§ 11. Karakterisering av organ og donor

Donorsykehuset skal sørge for at kvalifisert lege, med relevant utdannelse eller erfaring, har ansvar for evaluering av mulig donor i samarbeid med representant fra transplantasjonsvirksomheten. Donorsykehuset skal sørge for at alle donorer og uttatte organer karakteriseres før transplantasjon ved innsamling av opplysninger som fremgår av femte ledd. Helsepersonellet som deltar i donorkarakterisering av levende donor skal sørge for å fremskaffe alle nødvendige opplysninger. Som ledd i dette, skal helsepersonellet informere levende donor på en måte som gjør at vedkommende forstår konsekvensene av donasjonen, jf. transplantasjonslova § 7 sjette ledd. Ved karakterisering av avdød donor skal helsepersonellet søke å fremskaffe nødvendige opplysninger om donor og uttatte organer fra donors pårørende eller andre. Ved hver donasjon skal følgende minimumsopplysninger innhentes: 1) Personentydig og unik kode for donor og det enkelte organ, jf. § 16 andre ledd 2) Virksomheten der uttak finner sted 3) Donortype 4) Blodtype 5) Kjønn 6) Dødsårsak 7) Fødselsår eller antatt alder 8) Vekt 9) Høyde 10) Donors tidligere eller eksisterende intravenøse narkotikamisbruk 11) Donors tidligere eller eksisterende ondartete neoplasi 12) Donors status over smittsomme sykdommer 13) Utførte tester for HIV, HCV og HBV 14) Grunnleggende informasjon for å evaluere organets funksjon. I tillegg skal det etter en særskilt medisinsk vurdering og etter at det er tatt hensyn til tilgjengeligheten av slike opplysninger og det aktuelle tilfellet, innhentes følgende tilleggsopplysninger: 1) Den kontaktinformasjon fra uttaksstedet som er nødvendig for koordinering, allokering og sporbarhet fra donor til mottaker og omvendt. 2) Nødvendige medisinske opplysninger for å sikre riktig tilpasning mellom donor/organ og mottaker. Transplantasjonsvirksomhet kan gjøre unntak fra kravene til opplysninger i femte ledd dersom det etter en risikoanalyse av det aktuelle tilfelle, herunder livstruende nødssituasjoner, vurderes at de forventede fordeler for mottaker oppveier den usikkerhet som følger av ufullstendig informasjon. I slike tilfeller kan et organ vurderes for transplantasjon også når ikke alle minimumsopplysninger nevnt i femte ledd er tilgjengelig. Når organer sendes andre EU- og EØS-medlemsland, eventuelt tredjeland, skal transplantasjonsvirksomheten i Norge sørge for at informasjonen knyttet til donor- og organkarakterisering overføres transplantasjonsvirksomheten i mottakerlandet.