 281 om kommunikasjonskontroll. Mistenkte skal ved forespørsel gjøres kjent med vilkårene for opplysning om kommunikasjonskontroll etter straffeprosessloven § 216j. Det skal også gis opplysning om hvordan mistenkte skal sette frem begjæring om slik underretning.

Reglene for kommunikasjonskontroll følger en bestemt forskrift. Personer som er mistenkte skal på forespørsel få vite hvilke vilkår som gjelder for informasjon om kontrollen, og hvordan de kan be om slik informasjon.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 juli 1995 nr. 645, endret ved forskrift 22 sep 2000 nr. 963 (i kraft 15 okt 2000).

Se ogsåStraffeprosessloven § 216 j første ledd

§ 9-10

Melding til den konsulære stasjon om tvangstiltak mot utlendinger

Blir en utenlandsk statsborger pågrepet eller fengslet, skal han gjøres kjent med at han har rett til å be om at vedkommende konsulære stasjon blir underrettet. Når siktede ber om det, skal vedkommende konsulære stasjon straks underrettes om pågripelsen eller fengslingen.

Utenlandske statsborgere som blir pågrepet eller fengslet, skal få vite at de kan be om at deres konsulære stasjon blir varslet. Hvis personen ber om det, skal stasjonen varsles med en gang.AI

Endret 27. september 2013 · i kraft 1. januar 2014
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 27 sep 2013 nr. 1138 som endret ved forskrift 13 des 2013 nr. 1450 (i kraft 1 juli 2014).

Kapittel 9A. Påtalemyndighetens oppnevning av forsvarer

§ 9A-1

Oppnevning av forsvarer

En siktet som er pågrepet, skal så vidt mulig ha forsvarer straks det er klart at han ikke vil bli løslatt innen 24 timer etter pågripelsen, jf. straffeprosessloven § 98 første ledd. Siktede skal spørres om han ønsker forsvarer, og om det eventuelt ønskes en bestemt forsvarer. Svaret skal føres inn i arrestjournalen.

En person som er pågrepet skal så vidt mulig få forsvarer hvis det er klart at vedkommende ikke blir løslatt innen 24 timer. Personen skal få spørsmål om ønsket om forsvarer og om det er en bestemt person som ønskes. Svaret skal føres i arrestjournalen.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 30 juni 2006 nr. 750 (i kraft 1 juli 2006).

Se ogsåStraffeprosessloven § 98

§ 9A-2

Hvem som skal oppnevne forsvarer

Når det skal oppnevnes forsvarer etter straffeprosessloven § 98 første ledd, skal påtalemyndigheten straks avklare om det er tingretten eller påtalemyndigheten som skal foreta oppnevnelsen. Dersom behovet for forsvarer oppstår innenfor tingrettens åpningstid, og det ikke er noe som tilsier at retten ikke straks kan behandle begjæringen, skal begjæring om oppnevning av forsvarer sendes til tingretten. Sammen med begjæringen skal påtalemyndigheten opplyse om den pågrepne ønsker en bestemt forsvarer.

Regelen bestemmer hvem som skal utnevne forsvarer. Hvis det skjer i tingrettens åpningstid og retten kan behandle saken raskt, skal begjæringen sendes til tingretten.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 30 juni 2006 nr. 750 (i kraft 1 juli 2006).

Se ogsåStraffeprosessloven § 98

§ 9A-3

Fritt forsvarervalg

Når påtalemyndigheten skal oppnevne forsvarer, og den pågrepne ber om en bestemt forsvarer, skal denne oppnevnes etter reglene i straffeprosessloven § 102 første ledd.

Hvis en person som er pågrepet ønsker en bestemt forsvarer, skal påtalemyndigheten oppnevne denne personen etter gjeldende regler.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 30 juni 2006 nr. 750 (i kraft 1 juli 2006).

Se ogsåStraffeprosessloven § 102

§ 9A-4

Hvem som ellers skal oppnevnes

Når den pågrepne ikke har bedt om en bestemt forsvarer, eller den som er ønsket er forhindret fra å påta seg vervet, skal påtalemyndigheten oppnevne den forsvarer som står for tur på en liste over faste forsvarere som påtalemyndigheten har innhentet fra den lokale tingretten. Påtalemyndigheten må sørge for å holde listen over faste forsvarere à jour gjennom kontakt med tingretten. Alle henvendelser til advokater som ledd i oppnevnelsen av forsvarer skal journalføres hos påtalemyndigheten.

Hvis en pågrepne person ikke har valgt en bestemt forsvarer, eller den ønskede advokaten ikke kan ta oppdraget, skal påtalemyndigheten bruke en liste over faste forsvarere fra tingretten. Påtalemyndigheten skal holde listen oppdatert og journalføre alle henvendelser til advokatene.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 30 juni 2006 nr. 750 (i kraft 1 juli 2006).
§ 9A-5

Varigheten av oppnevningen

Påtalemyndighetens oppnevning av forsvarer gjelder fra oppnevningen og frem til den pågrepne løslates eller fremstilles for retten, eventuelt frem til retten på et tidligere tidspunkt behandler spørsmål om oppnevnelse av forsvarer, jf. § 9A-7.

Regelen bestemmer hvor lenge en forsvarer som er oppnevnt av påtalemyndigheten har sitt oppdrag. Oppnevningen varer frem til personen blir løslatt, fremstilles for retten, eller retten avgjør spørsmålet om forsvarer.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 30 juni 2006 nr. 750 (i kraft 1 juli 2006).
§ 9A-6

Orientering til tingretten

Når påtalemyndigheten oppnevner forsvarer, skal den sende kopi av oppnevningen og siktelsen til tingretten.

Når påtalemyndigheten oppnevner en forsvarer, skal tingretten få en kopi av både oppnevningen og siktelsen.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 30 juni 2006 nr. 750 (i kraft 1 juli 2006).
§ 9A-7

Klage

Den pågrepne kan bringe en unnlatelse av å oppnevne forsvarer og påtalemyndighetens avgjørelse av hvem som skal oppnevnes, inn for tingretten. Påtalemyndigheten skal være behjelpelig med straks å sende saken til retten. Retten skal vurdere om påtalemyndighetens beslutning er i samsvar med straffeprosessloven. Retten kan gjøre de endringer i beslutningen som den anser hensiktsmessig.

En person som er pågrepet kan klage til tingretten dersom påtalemyndigheten ikke har oppnevnt forsvarer, eller hvis man er uenig i hvem som er valgt. Retten avgjør om beslutningen er lovlig og kan endre den.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 30 juni 2006 nr. 750 (i kraft 1 juli 2006).
§ 9A-8

Fastsetting av salær til forsvarer

Tingretten skal motta, kontrollere og honorere arbeidsoppgave og salærkrav fra forsvarer oppnevnt av påtalemyndigheten. Eventuell feilsending av arbeidsoppgave og salærkrav til påtalemyndigheten skal oversendes tingretten, med kopi til forsvareren.

Tingretten har ansvaret for å motta, kontrollere og betale ut salær til forsvarere som er oppnevnt av påtalemyndigheten. Hvis krav om betaling feilaktig blir sendt til påtalemyndigheten, skal disse sendes videre til tingretten.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 30 juni 2006 nr. 750 (i kraft 1 juli 2006).

Kapittel 10. Kroppslig undersøkelse av mistenkte.

§ 10-1

Når kan mistenkte underkastes kroppslig undersøkelse

Kroppslig undersøkelse kan foretas overfor den som med skjellig grunn mistenktes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, når det antas å være av betydning for opplysningen av saken og ikke framstår som et uforholdsmessig inngrep. Hvis den det gjelder samtykker skriftlig, kan det innhentes biologisk materiale med sikte på å gjennomføre en DNA-analyse uten hensyn til om det foreligger skjellig grunn til mistanke. Dette gjelder selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 20 første ledd. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld. Bestemmelsene i denne instruksen gjør ingen endringer i adgangen til å foreta rent ytre undersøkelse av kropp og klær m.m. etter reglene om ransaking, jf. straffeprosessloven §§ 192 flg.

Politiet kan foreta kroppslig undersøkelse av en person med skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som kan gi fengsel, dersom det er viktig for saken og ikke uforholdsmessig. Ved skriftlig samtykke kan det hentes ut biologisk materiale til DNA-analyse uten krav om mistanke.AI

Endret 27. mai 2024
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 5 sep 1997 nr. 961, 24 okt 2003 nr. 1261, 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeloven § 20Straffeprosessloven § 192

§ 10-2

Avgjørelse av retten om kroppslig undersøkelse

Uten mistenktes samtykke kan kroppslig undersøkelse bare foretas etter at retten ved kjennelse har gitt tillatelse til undersøkelsen. Påtalemyndigheten avgjør om rettens tillatelse til kroppslig undersøkelse av mistenkte skal begjæres. Begjæringen skal inneholde en kort beskrivelse av den handling mistanken gjelder og grunnen til at undersøkelsen må antas å være av betydning for sakens opplysning. Videre skal begjæringen angi hva undersøkelsen skal gå ut på. Før det treffes avgjørelse om kroppslig undersøkelse av mistenkte, skal vedkommende så vidt mulig og tilrådelig få adgang til å uttale seg.

Kroppslig undersøkelse av en mistenkt krever samtykke eller tillatelse fra retten. Påtalemyndigheten må begrunne hvorfor undersøkelsen er viktig for saken og hva den går ut på. Den mistenkte skal få uttale seg før beslutningen tas, hvis det er mulig.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015

referert av 1 →

§ 10-3

Avgjørelse av påtalemyndigheten om kroppslig undersøkelse

Dersom formålet med undersøkelsen ellers kunne forspilles, kan påtalemyndigheten på egen hånd gi ordre om at det skal foretas kroppslig undersøkelse av mistenkte. Slik ordre trer i så fall istedenfor kjennelse av retten. Ordren skal være skriftlig og grunngitt. Den skal angi hva undersøkelsen skal gå ut på. Dersom formålet med undersøkelsen ellers kunne forspilles, kan ordren gis muntlig, men den skal i så fall nedtegnes snarest mulig. Reglene i § 10-2 tredje ledd gjelder tilsvarende.

Påtalemyndigheten kan selv bestemme at en mistenkt skal gjennomgå en kroppslig undersøkelse dersom bevis kan gå tapt. En slik ordre erstatter behovet for en rettskjennelse.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015

Se ogsåPåtaleinstruksen § 10-2

§ 10-4

Begrensninger i undersøkelsesadgangen m.m

Kroppslig undersøkelse kan bare foretas i den utstrekning det kan skje uten fare eller betydelig smerte for mistenkte. Det må ikke foretas gastroskopi (mageundersøkelse) eller tas urinprøve ved bruk av kateter. For øvrig skal undersøkelsen alltid foretas så hensynsfullt som mulig. Den skal ikke være mer inngripende enn det som er nødvendig, og skal utføres på en minst mulig krenkende måte. Det må bare brukes makt i det omfang og så lenge det er nødvendig for å gjennomføre undersøkelsen på tilfredsstillende måte. Det kan ikke brukes makt som innebærer fare eller betydelig smerte for mistenkte.

Kroppslige undersøkelser av mistenkte skal skje på en hensynsfull og minst mulig krenkende måte. Undersøkelser som medfører fare eller betydelig smerte er forbudt, og visse spesifikke inngrep er ikke tillatt. Makt kan kun brukes i nødvendig omfang.AI

§ 10-5

Hvem som kan foreta kroppslig undersøkelse

Følgende undersøkelser må bare utføres av kvalifisert helsepersonell og fortrinnsvis, når det kan skje uten at formålet med undersøkelsen forspilles, av lege eller etter forordning av lege i det enkelte tilfelle: a) Blodprøvetaking b) Undersøkelse ved bruk av røntgen c) Undersøkelse av rektum eller vagina d) Undersøkelse ved klyster eller tilføring av brekkmiddel eller avføringsmiddel e) Andre inngrep som krever medisinsk sakkunnskap. Undersøkelse ved klyster eller tilføring av brekkmiddel eller avføringsmiddel som ikke utføres av lege, må bare foretas under overoppsyn av lege. Undersøkelse med bruk av rektoskop må bare foretas av lege. For øvrig kan kroppslig undersøkelse, så som urinprøve, utåndingsprøve (alcotest) og undersøkelse av munnhule, utføres av politiet.

Enkelte kroppslige undersøkelser av mistenkte må gjøres av kvalifisert helsepersonell, og ofte av lege. Andre undersøkelser, som urin- og utåndingsprøver, kan utføres av politiet.AI

referert av 2 →

§ 10-6

Den praktiske gjennomføring av undersøkelsen

Før undersøkelsen utføres, skal kjennelsen eller ordren om kroppslig undersøkelse leses opp for eller forevises mistenkte. Foreligger det ikke skriftlig beslutning, skal det opplyses hva saken gjelder og hva undersøkelsen skal gå ut på. Ved undersøkelsen skal det bare være til stede personer som trengs av hensyn til gjennomføringen av undersøkelsen. De tilstedeværende har plikt til å bevare taushet overfor uvedkommende om hva de har iakttatt. Når hensynet til ærbarhet tilsier det, skal de tilstedeværende personer så vidt mulig være av samme kjønn som mistenkte. Dette gjelder likevel ikke for helsepersonell som tar del i undersøkelsen. Når undersøkelsen foretas, skal det så vidt mulig være til stede et vitne som ikke er ugild etter reglene i domstolsloven § 110 annet ledd. Undersøkelse av mer omfattende eller intim karakter kan bare foretas innendørs og i et eget avskilt rom.

Reglene beskriver hvordan en kroppslig undersøkelse av en mistenkt skal gjennomføres. Den mistenkte skal informeres om grunnlaget, og kun nødvendig personell kan være til stede. Intime undersøkelser skal skje i et avskilt rom innendørs.AI

Se ogsåDomstolloven § 110

§ 10-7

Skriftlig erklæring om undersøkelsen

Sakkyndige som bistår påtalemyndigheten, skal gi en skriftlig erklæring om undersøkelsen etter reglene i straffeprosessloven § 153 tredje ledd. Dersom undersøkelsen blir foretatt av politiet, jf. § 10-5 siste ledd, skal en tilsvarende skriftlig erklæring gis av vedkommende polititjenestemann.

Når en mistenkt blir kroppslig undersøkt, skal det skrives en erklæring om dette. Dette gjelder uavhengig av om undersøkelsen er gjort av en sakkyndig eller av politiet.AI

Se ogsåStraffeprosessloven § 153Påtaleinstruksen § 10-5

§ 10-8

Rapport

Det skal på stedet eller snarest mulig settes opp en rapport over kroppslig undersøkelse som blir foretatt etter reglene i straffeprosessloven § 157. Rapporten skal gi opplysning om: a) Mistenktes navn, fødselsdata og bopel og hva mistanken gjelder b) Rettens kjennelse, eventuelt påtalemyndighetens ordre om undersøkelsen c) Hvem som har foretatt undersøkelsen og når den fant sted d) Hva slags undersøkelse som ble foretatt og resultatet av den, eventuelt ved en henvisning til den skriftlige erklæringen som utarbeides i samband med undersøkelsen. Rapporten skal undertegnes av rapportskriveren og i tilfelle av vitnet. Når rapporten gjelder kroppslig undersøkelse som nevnt i § 10-5 første ledd bokstavene b til e, skal det tas en ekstra gjenpart som arkiveres særskilt til bruk for innrapportering etter § 10-9.

Det skal skrives en rapport når en mistenkt blir kroppslig undersøkt. Rapporten skal inneholde informasjon om personen, hvorfor undersøkelsen ble gjort, hvem som utførte den og hva resultatet ble.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015

Se ogsåStraffeprosessloven § 157Påtaleinstruksen § 10-5Påtaleinstruksen § 10-9referert av 1 →

§ 10-9

Innrapportering m.m

Ved hvert årsskifte skal gjenpart av de rapporter som er nevnt i § 10-8 tredje ledd sendes til riksadvokaten. Riksadvokaten fører statistikk over de ulike typer kroppslige undersøkelser som det kommer inn rapport om. Riksadvokaten sender for hvert år statistikken til Justisdepartementet med de merknader han mener saken måtte foranledige. Departementet kan innhente nærmere opplysninger om politiets og påtalemyndighetens behandling av saker hvor det er begjært eller foretatt kroppslige undersøkelser – både generelt og med henblikk på konkrete saker.

Riksadvokaten skal motta rapporter om kroppslige undersøkelser av mistenkte ved hvert årsskifte. Det skal føres statistikk over disse undersøkelsene som sendes til Justisdepartementet. Departementet kan be om utfyllende informasjon om hvordan slike saker er behandlet.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015

Se ogsåPåtaleinstruksen § 10-8referert av 1 →

Kapittel 11. Fingeravtrykk og fotografering av mistenkte m.m.

§ 11-1

Adgang til å ta fingeravtrykk og fotografi av mistenkte

Når det anses nødvendig for å oppklare en straffesak som kan medføre frihetsstraff, kan det tas fingeravtrykk og fotografi av enhver som er mistenkt i saken. Dette gjelder selv om straff ikke kan idømmes på grunn av reglene i straffeloven § 20 første ledd. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.

Politiet kan ta fingeravtrykk og bilde av personer som er mistenkt for lovbrudd som kan straffes med fengsel. Dette gjelder selv om personen ikke kan dømmes til straff eller ikke har utvist skyld.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 24 okt 2003 nr. 1261, 27 sep 2013 nr. 1138 som endret ved forskrift 13 des 2013 nr. 1450 (i kraft 1 juli 2014), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeloven § 20

§ 11-2

Adgang til å ta fingeravtrykk og fotografi i registreringsøyemed

Adgangen til å ta fingeravtrykk og fotografi i registreringsøyemed følger av straffeprosessloven § 160 og politiregisterloven § 13 jf. politiregisterforskriften § 46-5. Riksadvokaten kan gi nærmere regler om i hvilken utstrekning det skal tas fingeravtrykk og fotografi etter politiregisterforskriften § 46-5 annet ledd. Når det er behov for det, kan det tas nytt fotografi av siktede som er varetektsfengslet eller som soner en dom eller er idømt forvaring i lukket anstalt.

Reglene bestemmer når politiet kan ta fingeravtrykk og bilder av mistenkte for registrering. Riksadvokaten kan fastsette nærmere regler for dette. Det kan tas nytt bilde av personer i fengsel eller forvaring hvis det er behov for det.AI

Endret 27. september 2013 · i kraft 1. januar 2014
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 27 sep 2013 nr. 1138 som endret ved forskrift 13 des 2013 nr. 1450 (i kraft 1 juli 2014).

Se ogsåStraffeprosessloven § 160Politiregisterloven § 13Politiregisterforskriften § 46-5referert av 1 →

§ 11-3

Fremgangsmåten når det tas fingeravtrykk og fotografi

Fingeravtrykk og fotografi tas av politiet. Sjefen for Kripos kan gi nærmere regler om hvordan fingeravtrykk og fotografi skal tas.

Det er politiet som tar fingeravtrykk og bilder av personer. Sjefen for Kripos kan bestemme de nærmere reglene for hvordan dette skal gjøres.AI

Endret 27. september 2013 · i kraft 1. januar 2014
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 27 sep 2013 nr. 1138 som endret ved forskrift 13 des 2013 nr. 1450 (i kraft 1 juli 2014).
§ 11-4

Tvangsgjennomføring av fingeravtrykk og fotografi

Nekter noen å medvirke til at det tas fingeravtrykk og fotografi av ham, må det ikke brukes makt uten at retten ved beslutning har avgjort at vilkårene for å ta fingeravtrykk og fotografi er til stede.

Det er ikke lov å bruke makt for å ta fingeravtrykk og fotografi hvis personen nekter. Makt kan kun brukes dersom retten har bestemt at vilkårene for dette er oppfylt.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
§ 11-5

Føring i fotoregisteret og fingeravtrykkregisteret

Fingeravtrykk og fotografi som er tatt i samsvar med § 11-2 føres i fotoregisteret og fingeravtrykkregisteret etter reglene i politiregisterforskriften kapittel 46.

Fingeravtrykk og bilder av mistenkte skal føres inn i politiets egne registre for foto og fingeravtrykk. Dette skal skje etter bestemte regler i politiregisterforskriften.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret forskrift 27 sep 2013 nr. 1138 som endret ved forskrift 13 des 2013 nr. 1450 (i kraft 1 juli 2014).

Se ogsåPåtaleinstruksen § 11-2

Kapittel 11a. (Opphevet)

Kapittel 12. Bistand fra sakkyndige.

§ 12-1

Politiets anmodning om bistand fra sakkyndige

Dersom det blir aktuelt å søke bistand hos sakkyndige utenfor politiet til bruk for etterforskingen, jf. straffeprosessloven § 148, skal oppdragets formål og omfang angis skriftlig. Haster saken, kan foreløpig begjæring settes fram muntlig. Når det antas at en sakkyndig gransking vil medføre betydelige utgifter for det offentlige, bør saken forelegges statsadvokaten før det treffes beslutning om slik gransking. Begjæringen om rettsmedisinsk bistand skal fremsettes overfor Rettsmedisinsk institutt. Dersom det ved slikt opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, kan likevel den bistand som ikke kan vente, søkes direkte hos den sakkyndige.

Politiet skal skriftlig forklare formålet og omfanget når de ber om hjelp fra sakkyndige utenfor politiet. Ved hastesaker kan forespørselen være muntlig. Ved store utgifter bør statsadvokaten involveres før beslutning tas.AI

Endret 16. august 2011 · i kraft 1. september 2011
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 12 aug 2011 nr. 836 (i kraft 1 sep 2011).

