Hopp til innhold
Lov
Justis- og beredskapsdepartementet

Lov om saksbehandlingen i offentlig forvaltning

Forvaltningsloven

lov/2025-06-20-81·100 paragrafer·Utforsk grafen
I kraft Kongen bestemmerKunngjort 2025-06-20
Forvaltnings- og kommunalrett > Offentlig forvaltning

Formål

(1) Loven skal fremme rettssikkerhet for den enkelte og legge til rette for en effektiv, enhetlig og tillitsskapende forvaltning.

Innhold100 paragrafer

Kapittel 1. Lovens formål og virkeområde

§ 1

Lovens formål

(1) Loven skal fremme rettssikkerhet for den enkelte og legge til rette for en effektiv, enhetlig og tillitsskapende forvaltning.

Loven skal sikre rettssikkerheten til enkeltpersoner. Den skal også sørge for at forvaltningen fungerer effektivt, likt for alle og på en måte som skaper tillit.AI

omtalt i 3 kilder →

§ 2

Lovens virkeområde

(1) Loven gjelder for a) staten, fylkeskommunene og kommunene b) andre rettssubjekter i saker der de fatter enkeltvedtak eller utferdiger forskrift. (2) Når et rettssubjekt er omfattet av loven etter første ledd bokstav b, regnes det som et forvaltningsorgan etter reglene i loven. (3) Reglene i kapittel 4 om habilitet og kapittel 5 om taushetsplikt gjelder for enhver som utfører arbeid eller oppdrag for et forvaltningsorgan. (4) Loven gjelder når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov.

Loven gjelder for staten, fylkeskommunene og kommunene. Den gjelder også for andre som gjør vedtak eller lager forskrifter. Reglene om habilitet og taushetsplikt gjelder for alle som jobber for eller har oppdrag for et forvaltningsorgan.AI

omtalt i 36 kilder →

§ 3

Unntak for domstolene, Stortinget og organer for Stortinget

(1) Loven gjelder ikke for domstolenes virksomhet eller for Stortinget eller organer for Stortinget.

Denne loven gjelder ikke for domstolene, Stortinget eller organer som tilhører Stortinget.AI

omtalt i 2 kilder →

§ 4

Unntak for visse saker

(1) Loven gjelder ikke når et forvaltningsorgan selv behandler eller avgjør saker i medhold av a) domstolloven b) tvisteloven c) voldgiftsloven d) tvangsfullbyrdelsesloven e) straffeprosessloven f) skjønnsprosessloven g) jordskiftelova h) konkursloven i) gjeldsordningsloven j) arvelovens tredje del k) rettsgebyrloven. (2) Når et forvaltningsorgan handler på privatrettslig grunnlag, gjelder bare reglene i kapittel 4 om habilitet og kapittel 5 om taushetsplikt.

Forvaltningsloven gjelder ikke når et forvaltningsorgan behandler saker etter bestemte lover for domstolene, tvister eller konkurs. Hvis organet handler på privatrettslig grunnlag, gjelder kun reglene om habilitet og taushetsplikt.AI

§ 5

Lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen

(1) Loven gjelder også på Svalbard og Jan Mayen. Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen som utfyller eller fraviker reglene i loven.

Forvaltningsloven gjelder også på Svalbard og Jan Mayen. Kongen kan bestemme egne regler som utfyller eller endrer hvordan loven brukes i disse områdene.AI

omtalt i 5 kilder →

§ 6

Beredskapshjemmel

(1) Når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, og det på grunn av disse forholdene er fare ved opphold, kan Kongen i statsråd i midlertidig forskrift fravike saksbehandlingsregler i loven her eller i andre lover. En slik forskrift kan bare gis når og i den utstrekning det er nødvendig for å opprettholde vesentlige samfunnsfunksjoner, ivareta tungtveiende samfunnsinteresser eller gjennomføre beredskapstiltak. (2) Beredskapsloven §§ 3 og 4 gjelder tilsvarende.

