Hopp til innhold
Forskrift

§ 8-3. Kommunens adgang til å fastsette betalingssatser m.v. for de enkelte tjenester

Forskrift til sosialtjenesteloven·Kapittel 8. Vederlag for sosiale tjenester og for opphold i institusjon mv. – sosialtjenesteloven § 11-2 og kommunehelsetjenesteloven § 2-3 femte ledd.·Sist endret 1. januar 1998

Kommunens adgang til å fastsette betalingssatser m.v. for de enkelte tjenester

Kommunen kan selv fastsette regler for betaling av vederlag og betalingssatser for de tjenester som er nevnt i § 8-1. Vederlaget må likevel ikke overstige kommunens egne utgifter til angjeldende tjeneste (selvkost). Betales tjenestene etter en abonnementsordning kan vederlaget ikke overstige kommunens samlede selvkost for tjenestene til den enkelte i den måneden abonnementet omfatter. Selvkost beregnes til en gjennomsnittlig timelønn for den tjenesten som utføres, tillagt sosiale utgifter samt administrasjonsutgifter som skal utgjøre 10% av timelønnen og sosiale utgifter. Tidsforbruket rundes av til nærmeste halvtime. Vederlaget kan ikke settes høyere enn at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Det kan ikke kreves dekning i vedkommendes formue.

Kommunen kan selv bestemme prisene for visse sosiale tjenester, men kan ikke ta mer betalt enn det tjenesten faktisk koster. Betalingen kan ikke være så høy at man ikke har nok penger til egne behov eller forsørgeransvar, og man kan ikke kreve penger fra personens formue.AI

Endret 28. desember 2010 · i kraft 1. januar 2011
Endringshistorikk (3)
Noter (1)
  • EndringEndret ved forskrift 12 des 1997 nr. 1300 (i kraft 1 jan 1998).

Se ogsåForskrift til sosialtjenesteloven § 8-1referert av 1

Sammenheng

Se også1
Referert av1
Endringshistorikk3

Koblinger for § 8-3 i forskrift-til-sosialtjenesteloven.

Les hele forskriften i sammenheng →