Se ogsåStraffeprosessloven § 148

§ 12-2

Rettslig oppnevning av sakkyndige

Når påtalemyndigheten ber retten foreta oppnevning av sakkyndige, skal den skriftlig angi hva som i tilfelle ønskes undersøkt og hva som det ønskes uttalelse om. I påtrengende tilfelle kan foreløpig begjæring settes fram muntlig. Må det antas at en sakkyndig gransking vil medføre betydelige utgifter for det offentlige, bør saken forelegges statsadvokaten før det anmodes om rettens oppnevning av sakkyndige. Saken skal alltid forelegges statsadvokaten før det begjæres oppnevnt sakkyndige til å foreta mentalobservasjon.

Påtalemyndigheten skal skriftlig forklare hva som skal undersøkes når de ber retten om sakkyndige. Ved mentalobservasjon eller store kostnader skal saken først legges fram for statsadvokaten.AI

§ 12-3

Bistand fra forvaltningsorganer

Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om politiets bruk av sakkyndig bistand fra andre offentlige organer.

Riksadvokaten har myndighet til å bestemme nærmere regler for hvordan politiet kan bruke eksperthjelp fra andre offentlige etater.AI

Kapittel 13. Sakkyndig likundersøkelse.

§ 13-1

Sakkyndig likundersøkelse ved mistanke om straffbar handling og funn av ukjent lik

Politiet skal påse at sakkyndig likundersøkelse foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling. Det samme gjelder når en person finnes død uten at vedkommendes identitet straks kan bringes på det rene.

Politiet skal sørge for at det blir gjort en sakkyndig likundersøkelse hvis det er mistanke om at dødsfallet skyldes en straffbar handling. Det samme gjelder dersom man finner en død person som ikke kan identifiseres med en gang.AI

§ 13-2

Sakkyndig likundersøkelse i andre tilfeller

Politiet bør i alminnelighet sørge for at sakkyndig likundersøkelse foretas når dødsårsaken er uviss og antas å kunne skyldes a) selvmord eller selvvoldt skade b) ulykkestilfelle c) yrkesskade eller yrkessykdom d) feil, forsømmelse eller uhell ved medisinsk undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade. Det samme gjelder når dødsårsaken er uviss og døden er inntrådt plutselig og uventet, særlig dersom vedkommende antas å ha vært alene i dødsøyeblikket. Politiet skal påse at sakkyndig likundersøkelse foretas når et barn under 18 år dør utenfor helseinstitusjon og dødsårsaken er uviss, med mindre særlige grunner gjør det ubetenkelig å unnlate slik undersøkelse. Politiet bør også i alminnelighet sørge for at sakkyndig likundersøkelse foretas når dødsårsaken er uviss og dødsfallet har skjedd i fengsel, arrestlokale eller under administrativ frihetsberøvelse. Bestemmelsene i første til fjerde ledd er ikke til hinder for at sakkyndig likundersøkelse også ellers kan foretas når lovens vilkår er oppfylt.

Politiet skal eller bør sørge for sakkyndig likundersøkelse når dødsårsaken er uviss i visse situasjoner. Dette gjelder blant annet ved mistanke om ulykke, selvmord, yrkesskade, medisinsk svikt eller ved plutselig død. Undersøkelse skal foretas ved uviss dødsårsak for barn under 18 år som dør utenfor helseinstitusjon.AI

Endret 28. juni 2011 · i kraft 1. juli 2011
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 24 juni 2011 nr. 653 (i kraft 1 juli 2011).

referert av 1 →

§ 13-3

Varsling av avdødes nærmeste

Før sakkyndig likundersøkelse foretas etter § 13-2, bør avdødes pårørende om mulig varsles og gis høve til å uttale seg.

Før det gjennomføres en sakkyndig likundersøkelse, skal de nærmeste pårørende etter muligheten få beskjed. De skal også få mulighet til å uttale seg om undersøkelsen.AI

Se ogsåPåtaleinstruksen § 13-2

§ 13-4

Gjennomføring av sakkyndig likundersøkelse

Sakkyndig likundersøkelse bør foretas som likåpning når ikke likskue anses tilstrekkelig.

En sakkyndig likundersøkelse i form av en likåpning skal utføres dersom en vanlig likskue ikke er nok.AI

Kapittel 14. Personundersøkelse.

§ 14-1

Når skal personundersøkelse foretas

Personundersøkelse av siktede skal som regel foretas når det antas å ha betydning for avgjørelsen om straff eller andre forholdsregler. Ved avgjørelsen om personundersøkelse skal foretas, skal det særlig legges vekt på siktedes alder og miljøforhold, sakens alvor, undersøkelsens betydning for sakens avgjørelse og om undersøkelsen vil kunne føre til en uheldig forsinkelse av saken. Dersom det tidligere har vært utført personundersøkelse av siktede, bør det innhentes tilleggsopplysninger fra friomsorgskontoret dersom undersøkelsen er eldre enn ett år.

En personundersøkelse av den siktede skal normalt gjøres hvis det antas å påvirke valget av straff eller andre tiltak. Ved beslutningen skal man se på faktorer som alder, miljø, sakens alvor og risiko for forsinkelser.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 24 okt 2003 nr. 1261, 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).
§ 14-2

Fremgangsmåten når det treffes beslutning om personundersøkelse

Det bør så hurtig som mulig tas stilling til om det skal foretas personundersøkelse av siktede. Før det treffes beslutning om personundersøkelse, bør siktede spørres om han samtykker i slik undersøkelse. Han bør i den forbindelse også kort forklares hva personundersøkelsen vil gå ut på. Han skal samtidig gjøres kjent med at hans samtykke likevel ikke er noe vilkår for at en slik undersøkelse kan foretas, jf. straffeprosessloven § 162.

Det skal raskt avgjøres om det skal gjennomføres en personundersøkelse av den siktede. Den siktede skal spørres om samtykke og få forklart hva undersøkelsen innebærer, men undersøkelsen kan gjennomføres selv om vedkommende ikke samtykker.AI

Se ogsåStraffeprosessloven § 162

§ 14-3

Iverksetting av beslutning om personundersøkelse

Når det er truffet beslutning om personundersøkelse, skal beslutningen og kopi av de nødvendige dokumenter sendes til vedkommende friomsorgskontor. Dette gjelder også når retten har oppnevnt en bestemt person til å foreta undersøkelsen. Personundersøkelsen bør som regel utføres ved det friomsorgskontoret der siktede bor eller for et lengre tidsrom oppholder seg. Siktede skal snarest mulig varsles om at det er besluttet å foreta personundersøkelse av ham dersom han ikke tidligere har samtykket til dette. Om utførelsen av personundersøkelsen gjelder ellers regler om personundersøkelse gitt av Justisdepartementet.

Når det er bestemt at en person skal undersøkes, skal beslutningen sendes til et friomsorgskontor. Undersøkelsen skal normalt skje der den siktede bor eller oppholder seg. Den siktede skal varsles om beslutningen dersom det ikke er gitt samtykke.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).
§ 14-4

Avgjørelsen av påtalespørsmålet når det er besluttet personundersøkelse

Dersom politiet mener at en sak om lovbrudd der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, bør kunne avgjøres ved tilståelsesdom, skal det avvente resultatet av personundersøkelsen før saken sendes statsadvokaten med mindre sakens avgjørelse ellers ville bli forsinket i urimelig grad.

Når politiet mener en sak kan avgjøres ved tilståelsesdom, men påtaleansvaret ligger hos statsadvokaten, skal resultatet av en personundersøkelse ventes på. Unntaket er dersom dette vil føre til urimelig forsinkelse av saken.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003), 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeprosessloven § 67 første ledd

§ 14-5

Underretning til siktede om gjennomført personundersøkelse

Når undersøkelsen er gjennomført, bør siktede som regel gis underretning om dette og om at han vil kunne gjøre seg kjent med undersøkelsen etter de vanlige regler om dokumentinnsyn på etterforskingsstadiet, jf. kap. 16.

En person som er siktet skal som regel få beskjed når en personundersøkelse er gjennomført. Vedkommende skal også få vite at det er mulig å lese undersøkelsen gjennom vanlige regler for dokumentinnsyn.AI

§ 14-6

Underretning til friomsorgskontoret om sakens avgjørelse

Har det vært utført personundersøkelse av siktede, skal politiet underrette vedkommende friomsorgskontor om sakens avgjørelse.

Politiet skal gi beskjed til friomsorgskontoret om hvordan en sak ender dersom det har blitt gjennomført en personundersøkelse av den siktede.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Kapittel 15. Rettslig avhør m.m.

§ 15-1

Når det bør begjæres rettslig avhør

Når vilkårene antas å være til stede for tilståelsesdom, bør saken sendes tingretten med begjæring om rettslig avhør av siktede og mulig pådømmelse. For øvrig avgjøres etter en konkret vurdering om det er grunn til å begjære rettslig avhør av siktede og vitner i saken. Ved avgjørelsen legges bl.a. vekt på sakens viktighet, forklaringens betydning for saken og muligheten for at forklaring for politiet vil bli bestridt under hovedforhandlingen. Bevisopptak til bruk for hovedforhandling skal normalt begjæres når vilkårene i straffeprosessloven § 237 annet ledd er oppfylt.

Regelen beskriver når politiet bør be retten om å gjennomføre avhør av siktede og vitner. Dette gjelder spesielt ved tilståelsesdommer eller når sakens viktighet og bevisets betydning tilsier det.AI

Endret 29. oktober 2003 · i kraft 24. oktober 2003
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003), 24 okt 2003 nr. 1261.

Se ogsåStraffeprosessloven § 237

§ 15-2

Innholdet i begjæringen om rettslig avhør

Når det under etterforskingen begjæres rettslig avhør eller bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen, bør det gis en kort beskrivelse av det forhold etterforskingen gjelder. Videre bør det angis hvilke straffebestemmelser som er aktuelle, samt navn og adresse på de personer som ønskes avhørt og om de ønskes avhørt som siktet, vitne eller sakkyndig.

En begjæring om rettslig avhør eller bevisopptak skal inneholde en kort beskrivelse av saken og hvilke straffebestemmelser som gjelder. Den skal også opplyse om navn og adresse på personene som skal avhøres, og om de er siktet, vitne eller sakkyndig.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 13 juli 1995 nr. 645 (i kraft 1 jan 1997 jfr forskrift 29 nov 1996 nr. 1091), 2 okt 1998 nr. 926 (i kraft 1 nov 1998), 3 juni 2016 nr. 570.
§ 15-3

Anmodning om at retten overtar ledelsen av etterforskingen

Dersom det er skjellig grunn til mistanke om at riksadvokaten eller en statsadvokat har begått en straffbar handling utenfor tjenesten, bør retten anmodes om å overta etterforskingen, jfr. straffeprosessloven § 247. Spørsmålet om retten skal anmodes om å overta etterforskingens ledelse avgjøres av riksadvokaten, eventuelt statsadvokaten dersom det er riksadvokaten som er mistenkt i saken. Tiltalespørsmålet avgjøres etter vanlige regler, se straffeprosessloven § 65 til § 67.

Hvis riksadvokaten eller en statsadvokat er mistenkt for en straffbar handling utenfor tjenesten, kan retten bli bedt om å lede etterforskningen. Det er riksadvokaten eller statsadvokaten som avgjør om retten skal overta ledelsen.AI

Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 1 nov 2019 nr. 1450.

Se ogsåStraffeprosessloven § 247Straffeprosessloven § 65Straffeprosessloven § 67 første ledd

§ 15-4

Påtalemyndighetens fremmøte i rettsmøte under etterforskingen

Påtalemyndigheten skal møte ved rettsmøte til behandling av spørsmålet om fengsling, med mindre særlige forhold gjør det upåkrevd. Også ved andre rettsmøter i tingretten utenfor hovedforhandling bør påtalemyndigheten som regel møte. Blir rettsmøte holdt med sikte på tilståelsesdom, jf. straffeprosessloven § 248, gjelder dette likevel bare når det foreligger særlig grunn til at påtalemyndigheten bør møte. Vedkommende tjenestemann innen påtalemyndigheten avgjør om han selv skal møte eller om dette skal overlates en underordnet tjenestemann. I enklere saker kan det overlates til en polititjenestemann som ikke hører til påtalemyndigheten, å møte i rettsmøter i tingretten utenfor hovedforhandling på vegne av påtalemyndigheten. Dette bør dog ikke gjøres i saker hvor siktede møter med forsvarer eller hvor det kan bli spørsmål om ubetinget frihetsstraff i sak som fremmes etter straffeprosessloven § 248.

Påtalemyndigheten skal normalt møte i retten når det skal vurderes fengsling. Ved andre rettsmøter før hovedforhandlingen bør de som regel møte, men ved tilståelsesdommer kreves det en særlig grunn. I enkle saker kan en polititjenestemann møte på vegne av påtalemyndigheten.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003).

Se ogsåStraffeprosessloven § 248 første ledd

Kapittel 16. Mistenktes, forsvarerens og andres rett til dokumentinnsyn på etterforskingsstadiet.

§ 16-1

Mistenktes og forsvarerens rett til dokumentinnsyn

Mistenkte og hans forsvarer har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter etter reglene i straffeprosessloven § 242.

En person som er mistenkt for et lovbrudd, og dennes forsvarer, har rett til å se dokumentene i saken. Dette gjelder i etterforskingsstadiet.AI

Se ogsåStraffeprosessloven § 242 første ledd

§ 16-2

Forsvarerens rett til kopi av saksdokumentene

Etter anmodning skal politiet så langt råd er gi forsvareren kopi av dokumenter som han har rett til å gjøre seg kjent med i saken. Dersom politiet finner det hensiktsmessig, kan i stedet de originale saksdokumentene lånes ut til forsvareren. Det skal i så fall settes en tidsfrist for utlånet. Er det sterke hensyn som taler mot å oversende saksdokumenter, kan de gjøres tilgjengelig for forsvareren på annen forsvarlig og hensiktsmessig måte. Retten til kopi i første ledd gjelder ikke dokumenter som omhandlet i kapittel 8A.

Politiet skal gi forsvareren kopier av dokumenter som forsvareren har rett til å se i saken. Politiet kan i stedet låne ut originaldokumentene med en tidsfrist, eller gjøre dem tilgjengelige på andre forsvarlige måter hvis det er sterke grunner for det.AI

Endret 30. oktober 2015 · i kraft 30. oktober 2015
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 6 juli 2001 nr. 761 (i kraft 1 aug 2001), 30 okt 2015 nr. 1239.
§ 16-3

Gjennomføringen av mistenktes rett til å gjøre seg kjent med saksdokumentene

Dokumenter som mistenkte har rett til å gjøre seg kjent med i saken, leses opp for ham eller han gis anledning til selv å lese dem i politiets eller forsvarerens nærvær. Når det anses ubetenkelig, kan politiet tillate at mistenkte gis kopi av dokumentene.

En person som er mistenkt i en sak, har rett til å bli kjent med saksdokumentene. Dette skjer ved at dokumentene blir lest opp eller at personen får lese dem selv sammen med politiet eller forsvareren. Politiet kan i visse tilfeller gi ut kopier av dokumentene.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
§ 16-4

Fornærmedes og etterlattes rett til kopi av saksdokumentene

Fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge kan få kopi av sakens dokumenter i den grad det er nødvendig for at de skal kunne ivareta sine interesser i saken og det for øvrig anses ubetenkelig. Det samme gjelder andre som har fremmet sivile krav i saken. Bistandsadvokaten skal få tilsendt kopi av forklaringen til sin klient. Fornærmede og etterlatte må ikke uten politiets samtykke selv gis kopi av egen forklaring i saken.

Fornærmede, etterlatte og personer med sivile krav kan få kopi av saksdokumenter dersom det er nødvendig for å ivareta egne interesser og det er ubetenkelig. Bistandsadvokaten får kopi av klientens forklaring, mens fornærmede og etterlatte trenger politiets samtykke for å få kopi av egen forklaring.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 13 juli 1995 nr. 645, 17 des 2004 nr. 1679 (i kraft 1 jan 2005), 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).
§ 16-5

Andres rett til utlån/kopi av saksdokumentene

Bestemmelsene i politiregisterforskriften § 27-2 første ledd gjelder tilsvarende ved utlån av dokumentene i en straffesak som ikke er avsluttet. For øvrig kan dokumentene i en verserende straffesak bare lånes ut når særlige grunner foreligger og det anses ubetenkelig av hensyn til sakens videre behandling. Er utlånsbegjæringen begrunnet med at dokumentene ønskes benyttet som bevis i en sivil tvist, jf. tvisteloven § 21-5, kan de bare lånes ut etter begjæring av vedkommende domstol. Bestemmelsene i politiregisterforskriften § 27-2 fjerde til sjette ledd gjelder tilsvarende.

Reglene forklarer hvem som kan få låne eller kopiere dokumenter i en straffesak som ikke er avsluttet. Hovedregelen er at utlån krever særlige grunner og at det ikke skader sakens videre behandling.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 21 des 2007 nr. 1607 (i kraft 1 jan 2008, jf endringsforskriften for overgangsregler), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåPolitiregisterforskriften § 27-2 første leddTvisteloven § 21-5

Kapittel 17. Innstilling (henleggelse) og gjenopptakelse av straffeforfølgning mm.

§ 17-1

Innstilling av straffeforfølgning (henleggelse)

Er det ikke grunnlag for å fortsette en påbegynt etterforsking, kan politiet beslutte å innstille forfølgningen når ikke riksadvokaten har besluttet annet.

Politiet kan velge å avslutte en etterforskning dersom det ikke er grunnlag for å fortsette saken. Dette kan gjøres så lenge riksadvokaten ikke har bestemt noe annet.AI

Endret 22. juni 2022 · i kraft 1. juli 2022
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 1 nov 2019 nr. 1450, 22 juni 2022 nr. 1112 (i kraft 1 juli 2022).
§ 17-2

Underretning om innstilling av straffeforfølgning

Innstilles en påbegynt strafforfølgning helt eller delvis, skal det straks gis skriftlig underretning om dette til: a) den som forfølgningen har vært rettet mot b) fornærmede som har inngitt anmeldelse, c) etterlatte i lovbestemt rekkefølge, d) andre som har inngitt anmeldelse og som antas å ha rettslig klageinteresse, e) vedkommende forvaltningsorgan når saken direkte gjelder dets saksområde, f) bistandsadvokat, og g) forsvarer for den forfølgningen har vært rettet mot som enten er offentlig oppnevnt eller som har informert politiet om at man har påtatt seg forsvareroppdrag i saken. I underretningen opplyses om at det kan klages over vedtaket til nærmeste overordnete påtalemyndighet, at klagen settes frem for den påtalemyndighet som har truffet vedtaket, og at klagefristen er tre uker fra underretning om vedtaket kom frem til klageren. Underretning kan likevel unnlates, dersom den som forfølgningen har vært rettet mot, ikke har vært siktet, og det kan skade mulighetene for senere å oppklare saken at underretning gis. Det samme gjelder dersom underretning kan skade etterforskingen av andre saker fordi informasjon om saken eller om politiets metodebruk blir kjent.

Når en straffesak legges bort helt eller delvis, skal involverte personer få skriftlig beskjed med en gang. Beskjeden skal forklare hvordan man klager og hva fristen for dette er. I visse tilfeller kan politiet la være å sende varsel for å beskytte etterforskningen.AI

Endret 22. juni 2022 · i kraft 1. juli 2022
Endringshistorikk (6)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 13 juli 1995 nr. 645, 25 okt 1996 nr. 1007 (i kraft 1 nov 1996), 24 okt 2003 nr. 1261, 17 des 2004 nr. 1679 (i kraft 1 jan 2005), 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009), 3 juni 2016 nr. 570, 22 juni 2022 nr. 1112 (i kraft 1 juli 2022).

referert av 5 →

§ 17-3

Dokumentasjon av beslutning om innstilling av straffeforfølgning og av underretning om innstilling

Beslutning om innstilling av straffeforfølgning skal være skriftlig og den skal dateres og underskrives av rette vedkommende. På samme måte skal det gjøres bemerkning om når, av hvem, på hvilken måte og til hvem underretning om beslutningen er sendt. Kopi av underretningen skal legges ved saken. Beslutning om å unnlate å underrette om at straffeforfølgning er innstilt, jf. § 17-2 tredje ledd, skal fremgå på samme måte.

En beslutning om å innstille en straffesak skal være skriftlig, datert og undertegnet. Det skal dokumenteres hvordan og til hvem beskjed om dette er sendt, og en kopi av beskjed skal legges i saken. Det samme gjelder dersom det besluttes å ikke sende ut beskjed.AI

Endret 29. oktober 2003 · i kraft 24. oktober 2003
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 24 okt 2003 nr. 1261.

Se ogsåPåtaleinstruksen § 17-2referert av 2 →

§ 17-4

Saken stilles i bero

Stilles saken foreløpig i bero i medhold av straffeprosessloven §§ 250 og 251 annet ledd, skal siktede og eventuelt hans verge underrettes om dette såfremt deres oppholdssted er kjent. Underretning gis i samsvar med § 17-2 første ledd. Bestemmelsene i § 17-3 får tilsvarende anvendelse.

Hvis en straffesak blir satt i bero, skal den siktede og eventuelt vedkommendes verge få beskjed om dette. Dette gjelder forutsatt at politiet vet hvor de oppholder seg.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 25 okt 1996 nr. 1007 (i kraft 1 nov 1996).