Hvis Norge er i krig eller rikets sikkerhet er i fare, kan Kongen i statsråd vedta midlertidige regler som setter vanlige saksbehandlingsregler til side. Dette er kun lov når det er nødvendig for å sikre viktige samfunnsfunksjoner, samfunnsinteresser eller beredskapstiltak.AI

Se ogsåBeredskapsloven § 3Beredskapsloven § 4omtalt i 28 kilder →referert av 3 →

§ 7

Definisjoner

(1) Med enkeltvedtak menes en avgjørelse som treffes under utøvelse av offentlig myndighet, som er bestemmende for rettighetene eller pliktene til én eller flere bestemte private personer, og som avslutter en sak eller en del av den. Blant annet regnes følgende avgjørelser rettet mot private personer som enkeltvedtak: a) påbud, forbud, fritak eller tillatelse med grunnlag i lov eller forskrift b) tildeling eller opphør av pengeytelser med grunnlag i lov eller forskrift c) tildeling eller opphør av tjenester eller andre naturalytelser med grunnlag i lov eller forskrift d) avvisning av en sak om enkeltvedtak e) bruk av særlige tvangsmidler for å få gjennomført et enkeltvedtak. (2) Med forskrift menes en avgjørelse som treffes under utøvelse av offentlig myndighet, og som er bestemmende for rettighetene eller pliktene til en ubestemt krets av private personer. (3) Som part regnes den som en avgjørelse retter seg mot, eller som saken ellers direkte gjelder. I vurderingen av hvem saken direkte gjelder, skal det blant annet legges vekt på avgjørelsens karakter og hvilke rettslige eller vesentlige faktiske virkninger avgjørelsen får. (4) Et forvaltningsorgan likestilles med et privat rettssubjekt etter denne paragrafen hvis organet har samme interesse eller stilling i saken som private parter kan ha.

Bestemmelsen forklarer hva et enkeltvedtak, en forskrift og en part er i forvaltningsretten. Et enkeltvedtak avgjør rettigheter eller plikter for bestemte personer, mens en forskrift gjelder for en ubestemt gruppe.AI

§ 8

Lovens anvendelse ved avgjørelse om ansettelse mv. av offentlige tjenestepersoner og oppnevning til offentlige verv

(1) Avgjørelser som gjelder ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed og forflytting av en offentlig tjenesteperson, regnes som enkeltvedtak. Det samme gjelder ileggelse av ordensstraff. (2) Når et forvaltningsorgan fatter enkeltvedtak i en sak om ansettelse, gjelder ikke reglene om begrunnelse i § 56, klage i §§ 61 til 68 eller omgjøring i § 72 andre ledd. (3) Når et kommunalt eller fylkeskommunalt organ fatter enkeltvedtak om oppsigelse, avskjed, suspensjon eller ordensstraff, gjelder ikke reglene om klage i §§ 61 til 68. (4) Andre ledd gjelder tilsvarende ved avgjørelser om oppnevning til offentlige verv når avgjørelsen er et enkeltvedtak. (5) Kongen kan gi forskrift om at reglene om behandling av saker om enkeltvedtak i §§ 42 til 60, klage i §§ 61 til 68 og omgjøring i §§ 71 og 72 helt eller delvis ikke skal gjelde i bestemte saker som omfattes av første ledd, eller i saker om oppnevning til offentlige verv når avgjørelsen er et enkeltvedtak. Kongen kan også gi forskrift om at andre avgjørelser i offentlige tjenesteforhold enn de som nevnes i første ledd, skal anses som enkeltvedtak.

Beslutninger om ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed, forflytting og ordensstraff for offentlig ansatte regnes som enkeltvedtak. For ansettelser og oppnevninger til offentlige verv gjelder ikke reglene om begrunnelse, klage eller omgjøring.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 56Forvaltningsloven § 61Forvaltningsloven § 68Forvaltningsloven § 72omtalt i 8 kilder →