Se ogsåStraffeprosessloven § 250Straffeprosessloven § 251Påtaleinstruksen § 17-2Påtaleinstruksen § 17-3

§ 17-5

Gjenåpning av innstilt strafforfølgning

Dersom politiet i en sak om lovbrudd der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, hvor en person har vært siktet, mener at strafforfølgningen bør tas opp på ny fordi det etter innstilling av saken er oppdaget bevis av vekt, jf. straffeprosessloven § 74 første ledd, skal saken forelegges statsadvokaten så snart det foreligger tilstrekkelige opplysninger til å avgjøre spørsmålet.

Hvis politiet oppdager viktige nye bevis i en sak som tidligere ble henlagt, skal saken sendes til statsadvokaten. Dette gjelder for saker der politiet ikke selv har påtalekompetansen og hvor en person har vært siktet.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 21 des 2007 nr. 1607 (i kraft 1 jan 2008, jf endringsforskriften for overgangsregler), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeprosessloven § 67 første leddStraffeprosessloven § 74

§ 17-6

Underretning om at borgerlig rettskrav nektes fremmet

Den umiddelbart skadelidende ved en straffbar handling skal straks underrettes om en beslutning om at et borgerlig rettskrav han eller hun har i straffesaken nektes fremmet. I underretningen skal det opplyses om klageadgangen etter straffeprosessloven § 59a første ledd første punktum nr. 6, muligheten for selv å fremme kravet etter straffeprosessloven § 428 såfremt hovedforhandling blir holdt, og at det vil bli gitt en kort frist for å fremsette slikt krav overfor retten dersom det blir tatt ut tiltale.

Den som er skadelidende skal straks få beskjed dersom et borgerlig rettskrav nektes fremmet i straffesaken. Beskjeden skal inneholde informasjon om klagerett og muligheten for å fremme kravet selv hvis det blir hovedforhandling.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 juli 1995 nr. 645, endret ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).

Se ogsåStraffeprosessloven § 428Straffeprosessloven § 59 a første ledd

Kapittel 18. Påtaleunnlatelse.

§ 18-1

Uttalelse fra siktede og fra andre myndigheter om vilkår for påtaleunnlatelse

Dersom det kan bli spørsmål om å unnlate påtale på vilkår som nevnt i straffeprosessloven § 69 tredje ledd, skal siktede på forhånd gis adgang til å uttale seg om de aktuelle vilkår. Det samme gjelder dersom det i prøvetiden blir spørsmål om å oppheve eller endre vilkår som er fastsatt og sette nye vilkår. I tilfelle som nevnt i første ledd bør det også innhentes uttalelse fra vedkommende friomsorgskontor. Før det eventuelt stilles vilkår om at siktede tar opphold i heim eller institusjon, jf. straffeloven § 37 bokstav e, g og h, må det bringes på det rene om vedkommende heim eller institusjon kan ta imot siktede.

Siktede skal få uttale seg før det blir bestemt om saken skal legges bort mot at visse vilkår blir oppfylt. Dette gjelder også hvis vilkår skal endres eller oppheves i prøvetiden. Det skal sjekkes om en institusjon eller et hjem kan ta imot personen før slike vilkår settes.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeprosessloven § 69Straffeloven § 37 første ledd

§ 18-2

Kompetanse til å treffe beslutning om påtaleunnlatelse

Politiet avgjør spørsmålet om påtaleunnlatelse i saker om lovbrudd der påtalekompetansen ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, hvis ikke tiltalespørsmålet hører under riksadvokaten. I andre saker om lovbrudd avgjøres spørsmålet om påtaleunnlatelse av statsadvokaten, hvis ikke avgjørelsen hører under riksadvokaten. Mener politiet at en sak om lovbrudd der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, bør avgjøres ved påtaleunnlatelse, skal saken forelegges statsadvokaten til avgjørelse. Foreslås påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69, skal det utferdiges siktelse. I politiets innstilling bør det gis en nærmere begrunnelse for hvorfor saken bør avgjøres ved påtaleunnlatelse. Det skal også angis hvilke vilkår som eventuelt bør settes for å unnlate påtale. Har den straffbare handlingen påført andre økonomisk skade, skal forslaget inneholde en konkret vurdering av mulig erstatningsvilkår, jf. straffeloven § 35. Bestemmelsene i annet og tredje ledd gjelder tilsvarende når statsadvokaten avgir innstilling til riksadvokaten.

Bestemmelsen forklarer hvem som kan bestemme at en straffesak skal avsluttes uten påtale. Dette avhenger av hvem som har påtalekompetansen i saken, og om saken hører under statsadvokaten eller riksadvokaten.AI

Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 1 nov 2019 nr. 1450.

Se ogsåStraffeprosessloven § 67 første leddStraffeprosessloven § 69Straffeloven § 35

§ 18-3

Underretning til siktede om påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69

Siktede (og verger) skal ha skriftlig underretning om påtaleunnlatelsen og om eventuelle vilkår som er satt for påtaleunnlatelsen. I underretningen skal det også gis opplysning om siktedes adgang til å kreve at påtalemyndigheten bringer saken inn for retten og at slikt krav må settes fram innen en måned etter at siktede har mottatt meldingen om påtaleunnlatelse. Kopi av siktelsen vedlegges underretningen. Dersom siktede ikke forstår norsk, skal avgjørelsen oversettes etter reglene i § 2-8. Siktede bør også gis muntlig orientering om hva det betyr at det er gitt påtaleunnlatelse, hva vilkårene går ut på og følgene av at de ikke blir overholdt. Samtidig bør det gis siktede en etter omstendighetene avpasset advarsel og formaning. Er siktede under 18 år eller fratatt rettslig handleevne, bør vergene være til stede.

Når påtalemyndigheten velger å ikke straffeforfølge en sak, skal den siktede få dette skriftlig. Meldingen skal inneholde eventuelle vilkår og informasjon om retten til å be om at saken behandles i domstolen. Siktelsen skal legges ved som kopi.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 31 mai 2013 nr. 561 (i kraft 1 juli 2013), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeprosessloven § 69Påtaleinstruksen § 2-8

§ 18-4

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 18-5

Underretning til klageberettigete om påtaleunntalelse etter straffeprosessloven § 69

Når saken er avgjort ved påtaleunnlatelse skal det straks gis skriftlig underretning til: a) fornærmede som har inngitt anmeldelse, b) etterlatte i lovbestemt rekkefølge, c) andre som har inngitt anmeldelse og som antas å ha rettslig klageinteresse, d) vedkommende forvaltningsorgan når saken direkte gjelder dets saksområde, e) bistandsadvokat. I underretningen opplyses om at det kan klages over vedtaket til nærmeste overordnete påtalemyndighet, at klagen skal settes frem for den påtalemyndighet som har truffet vedtaket, og at klagefristen er tre uker fra underretning om vedtaket kom frem til klageren. Er det som vilkår for påtaleunnlatelsen bestemt at siktede skal betale erstatning, skal det også gis opplysning om dette. Andre vilkår gis det opplysning om etter behov.

Når politiet bestemmer at en sak ikke skal føre til straffeforfølgelse, skal dette meddeles skriftlig til de berørte partene. Beskjeden skal informere om klagemuligheter, hvordan man klager, og fristen for dette. Opplysninger om eventuelle krav til erstatning skal også inkluderes.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 13 juli 1995 nr. 645, 25 okt 1996 nr. 1007 (i kraft 1 nov 1996), 17 des 2004 nr. 1679 (i kraft 1 jan 2005), 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).

Se ogsåStraffeprosessloven § 69

§ 18-6

Underretning om påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 70

For underretning om påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 70 gjelder bestemmelsen i § 17-2 tilsvarende, men med unntak av annet ledd annet punktum.

Reglene for hvordan man gir beskjed om at påtaleunnlatelse er bestemt, følger i utgangspunktet de samme reglene som for andre avgjørelser, med ett spesifikt unntak.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 25 okt 1996 nr. 1007 (i kraft 1 nov 1996).

Se ogsåStraffeprosessloven § 70Påtaleinstruksen § 17-2

§ 18-7

Dokumentasjon av beslutning om påtaleunnlatelse og av underretning om påtaleunnlatelse

Bestemmelsene i § 17-3 gjelder tilsvarende.

Reglene om hvordan beslutninger om påtaleunnlatelse skal dokumenteres og underrettes, er de samme som for beslutninger i § 17-3.AI

Se ogsåPåtaleinstruksen § 17-3

Kapittel 18A. Overføring av straffesak til megling i konfliktråd.

§ 18 A-1

Beslutning om overføring av sak til megling i konfliktråd

Med mindre saken omfattes av straffeprosessloven § 65 eller annet er bestemt av riksadvokaten, treffes beslutning om overføring til megling i konfliktråd av påtalemyndigheten i politiet. Påtalemyndigheten skal så tidlig som mulig i etterforskingen vurdere om saken egner seg for overføring til megling i konfliktråd. Riksadvokaten kan gi nærmere bestemmelser om hvilke saker som kan besluttes avgjort på denne måte. Før en sak kan besluttes overført til megling i konfliktråd, skal det foreligge en formell anmeldelse fra fornærmede. Når saken gjelder flere lovovertredelser, må det ved oversendelsen til konfliktrådet fremgå hvilke forhold det er besluttet konfliktrådsmegling for. Riksadvokaten kan gi nærmere bestemmelser om saksbehandlingen, og kan herunder fastsette at saker kan oversendes til konfliktrådet uten at det foretas formelt avhør og utarbeides fullstendig personaliarapport, jf § 8-15.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 aug 1992 nr. 621 (i kraft 1 sep 1992), endret ved forskrifter 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 1 nov 2019 nr. 1450.

Se ogsåStraffeprosessloven § 65Påtaleinstruksen § 8-15 første ledd

§ 18 A-2

Oversendelse av sak – samtykke

I sak som antas egnet for konfliktrådsbehandling, skal politiet så snart som mulig innhente samtykke fra partene om eventuell overføring til konfliktrådet. Er siktede eller skadelidte under 18 år skal også samtykke fra vergen innhentes. For skadelidte over 15 år gjelder straffeprosessloven § 93g annet ledd tilsvarende. Saken skal normalt behandles av konfliktrådet i den kommune hvor siktede bor eller oppholder seg. Er det flere siktede, bør saken behandles der hvor de fleste siktede, eller partene hvis forholdet mellom de siktede står likt, bor eller oppholder seg. Hvor det finnes hensiktsmessig, kan påtalemyndigheten beslutte å fremme saken for annet konfliktråd enn det som følger av bestemmelsen foran. Partene skal gis melding om overføring av saken til konfliktrådet, med orientering om sakens videre behandling.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 aug 1992 nr. 621 (i kraft 1 sep 1992), endret ved forskrift 24 mai 2024 nr. 823 (i kraft 1 sep 2024 iflg. vedtak 27 juni 2024 nr. 1365).

Se ogsåStraffeprosessloven § 93 g

§ 18 A-3

Behandling av sak når konfliktrådsavtale ikke er kommet i stand eller er brutt

Gir konfliktrådet melding om at megling ikke er kommet i stand eller avtale ikke er inngått, fortsetter påtalemyndigheten behandling av saken. Dersom konfliktrådet gir melding om at en inngått avtale er brutt, avgjør påtalemyndigheten etter innstilling fra konfliktrådet om bruddet er så vesentlig at det skal åpnes for ny straffeforfølgning etter konfliktrådsloven § 21. Ved vesentlig brudd på avtale kan det også besluttes ny megling. Avgjørelse av om konfliktrådsbehandling skal anses avsluttet og av om ny megling skal innledes, kan treffes etter bestemmelsen i § 18 A-1 første ledd.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 aug 1992 nr. 621 (i kraft 1 sep 1992), endret ved forskrift 24 mai 2024 nr. 823 (i kraft 1 sep 2024 iflg. vedtak 27 juni 2024 nr. 1365).

Se ogsåKonfliktrådsloven § 21

§ 18 A-4

Avslutning av sak etter konfliktrådsbehandling

Når politiet mottar konfliktrådets underretning om at den inngåtte avtalen er oppfylt, gis partene underretning om at saken er avsluttet. Det samme gjelder når påtalemyndigheten anser konfliktrådsmegling som avsluttet i henhold til § 18 A-3 annet ledd.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 aug 1992 nr. 621 (i kraft 1 sep 1992).

Kapittel 20. Utferdigelse av forelegg.

§ 20-1

Avgjørelse av saken ved forelegg

Finner påtalemyndigheten at en sak bør avgjøres med bot eller inndragning, eller begge deler, bør den utferdige forelegg i stedet for å reise tiltale. Det samme gjelder når den finner at en militær straffesak bør avgjøres ved arrest.

Påtalemyndigheten kan bruke forelegg i stedet for å reise tiltale når en sak bør avgjøres med bot eller inndragning. I militære straffesaker kan forelegg brukes når saken bør avgjøres ved arrest.AI

§ 20-2

Foreleggets innhold

Forelegget skal inneholde: 1) siktedes navn og bopel, samt fødselsnummer, 2) opplysning om hvilket straffebud som er anvendt, med angivelse av innholdet så langt det er av betydning i saken, 3) en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold forelegget gjelder, med opplysning om tid og sted, 4) fastsetting av den bot og i tilfelle den inndragning som kreves, og den fengselsstraff som inntrer om boten ikke blir betalt, og i militær straffesak av antallet arrestdager som ilegges, 5) oppfordring til siktede om innen en fastsatt frist å erklære om han vedtar forelegget. Fristen fastsettes slik at han får en betenkningstid som i alminnelighet bør være fra 3 til 10 dager. Et forelegg kan også omfatte bestemmelse om at siktede skal betale til den berettigede pengekrav som går inn under straffeprosessloven § 3. Finner påtalemyndigheten at opplysningene i saken er utilstrekkelige til at størrelsen av kravet kan fastsettes, kan den ta med i forelegget den del av kravet som den finner godtgjort. Det må settes frist for oppfyllelse av kravet etter reglene i tvistemålsloven §§ 146 og 148. Det bør i tilfelle opplyses om at den som mener å ha ytterligere krav enn det som er tatt med i forelegget, vil kunne reise sak om restkravet etter reglene i tvistemålsloven. Et forelegg kan også omfatte bestemmelse om at siktede skal betale saksomkostninger til staten, jf. straffeprosessloven kap. 30. Forelegget skal dateres og være undertegnet av vedkommende tjenestemann i påtalemyndigheten. Dersom forelegget er utferdiget etter beslutning fra overordnet påtalemyndighet, jf. § 20-4, skal dette gå fram av forelegget.

Denne regelen beskriver hva et forelegg må inneholde for å være gyldig. Det skal blant annet beskrive lovbruddet, tid og sted, samt hvilken bot eller straff som gjelder. Det kan også inneholde krav om betaling av saksomkostninger og erstatning.AI

Se ogsåStraffeprosessloven § 3 første leddPåtaleinstruksen § 20-4

§ 20-3

Kompetanse til å utferdige forelegg

Politiet utferdiger forelegg i saker om lovbrudd der påtalekompetansen ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, hvis ikke tiltalespørsmålet hører under riksadvokaten. Ved overtredelse av straffeloven § 156 skal saken i mer alvorlige tilfeller likevel først forelegges statsadvokaten etter reglene i annet og tredje ledd nedenfor. Saken skal også forelegges statsadvokaten når den antas å ha særlig stor allmenn interesse eller når overordnet påtalemyndighet ellers har bestemt det. Mener politiet at det bør utferdiges forelegg i en sak om lovbrudd der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, skal saken sendes statsadvokaten med utferdiget siktelse. I politiets innstilling skal det gis uttalelse om størrelsen av boten og den subsidiære frihetsstraff, samt om den inndragning eller de erstatnings- eller omkostningskrav som det kan bli spørsmål om å la forelegget omfatte. Statsadvokaten avgjør om forelegg skal utferdiges i en sak om lovbrudd der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, hvis ikke tiltalespørsmålet hører under riksadvokaten eller forelegg kan utferdiges av politiet etter første ledd. Har en sak særlig stor allmenn interesse, skal den forelegges for riksadvokaten. Bestemmelsene i annet og tredje ledd gjelder tilsvarende når statsadvokaten avgir innstilling til riksadvokaten.

Politiet kan utferdige forelegg i saker der de har påtalekompetanse, med mindre saken hører under riksadvokaten. I visse tilfeller, som ved alvorlige lovbrudd eller stor allmenn interesse, skal saken behandles av statsadvokaten eller riksadvokaten.AI

Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 1 nov 2019 nr. 1450.

Se ogsåStraffeprosessloven § 67 første leddStraffeloven § 156

§ 20-4

Adgang til å overlate til underordnet påtalemyndighet å utferdige forelegg

Når et forelegg er besluttet utferdiget av statsadvokaten, kan det overlates til politiet å foreta selve utferdigelsen av forelegget. I så fall må beslutningen inneholde nærmere bestemmelse om størrelsen av boten og den subsidiære frihetsstraff, eventuelt inndragningen og erstatnings- eller omkostningskravet. Beslutningen bør også inneholde nærmere bestemmelse for tilfelle av at forelegget ikke vedtas. Bestemmelsene i første ledd gjelder også når det er riksadvokaten som har besluttet å avgjøre saken ved utferdigelse av forelegg.

Statsadvokaten eller riksadvokaten kan la politiet stå for selve utstedelsen av et forelegg. Beslutningen må da spesifisere botens størrelse, eventuell fengselsstraff, inndragning og krav om erstatning eller omkostninger.AI

Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 1 nov 2019 nr. 1450.

referert av 2 →

§ 20-5

Meddelelse av forelegg

Forelegget meddeles siktede og eventuelle verger etter reglene i domstolsloven § 186. Forkynning av forelegget kan foretas når det etter forholdene anses nødvendig. Siktede skal ha kopi av forelegget. Samtidig med meddelelsen eller forkynningen skal siktede gis en skriftlig orientering om foreleggsordningen og om fremgangsmåten dersom han ønsker å vedta forelegget. Dersom siktede ikke forstår norsk, skal forelegget oversettes etter reglene i § 2-8.

Et forelegg skal gis til den siktede og eventuelle verger. Den siktede skal få en kopi av forelegget og skriftlig informasjon om hvordan man vedtar det. Hvis personen ikke forstår norsk, skal forelegget oversettes.AI

Se ogsåDomstolloven § 186Påtaleinstruksen § 2-8

§ 20-6

Vedtakelse av forelegg

Siktedes og vergenes vedtakelse av forelegget gis ved påtegning på forelegget. Offentlig tjenestemann som mottar forelegg vedtatt av siktede, skal gi påtegning på forelegget om hvilken dag det er mottatt.

Et forelegg regnes som vedtatt når den siktede og vergen skriver under på det. En offentlig tjenestemann skal bekrefte hvilken dag forelegget ble mottatt.AI

§ 20-7

Underretning om vedtatt forelegg

Når saken er avgjort ved vedtatt forelegg, skal det straks gis skriftlig underretning til: a) fornærmede som har inngitt anmeldelse, b) etterlatte i lovbestemt rekkefølge, c) andre som har inngitt anmeldelse og som antas å ha rettslig klageinteresse, d) vedkommende forvaltningsorgan når saken direkte gjelder dets sakområde, e) bistandsadvokat.

Når en sak avgjøres med forelegg, skal flere parter få skriftlig beskjed om dette med en gang. Dette gjelder blant annet den som har anmeldt forholdet og eventuelle bistandsadvokater.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).
§ 20-8

Behandling av forelegg som ikke vedtas

Når forelegg ikke vedtas eller vedtakelseserklæring ikke er kommet inn innen betenkningstidens utløp, kan påtalemyndigheten sende saken til retten med begjæring om pådømmelse under henvisning til at forelegget trer i stedet for tiltalebeslutning, jf. straffeprosessloven § 268. Dersom forelegget ikke vedtas fordi siktede er uenig i botens størrelse, bør saken om mulig sendes tingretten til pådømmelse etter reglene i straffeprosessloven § 248. Saken oversendes retten av politiet. Er forelegget utferdiget etter beslutning av overordnet påtalemyndighet, må saken likevel først forelegges denne dersom det ikke er truffet bestemmelse om sakens behandling ved ikke-vedtakelse av forelegget, jf. § 20-4 første ledd tredje punktum, eller sakens forhold ellers tilsier det.

Hvis et forelegg ikke blir vedtatt eller svaret ikke kommer innen fristen, kan påtalemyndigheten sende saken til retten for avgjørelse. I slike tilfeller fungerer forelegget som en tiltale. Politiet står for oversendelsen av saken.AI

Endret 26. mars 2004 · i kraft 1. april 2004
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003), 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004).

Se ogsåStraffeprosessloven § 268Straffeprosessloven § 248 første leddPåtaleinstruksen § 20-4

§ 20-9

Oppheving av forelegg

Til gunst for siktede kan et vedtatt forelegg oppheves av overordnet påtalemyndighet. Opphevingen berører ikke pengekrav for den berettigede som er tatt med i forelegget.

En overordnet påtalemyndighet kan oppheve et vedtatt forelegg hvis det er til fordel for den siktede. Dette påvirker ikke pengekrav til rettmessige mottakere som er inkludert i forelegget.AI

§ 20-10

Forelegg utferdiget av særskilt myndighet

I de tilfeller hvor særskilt myndighet er gitt kompetanse til å utferdige forelegg, gjelder bestemmelsene i dette kapitlet tilsvarende så langt de passer.

Reglene for utferdigelse av forelegg gjelder også når andre enn politiet har fått myndighet til å utstede slike bøter.AI

§ 20-11

Forenklet forelegg

Forenklet forelegg etter vegtrafikkloven § 31b og tolloven § 16-9 utferdiges etter de regler som er gitt i medhold av disse bestemmelsene.

Reglene for hvordan forenklet forelegg skal utstedes etter vegtrafikkloven og tolloven, følger bestemmelsene i disse lovene.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 20 juni 2014 nr. 790 (i kraft 1 juli 2014).

Se ogsåVegtrafikkloven § 31 b

Kapittel 21. Tilståelsesdom

§ 21-1

Kompetanse til å begjære en sak pådømt etter straffeprosessloven § 248 (tilståelsesdom)

I sak om lovbrudd der påtalekompetansen ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, avgjør politiet om saken skal begjæres pådømt etter straffeprosessloven § 248 (tilståelsesdom), hvis ikke tiltalespørsmålet hører under riksadvokaten. Ved overtredelse av straffeloven § 156 skal saken likevel forelegges statsadvokaten til avgjørelse etter reglene i tredje ledd. Det samme gjelder når saken antas å ha særlig stor allmenn interesse eller når overordnet påtalemyndighet ellers har bestemt det. I saker om lovbrudd der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, avgjør statsadvokaten om saken skal begjæres pådømt etter straffeprosessloven § 248 (tilståelsesdom), med mindre tiltalespørsmålet hører under riksadvokaten. Har en sak særlig stor allmenn interesse, skal den forelegges for riksadvokaten. Mener politiet at en sak om lovbrudd der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, bør avgjøres ved tilståelsesdom, skal saken forelegges statsadvokaten med utferdiget siktelse. Dersom straffeloven § 39 tredje ledd eller § 82 eller straffegjennomføringsloven § 45 kommer til anvendelse, skal kopi av den tidligere dommen vedlegges. I innstillingen skal politiet gi uttalelse om forhold som nevnt i § 21-2. I saker hvor siktede er fengslet må politiet når saken sendes statsadvokaten, sørge for å ta de nødvendige kopier til bruk ved eventuell forlengelse av fengslingen. Bestemmelsene i tredje ledd gjelder tilsvarende når statsadvokaten avgir innstilling til riksadvokaten.

Bestemmelsen forklarer hvem som kan bestemme at en straffesak skal avgjøres som en tilståelsesdom. Hovedregelen er at politiet eller statsadvokaten tar denne avgjørelsen, avhengig av hvem som har påtalekompetansen i saken.AI

Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003), 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 1 nov 2019 nr. 1450.

Se ogsåStraffeprosessloven § 248 første leddStraffeprosessloven § 67 første leddStraffeloven § 156Straffeloven § 39referert av 1 →

§ 21-2

Orientering til retten om påtalemyndighetens syn på straffespørsmålet m.m

Den som treffer beslutning om å oversende saken til pådømmelse etter reglene i straffeprosessloven § 248 (tilståelsesdom), skal til rettledning for retten som regel uttale seg om hva han mener er passende straff for handlingen og om de vilkår som i tilfelle bør settes for betinget dom. Videre bør han uttale seg om hvorvidt krav som nevnt i straffeprosessloven § 3 skal tas med ved pådømmelsen, og – når det foreligger et tilfelle som nevnt i straffeloven § 39 tredje ledd eller § 82 eller straffegjennomføringsloven § 45 – om hvordan bestemmelsen skal anvendes. Ved oversendelsen av saken til retten skal det også gis underretning om siktede har forsvarer eller hvem han i tilfelle ønsker oppnevnt som offentlig forsvarer.

Når en sak sendes til retten som en tilståelsesdom, skal påtalemyndigheten vanligvis si hva de mener er passende straff og eventuelle vilkår for betinget dom. De skal også informere om krav i saken og om siktede har eller ønsker forsvarer.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeprosessloven § 248 første leddStraffeprosessloven § 3 første leddStraffeloven § 39Straffeloven § 82referert av 1 →

§ 21-3

Varsel til bistandsadvokat

Fornærmede med bistandsadvokat og bistandsadvokaten skal underrettes om at saken begjæres pådømt etter straffeprosessloven § 248 og gis kopi av siktelsen. Fornærmede med bistandsadvokat har klagerett over siktelsens innhold etter straffeprosessloven § 59a annet ledd annet punktum. Påtalemyndigheten skal samtidig fastsette en frist for fornærmede for å fremsette krav som nevnt i straffeprosessloven § 3 overfor retten, jf. § 428 første ledd tredje punktum. Fornærmede skal angi kravets størrelse, dets faktiske og rettslige grunnlag samt hvilke bevis som vil bli ført. Retten sender kopi av kravet til siktede og fastsetter en frist for bemerkninger til kravet.

Fornærmede med bistandsadvokat skal få beskjed når en sak begjæres pådømt og få kopi av siktelsen. Fornærmede kan klage på siktelsens innhold og må opplyse om krav til erstatning, grunnlag for kravet og bevis.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).

Se ogsåStraffeprosessloven § 248 første leddStraffeprosessloven § 3 første leddStraffeprosessloven § 428Straffeprosessloven § 59 a første ledd

Kapittel 22. Utferdigelse av tiltalebeslutning.

§ 22-1

Tiltalebeslutningens innhold

Tiltalebeslutningen skal være underskrevet og datert. Den skal inneholde: 1) betegnelse av domstolen, 2) tiltaltes navn og bopel, samt fødselsnummer, 3) opplysning om hvilket straffebud som påstås anvendt, med gjengivelse av innholdet så langt det er av betydning i saken, 4) en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted. Dersom påtalen ikke er ubetinget offentlig, skal det av tiltalebeslutningen fremgå at andre vilkår for påtale er oppfylt. Blir det gjort gjeldende andre krav enn straff, skal det opplyses om dette. Det bør opplyses om det vil bli satt fram krav om rettighetstap. Fremmer påtalemyndigheten krav etter straffeprosessloven § 427, bør det i bevisoppgaven spesifiseres hvilke bevis som knytter seg til kravet. Er tiltalebeslutningen utferdiget etter beslutning av overordnet påtalemyndighet, jf. § 22-4, skal dette gå fram av tiltalebeslutningen.

En tiltalebeslutning skal være datert og underskrevet. Den skal inneholde informasjon om domstolen, hvem som er tiltalt, hvilken lov som er brutt, samt tid og sted for hendelsen. Eventuelle krav om erstatning eller tap av rettigheter skal også opplyses om.AI

Endret 22. juni 2022 · i kraft 1. juli 2022
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009), 22 juni 2022 nr. 1112 (i kraft 1 juli 2022).

Se ogsåStraffeprosessloven § 427Påtaleinstruksen § 22-4

§ 22-2

Kompetanse til å avgjøre tiltalespørsmålet

I tilfeller der påtalekompetansen ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, skal spørsmålet om tiltale likevel forelegges statsadvokaten til avgjørelse etter reglene i tredje ledd, når saken har særlig stor allmenn interesse eller når det er bestemt av overordnet myndighet. Spørsmålet om tiltale skal også forelegges statsadvokaten til avgjørelse etter reglene i tredje ledd der saken gjelder overtredelse av straffeloven § 156. Spørsmålet om tiltale på bakgrunn av opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 216 i første ledd tredje punktum bokstav d første punktum, jf. § 216 m sjette ledd, avgjøres av statsadvokaten. I sak om lovbrudd der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, avgjør statsadvokaten om det skal utferdiges tiltalebeslutning, med mindre tiltalespørsmålet hører under riksadvokaten eller saken skal forelegges riksadvokaten etter § 22-3. Mener politiet at det i en sak om lovbrudd der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, er grunn til å reise tiltale, skal saken forelegges statsadvokaten med utferdiget siktelse. I politiets innstilling skal det gis uttalelse om hvilke andre krav enn straff som også bør gjøres gjeldende i saken. Dersom straffeloven § 39 tredje ledd eller § 82 eller straffegjennomføringsloven § 45 kommer til anvendelse, skal kopi av den tidligere dommen vedlegges. I saker hvor siktede er fengslet må politiet når saken sendes statsadvokaten, sørge for å ta de nødvendige kopier til bruk ved eventuell forlengelse av fengslingen. Bestemmelsene i tredje ledd gjelder tilsvarende når statsadvokaten gir innstilling til riksadvokaten.

Reglene bestemmer hvem som har myndighet til å avgjøre om det skal tas ut tiltale i en straffesak. I mange tilfeller er det statsadvokaten som tar denne avgjørelsen, spesielt i saker med stor allmenn interesse eller ved visse lovbrudd.AI

Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Endringshistorikk (4)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 13 juli 1995 nr. 645, 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 27 sep 2013 nr. 1138, 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 1 nov 2019 nr. 1450.

Se ogsåStraffeprosessloven § 67 første leddStraffeloven § 156Påtaleinstruksen § 22-3Straffeloven § 39

§ 22-3

Foreleggelse av saker for riksadvokaten

Finner statsadvokaten at det kan være grunn til å reise tiltale etter militær straffelov § 79 skal saken sendes til riksadvokaten med en begrunnet uttalelse. Har en sak særlig stor allmenn interesse, skal den forelegges riksadvokaten til avgjørelse av tiltalespørsmålet.

Saker som kan føre til tiltale etter militær straffelov § 79 skal sendes til riksadvokaten med en begrunnelse. Saker med særlig stor allmenn interesse skal også avgjøres av riksadvokaten.AI

Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

referert av 1 →

§ 22-4

Adgang til å overlate til underordnet påtalemyndighet å utferdige tiltalebeslutning

Beslutter riksadvokaten å reise tiltale, kan det overlates til statsadvokaten å utferdige tiltalebeslutningen. I de tilfeller statsadvokaten beslutter tiltale, kan det overlates til politiet å utferdige tiltalebeslutningen.

Bestemmelsen forklarer hvem som kan skrive selve tiltalebeslutningen. Riksadvokaten kan la statsadvokaten gjøre dette, og statsadvokaten kan la politiet gjøre det.AI

Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 1 nov 2019 nr. 1450.

referert av 1 →

§ 22-5

Oversettelse av tiltalebeslutning

Dersom tiltalte ikke forstår norsk, skal tiltalebeslutningen oversettes etter reglene i § 2-8.

Hvis den tiltalte ikke forstår norsk, skal dokumentet som beskriver tiltalen oversettes.AI

Se ogsåPåtaleinstruksen § 2-8

§ 22-6

Tiltaltes valg av forsvarer

Når kopi av tiltalebeslutningen sendes retten, skal påtalemyndigheten samtidig underrette retten om hvem tiltalte har som forsvarer eller i tilfelle ønsker oppnevnt som sin offentlige forsvarer, jf. § 8-1 annet ledd.

Når påtalemyndigheten sender tiltalebeslutningen til retten, skal de samtidig informere retten om hvem som er tiltaltes forsvarer, eller om tiltalte ønsker at det blir oppnevnt en offentlig forsvarer.AI

Se ogsåPåtaleinstruksen § 8-1

§ 22-7

Offentliggjøring av tiltalebeslutning

Når tiltalebeslutningen er forkynt for tiltalte, skal pressen på anmodning gis kopi av tiltalebeslutningen, med mindre det er sannsynlig at saken helt eller delvis vil bli ført for lukkede dører. Ved oversendelse av tiltalebeslutningen til domstolen kan påtalemyndigheten helt eller delvis forby offentlig gjengivelse av tiltalebeslutningen i den utstrekning kopi kan nektes etter første ledd. Et slikt forbud begrenser ikke retten til offentlig å gjengi rettsforhandlinger og rettsavgjørelser i henhold til domstolloven § 129 og § 130.

Pressen kan få kopi av en tiltalebeslutning etter at den er forkynt for den tiltalte. Dette kan nektes dersom det er sannsynlig at saken vil bli ført for lukkede dører.AI

Endret 6. juli 2001 · i kraft 1. september 2001
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 13 juli 1995 nr. 645, 6 juli 2001 nr. 758 (i kraft 1 sep 2001).

Se ogsåDomstolloven § 129Domstolloven § 130referert av 1 →

§ 22-8

Tilbakekalling av tiltalebeslutning

Er tiltalebeslutning utferdiget eller sak begjært fremmet i henhold til straffeprosessloven § 268, men statsadvokaten senere finner at tiltalebeslutningen bør tilbakekalles helt eller delvis, skal han sende saken til riksadvokaten med begjæring om samtykke dersom spørsmål om tiltale hører under riksadvokaten.

Hvis statsadvokaten mener at en tiltalebeslutning helt eller delvis bør trekkes tilbake, må saken sendes til riksadvokaten for samtykke dersom riksadvokaten har ansvaret for spørsmålet om tiltale.AI

Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 1 nov 2019 nr. 1450.

Se ogsåStraffeprosessloven § 268

Kapittel 23. Forvaring og særreaksjonene overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg.

§ 23-1

Kompetanse til å nedlegge påstand om forvaring eller særreaksjoner

Beslutning om i en straffesak å nedlegge påstand om forvaring etter straffeloven kapittel 7 eller særreaksjoner etter straffeloven kapittel 12 treffes av statsadvokaten. I de saker som omfattes av straffeprosessloven § 65, treffes beslutningen av riksadvokaten. En sak må ikke begjæres pådømt etter straffeprosessloven § 248 (tilståelsesdom) dersom påtalemyndigheten vil påstå forvaring eller særreaksjon.

Det er statsadvokaten som bestemmer om det skal kreves forvaring eller særreaksjoner i en straffesak. I visse saker er det riksadvokaten som tar denne beslutningen. Saker der det kreves forvaring eller særreaksjoner kan ikke avgjøres ved tilståelsesdom.AI

Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 1 nov 2019 nr. 1450.

Se ogsåStraffeprosessloven § 65Straffeprosessloven § 248 første ledd

§ 23-2

Forberedelse av sak hvor det vil bli lagt ned påstand om forvaring og særreaksjoner

Tiltalebeslutningen skal inneholde opplysning om at påtalemyndigheten forbeholder seg retten til å påstå forvaring eller særreaksjon. I de saker hvor det vil bli lagt ned påstand om forvaring eller særreaksjon bør i den grad det anses nødvendig, dokumentene i eldre saker være vedlagt saksdokumentene.

Tiltalebeslutningen skal opplyse om at påtalemyndigheten kan be om forvaring eller særreaksjoner. Dokumenter fra eldre saker kan legges ved hvis det anses som nødvendig.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).
§ 23-3

Ny sak under gjennomføring av forvaring eller særreaksjon

Blir en forvaringsdømt eller særreaksjonsdømt gjenstand for ny straffeforfølgning under gjennomføringen av forvaringen eller særreaksjonen, bør en kopi av den tidligere dommen vedlegges de nye saksdokumentene.

Hvis en person som soner forvaring eller en særreaksjon blir siktet for et nytt lovbrudd, skal en kopi av den gamle dommen legges ved de nye saksdokumentene.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015, tidligere § 23-5).
§ 23-4

Opphør av særreaksjonene tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg – straffeloven § 65

Domfelte, hans nærmeste pårørende og den faglige ansvarlige ved den institusjon som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten og behandling av saken skal påskyndes. Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen. Senest 3 år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for retten for avgjørelse om reaksjonen skal opprettholdes.

Den domfelte, pårørende eller ansvarlig person ved institusjonen kan be om at tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg skal opphøre. Påtalemyndigheten kan også selv beslutte at reaksjonen skal avsluttes, eller bringe saken inn for retten.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeloven § 65

§ 23-5

Prøveløslatelse fra forvaring – straffeloven § 44

Når den domfelte eller kriminalomsorgen begjærer løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten. Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse, kan slik løslatelse besluttes av kriminalomsorgen. Behandlingen av en sak om prøveløslatelse skal påskyndes.

Regelen bestemmer hvem som avgjør om en person kan løslates på prøve fra forvaring. Saken kan enten avgjøres av tingretten eller av kriminalomsorgen, avhengig av om påtalemyndigheten samtykker.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeloven § 44

§ 23-6

Brudd på vilkår for prøveløslatelse fra forvaring – straffeloven § 46

Påtalemyndigheten fremmer begjæring om gjeninnsettelse ved brudd på vilkår for prøveløslatelse fra forvaring innen 3 måneder etter at prøvetiden gikk ut. Er den prøveløslatte blitt fulgt opp av kriminalomsorgen, skal kriminalomsorgen gi uttalelse før det blir avsagt dom. Den domfelte skal så vidt mulig få uttale seg.

Påtalemyndigheten kan be om at en person settes tilbake i fengsel hvis vilkårene for prøveløslatelse fra forvaring er brutt. Dette må skje innen 3 måneder etter at prøvetiden er utløpt. Kriminalomsorgen og den domfelte skal i utgangspunktet få uttale seg.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeloven § 46

Del 3. Sakens behandling i første instans.

Kapittel 24. Oppnevning av og pålegg til aktor.

§ 24-1

Oppnevning av aktor

I saker om lovbrudd som etter loven ikke kan medføre fengsel i mer enn 6 år, og der påtalekompetansen ikke ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, avgjør statsadvokaten – hvis ikke annet er bestemt ved instruks – om aktoratet skal utføres av ham, politiet eller av en advokat som er antatt til å føre slike saker. Statsadvokaten kan overlate til hjelpestatsadvokat eller statsadvokatfullmektig å føre saken. Når politiet har tatt ut tiltale i en sak, skal saken for tingretten som regel føres av en polititjenestemann som hører til påtalemyndigheten. Hvis ikke annet er særskilt fastsatt, bestemmer politimesteren hvem som skal utføre aktoratet. Har det vært utferdiget forelegg, kan det bestemmes at saken skal føres av en polititjenestemann som ikke hører til påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 76 fjerde ledd. Dette bør bare skje i enkle saker som ikke reiser rettslige tvilsspørsmål eller er av prinsipiell betydning. Møter siktede med forsvarer, bør påtalemyndigheten møte med en tjenestemann som hører til påtalemyndigheten.

Bestemmelsen forklarer hvem som kan være aktor i straffesaker. Avhengig av sakens art er det statsadvokaten eller politimesteren som bestemmer hvem som skal føre saken i retten.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 8 juni 1995 nr. 523, 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003), 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeprosessloven § 67 første leddStraffeprosessloven § 76 første leddreferert av 2 →

§ 24-2

Oversendelse av saken til aktor

Dersom statsadvokaten ikke skal føre saken selv, oversender han sakens dokumenter til politiet eller vedkommende advokat, jf. § 24-1, så snart tiltalebeslutning er utferdiget. Tilsvarende gjelder hvor forelegg trer i stedet for tiltalebeslutning. Ved oversendelsen av saken kan statsadvokaten gi rettledning om den straff som anses passende og om andre krav som tas med i saken. Det påhviler aktor å foreta alt som etter straffeprosessloven kap. 22, jf. kap. 21, og kap. 29 hører under påtalemyndigheten.

Når tiltalebeslutning eller forelegg er klart, sender statsadvokaten sakens dokumenter videre til politiet eller en advokat hvis statsadvokaten ikke fører saken selv. Statsadvokaten kan gi råd om passende straff. Aktoren har ansvar for oppgavene påtalemyndigheten skal utføre.AI

Se ogsåPåtaleinstruksen § 24-1

Kapittel 25. Forberedelse til hovedforhandling.

§ 25-1

Møte under bevisopptak

Finner aktor at påtalemyndigheten bør møte ved bevisopptak utenfor hans distrikt, kan han enten møte selv eller overlate dette til vedkommende politikammer. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hva som under hensyn til sakens art vil medføre minst utgifter for det offentlige. Mener aktor at han bør møte selv, bør han på forhånd innhente samtykke til dette fra statsadvokaten.

Bestemmelsen bestemmer hvem som skal møte ved bevisopptak utenfor aktors distrikt. Det skal velges den løsningen som gir minst utgifter for det offentlige. Aktor må ha samtykke fra statsadvokaten dersom han skal møte selv.AI

§ 25-2

Dokumentasjon av tidligere straffer m.m

Dersom påtalemyndigheten akter å føre bevis for at tiltalte tidligere har fått påtaleunnlatelse, forelegg eller dom for straffbart forhold, skal det opplyses om dette i bevisoppgaven.

Hvis påtalemyndigheten vil bruke tidligere straffbare forhold som bevis mot den tiltalte, må dette stå i bevisoppgaven. Dette gjelder for tidligere dommer, forelegg eller påtaleunnlatelse.AI

Endret 29. oktober 2003 · i kraft 24. oktober 2003
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 24 okt 2003 nr. 1261.
§ 25-3

Oversendelse av sakens dokumenter til retten

Retten skal etter anmodning gis tilgang til alle sakens dokumenter på ethvert trinn av saken. Dersom tiltalte ikke har forsvarer, skal sakens dokumenter sendes retten når tiltaltes frist til å uttale seg om bevisoppgaven er utløpt, jf. straffeprosessloven § 267 annet ledd.

Retten skal få tilgang til alle dokumenter i saken når det blir bedt om det. Dersom tiltalte ikke har forsvarer, skal dokumentene sendes til retten etter at fristen for uttalelse om bevisoppgaven er ute.AI

Endret 22. juni 2022 · i kraft 1. juli 2022
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 22 juni 2022 nr. 1112 (i kraft 1 juli 2022).