Kapittel 2. Alminnelige bestemmelser

§ 9

Skriftlig saksbehandling og oversettelse

(1) Saksbehandlingen i forvaltningen skal være skriftlig. (2) Forvaltningens interne saksbehandling kan være muntlig hvis hensynet til en hensiktsmessig saksavvikling tilsier det. Forvaltningsorganets avgjørelser og henvendelser til private kan bare være muntlige hvis det er nødvendig fordi saken haster eller andre særlige grunner tilsier det. (3) Muntlige henvendelser, meddelelser og avgjørelser i en sak skal skrives ned av forvaltningsorganet hvis de inneholder nye opplysninger som har betydning for saksbehandlingen, eller som bør bevares for ettertiden. Det samme gjelder for observasjoner som forvaltningen gjør under befaringer mv. (4) Hvis det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, skal forvaltningsorganet så langt som mulig sørge for at sentrale deler av et vedtak med begrunnelse og andre viktige dokumenter i saken oversettes til et språk som en privatperson som er part, forstår. I vurderingen av om oversettelse skal gis, skal det blant annet legges vekt på om organet kan kommunisere forsvarlig med parten uten skriftlig oversettelse, sakens alvorlighet og karakter, forvaltningsorganets kapasitet og tilgjengelige ressurser og om parten har bedt om oversettelse.

Saksbehandling i forvaltningen skal i utgangspunktet være skriftlig. Muntlige avgjørelser er kun tillatt ved hastverk eller særlige grunner, og skal da skrives ned hvis informasjonen er viktig. Viktige dokumenter kan i visse tilfeller oversettes til et språk parten forstår.AI

omtalt i 1 kilde →

§ 10

Kommunikasjon med og i forvaltningen

(1) Et forvaltningsorgan skal være tilgjengelig og legge til rette for at enhver skal kunne kommunisere med organet på en sikker, effektiv og brukervennlig måte. (2) Et forvaltningsorgan kan benytte elektronisk kommunikasjon når det henvender seg til andre. Alle som henvender seg til et forvaltningsorgan, kan benytte elektronisk kommunikasjon dersom organet har lagt til rette for det og det skjer på den anviste måten. Når forvaltningsorganet mottar en elektronisk henvendelse etter andre punktum, skal det snarest bekrefte at henvendelsen er mottatt. (3) Når et enkeltvedtak, et forhåndsvarsel eller en annen melding som har betydning for mottakerens rettsstilling eller behandlingen av en sak, gjøres tilgjengelig i et elektronisk informasjonssystem, skal forvaltningsorganet sørge for at mottakeren blir varslet om hvor og hvordan vedkommende kan gjøre seg kjent med innholdet. (4) Kongen kan gi forskrift om elektronisk kommunikasjon og saksbehandling i forvaltningen og om elektronisk kommunikasjon mellom forvaltningsorganer og den enkelte, herunder om unntak fra reglene i andre og tredje ledd, rett til å reservere seg mot elektronisk kommunikasjon, bruk av fristregler og krav til tilgjengelighet, integritet og konfidensialitet.

Offentlige organer skal være tilgjengelige og sørge for at det er enkelt å kommunisere med dem. De kan bruke elektronisk kommunikasjon, og mottakere skal varsles når viktige meldinger er lagt ut i et digitalt system.AI

omtalt i 2 kilder →referert av 4 →

§ 11

Automatisering av saksbehandlingen

(1) Et forvaltningsorgan kan automatisere saksbehandlingen, herunder treffe avgjørelser automatisert, såfremt kravene som ellers stilles til saksbehandlingen, oppfylles. (2) En avgjørelse kan ikke treffes automatisert dersom det rettslige grunnlaget som avgjørelsen bygger på, er til hinder for det. (3) Forvaltningsorganet kan ikke uten særlig hjemmel treffe automatiserte avgjørelser som er omfattet av personvernforordningen artikkel 22. (4) Kongen kan gi forskrift om utvikling og bruk av systemer til automatisert saksbehandling og om innholdet i slike systemer. Kongen kan også gi forskrift om automatiserte avgjørelser, herunder om adgang til å treffe avgjørelser omfattet av tredje ledd på bestemte saksområder.