Se ogsåStraffeprosessloven § 267

§ 25-4

Forsvarerens rett til å få dokumentene i saken

Samtidig med at tiltalebeslutningen sendes til forkynning for tiltalte, skal sakens dokumenter sendes til forsvareren med unntak for følgende dokumenter: 1) dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, jf. straffeprosessloven § 264 tredje ledd og 2) dokumenter som bare gjelder andre tiltaltes forhold, jf. straffeprosessloven § 264 fjerde ledd. Dokumenter som nevnt i første ledd nr. 1 sendes retten til avgjørelse om og i tilfelle hvordan de skal gjøres tilgjengelig for tiltalte og hans forsvarer.

Forsvareren skal få saksdokumentene samtidig som tiltalte får beskjed om tiltalen. Noen dokumenter knyttet til rikets sikkerhet eller andre tiltalte kan holdes tilbake. Dokumenter om rikets sikkerhet sendes til retten som avgjør om de kan gjøres tilgjengelige.AI

Se ogsåStraffeprosessloven § 264 første ledd

§ 25-5

Hvordan dokumentene skal oversendes forsvareren m.m

Sakens dokumenter, herunder fotografier, skisser og kart, bør sendes forsvareren i form av kopi til forsvarerens eget bruk når dette ikke byr på vesentlig ulempe. Dersom forsvareren ønsker det, kan han få utlånt sakens originaldokumenter. Dersom originaldokumentene blir lånt ut til forsvareren, skal det settes en frist for tilbakelevering av dokumentene, jf. straffeprosessloven § 265. Originaldokumenter og andre bevis som ikke blir oversendt forsvareren, skal gjøres tilgjengelige for denne på hensiktsmessig måte. Når særlige grunner taler for det, kan det settes forbud mot at dokumentene blir lånt ut til tiltalte eller at de blir mangfoldiggjort. Det skal her særlig legges vekt på at dokumenter som inneholder opplysninger om personlige forhold ikke blir spredt og at dokumenter for øvrig ikke blir brukt på utilbørlig måte. Originaldokumenter må aldri utleveres til tiltalte.

Forsvareren skal som hovedregel få kopier av sakens dokumenter, fotografier, skisser og kart. Originaldokumenter kan lånes ut til forsvareren, men skal aldri utleveres til tiltalte.AI

Se ogsåStraffeprosessloven § 265referert av 1 →

§ 25-6

Tiltaltes rett til dokumentinnsyn når han ikke har forsvarer

Er tiltalte uten forsvarer, skal han ved forkynningen av tiltalebeslutningen underrettes om at han har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter hos påtalemyndigheten. Retten til dokumentinnsyn gjelder likevel ikke dokumenter som bare gjelder andre tiltaltes forhold. Dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat kan bare gjøres tilgjengelig for tiltalte etter rettens beslutning. Med mindre særlige grunner taler mot det, kan tiltalte gis kopi av saksdokumentene. Bestemmelsene i § 25-5 tredje ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.

Personer som er tiltalte uten forsvarer, har rett til å se saksdokumentene hos påtalemyndigheten. Det er begrensninger for dokumenter som kun gjelder andre tiltalte, eller dokumenter knyttet til rikets sikkerhet og fremmede stater.AI

Se ogsåPåtaleinstruksen § 25-5

§ 25-7

Oversendelse av sakens dokumenter til bistandsadvokaten mv

I saker hvor det er oppnevnt bistandsadvokat, skal kopi av tiltalebeslutningen, av bevisoppgaven og så vidt mulig av sakens dokumenter sendes til advokaten når tiltalebeslutningen sendes til forkynning for tiltalte. Påtalemyndigheten skal også angi når saken bør behandles. Dokumenter som ikke blir sendt til advokaten, skal gjøres tilgjengelig for denne på hensiktsmessig måte. Fornærmede og etterlatte må ikke uten påtalemyndighetens samtykke gis kopi av egen eller andres forklaring i saken.

Når tiltalebeslutningen sendes til tiltalte, skal bistandsadvokaten få kopi av denne, bevisoppgaven og sakens dokumenter. Påtalemyndigheten skal også opplyse om når saken bør behandles. Fornærmede og etterlatte kan ikke få kopier av forklaringer uten samtykke fra påtalemyndigheten.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 17 des 2004 nr. 1679 (i kraft 1 jan 2005), 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).
§ 25-8

Underretning om tiltale og dokumentinnsyn til fornærmede og etterlatte

Fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge skal underrettes om at det er tatt ut tiltale i saken, og om at de kan kreve å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen. Fornærmede og etterlatte i lovbestemt rekkefølge skal gis underretning om adgangen til dokumentinnsyn etter straffeprosessloven § 264a tredje ledd.

Fornærmede og etterlatte skal få beskjed når det er tatt ut tiltale i en sak. De skal også få vite at de kan lese tiltalebeslutningen og ha rett til dokumentinnsyn.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 juli 1995 nr. 645, endret ved forskrifter 17 des 2004 nr. 1679 (i kraft 1 jan 2005), 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009), 20 juni 2014 nr. 790 (i kraft 1 juli 2014).

Se ogsåStraffeprosessloven § 264 a

§ 25-9

Hvordan dokumentene skal gjøres tilgjengelige for fornærmede mv

Dokumenter i saken som fornærmede eller andre har rett til å gjøre seg kjent med etter straffeprosessloven § 264a, leses opp for ham eller han gis anledning til selv å lese dem i politiets eller forsvarerens nærvær. Han kan få kopi av sakens dokumenter i den grad det er nødvendig for at han skal kunne ivareta sine interesser i saken og det for øvrig anses ubetenkelig.

Fornærmede kan få lese eller få opplest dokumenter i saken i nærvær av politiet eller forsvareren. Man kan også få kopier av dokumentene dersom det er nødvendig for å ivareta egne interesser og det anses som ubetenkelig.AI

Endret 21. desember 2004 · i kraft 1. januar 2005
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 juli 1995 nr. 645, endret ved forskrift 17 des 2004 nr. 1679 (i kraft 1 jan 2005).

Se ogsåStraffeprosessloven § 264 a

§ 25-10

Samtale med aktor før hovedforhandling

Fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte i lovbestemt rekkefølge har rett til å på begjæring få en samtale før hovedforhandlingen med den aktor som skal føre saken.

Fornærmede med bistandsadvokat og etterlatte kan be om å få snakke med aktoren før hovedforhandlingen i retten.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).

Kapittel 26. Hovedforhandlingen. Saksbehandling etter domsavsigelse.

§ 26-1

Aktors partsforedrag m.m

Til vegledning for retten bør aktor i sin prosedyre uttale seg om hva slags straff som etter hans mening er passende, om de tilleggsstraffer som bør anvendes og om andre krav i saken. Blir aktoratet utført av en advokat, skal aktor be om at gjenpart av dommen blir sendt direkte til ham.

Aktor bør i sin prosedyre foreslå passende straff, tilleggsstraffer og andre krav i saken. Hvis en advokat er aktor, skal vedkommende be om å få dommen sendt direkte til seg.AI

Endret 22. juni 2022 · i kraft 1. juli 2022
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 22 juni 2022 nr. 1112 (i kraft 1 juli 2022).
§ 26-2

Politiets behandling av saken når dom er avsagt m.m

Når politiet mottar dommen, skal det snarest sørge for at den blir forkynt for siktede dersom siktede ikke var til stede ved domsavsigelsen, jf. straffeprosessloven § 43 tredje ledd. Hvor spørsmålet om bruk av rettsmidler hører under statsadvokaten eller riksadvokaten, sendes dommen sammen med sakens dokumenter deretter straks statsadvokaten med uttalelse om dommen bør vedtas, eller om det bør anvendes rettsmidler mot den. I saker om lovbrudd der påtalekompetansen ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd, gjelder oversendelsesfristen i § 27-1 annet ledd tredje punktum. Har forkynning ikke skjedd innen tre uker fra domsavsigelsen, sendes saksdokumentene med kopi av dommen til statsadvokaten med slik uttalelse som nevnt foran, og med en redegjørelse for hvorfor dommen ikke er forkynt. I saker hvor siktede er fengslet, må politiet når saken sendes statsadvokaten, sørge for å ta nødvendige kopier til bruk ved eventuelt forlengelse av fengslingen. Er aktoratet utført av en advokat, skal advokaten snarest sende sakens dokumenter med kopi av dommen til den som skal avgjøre spørsmålet om bruk av rettsmidler, sammen med uttalelse som nevnt i annet ledd. Reglene i annet og tredje ledd gjelder tilsvarende hvor saken helt eller delvis er avvist.

Politiet skal sørge for at dommen blir forkynt for den siktede hvis vedkommende ikke var til stede i retten. Dommen og dokumentene skal sendes videre til statsadvokaten eller riksadvokaten med en vurdering av om dommen skal vedtas eller ankes.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeprosessloven § 43Straffeprosessloven § 67 første leddPåtaleinstruksen § 27-1

§ 26-3

Forkynning av dom

Ved forkynning av betinget dom skal domfelte gjøres kjent med hva det betyr at dommen er gjort betinget, hva vilkårene går ut på og følgene av at de ikke blir overholdt, jf. straffeprosessloven § 43 a. Ved forkynning av dom på samfunnsstraff skal domfelte gjøres nærmere kjent med hva dommen går ut på, og følgene av at samfunnsstraffplikten brytes og av at det begås en ny straffbar handling før utløpet av gjennomføringstiden. Ved forkynning av dom skal for øvrig siktede (og verger) gjøres kjent med hvordan dommen kan angripes ved rettsmidler og fristen for å bruke rettsmiddel mot den. Domfelte skal gis et eksemplar av «Rettledning til domfelte» og kort orienteres om innholdet av skjemaet. Påtegning om forkynningen og om at reglene i første og annet ledd er fulgt, skal påføres det dokumentet som er forkynt. Påtegningen skal undertegnes av den som forkynner dommen. Siktede skal så vidt mulig spørres om han vedtar dommen. Vedtas dommen, skal dette påføres det forkynte dokumentet og dateres og undertegnes av siktede. Vedkommende stevnevitne eller polititjenestemann skal medunderskrive vedtakelseserklæringen. Dersom siktede ikke vedtar dommen, skal det spørres om han ønsker å angripe dommen på stedet og i tilfelle på hvilket grunnlag eller om han ønsker å benytte seg av betenkningstiden. Opplysning om dette skal påføres det forkynte dokumentet. Dersom siktede ikke forstår norsk, skal forkynning bare skje når dommen er oversatt til et språk siktede forstår eller dommen blir muntlig oversatt i forbindelse med forkynningen, jf. § 2-8. Når forkynningen er foretatt, skal underretning om dette snarest gis til den innen påtalemyndigheten som avgjør spørsmålet om bruk av rettsmidler.

Når en dom blir forkynt, skal den domfelte få vite hva dommen betyr, spesielt ved betinget dom og samfunnsstraff. Den domfelte skal informeres om hvordan dommen kan påklages og få utdelt en rettledning. Det skal dokumenteres skriftlig hvordan forkynningen ble gjennomført.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåPåtaleinstruksen § 2-8Straffeprosessloven § 43 areferert av 1 →

§ 26-4

Kvartalsinnberetning til statsadvokaten

Ved utgangen av hvert kvartal – eller oftere dersom det begjæres – sender politiet en oppgave til statsadvokaten over de saker om lovbrudd med strafferamme på fengsel i minst 1 år som det har til behandling og som ennå ikke måtte være pådømt, med forklaring om hva som er gjort med dem og når de antas å kunne fremmes til pådømmelse.

Politiet skal hvert kvartal sende en oversikt til statsadvokaten over uavsluttede straffesaker med fengselsramme på minst 1 år. Oversikten skal forklare hva som er gjort i sakene og når de forventes avgjort.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).
§ 26-5

Underretning om rettskraftig dom

Når dommen er rettskraftig, skal påtalemyndigheten underrette fornærmede og etterlatte med kjent navn og adresse om domsresultatet og om rett til innsyn etter straffeprosessloven § 28, såfremt de ikke har fått beskjed på annen måte.

Påtalemyndigheten skal gi beskjed til fornærmede og etterlatte med kjent navn og adresse når en dom er rettskraftig. De skal informeres om resultatet og retten til innsyn, med mindre de allerede har fått beskjed.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).

Se ogsåStraffeprosessloven § 28 første ledd

Del 4. Bruk av rettsmidler og forberedelse til ankebehandling

Kapittel 27. Beslutning om bruk av rettsmidler.

§ 27-1

Anke over dommer – hovedregel

I saker hvor tiltale er besluttet av riksadvokaten, treffer riksadvokaten beslutning om anke. Har politiet tatt ut tiltale etter straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav b eller c eller har statsadvokaten tatt ut tiltale, avgjør statsadvokaten spørsmålet om anke. I saker hvor politiet har tatt ut tiltale etter straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav b eller c, kan politiet likevel vedta dom avsagt i første instans. I saker som nevnt i foregående punktum skal politiet innen 14 dager etter at de mottok dommen, vedta eller oversende den til statsadvokaten. Er tiltalen besluttet av politiet i medhold av straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav a, treffes avgjørelsen om anke av dom avsagt i første instans av politimesteren, jf. straffeprosessloven § 68. Bestemmelsene i straffeprosessloven § 68 første og annet ledd og i paragrafen her anvendes tilsvarende når saken er avgjort ved tilståelsesdom eller fremmet på grunnlag av et ikke-vedtatt forelegg
Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 8 juni 1995 nr. 523, 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003), 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 1 nov 2019 nr. 1450.

Se ogsåStraffeprosessloven § 67 første leddStraffeprosessloven § 68referert av 3 →

§ 27-2

Anke over dommer – enkelte særlige forhold

Statsadvokaten treffer vedtak om anke i saker der politiet har tatt ut tiltale etter straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav b eller c, og i så fall også for forhold i saken der politiet har tatt ut tiltale etter straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav a. Riksadvokaten treffer vedtak om anke for forhold som etter ordre fra riksadvokaten er tatt med i tiltale utferdiget av statsadvokaten eller politiet. § 27-1 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

Bestemmelsen avgjør hvem som skal bestemme om en dom skal ankes. Det er enten statsadvokaten eller riksadvokaten som treffer denne beslutningen, avhengig av hvem som utferdiget tiltalen eller ga ordre om hva som skulle stå i den.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 8 juni 1995 nr. 523, 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeprosessloven § 67 første leddPåtaleinstruksen § 27-1referert av 1 →

§ 27-3

Anke over kjennelser og beslutninger

Anke mot kjennelse om avvisning erklæres av den som har myndighet til å anke, jf. § 27-1 og § 27-2. Ellers kan den som utfører saken, erklære anke. Beslutning om å erklære videre anke etter straffeprosessloven § 388 treffes alltid av politimesteren i saker om lovbrudd der påtalekompetansen ligger til politiet, jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd. I andre saker om lovbrudd treffes beslutning om videre anke av statsadvokaten eller riksadvokaten.

Regelen bestemmer hvem som kan anke en avgjørelse om avvisning, og hvem som skal ta beslutningen om videre anke i straffesaker. Dette avhenger av hvem som har ankemyndighet eller hvem som utfører saken.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 21 des 2007 nr. 1607 (i kraft 1 jan 2008, jf endringsforskriften for overgangsregler), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåPåtaleinstruksen § 27-1Påtaleinstruksen § 27-2Straffeprosessloven § 388Straffeprosessloven § 67 første ledd

§ 27-4

Gjenåpning

Riksadvokaten avgjør hvorvidt påtalemyndigheten skal begjære gjenåpning av en sak etter reglene i straffeprosessloven kap. 27.

Riksadvokaten bestemmer om påtalemyndigheten skal be om at en straffesak skal gjenåpnes.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 21 des 2007 nr. 1607 (i kraft 1 jan 2008, jf endringsforskriften for overgangsregler).

Kapittel 28. Behandling av rettsmiddelerklæring. Oppnevning av aktor i ankesaker

§ 28-1

Muntlig erklæring fra siktede om bruk av rettsmidler

Dersom siktede overfor påtalemyndigheten eller vedkommende fengselsmyndighet muntlig erklærer bruk av rettsmidler, skal erklæringen på stedet settes opp skriftlig, dateres og undertegnes av siktede og mottakeren.

Hvis en siktet person sier muntlig at de vil bruke rettsmidler, skal dette skrives ned med en gang. Dokumentet skal dateres og undertegnes av både den siktede og den som tok imot meldingen.AI

§ 28-2

Kontroll av formelle betingelser for sakens videre behandling

Når det i en sak anvendes rettsmidler, skal de forskjellige trinn innen påtalemyndigheten som behandler saken, påse at saksdokumentene er til stede og ordnet på riktig måte. Det skal alltid påses at utskrift av reaksjonsregisteret ligger ved, eventuelt sammen med kopi av dommer som kan ha betydning for anvendelsen av straffeloven § 39 tredje ledd og § 82 og straffegjennomføringsloven § 45. Videre skal det påses at de formelle betingelser for sakens behandling er til stede. Mulige mangler og uforsettlige feil bør søkes avhjulpet hvis det er anledning til det. Er rettsmiddelbegjæringen uklar eller er det tvil om den er satt fram i rett tid, bør påtalemyndigheten innhente opplysninger for å klarlegge dette. Det skal påses at siktedes rettsmiddelbegjæring er undertegnet av siktede. Har lokale vedtekter eller regler betydning for saken, skal et eksemplar av disse vedlegges saksdokumentene.

Påtalemyndigheten skal kontrollere at alle nødvendige dokumenter er på plass når en sak ankes. De skal sjekke at formelle krav er oppfylt og forsøke å rette opp i feil. Det skal sikres at rettsmiddelbegjæringen er signert av siktede.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeloven § 39Straffeloven § 82Straffegjennomføringsloven § 45

§ 28-3

Innsendelse av anke over dommer

Påtalemyndigheten skal uten opphold sende ankeerklæringen sammen med de øvrige saksdokumenter til ankedomstolen. Saksdokumentene skal sendes gjennom statsadvokaten ved anke til lagmannsrett og gjennom riksadvokaten ved anke til Høyesterett, ledsaget av slik uttalelse som saken gir grunn til. Ankedomstolen skal opplyses om siktede har fremsatt ønske om en bestemt forsvarer. Senest samtidig med at saken sendes til ankedomstolen, skal domfelte gjøres kjent med ankedomstolens kompetanse. Det skal gis påtegning på sakens dokumenter at slik orientering er gitt.

Påtalemyndigheten skal sende anken og saksdokumentene videre til ankedomstolen uten opphold. Domfelte skal få informasjon om ankedomstolens kompetanse, og retten skal få beskjed om ønsket forsvarer.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
Endringshistorikk (2)
  • 6. juni 2016Endr. i påtaleinstruksen og politiregisterforskriften mv.
  • 22. juni 2015Endr. i påtaleinstruksen mv. (tilpasninger til ny straffelov)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 8 juni 1995 nr. 523, 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).
§ 28-4

Oppnevning av aktor i ankesaker for lagmannsretten

I saker som etter loven ikke kan medføre fengsel i mer enn 6 år, avgjør statsadvokaten – hvis ikke annet er bestemt ved instruks – om aktoratet skal utføres av statsadvokaten, en polititjenestemann som hører til påtalemyndigheten eller av en advokat. § 24-1 annet ledd gjelder tilsvarende.

I ankesaker for lagmannsretten hvor strafferammen er opptil 6 år fengsel, bestemmer statsadvokaten hvem som skal være aktor. Dette kan være statsadvokaten selv, en polititjenestemann fra påtalemyndigheten eller en advokat.AI

Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 8 juni 1995 nr. 523.

Se ogsåPåtaleinstruksen § 24-1

§ 28-5

Innsendelse av anke over kjennelser og beslutninger

Anke skal sammen med sakens dokumenter sendes til den rett hvis avgjørelse angripes.

En anke over kjennelser og beslutninger skal sendes til den domstolen som tok den opprinnelige avgjørelsen. Anken skal sendes sammen med dokumentene i saken.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 8 juni 1995 nr. 523 (tidligere § 28-4), 21 des 2007 nr. 1607 (i kraft 1 jan 2008, jf endringsforskriften for overgangsregler), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).
§ 28-6

Underretning om anke

Påtalemyndigheten gir underretning til bistandsadvokat og til fornærmede som har fått behandlet krav etter § 3 i dommen, om at dommen er anket, hvem som har anket og hva det er anket over.

Påtalemyndigheten skal informere fornærmede og bistandsadvokat når en dom er anket. Beskjeden skal inneholde informasjon om hvem som har anket og hva anken gjelder.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).
§ 28-7

Varsel om ankeforhandling i Høyesterett

Påtalemyndigheten skal underrette fornærmede i saker som nevnt i straffeprosessloven § 107a første ledd og etterlatte i lovbestemt rekkefølge om berammelse av hovedforhandling i Høyesterett, selv om bistandsadvokat ikke er oppnevnt for Høyesterett.

Påtalemyndigheten skal gi beskjed til fornærmede eller etterlatte når en sak skal behandles i Høyesterett. Dette gjelder uavhengig av om det er oppnevnt en bistandsadvokat for saken.AI

Endret 25. september 2009 · i kraft 1. november 2009
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 25 sep 2009 nr. 1211 (i kraft 1 nov 2009).

Se ogsåStraffeprosessloven § 107 a

Del 5. Fullbyrding og benådning.

Kapittel 29. Fullbyrding.

§ 29-1

Fullbyrdingsordre

En dom skal fullbyrdes straks den er rettskraftig, når ikke annet er særskilt bestemt. Statsadvokaten gjør vedtak om fullbyrding av dom. Beslutningen treffes likevel av politiet i sak hvor politiet har tatt ut tiltale etter straffeprosessloven § 67 annet ledd. I sak avgjort ved forelegg treffes beslutningen av politiet. Når det gis ordre om fullbyrding, skal vedkommende påtalemyndighet kontrollere om straffeprosessloven § 460 kommer til anvendelse og i tilfelle angi fra hvilket tidspunkt. Fullbyrding av bøter og andre pengekrav skjer etter reglene i kap. 30.

En dom skal gjennomføres med en gang den er rettskraftig, med mindre noe annet er bestemt. Det er statsadvokaten eller politiet som bestemmer når fullbyrdingen skal skje.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (4)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 24 okt 2003 nr. 1261, 26 mars 2004 nr. 569 (i kraft 1 april 2004), 19 mars 2010 nr. 410 (i kraft 1 april 2010), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeprosessloven § 67 første leddStraffeprosessloven § 460referert av 1 →

§ 29-2

Underretning til friomsorgskontoret ved dom på samfunnsstraff

Er det gitt dom på samfunnsstraff, skal påtalemyndigheten straks underrette friomsorgskontoret på det sted hvor domfelte oppholder seg, hvis ikke en representant for kontoret var tilstede ved domsavsigelsen. Så snart dommen er endelig, skal kopi av domsslutningen og personaliarapporten sendes til vedkommende friomsorgskontor med anmodning om at samfunnsstraffen settes i verk. Når påtalemyndigheten har besluttet at iverksetting av samfunnsstraff kan skje før dommen er rettskraftig, skal anmodningen og de nevnte dokumentene sendes straks.

Påtalemyndigheten skal varsle friomsorgskontoret når noen får samfunnsstraff. Kontoret skal få kopi av dommen og personopplysninger slik at straffen kan gjennomføres.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).
§ 29-3

Omgjøring av bot og arrest til annen straff

Politiet treffer avgjørelse om omgjøring av arrest til fengsel etter den militære straffelov § 18. Politiet treffer også avgjørelse om fullbyrding av subsidiær fengselsstraff, jf. § 30-4. Den nærmere beregning av den fengselsstraff som en dom på arrest skal omgjøres til, kan overlates til vedkommende fengselsmyndighet. Bestemmelsen i § 29-1 tredje ledd gjelder tilsvarende.

Politiet bestemmer når arrest skal gjøres om til fengselsstraff. De avgjør også når subsidiær fengselsstraff skal gjennomføres. Selve beregningen av hvor lang fengselsstraffen skal være, kan gjøres av fengselsmyndigheten.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 3 juni 2016 nr. 570.

Se ogsåMilitær Straffelov § 18Påtaleinstruksen § 30-4Påtaleinstruksen § 29-1referert av 1 →

§ 29-5

(Opphevet fra 1 april 2010 ved forskrift 19 mars 2010 nr. 410 .)

Denne bestemmelsen er opphevet og gjelder ikke lenger.AI

§ 29-7

Uenighet om fullbyrdingen og om domfeltes identitet

Dersom domfelte krever spørsmål som nevnt i straffeprosessloven § 462 avgjort av retten, forberedes saken av den påtalemyndighet som har truffet ordre om fullbyrding. Domfeltes begjæring om rettens avgjørelse skal gis oppsettende virkning for fullbyrdingen hvis ikke særlige grunner taler mot det.

Hvis en person som er dømt krever at retten skal avgjøre spørsmål om gjennomføring av straffen, skal den påtalemyndigheten som ga ordren om fullbyrding forberede saken. Kravet om rettens avgjørelse fører normalt til at straffen utsettes.AI

Se ogsåStraffeprosessloven § 462

§ 29-8

Utlevering når fullbyrdingen er avsluttet

Er en domfelt begjært utlevert, bør begjæringen behandles i tide med sikte på å gjøre det mulig å sette i verk en beslutning om utlevering så snart straffen er fullbyrdet.

Når det er bedt om at en domfelt person skal utleveres, skal denne forespørselen behandles raskt. Målet er at utleveringen kan skje med en gang straffen er sonet ferdig.AI

§ 29-9

Begjæring om fullbyrding m.m. av betinget dom

Beslutning om å sette frem begjæring om at utsatt straff blir å fullbyrde i medhold av straffeloven § 39 annet og tredje ledd eller at det skal fastsettes nye vilkår for utsettelse av straffens fullbyrding eller at prøvetiden skal forlenges i medhold av straffeloven § 39 første ledd, treffes av politiet i sak hvor politiet treffer vedtak om fullbyrding av dom og av statsadvokaten i sak hvor statsadvokaten treffer slikt vedtak. Det samme gjelder begjæring om fullbyrding av subsidiær fengselsstraff etter straffeloven § 52 første ledd bokstav a og b og § 52 c første ledd bokstav b. Saken sendes tingretten på domfeltes oppholdssted. Har den domfelte stått under tilsyn, skal politiet før saken sendes til retten innhente uttalelse fra tilsynsmyndigheten.

Bestemmelsen forklarer hvem som bestemmer om en utsatt straff skal gjennomføres, om vilkårene skal endres eller om prøvetiden skal forlenges. Det avgjøres av politiet eller statsadvokaten, og saken sendes til tingretten der den domfelte bor.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeloven § 39Straffeloven § 52

§ 29-10

Innberetning om fullbyrding av frihetsstraff

Politimesteren sender ved utgangen av hvert halvår til vedkommende statsadvokat en fortegnelse over dommer lydende på frihetsstraff som politimesteren er gitt ordre om å fullbyrde. Fortegnelsen skal inneholde opplysning om domfeltes navn og alder, hvilken domstol som har avsagt dommen og dommens tidspunkt, kort utdrag av dommens innhold (lovovertredelse og straff), når ordre om fullbyrding er gitt og når fullbyrding er iverksatt eller i tilfelle grunnen til at den ennå ikke er iverksatt. I oppgaven skal også tas med de dommer fra foregående halvår som ikke var iverksatt da forrige oppgave ble innsendt.

Politimesteren skal hver halvår sende en liste til statsadvokaten over dommer med fengselsstraff som skal gjennomføres. Listen skal inneholde detaljer om den domfelte, dommen og status for gjennomføringen.AI

Kapittel 30. Innkreving av bøter og andre pengekrav.

§ 30-1

Innkreving av bøter og andre pengekrav

Bøter og andre pengekrav til fordel for statskassen innkreves av Statens innkrevingssentral, jf. lov 11. januar 2013 nr. 3 om Statens innkrevingssentral § 1.

Bøter og andre pengekrav som skal til statskassen, blir krevd inn av Statens innkrevingssentral.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 3 juni 2016 nr. 570.

Se ogsåSI-loven § 1

§ 30-2

Innkreving av krav tilkjent fornærmede

Statens innkrevingssentral innkrever erstatning og andre pengekrav tilkjent fornærmede eller andre skadelidte i en offentlig straffesak, dersom den berettigede ønsker det. Dersom fornærmede eller skadelidte er et næringsdrivende foretak som må antas å ha ressurser til selv å tvangsfullbyrde kravet, skal ansvaret for å begjære utleggstrekk eller annen tvangsfullbyrdelse av kravet som regel overlates til vedkommende selv. Det samme gjelder offentlige etater når ikke annet er bestemt av departementet.

Statens innkrevingssentral kan kreve inn erstatning og pengekrav til personer som er skadelidte i en straffesak, hvis de ønsker det. Bedrifter og offentlige etater må som regel kreve inn pengene selv dersom de har ressursene til det.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 3 juni 2016 nr. 570.
§ 30-3

Oversending til Statens innkrevingssentral – informasjon til skyldneren

Straks fullbyrding kan kreves, skal politiet oversende kravet til Statens innkrevingssentral. Statens innkrevingssentral skal straks sende en betalingsanmodning til skyldneren, med angivelse av de pådømte krav og om betalingsordningen. Det skal settes frist for betalingen, som normalt ikke bør overstige en måned. I betalingsanmodningen skal det opplyses om adgangen til tvangsfullbyrdelse av kravet dersom betaling uteblir, og om soning av subsidiær fengselsstraff ved unnlatt betaling av bot. Det skal også opplyses om rente- og gebyrbelastning ved for sen betaling. Er betaling av erstatning satt som særlig vilkår for betinget dom, skal domfelte gjøres kjent med betydningen av dette. Etter omstendighetene gis også opplysninger om avdragsbetaling, betalingsutsettelse og lignende.

Politiet sender pengekrav til Statens innkrevingssentral når de kan kreves inn. Innkrevingssentralen sender deretter et krav til personen som skal betale, med informasjon om betaling, renter, gebyrer og hva som skjer hvis man ikke betaler.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 3 juni 2016 nr. 570.
§ 30-4

Avdragsvis betaling og fullbyrding av subsidiær fengselsstraff

Statens innkrevingssentral kan gi betalingsutsettelse og inngå avtale om avdragsvis betaling på visse vilkår, jf. lov 11. januar 2013 nr. 3 om Statens innkrevingssentral § 8. Bot som ikke betales eller lar seg inndrive ved utleggstrekk eller annen tvangsfullbyrdelse, skal fullbyrdes ved soning av den subsidiære fengselsstraff, jf. § 29-3. Ved bøtesoning der botlagte har betalt en del av boten, skal frihetsstraffen nedsettes forholdsvis, men slik at del av en dag regnes som en hel dag. Tilbys boten betalt etter at soning er påbegynt, avkortes boten forholdsvis, men bare slik at hele soningsdager tas i betraktning. Avgjørelser etter dette ledd treffes av politiet.

Statens innkrevingssentral kan gi utsettelse eller avtale avdrag på betaling. Bøter som ikke blir betalt, kan føre til soning av fengselsstraff. Hvis deler av boten er betalt, reduseres soningstiden forholdsvis.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 3 juni 2016 nr. 570.

Se ogsåSI-loven § 8Påtaleinstruksen § 29-3referert av 1 →

§ 30-5

Unnlatt betaling – heftelse og utsettelse av innkreving

Dersom det anses nødvendig, bør påtalemyndigheten begjære heftelse i siktedes formuesgjenstander etter reglene i straffeprosessloven § 217 til § 219. Søker domfelte om ettergivelse av krav på inndragning eller sakskostnader til det offentlige, kan Statens innkrevingssentral, eller departementet når saken er oversendt dit til behandling, beslutte utsettelse med innkreving til søknaden er avgjort. Tilsvarende gjelder ved fremsettelse av klage på avslag.

Påtalemyndigheten kan be om pant i eiendelene til en siktet dersom det er nødvendig. Innkreving av inndragning eller sakskostnader kan utsettes dersom det er søkt om ettergivelse eller klaget på et avslag.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 3 juni 2016 nr. 570.

Se ogsåStraffeprosessloven § 217Straffeprosessloven § 219

§ 30-6

Innkreving hvor inndratt beløp er i behold

Er domfelte ilagt inndragning av utbytte etter straffeloven § 67, kan i de tilfeller inndragningsbeløpet er i behold, fullbyrding av andre pådømte pengekrav bare foretas med eller i den skyldiges øvrige midler. Dette gjelder likevel ikke for erstatningskrav til fornærmede eller andre skadelidte der det er avsagt kjennelse etter straffeloven § 75 annet ledd om at det som inndras skal anvendes til dekning av slike krav.

Hvis penger som er dømt inndratt fortsatt finnes, skal andre pengekrav som hovedregel dekkes av andre midler enn disse. Unntaket er erstatningskrav til skadelidte dersom det foreligger en kjennelse om at de inndratte pengene skal brukes til dette.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeloven § 67Straffeloven § 75

§ 30-7

Gebyr på bøter ved unnlatt betaling

Blir en bot ikke betalt innen den frist som er nevnt i betalingsanmodningen, sendes purring til bøtelagte med betalingsoppfordring og angivelse av ny frist. Ved utstedelse av purrebrevet ilegges gebyr tilsvarende 1/2 gang rettsgebyret som fastsatt i rettsgebyrloven § 1. Gebyret forfaller til betaling samtidig med boten. Gebyret avrundes til nærmeste ti-krone. Blir boten ikke betalt innen den frist som er nevnt i purrebrevet, påløper ytterligere gebyr tilsvarende 1 gang rettsgebyret. Gebyrene tilfaller statskassen. Ved delinnbetaling fra bøtelagte dekkes bøter før gebyrer. Dersom boten fullbyrdes ved soning eller faller bort som følge av dødsfall, benådning, foreldelse o.l., bortfaller ubetalte gebyrer. Når særlige forhold foreligger kan Statens innkrevingssentral ettergi gebyr helt eller delvis. Slike avgjørelser kan ikke påklages.

Hvis en bot ikke betales innen fristen, sendes det en purring med et gebyr. Betales ikke boten etter dette, påløper et nytt gebyr. Gebyrene går til staten.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
Endringshistorikk (2)
  • 6. juni 2016Endr. i påtaleinstruksen og politiregisterforskriften mv.
  • 22. juni 2015Endr. i påtaleinstruksen mv. (tilpasninger til ny straffelov)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 3 juni 2016 nr. 570.

Se ogsåRettsgebyrloven § 1

§ 30-8

Informasjon til fornærmede og andre skadelidte

Når erstatnings- og oppreisningskrav er pådømt i straffesak, skal politiet opplyse fornærmede og andre skadelidte som har fått krav pådømt i saken om at Statens innkrevingssentral vil gi nærmere redegjørelse om eventuell innkreving. Politiet kan innhente samtykke til Statens innkrevingssentrals innkreving fra fornærmede. Dersom det i saken er besluttet inndragning av vinning, skal fornærmede og andre skadelidte gjøres kjent med adgangen til å kreve inndragningsbeløpet brukt til dekning av deres erstatningskrav, jf. straffeloven § 75 annet ledd. Tilsvarende gjelder når betaling av erstatning er satt som vilkår for betinget påtaleunnlatelse.

Når domstolen har tilkjent erstatning eller oppreising i en straffesak, skal politiet informere de skadelidte om at Statens innkrevingssentral gir informasjon om innkrevingen. De skadelidte skal også få vite at de kan be om at inndragne beløp brukes til å dekke deres krav.AI

Endret 6. juni 2016 · i kraft 3. juni 2016
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 3 juni 2016 nr. 570 (tidligere § 30-10).

Se ogsåStraffeloven § 75

§ 30-9

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 30-10

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 30-11

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 30-12

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

Kapittel 31. Benådning m.m.

§ 31-1

Benådning av straff

Søker en domfelt som er på frifot om benådning for straff, skal det politidistrikt som tidligere har behandlet straffesaken forberede benådningssaken. Gjelder søknaden benådning for flere forhold, skal det politidistrikt som har ansvar for den nyeste straffesaken forberede benådningssaken og innhente relevante opplysninger fra de andre politidistriktene. Politiet skal påse at benådningssøknaden er undertegnet av søker. Blir søknaden satt fram muntlig, skal den skrives ned, dateres og undertegnes av søker. Dersom det anses nødvendig, skal søker avhøres for å klarlegge grunnlaget for benådningssøknaden. Søker skal spesielt oppfordres til å legge fram dokumentasjon for de opplysninger som gis i søknaden eller under avhøret, for eksempel om helse, økonomi, arbeids- og familieforhold. Den som søker om benådning for bøter, skal alltid oppfordres til å legge fram dokumentasjon for økonomiske forhold, (inntekts- og formuesforhold, sosiale stønader, trygdeytelser mv.). Søker skal gjøres kjent med at slik dokumentasjon kan ha avgjørende betydning for benådningssøknadens utfall. Politiet skal opplyse om hvilken dom eller forelegg søknaden gjelder og vedlegge kopi av disse. Gjelder saken benådning for et forenklet forelegg skal forelegget vedlegges saken sammen med opplysninger om hvilken overtredelse som er begått, når forelegget er ilagt, hvilket politidistrikt som har ilagt forelegget og hvor stor den ilagte boten er. Alle saker skal vedlegges en oppdatert straffattest for søker. Politiet skal opplyse om søker i tiden fra dommens avsigelse er mistenkt, siktet, domfelt eller har vedtatt forelegg for nye straffbare forhold, eller om det senere er avdekket straffbare forhold som i tid ligger forut for dommen, jf. straffeloven § 82. Kopi av eventuell tilståelse eller vedtatt forelegg i ny sak skal i så fall legges ved dokumentene i benådningssaken. Dersom det har gått lengre tid siden straffen ble ilagt eller idømt, bør det opplyses om grunnen til dette. Politiet skal opplyse om soningstidspunktet er fastsatt eller ikke, og om soningsdatoen hvis denne er fastsatt. Politiet skal gi supplerende opplysninger om eventuell straffereaksjon mot medskyldige, og om eventuell dom overfor en eller flere av disse er fullbyrdet eller om det er gitt benådning. I saker hvor politiet tar ut tiltale sender politiet benådningssøknaden, supplerende opplysninger og relevante dokumenter i straffesaken via riksadvokaten til Kriminalomsorgsdirektoratet. I andre saker sendes saken via statsadvokaten. De som har saken til behandling skal gi slik uttalelse som saken foranlediger og i alle tilfeller ta stilling til om søknaden anbefales eller ikke.
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 13 juli 1995 nr. 645, 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 3 juni 2016 nr. 570, 6 nov 2020 nr. 2326.

Se ogsåStraffeloven § 82referert av 1 →

§ 31-2

Ettergivelse av inndragning og sakskostnader

Bestemmelsene i § 31-1 får tilsvarende anvendelse så langt de passer når det søkes om ettergivelse av inndragning eller saksomkostninger. Søknaden inngis til Statens innkrevingssentral, som videresender søknaden vedlagt statusrapport for innkrevingen, til politiet. Politiet skal uttale seg om saken og foreta den nødvendige saksforberedelse i henhold til § 31-1. Saken sendes deretter departementet via riksadvokaten eller vedkommende statsadvokatembete.

Denne regelen forklarer hvordan man søker om å slippe å betale inndragning eller sakskostnader. Den beskriver hvem som mottar søknaden og hvordan saken behandles før den sendes til departementet.AI

Endret 11. november 2020 · i kraft 6. november 2020
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 11 sep 1992 nr. 669, 3 juni 2016 nr. 570, 6 nov 2020 nr. 2326.

Se ogsåPåtaleinstruksen § 31-1 første ledd

Del 6. Særlige saksområder.

Kapittel 32. Sjøfartsforhold.

§ 32-1

Ulovlig håndtering av og handel med narkotika stoffer til sjøs

I samsvar med lov 13. juni 1997 nr. 47 om gjennomføring av europarådsavtale 31. januar 1995 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika til sjøs kan påtalemyndigheten: a) samtykke til at utenlandsk myndighet border et norsk fartøy og i den forbindelse gjør bruk av tvangsmidler, b) anmode utenlandske myndigheter om tillatelse til å borde fartøy som fører dette landets flagg, c) anmode utenlandske myndigheter om å borde et norsk fartøy, d) etterkomme anmodning fra utenlandske myndigheter om bording av fartøy som fører dette landets flagg eller av statsløse fartøy, e) beslutte bording av statsløst fartøy eller anmode annet lands myndigheter om å foreta slik bording, f) avgjøre om Norge skal gjøre gjeldende primær jurisdiksjon etter europarådsavtalen art 14, jf art 17. Myndigheten etter første ledd ligger til Det nasjonale statsadvokatembetet.

Bestemmelsen gir påtalemyndigheten rett til å samarbeide med andre land om å gå om bord i skip ved mistanke om ulovlig narkotikahandel til sjøs. Dette inkluderer både norske skip, utenlandske skip og skip uten nasjonalitet.AI

Endret 13. november 2007 · i kraft 9. november 2007
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 3 okt 1997 nr. 1076 (i kraft 1 mai 2000), endret ved forskrift 9 nov 2007 nr. 1235 (i kraft 1 juli 2008, tidligere § 32-10), 14 feb 2013 nr. 199.
§ 32-2

Bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten ved skipsfart

I samsvar med straffeprosessloven § 4a om bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten ved skipsfart kan påtalemyndigheten: a) samtykke til at utenlandsk myndighet border et norsk fartøy og i den forbindelse gjør bruk av tvangsmidler, b) anmode utenlandske myndigheter om tillatelse til å borde fartøy som fører denne statens flagg, c) anmode utenlandske myndigheter om å borde et norsk fartøy, d) etterkomme anmodning fra utenlandske myndigheter om bording av fartøy som fører denne statens flagg eller av statsløse fartøy. Myndigheten etter første ledd ligger til Det nasjonale statsadvokatembetet. Utenriksdepartementet skal informeres om saken så snart som mulig.

Reglene bestemmer hvordan påtalemyndigheten kan samarbeide med andre land for å stoppe ulovlige handlinger mot sikkerheten ved skipsfart. Dette inkluderer å gi eller be om lov til at skip blir bordet, også med bruk av tvangsmidler.AI

Endret 17. desember 2013 · i kraft 30. desember 2013
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 des 2013 nr. 1478 (i kraft 30 des 2013).

Se ogsåStraffeprosessloven § 4 a

Kapittel 33. Kontinentalsokkelsaker og saker vedrørende Norges økonomiske sone.

§ 33-1

Straffbare handlinger med tilknytning til kontinentalsokkelvirksomhet

Statsadvokatene i Rogaland har påtalemyndighet i saker som gjelder straffbar overtredelse av lovgivning om Norges kontinentalsokkel og om virksomhet på sokkelen, og i alle saker som gjelder straffbare handlinger foretatt: a) på enhver innretning og ethvert anlegg på den norske del av kontinentalsokkelen, som nyttes til undersøkelse etter, utnytting eller lagring av undersjøiske naturforekomster, b) på anlegg for transport av petroleumsforekomster tilknyttet innretning eller anlegg som er plassert på den norske del av kontinentalsokkelen, c) i sikkerhetssonen rundt slike anlegg og innretninger som nevnt under a) og b) foran og d) på norsk boreplattform eller liknende innretning i åpen sjø.