Offentlige organer kan bruke automatiske systemer til å behandle saker og fatte vedtak, så lenge vanlige krav til saksbehandling er fulgt. Noen typer vedtak kan ikke tas automatisk hvis lovverket hindrer det eller hvis personvernforordningen setter grenser.AI

omtalt i 35 kilder →referert av 2 →

§ 12

Rettigheter og plikter ved automatiserte avgjørelser omfattet av personvernforordningen artikkel 22

(1) Et forvaltningsorgan som treffer automatiserte avgjørelser omfattet av personvernforordningen artikkel 22, skal gjennomføre tiltak for å sikre a) at personopplysningene behandles på en sikker måte, og at feil ved opplysningene forebygges og rettes opp b) at avgjørelsene ikke innebærer usaklig forskjellsbehandling c) at det brukes egnede matematiske og statistiske fremgangsmåter, særlig dersom avgjørelsene gjelder profilering. (2) Den registrerte har rett til en forklaring og en manuell kontroll av avgjørelsen som er truffet. Forvaltningsorganet skal gi forklaringen og opplyse om retten til manuell kontroll så snart som mulig etter at avgjørelsen er truffet, og i saker om enkeltvedtak senest i meldingen om vedtaket, jf. § 59 tredje ledd bokstav b. Opplysninger som kan unntas fra partsinnsyn etter § 50, kan utelates fra forklaringen. (3) Kongen kan gi forskrift om plikter ved automatisering av avgjørelser omfattet av personvernforordningen artikkel 22, herunder forskrift som utfyller og presiserer pliktene i første ledd og om andre plikter for forvaltningsorganet enn de som følger av første ledd. (4) Kongen kan gi forskrift om retten til forklaring og manuell kontroll etter andre ledd, herunder om forholdet til de alminnelige reglene om begrunnelse i § 56 og klage i kapittel 8, og om at forklaring av bestemte former for automatiserte avgjørelser kun gis på forespørsel fra den registrerte. Forskrift som gjør unntak fra retten til forklaring og manuell kontroll, kan bare gis hvis tungtveiende grunner gjør det nødvendig. Kongen kan også gi forskrift om andre rettigheter for personer som er gjenstand for en automatisert avgjørelse. (5) Kongen kan gi forskrift om at reglene i denne paragrafen skal gjelde i saker som ikke gjelder fysiske personer, eller som ikke gjelder behandling av personopplysninger.

Se ogsåForvaltningsloven § 59Forvaltningsloven § 50Forvaltningsloven § 56

§ 13

Dokumentasjon av det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer

(1) Forvaltningsorganet skal dokumentere det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer. Dokumentasjonen skal offentliggjøres, med mindre særlige hensyn taler mot det. (2) Kongen kan gi forskrift om dokumentasjon og offentliggjøring etter første ledd.

Offentlige organer må dokumentere hvilke regler som ligger til grunn for automatisk saksbehandling. Denne dokumentasjonen skal som hovedregel være offentlig tilgjengelig.AI

omtalt i 208 kilder →

§ 14

Forvaltningens veiledningsplikt

(1) Et forvaltningsorgan skal gi veiledning innenfor sitt saksområde. Veiledningen skal tjene til å gi parter og andre mulighet til å ivareta sine interesser. (2) Forvaltningsorganet skal på forespørsel gi veiledning om a) hvilke regler som gjelder, og vanlig praksis på saksområdet b) saksgangen c) hvilke faktiske omstendigheter som særlig kan få betydning for utfallet av saken. (3) Omfanget av veiledningen skal tilpasses sakens viktighet, den enkeltes behov og forvaltningsorganets kapasitet (4) Når forvaltningsorganet behandler en sak, skal organet av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning.

Offentlige organer plikter å gi veiledning slik at folk kan ivareta egne interesser. De skal informere om regler, saksgang og hva som kan påvirke resultatet. Hvor mye hjelp man får, avhenger av sakens viktighet, behovet og organets kapasitet.AI

omtalt i 15 kilder →

§ 15

Hvordan veiledning skal gis

(1) Forvaltningsorganet bestemmer hvordan veiledning skal gis. I vurderingen skal det legges vekt på ønskene og behovene til den som skal få veiledningen. (2) Den som henvender seg til et forvaltningsorgan med spørsmål som har aktuell interesse for vedkommende, har ved behov rett til en muntlig samtale med en person i organet. Retten etter første punktum gjelder bare så langt en forsvarlig utførelse av organets oppgaver tillater det. (3) I saker med parter som har motstridende interesser, skal forvaltningsorganet veilede på en måte som ikke gir grunn til å tvile på organets objektivitet. (4) Veiledning skal være gratis. (5) Kongen kan gi forskrift om hvor langt veiledningsplikten rekker, og om hvordan veiledning skal gis.