Statsadvokatene i Rogaland har ansvaret for straffesaker som gjelder virksomhet på den norske kontinentalsokkelen. Dette inkluderer lovbrudd på installasjoner for utvinning av naturressurser, tilhørende transportanlegg, sikkerhetssoner og boreplattformer i åpen sjø.AI

§ 33-2

Saker vedrørende overtredelse av lovgivningen om Norges økonomiske sone, herunder fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen

Saker som gjelder brudd på lovgivningen om Norges økonomiske sone, herunder fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen, behandles av statsadvokatene i Rogaland og statsadvokaten i Troms og Finnmark. Troms og Finnmark statsadvokatembete behandler saker som etterforskes av politimestrene nord for Namdal politidistrikt.

Saker om brudd på lovene for Norges økonomiske sone, inkludert fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen, behandles av bestemte statsadvokater. Statsadvokaten i Troms og Finnmark håndterer saker etterforsket nord for Namdal politidistrikt.AI

Kapittel 34. Saker som etterforskes av Spesialenheten for politisaker

§ 34-1

Spesialenheten for politisaker

I saker som gjelder spørsmålet om en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten, skal etterforskingen foretas og ledes av et eget sentralt organ, Spesialenheten for politisaker. Det samme gjelder saker uten mistanke om straffbar handling i tilfeller som nevnt i § 34-6 andre ledd. Enheten trer ikke i virksomhet i saker som avgjøres med forenklet forelegg, eller som behandles av Politiets sikkerhetstjeneste, jf. Instruks for Politiets sikkerhetstjeneste gitt ved kongelig resolusjon av 19. august 2005 nr. 920. Spesialenheten er riksdekkende etterforskings- og påtalemyndighet for saker etter § 34-1 første ledd. Enheten ledes av Sjefen for Spesialenheten for politisaker. Kongen kan utnevne assisterende sjef som etter sjefens fullmakt eller i dennes fravær skal utøve myndighet på sjefens vegne. Etterforskingen utføres av en etterforskingsavdeling, ledet av en etterforskingsleder. Etterforskingslederen skal avgi innstilling til Sjefen for Spesialenheten om hvordan påtalespørsmålet bør avgjøres. Enheten kan knytte til seg personer i form av verv eller ansettelser. For dem som tildeles verv gjelder en karantenetid på to år fra eventuell tidligere ansettelse i politiet eller påtalemyndigheten. For ansettelser i enheten gjelder ikke bestemmelsen om karantenetid. Personer ansatt eller i verv i enheten kan ikke samtidig ha ansettelsesforhold i politiet eller påtalemyndigheten. Justis- og politidepartementet har det overordnede administrative ansvaret for Spesialenheten. Med politi menes i dette kapittel også politihøgskolestudenter under praksis og innkalte mannskaper fra politireserven.

Spesialenheten for politisaker etterforsker og leder saker der ansatte i politiet eller påtalemyndigheten er mistenkt for straffbare handlinger i tjenesten. Enheten er riksdekkende, men behandler ikke saker som avgjøres med forenklet forelegg eller saker i Politiets sikkerhetstjeneste.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 19 mai 2006 nr. 533, 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåPåtaleinstruksen § 34-6

§ 34-2

Forholdet til påtaleinstruksens øvrige regler

Reglene i straffeprosessloven og i påtaleinstruksen kap. 1 til 30 og kap. 33 får tilsvarende anvendelse i saker der etterforskingen ledes av enheten, så langt de passer eller ikke annet følger av reglene i dette kapitlet.

De generelle reglene for straffeprosess og påtale gjelder også i saker som etterforskes av Spesialenheten for politisaker. Dette gjelder så sant reglene passer eller det ikke er bestemt noe annet i det aktuelle kapittelet.AI

Endret 21. desember 2004 · i kraft 1. januar 2005
§ 34-3

Påtalekompetanse

Sjefen for Spesialenheten avgjør påtalespørsmålet unntatt når påtalespørsmålet hører under riksadvokaten, jf. straffeprosessloven § 67 sjette ledd. Leder av etterforskingsavdeling har påtalekompetanse tilsvarende politimester på etterforskingsstadiet. Sjefen for Spesialenheten, assisterende sjef og leder av etterforskingsavdeling skal ha juridisk embetseksamen. Sjefen for Spesialenheten kan delegere sin myndighet til en annen i enheten med juridisk embetseksamen. Tilsvarende kan leder av etterforskingsavdeling delegere sin myndighet til en annen i avdelingen med juridisk embetseksamen. I saker der enheten tar ut tiltale, utføres aktoratet av Sjefen, assisterende sjef eller en annen i enheten med juridisk embetseksamen Sjefen gir fullmakt.

Sjefen for Spesialenheten bestemmer som hovedregel om det skal tas ut tiltale i sakene deres. Personene som leder og utfører dette arbeidet må ha juridisk embetseksamen. Myndighet til å ta beslutninger kan delegeres til andre med juridisk utdanning i enheten.AI

Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrifter 19 mai 2006 nr. 533, 1 nov 2019 nr. 1450.

Se ogsåStraffeprosessloven § 67 første ledd

§ 34-5

Anmeldelse og mistanke

Anmeldelse av en straffbar handling begått i tjenesten av en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten skjer til Spesialenheten, eller til politiet eller påtalemyndigheten. Spesialenheten skal straks varsles om anmeldelsen, når det ikke er de selv som har mottatt den. Spesialenheten bør gi underretning til berørt politimester, sjef for vedkommende særorgan eller annen rett instans, når anmeldelse er inngitt til Spesialenheten selv og saken ikke vil bli avvist etter tredje ledd. Får en embets- eller tjenestemann i politiet eller påtalemyndigheten mistanke om at en annen ansatt har begått en straffbar handling i tjenesten, skal Spesialenheten straks varsles, med mindre forholdet er eller kan ventes å bli avgjort ved forenklet forelegg, eller skal behandles av Politiets sikkerhetstjeneste. Sjefen for Spesialenheten skal avvise saker som faller utenfor enhetens saklige kompetanseområde, for eksempel fordi det anmeldte forhold ikke er straffbart eller er ikke gjenstand for offentlig påtale. I andre saker hvor det ikke påvises rimelig grunn til å iverksette etterforsking, for eksempel fordi anmeldelsen er åpenbart grunnløs, kan Sjefen for Spesialenheten henlegge anmeldelsen uten at enheten foretar noen nærmere prøving av realiteten.

Anmeldelser om straffbare forhold begått i tjenesten av ansatte i politiet eller påtalemyndigheten skal behandles av Spesialenheten. Ansatte som oppdager slike forhold skal varsle Spesialenheten. Saker som ikke er straffbare eller mangler grunnlag for etterforskning kan avvises eller henlegges.AI

Endret 21. desember 2004 · i kraft 1. januar 2005

referert av 1 →

§ 34-6

Generelt om etterforskingen

Sjefen for Spesialenheten fordeler sakene til de enkelte etterforskingsavdelinger. Etterforskingsavdelingen treffer beslutning om iverksettelse av etterforsking når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten, og foretar og leder etterforskingen. Etterforskingsavdelingen kan selv foreta de etterforskingsskritt den mener er nødvendige. Etterforsking skal som regel iverksettes når det begjæres av en ansatt som det er framsatt mistanke mot. Selv om det ikke er grunn til mistanke om en straffbar handling, skal etterforsking settes i verk dersom noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av politiets eller påtalemyndighetens tjenesteutøvelse, eller noen dør eller blir alvorlig skadet mens de er tatt hånd om av politiet eller påtalemyndigheten. Leder av etterforskingsavdeling kan beslutte å innhente etterforskingsbistand fra politiet, herunder gi politiet pålegg om iverksetting og gjennomføring av etterforskingsskritt. I sak mot en ansatt i politiet bør slik bistand så vidt mulig innhentes fra et annet politidistrikt enn der mistenkte er ansatt, eller fra politiets særorganer. Politiet kan på egen hånd foreta etterforskingsskritt når opphold vil kunne skade etterforskingen. Så snart som mulig etter at slike skritt er foretatt, skal Spesialenheten varsles om dette.

Sjefen for Spesialenheten fordeler saker som skal etterforskes. Etterforskning starter dersom det er rimelig grunn til å tro at ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har gjort noe straffbart i tjenesten, eller ved dødsfall og alvorlig skade.AI

Endret 23. mai 2006 · i kraft 19. mai 2006
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 mai 2006 nr. 533.

referert av 1 →

§ 34-7

Innstilling om og avgjørelse av påtalespørsmålet. Underretning. Oppbevaring av dokumenter

Når saken er tilstrekkelig klarlagt, skal etterforskingslederen eller den etterforskingslederen gir fullmakt avgi innstilling til Sjefen for Spesialenheten eller den han eller hun gir fullmakt til å avgjøre påtalespørsmålet. Sakens dokumenter skal følge med innstillingen. Sjefen for Spesialenheten skal sende saken til berørt politimester, sjef for vedkommende særorgan eller annen rett instans dersom det gjennom anmeldelse eller ved enhetens etterforsking, er kommet frem forhold som tilsier at saken bør vurderes administrativt. Det skal gis underretning om avgjørelsen av påtalespørsmålet i samsvar med reglene i § 17-2. Dokumenter i saker innenfor enhetens saklige kompetanseområde skal oppbevares ved Spesialenheten. Begjæring om utskrift, utlån eller gjennomsyn av slike dokumenter avgjøres av Sjefen for Spesialenheten eller den han eller hun gir fullmakt.

Når en etterforskning er ferdig, sendes en innstilling til lederen for Spesialenheten som avgjør om det skal tas ut tiltale. Saken kan sendes videre for administrativ vurdering dersom det er nødvendig. Det skal gis beskjed om avgjørelsen, og dokumentene oppbevares hos Spesialenheten.AI

Endret 21. desember 2004 · i kraft 1. januar 2005

Se ogsåPåtaleinstruksen § 17-2

§ 34-9

Riksadvokatens instruksjonsmyndighet m.m

Beslutter enheten å iverksette etterforsking, skal den straks varsle riksadvokaten om dette. Riksadvokaten kan gi Spesialenheten pålegg om iverksetting, gjennomføring og stansing av etterforsking. I saker med to eller flere mistenkte der ikke alle er ansatt i politiet eller påtalemyndigheten, avgjør riksadvokaten om enheten skal lede etterforskingen av hele saken, eller om ledelsen av etterforskingen skal deles. I saker hvor det er mistanke om at en ansatt i politiet og påtalemyndigheten har begått straffbare handlinger både i og utenfor tjenesten, avgjør riksadvokaten om enheten skal lede etterforskingen av hele saken, eller om ledelsen av etterforskingen og avgjørelsen av påtalespørsmålet skal deles.

Spesialenheten må varsle riksadvokaten når etterforskning starter. Riksadvokaten kan bestemme om etterforskning skal starte, gjennomføres eller stoppes, og hvem som skal lede arbeidet i saker med flere mistenkte.AI

Endret 21. desember 2004 · i kraft 1. januar 2005
§ 34-10

Årlig melding

Spesialenheten skal etter nærmere retningslinjer avgi melding til Justisdepartementet og riksadvokaten om sin virksomhet det foregående år.

Spesialenheten skal hvert år sende en melding til Justisdepartementet og riksadvokaten om hva de har gjort det siste året.AI

Endret 21. desember 2004 · i kraft 1. januar 2005

Kapittel 35. Saker som gjelder økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet.

§ 35-1

Den sentrale enhet for etterforsking og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet (ØKOKRIM)

Den sentrale enhet for etterforsking og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet – ØKOKRIM – er riksdekkende etterforskings- og påtaleorgan for brudd på straffebestemmelser om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Innen sitt område kan enheten overta sak fra lokal påtalemyndighet og påbegynne etterforsking av eget tiltak. Stedlig påtalemyndighet har ansvaret for etterforsking og påtale av saker om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet som ikke behandles av enheten. Enheten er underlagt riksadvokaten ved etterforsking og øvrige påtalefunksjoner. Justis- og politidepartementet fastsetter instruks for lederen og godkjenner enhetens organisasjonsplan. Det kan bestemmes en desentralisert struktur.

ØKOKRIM er det nasjonale organet som etterforsker og fører saker om økonomisk og miljøkriminalitet. De kan ta over saker fra lokal påtalemyndighet eller starte egne etterforskingar. Saker som ikke behandles av ØKOKRIM, er ansvaret til stedlig påtalemyndighet.AI

§ 35-2

Påtalekompetanse

Leder, nestleder og de øvrige statsadvokatene ved enheten har generell påtalekompetanse for hele landet.

Leder, nestleder og statsadvokatene ved enheten kan føre saker over hele landet.AI

§ 35-3

Politikompetanse

Enheten er et sentralt politiorgan innen sitt saklige kompetanseområde, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 16. Lederen har myndighet som politimester, og politiinstruksen gjelder for enhetens polititjenestemenn så langt den passer.

Enheten er et sentralt politiorgan på sitt område. Lederen har samme myndighet som en politimester, og politiinstruksen gjelder for de ansatte der det er relevant.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåPolitiloven § 16

§ 35-4

Saklig kompetanse

Enheten skal behandle særlig alvorlige overtredelser av straffeloven § 321 til § 326, § 332 til § 346 og kapittel 30 og 31, skatte- og avgiftslovgivningen, valutalovgivningen, prisloven, verdipapirhandelloven, forurensingsloven, arbeidsmiljøloven og andre lovovertredelser som naturlig faller inn under økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Avgjørelsen av om enheten skal behandle en sak treffes av leder eller nestleder. Ved avgjørelsen skal det særlig legges vekt på: a) etterforskingens omfang, sakens kompleksitet og dens økonomiske størrelse, b) hvorvidt saken har forgreninger til utlandet, c) sakens prinsipielle karakter.

Bestemmelsen fastslår hvilke typer saker om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet som skal behandles av en spesifikk enhet. Det er leder eller nestleder som avgjør om en sak skal behandles her, basert på faktorer som sakens omfang, kompleksitet og prinsipielle karakter.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåStraffeloven § 321Straffeloven § 326Straffeloven § 332Straffeloven § 346referert av 2 →

§ 35-5

Om overtakelse og påbegynnelse av saker og om underretning

Den stedlige politimester eller statsadvokat kan anmode enheten om å overta etterforsking, påtale og iretteføring av sak nevnt under § 35-4. Politimesteren skal i ethvert tilfelle orientere enheten på et tidlig stadium om større saker om økonomisk kriminalitet eller miljøkriminalitet som etterforskes lokalt. Enheten kan i særlige tilfelle innlede etterforsking i slik sak. Den stedlige politimester og statsadvokat underrettes så vidt mulig på forhånd om etterforskingen. Enheten kan også be om å overta slik sak. Anmodningen rettes til den stedlige statsadvokat. Er det uenighet mellom den stedlige statsadvokat og enheten om hvem som skal behandle en sak, kan spørsmålet bringes inn for riksadvokaten til avgjørelse.

Reglene bestemmer hvem som skal etterforske og følge opp saker om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. En spesialisert enhet kan overta slike saker, eller starte egne etterforsking. Riksadvokaten avgjør hvis det er uenighet om hvem som skal behandle saken.AI

Se ogsåPåtaleinstruksen § 35-4

§ 35-6

Felles etterforskingsgrupper

I en sak som enheten har overtatt kan enheten og det stedlige politi eller statsadvokat, hvor det er hensiktsmessig, avtale å opprette en etterforskingsgruppe bestående av personer fra berørte politikamre og enheten, til å etterforske saken.

En enhet som har overtatt en sak, kan samarbeide med det lokale politiet eller statsadvokaten. De kan avtale å opprette en felles etterforskingsgruppe for å løse saken sammen.AI

§ 35-7

Bistandssaker

Enheten kan på anmodning fra den stedlige politimester eller statsadvokat yte bistand under etterforsking av økonomiske straffesaker eller miljøsaker. Arten og omfanget av bistanden avtales i den enkelte sak med leder eller nestleder.

En spesialisert enhet kan hjelpe politimesteren eller statsadvokaten med å etterforske saker om miljøkriminalitet og økonomiske straffesaker. Hva slags hjelp som gis, blir avtalt i hver enkelt sak.AI

§ 35-8

Utvidet kompetanse

Dersom det i en sak enheten etterforsker fremkommer opplysninger om andre straffbare forhold som ikke hører inn under enhetens arbeidsområde, etterforskes og iretteføres disse av enheten hvor det klart er mest hensiktsmessig. Avgjørelsen treffes av den statsadvokat som har ledelsen av etterforskingen. Riksadvokaten kan i særskilte tilfelle bestemme at en sak skal behandles av enheten, også om saken ikke går inn under § 35-4.

Hvis det dukker opp andre straffbare forhold under en etterforskning, skal saken behandles av den enheten hvor det er mest hensiktsmessig. Statsadvokaten med ledelsen bestemmer hvem som skal gjøre dette. Riksadvokaten kan i særskilte tilfeller bestemme hvem som skal behandle saken.AI

Se ogsåPåtaleinstruksen § 35-4

§ 35-9

Oppbevaring av dokumenter

Når en sak er ferdigbehandlet ved enheten, sendes dokumentene til det stedlige politikammer til oppbevaring etter reglene i politiregisterforskriften § 25-3.

Når en sak om økonomisk kriminalitet eller miljøkriminalitet er ferdigbehandlet ved enheten, skal dokumentene sendes til det lokale politikammeret for oppbevaring.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 20 juni 2014 nr. 790 (i kraft 1 juli 2014).

Se ogsåPolitiregisterforskriften § 25-3

§ 35-10

Generelle bestemmelser

Enheten er hørings-, bistands- og rådgivingsorgan for sentrale myndigheter og kontrollorgan. Enheten er videre bistands- og rådgivingsorgan for det stedlige politi, og skal virke for å styrke kompetansen lokalt på økonomiske saker og miljøsaker. Enheten skal være et senter for bekjempelsen av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet, og skal innen dette felt stimulere til forsking og utvikling av kunnskap, samle generell informasjon og drive undervisnings- og opplysningsvirksomhet. Enheten skal foreta kriminaletterretning på området økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. I samarbeid med Justis- og politidepartementet har enheten ansvaret for internasjonalt samarbeid innenfor arbeidsområdet.

Enheten fungerer som et fagorgan som gir råd og bistand til myndigheter og politiet i saker om økonomisk og miljøkriminalitet. Den skal bidra til økt lokal kompetanse, drive etterretning og utvikle kunnskap på feltet. Enheten har også ansvar for internasjonalt samarbeid.AI

Kapittel 36. Straffesaker med tilknytning til Forsvaret

§ 36-1

Påtalemyndighetens fagansvar for straffesaker med tilknytning til Forsvaret

Riksadvokaten har innen saksfeltet fagansvar overfor militærpolitiet og er kontaktpunkt for Forsvaret i spørsmål som gjelder militær strafferett og -prosess. Enkeltsaker med tilknytning til Forsvaret følger de alminnelige reglene for og den alminnelige geografiske organiseringen av påtalemyndigheten.

Riksadvokaten har det faglige ansvaret for militærpolitiet og er kontaktpunkt for Forsvaret i straffesaker. Selve behandlingen av enkeltsaker følger de vanlige reglene og den geografiske organiseringen for påtalemyndigheten.AI

Endret 18. juni 2024 · i kraft 1. juli 2024
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 juni 1997 nr. 583 (i kraft 1 juli 1997), endret ved forskrift 14 juni 2024 nr. 1008 (i kraft 1 juli 2024).
§ 36-2

Forkynnelse i straffesaker med tilknytning til Forsvaret

I saker med tilknytning til Forsvaret forkynner politiet, befal, offiser eller militærpolitiet i samsvar med domstolloven § 165 overfor militært tilsatte og vernepliktige. I alminnelige straffesaker utføres forkynnelsen av politiet med mindre politiet ber de militære myndigheter om å forkynne.

I straffesaker knyttet til Forsvaret kan politiet, befal, offiserer eller militærpolitiet levere offisielle beskjeder til ansatte og vernepliktige. I vanlige straffesaker er det politiet som gjør dette, med mindre de ber Forsvaret om hjelp.AI

Endret 18. juni 2024 · i kraft 1. juli 2024
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 juni 1997 nr. 583 (i kraft 1 juli 1997), endret ved forskrifter 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 1 nov 2019 nr. 1450, 14 juni 2024 nr. 1008 (i kraft 1 juli 2024).

Se ogsåDomstolloven § 165

§ 36-3

Pågripelse i saker innenfor militære statusavtaler

Pågripes en person som antas å oppholde seg i Norge på slike vilkår at de kommer inn under en folkerettslig bindende statusavtale for militære styrkemedlemmer og tilhørende personellkategorier, skal den pågrepne avkreves opplysninger om navn, adresse, fødselsdato, statsborgerskap og stilling for å avgjøre om den pågrepne hører til en personellkategori som kommer inn under statusavtalen. Politiet underretter omgående senderstatens militære myndigheter om pågripelsen dersom disse er til stede i området. Også Forsvarsdepartementet eller den norske militærmyndighet som Forsvarsdepartementet bestemmer, underrettes straks. Gir senderstatens militære myndigheter uttrykk for at de vil innfinne seg hos politiet, skal den pågrepne ikke avkreves forklaring ut over det som følger av første ledd. Politiet skal orientere den pågrepne om at det ikke er noen plikt til å gi politiet opplysninger utover det som følger av første ledd. Underretningsplikten etter andre ledd gjelder ikke når noen bringes inn etter politiloven § 8. Innbringes noen etter politiloven § 9, underrettes den innbragtes militære avdeling. En motorvognfører kan tvangsmessig fremstilles for blodprøvetaking etter vegtrafikkloven § 22a uten underretning til senderstaten.

Reglene forklarer hva politiet skal gjøre ved pågripelse av personer som faller under militære statusavtaler. Det beskrives hvilke opplysninger som skal innhentes, hvem som skal varsles, og når den pågrepne slipper å forklare seg.AI

Endret 18. juni 2024 · i kraft 1. juli 2024
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 juni 1997 nr. 583 (i kraft 1 juli 1997), endret ved forskrifter 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015), 1 nov 2019 nr. 1450, 14 juni 2024 nr. 1008 (i kraft 1 juli 2024).

Se ogsåPolitiloven § 8Politiloven § 9Vegtrafikkloven § 22 areferert av 1 →

§ 36-4

Siktelse i saker innenfor militære statusavtaler

Når en person som angitt i § 36-3, er siktet for lovbrudd som vanligvis fører til fengselsstraff, underretter politiet Forsvarsdepartementet eller den norske militære myndigheten som Forsvarsdepartementet bestemmer.

Politiet skal gi beskjed til Forsvarsdepartementet eller en bestemt militær myndighet når visse personer er siktet for lovbrudd som vanligvis fører til fengsel.AI

Endret 18. juni 2024 · i kraft 1. juli 2024
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 juni 1997 nr. 583 (i kraft 1 juli 1997), endret ved forskrift 14 juni 2024 nr. 1008 (i kraft 1 juli 2024).

Se ogsåPåtaleinstruksen § 36-3

§ 36-5

Jurisdiksjonsoverføring

Dersom senderstatens militære myndigheter i overensstemmelse med artikkel VII pkt. 3 (c) i Avtale 19. juni 1951 nr. 1 mellom partene i traktaten for det Nordatlantiske område om status for deres styrker, eller tilsvarende folkerettslig bindende statusavtaler for militære styrkemedlemmer og tilhørende personellkategorier, retter anmodning til norske myndigheter om å frafalle førsteretten til jurisdiksjon i en sak om lovbrudd, fremsendes denne anmodning gjennom Forsvarsdepartementet eller den norske militære myndighet som Forsvarsdepartementet bestemmer, til riksadvokaten i saker der påtalekompetansen tilligger riksadvokaten og ellers til statsadvokaten. Beslutning om jurisdiksjonsoverføring treffes av statsadvokaten, men av riksadvokaten dersom statsadvokaten ikke har påtalekompetanse. Til jurisdiksjonsoverføringen kan knyttes det vilkår at senderstaten reagerer disiplinært eller strafferettslig i saken. Det bør tas forbehold om at norske myndigheter kan ta tilbake saken såfremt det ikke reageres som nevnt.

Regelen beskriver hvordan en annen stats militære myndigheter kan be Norge om å gi fra seg retten til å straffeforfølge et lovbrudd. Beslutningen om å overføre denne retten tas av riksadvokaten eller statsadvokaten.AI

Endret 18. juni 2024 · i kraft 1. juli 2024
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 juni 1997 nr. 583 (i kraft 1 juli 1997), endret ved forskrift 14 juni 2024 nr. 1008 (i kraft 1 juli 2024).
§ 36-6

Særlig om tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid

Om jurisdiksjon og varetektsfengsling av medlem av amerikanske styrker og medfølgende gjelder tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid av 16. april 2021 artikkel XII og XIII.

Reglene for hvem som har rett til å dømme og varetektsfengsling av amerikanske soldater og deres medfølgende, styres av en tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid.AI

Endret 18. juni 2024 · i kraft 1. juli 2024
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 13 juni 1997 nr. 583 (i kraft 1 juli 1997), endret ved forskrift 14 juni 2024 nr. 1008 (i kraft 1 juli 2024).
§ 36-7

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 36-8

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 36-9

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 36-10

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 36-11

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 36-12

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 36-13

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 36-14

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

§ 36-15

(Opphevet) — opphevet, ikke lenger i kraft.

Kapittel 37. Saker som gjelder bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet.

§ 37-1

Den nasjonale enheten for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos)

Den nasjonale enheten for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos) har riksdekkende ansvar som etterforskings-, påtale- og bistandsenhet for visse saker om organisert og annen alvorlig kriminalitet. Innen sitt område, jf. § 37-3 kan enheten foreta etterforsking av eget tiltak og overta en sak fra andre i samsvar med reglene i dette kapittelet. Enheten skal gi bistand til politidistriktene og andre sentrale politiorgan etter nærmere retningslinjer av overordnet påtalemyndighet. Ved etterforsking og øvrige påtalefunksjoner er enheten underlagt Det nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet.

Kripos er en nasjonal enhet med ansvar for etterforskning, påtale og bistand i saker om organisert og alvorlig kriminalitet. Enheten kan starte egne saker eller overta saker fra andre. Kripos skal også hjelpe politidistrikter og andre sentrale politiorgan.AI

Endret 13. november 2007 · i kraft 9. november 2007
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 9 nov 2007 nr. 1235.

Se ogsåPåtaleinstruksen § 37-3 første ledd

§ 37-2

Påtalekompetanse

Sjef og assisterende sjef ved enheten har påtalekompetanse som politimester forutsatt at de har juridisk embetseksamen, jf. straffeprosessloven § 55a første ledd nr. 3. Politiinspektører, politiadvokater og politifullmektiger ved enheten har påtalekompetanse forutsatt at de har juridisk embetseksamen og gjør tjeneste i stilling som er tillagt påtalemyndighet, jf. straffeprosessloven § 55a første ledd nr. 3. Påtalekompetansen gjelder for hele landet i enhetens egne saker.

Bestemmelsen fastslår hvem ved enheten som har lov til å ta beslutninger i straffesaker. For å ha denne myndigheten må personen ha juridisk embetseksamen. Myndigheten gjelder for enhetens egne saker i hele landet.AI

Endret 1. november 2019 · i kraft 1. november 2019
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 9 nov 2007 nr. 1235, endret ved forskrift 1 nov 2019 nr. 1450.

Se ogsåStraffeprosessloven § 55 a

§ 37-3

Saklig kompetanse i egne saker

Enheten kan etterforske saker om organisert og annen alvorlig kriminalitet. Ved avgjørelsen av om en slik sak skal etterforskes ved enheten skal det særlig legges vekt på om saken: a) er av prinsipiell karakter, b) omfatter personer eller miljøer hvor enheten har særlig erfaring eller kunnskap, c) strekker seg over flere politidistrikter, d) ikke naturlig hører under noe politidistrikt, e) av sikkerhetshensyn bør etterforskes utenfor det distrikt den hører under, eller f) vil kreve utstrakt internasjonalt samarbeid. Det hører under enheten å etterforske følgende lovbrudd begått i utlandet av personer som befinner seg i Norge, unntatt lovbrudd begått av norsk militær personell: a) Krigsforbrytelser, som definert i Roma-vedtektene av 1998 for Den internasjonale straffedomstol, samt andre krigsforbrytelser i henhold til konvensjoner som Norge har ratifisert. b) Folkemord, som definert i Roma-vedtektene av 1998 for Den internasjonale straffedomstol. c) Forbrytelser mot menneskeheten, som definert i Roma-vedtektene av 1998 for Den internasjonale straffedomstol. Enheten kan etterforske følgende lovbrudd begått i utlandet av personer som befinner seg i Norge: a) Handling straffbar etter lov 17. juli 1998 nr. 54 angående konvensjon om antipersonellminer § 5. b) Handlinger som er straffbare etter lov 15. mai 2009 nr. 28 om gjennomføring av Konvensjonen om klaseammunisjon. c) Åpen etterforsking av terrorhandlinger, jf. straffeloven § 131, § 133, § 134 og § 135. d) Tortur, jf. straffeloven § 174. e) Andre alvorlige lovbrudd, når de står i sammenheng med lovbrudd som er nevnt foran. f) Etter særskilt beslutning av overordnet påtalemyndighet andre alvorlige lovbrudd begått av utlending i utlandet dersom mistenkte befinner seg i Norge. Enheten kan etterforske alvorlig IKT-kriminalitet. Ved avgjørelse av om en slik sak skal etterforskes ved enheten skal det legges særlig vekt på om saken a) er av prinsipiell karakter, b) vil kreve utstrakt internasjonalt samarbeid, c) ikke naturlig hører under noe politidistrikt, eller d) er særlig kompetanse- eller teknologikrevende. Avgjørelse av om enheten skal etterforske en sak som nevnt i første, annet og fjerde ledd treffes av sjef eller assisterende sjef. En statsadvokat ved Det nasjonale statsadvokatembetet treffer beslutning om inntak av saker som nevnt i tredje ledd etter samråd med sjef eller assisterende sjef ved enheten. Før statsadvokaten treffer beslutning om å ta inn en sak som nevnt i tredje ledd bokstav b) skal det innhentes uttalelse fra Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste. Avgjørelse av om enheten skal sette i verk etterforsking treffes skriftlig. Riksadvokaten kan gi nærmere regler om inntak av saker ved enheten, herunder beslutte at enheten skal etterforske andre sakstyper eller enkeltsaker riksadvokaten overlater til enheten, jf. straffeprosessloven § 59.
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 9 nov 2007 nr. 1235, endret ved forskrifter 18 des 2009 nr. 1642 (i kraft 1 aug 2010), 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåLov om Konvensjonen mot antipersonellminer § 5Straffeloven § 131Straffeloven § 133Straffeloven § 134referert av 4 →

§ 37-4

Om overtakelse av saker og om underretning

Politimestrene, sjefene for politiets særorganer, statsadvokatene i regionene og Rådet for samordnet bekjempelse av organisert kriminalitet (ROK) kan anmode enheten om å overta en sak som nevnt under § 37-3. Avslås anmodningen, kan spørsmålet bringes inn for Det nasjonale statsadvokatembetet, eventuelt riksadvokaten til avgjørelse. Enheten kan også selv anmode om å overta en sak som er under behandling i et eller flere politidistrikter eller ved et annet særorgan. Anmodningen rettes, via Det nasjonale statsadvokatembetet, til statsadvokaten i regionen. Statsadvokaten avgjør om saken skal overføres fra et politidistrikt til enheten etter å ha innhentet uttalelse fra politimesteren. Avslår den regionale statsadvokaten å overføre saken, kan spørsmålet bringes inn for riksadvokaten. Enheten skal senest når den setter i verk etterforsking orientere berørte politimestre, statsadvokatembeter og Rådet for samordnet bekjempelse av organisert kriminalitet (ROK) om saken og senere om opplysninger som fremkommer under etterforskingen og som skjønnes å være av betydning for lokalt politi, statsadvokatembete eller rådet. Likeledes skal politimestrene orientere enheten på et tidlig stadium om større saker om organisert og annen alvorlig kriminalitet som etterforskes i distriktet.

Bestemmelsen regulerer hvordan saker om organisert og alvorlig kriminalitet kan flyttes til en spesialisert enhet. Den beskriver hvem som kan be om å overta en sak og hvem som avgjør dette ved uenighet. Den pålegger også partene å informere hverandre om sakene.AI

Endret 22. juni 2015 · i kraft 1. oktober 2015
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 9 nov 2007 nr. 1235, endret ved forskrift 19 juni 2015 nr. 673 (i kraft 1 okt 2015).

Se ogsåPåtaleinstruksen § 37-3 første ledd

§ 37-5

Felles etterforskingsgrupper

Enheten og det stedlige politi eller statsadvokat kan, hvor det er hensiktsmessig, avtale å opprette en etterforskingsgruppe bestående av personer fra berørte politidistrikter og enheten. Tilsvarende grupper kan opprettes i samråd med andre særorgan.

Enheten kan samarbeide med lokalt politi eller statsadvokat om å lage felles etterforskingsgrupper. Slike grupper kan også opprettes sammen med andre særorgan.AI

Endret 13. november 2007 · i kraft 9. november 2007
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 9 nov 2007 nr. 1235.
§ 37-6

Bistandssaker

Enheten kan på anmodning fra en politimester, sjef for et særorgan eller en statsadvokat yte bistand under etterforsking av saker om organisert og annen alvorlig kriminalitet.

En spesialisert enhet kan hjelpe til med etterforskning av alvorlig og organisert kriminalitet. Dette skjer når en politimester, statsadvokat eller sjef for et særorgan ber om hjelp.AI

Endret 13. november 2007 · i kraft 9. november 2007
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 9 nov 2007 nr. 1235.
§ 37-7

Utvidet saklig kompetanse

Dersom det i en sak enheten etterforsker, fremkommer opplysninger om straffbare forhold som ikke hører inn under enhetens arbeidsområde, kan disse etterforskes og iretteføres av enheten når det er mest hensiktsmessig. Avgjørelsen om dette treffes av en statsadvokat ved Det nasjonale statsadvokatembetet i samråd med sjef eller assisterende sjef ved enheten. Enheten kan også behandle andre saker enn nevnt i § 37-3 etter riksadvokatens nærmere beslutning, jf. straffeprosessloven § 59.

En enhet som etterforsker organisert og alvorlig kriminalitet kan også etterforske andre straffbare forhold hvis det er hensiktsmessig. Beslutningen tas av en statsadvokat sammen med ledelsen i enheten. Riksadvokaten kan også bestemme at enheten skal behandle andre typer saker.AI

Endret 13. november 2007 · i kraft 9. november 2007
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 9 nov 2007 nr. 1235.

Se ogsåPåtaleinstruksen § 37-3 første leddStraffeprosessloven § 59

Kapittel 38. Det nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet

§ 38-1

Det nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet

Det nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet har påtaleansvaret på statsadvokatnivå for saker som Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos) selv behandler, jf. § 37-3. Det nasjonale statsadvokatembetet har også den overordnede påtalemessige ledelse av straffesaksbehandlingen ved Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos). Riksadvokaten kan beslutte at statsadvokatembetet skal ha andre nasjonale påtaleoppgaver, herunder ansvar for oppgaver som ikke naturlig hører under noe regionalt statsadvokatembete.

Det nasjonale statsadvokatembetet har påtaleansvaret for saker som Kripos behandler. Embetet leder også straffesaksbehandlingen ved Kripos. Riksadvokaten kan gi embetet andre nasjonale oppgaver.AI

Endret 12. august 2008 · i kraft 8. august 2008
Endringshistorikk (2)
Noter (1)
  • EndringTilføyd ved forskrift 16 des 2005 nr. 1573 (i kraft 1 jan 2006), endret ved forskrift 8 aug 2008 nr. 883.

Se ogsåPåtaleinstruksen § 37-3 første ledd

Vanlige spørsmål

✨ AI-generert

Forenklede forklaringer laget med AI og kontrollert automatisk — les alltid selve lovteksten.

Hvor skal en straffbar handling normalt etterforskes?

En straffbar handling skal normalt etterforskes og påtales i det distriktet hvor handlingen antas å ha skjedd. For saker om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet gjelder egne regler.

Åpne § 1-1
Hvor skal en sak som hovedregel etterforskes hvis den kan anlegges i flere rettskretser?

Saker som kan behandles i flere rettskretser, skal som hovedregel etterforskes og påtales der politiet først tok tak i saken. Dette gjelder også for handlinger begått i utlandet. Overordnet påtalemyndighet avgjør uenigheter om hvor saken skal behandles.

Åpne § 1-2
Hvor har tjenestemenn i påtalemyndigheten påtalemyndighet?

Personer i påtalemyndigheten har i utgangspunktet myndighet i sitt eget distrikt. De kan likevel be om hjelp fra andre distrikter, og i visse tilfeller gjennomføre etterforskning utenfor eget område.

Åpne § 1-3
Hvem bestemmer hvordan straffesaker skal registreres?

Justisdepartementet og riksadvokaten bestemmer hvordan straffesaker skal registreres. De fastsetter også reglene for hvordan dokumentene i hver sak skal organiseres.

Åpne § 2-1
Gjelder denne bestemmelsen fortsatt?

Denne bestemmelsen er opphevet. Det betyr at regelen ikke lenger er i kraft.

Åpne § 2-2
Hvordan skal påtalemyndigheten kommunisere med departementene i straffesaker?

Kommunikasjon mellom påtalemyndigheten og departementene i straffesaker skal som hovedregel gå via riksadvokaten. Enkelte rutinemessige sendinger kan likevel sendes direkte.

Åpne § 2-3
Kan en ansatt i påtalemyndigheten være forsvarer i sitt eget distrikt?

Ansatte i påtalemyndigheten kan ikke være verge eller forsvarer for mistenkte i eget distrikt. De kan heller ikke ta slike oppdrag i andre distrikter dersom de har jobbet med saken i tjenesten.

Åpne § 2-4
Hva skjer hvis en person i påtalemyndigheten ikke er upartisk?

Personer i påtalemyndigheten kan ikke behandle saker der de er ugilde på grunn av spesielle forhold som svekker tilliten til deres upartiskhet. Hvis en leder er ugild, gjelder dette som regel også for vedkommendes underordnede.

Åpne § 2-5

Endringshistorikk

Følg endringer (RSS)

Hver oppføring er en kunngjøring i Norsk Lovtidend som endret denne loven.

  1. 2025

    • 15. mai 2025i kraft 15. august 2025Endr. i påtaleinstruksen5 §§ endret: § 9-4a, § 9-4b, § 9-4c, § 9-4d, § 9-4eJustis- og beredskapsdepartementet

  2. 2024

  3. 2022

    • 22. juni 2022i kraft 1. juli 2022Endr. i Påtaleinstruksen7 §§ endret: § 7-3, § 17-1, § 17-2, § 22-1, § 25-3, § 26-1, § 36-15Justis- og beredskapsdepartementet

  4. 2020

  5. 2019

  6. 2016

  7. 2015

  8. 2013

    • 17. desember 2013i kraft 30. desember 2013Endr. i påtaleinstruksen1 §§ endret: § 32-2Justis- og beredskapsdepartementet
    • 27. september 2013i kraft 1. januar 2014Endr. i påtaleinstruksen8 §§ endret: § 2-2, § 3-1, § 9-10, § 11-1, § 11-2, § 11-3, § 11-5, § 22-2Justis- og beredskapsdepartementet

  9. 2011

  10. 2010

    • 17. desember 2010i kraft 1. januar 2011Endr. i påtaleinstruksen2 §§ endret: § 2-7, § 7-5Justis- og politidepartementet
    • 23. mars 2010i kraft 1. april 2010Endr. i Påtaleinstruksen3 §§ endret: § 29-1, § 29-4, § 29-6Justis- og politidepartementet

  11. 2009

  12. 2008

  13. 2007

    • 13. november 2007i kraft 9. november 2007Endr. i påtaleinstruksen7 §§ endret: § 32-1, § 37-1, § 37-2, § 37-4, § 37-5, § 37-6, § 37-7Justis- og politidepartementet

  14. 2006

  15. 2005

    • 21. desember 2005i kraft 1. januar 2006Endr. i påtaleinstruksen2 §§ endret: § 37-4, § 38-1Justis- og politidepartementet

  16. 2004

    • 21. desember 2004i kraft 1. januar 2005Endr. i påtaleinstruksen12 §§ endretJustis- og politidepartementet
    • 21. desember 2004i kraft 1. januar 2005Endr. i påtaleinstruksen7 §§ endret: § 8-8, § 16-4, § 17-2, § 18-5, § 25-7, § 25-8, § 25-9Justis- og politidepartementet
    • 26. mars 2004i kraft 1. april 2004Endr. i påtaleinstruksen17 §§ endretJustis- og politidepartementet

  17. 2003

  18. 2001

    • 6. juli 2001i kraft 1. august 2001Endr. i påtaleinstruksen4 §§ endret: § 8-5, § 8-11, § 8-12, § 16-2Justis- og politidepartementet
    • 6. juli 2001i kraft 1. september 2001Endr. i påtaleinstruksen1 §§ endret: § 22-7Justis- og politidepartementet

Forarbeider og bakgrunn

Innst. 112 S (2024–2025)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen

Stortinget · 17. desember 2024

Innst. 164 S (2022–2023)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen

Stortinget · 31. januar 2023

Innst. 621 S (2020–2021)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen

Stortinget · 1. juni 2021

Innst. 300 S (2019–2020)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen

Stortinget · 19. mai 2020

Innst. 405 S (2015–2016)Forarbeider

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om statsrådets protokoller for tidsrommet 1. juli–31. desember 2015

Stortinget · 7. juni 2016

Innst. 377 S (2011–2012)Forarbeider

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om statsrådets protokoller for tidsrommet 1. juli–31. desember 2011

Stortinget · 5. juni 2012

Innst. 443 S (2010–2011)Forarbeider

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om statsrådets protokoller for tidsrommet 1. juli–31. desember 2010

Stortinget · 14. juni 2011

Innst. 170 S (2010–2011)Forarbeider

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om statsrådets protokoller for tidsrommet 1. januar–30. juni 2010

Stortinget · 14. desember 2010

Vis alle 9 kilder
Innst. 300 S (2009–2010)Forarbeider

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om statsrådets protokoller for tidsrommet 1. juli–31. desember 2009

Stortinget · 1. juni 2010