Offentlige organer bestemmer selv hvordan de gir veiledning, men skal ta hensyn til brukerens behov. Man kan ha rett til muntlig samtale dersom det er praktisk mulig. Veiledning skal være gratis og objektiv.AI

omtalt i 25 kilder →referert av 1 →

§ 16

Henvisning til riktig forvaltningsorgan og retting av feil og mangler

(1) Hvis noen henvender seg til uriktig forvaltningsorgan, skal organet om mulig vise til riktig organ. (2) Hvis en henvendelse til et forvaltningsorgan inneholder feil, unøyaktigheter eller andre mangler som avsenderen bør rette, skal organet gi beskjed om mangelen og om nødvendig veilede om hvordan den kan rettes, og sette en frist for retting.

Hvis du sender en henvendelse til feil offentlig organ, skal de prøve å vise deg vei til riktig sted. Dersom det er feil eller mangler i henvendelsen din, skal organet gi beskjed om dette og veilede deg i hvordan det kan rettes innen en frist.AI

omtalt i 36 kilder →referert av 1 →

§ 17

Saksbehandlingstid og plikt til å opplyse om sakens fremdrift

(1) Forvaltningsorganet skal behandle saken uten ugrunnet opphold. (2) Hvis det er grunn til å tro at det vil gå mer enn én måned før en henvendelse blir besvart, skal forvaltningsorganet gi et foreløpig svar med informasjon om forventet saksbehandlingstid. Organet kan unnlate å gi foreløpig svar hvis det må anses som åpenbart unødvendig, herunder hvis det er gitt informasjon om forventet saksbehandlingstid i bekreftelse etter § 10 andre ledd tredje punktum. (3) Hvis saken blir vesentlig forsinket ut over en opplyst saksbehandlingstid, skal forvaltningsorganet informere om det, med mindre det må anses som åpenbart unødvendig. Forvaltningsorganet skal informere om årsaken til forsinkelsen og, så langt som mulig, når endelig svar kan ventes. (4) Kongen kan gi forskrift om beregning av saksbehandlingsfrister.

Offentlige organer skal behandle saker uten ugrunnet opphold. Dersom svar tar mer enn én måned, skal man få et foreløpig svar med forventet saksbehandlingstid. Ved vesentlige forsinkelser skal organet informere om årsaken og når svar kan ventes.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 10omtalt i 29 kilder →

§ 18

Fullmektig

(1) Enhver har rett til å la seg bistå av en fullmektig under saksbehandlingen. Et forvaltningsorgan kan i særlige tilfeller tillate bruk av flere fullmektiger i en sak. (2) Enhver person over 18 år kan være fullmektig. En forening eller stiftelse kan være fullmektig dersom saken gjelder et spørsmål som ligger innenfor dens formål og naturlige virkeområde. En person som er ansatt i et forvaltningsorgan innenfor forvaltningsområdet som saken hører under, kan ikke være fullmektig. (3) Forvaltningsorganet kan avvise en fullmektig hvis a) det er grunn til å tro at fullmektigen vil spre taushetsbelagte opplysninger b) fullmektigen motarbeider fullmaktsgiverens sak i strid med fullmaktsgiverens ønsker c) fullmektigen på andre måter viser seg uskikket til å opptre som fullmektig. (4) Fullmektigen skal legge frem skriftlig fullmakt. En advokat trenger bare å legge frem skriftlig fullmakt hvis forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det. (5) Alle henvendelser i en sak kan gjøres ved fullmektigen, og fullmaktsgiveren har rett til å ha med seg fullmektigen i møter med forvaltningsorganet. Forvaltningsorganet skal henvende seg til fullmektigen i spørsmål som er dekket av fullmakten. Finner organet det hensiktsmessig, kan det i tillegg henvende seg direkte til fullmaktsgiveren. Fullmaktsgiveren kan kreve å bli kontaktet i tillegg til eller i stedet for fullmektigen.

Alle har rett til å bruke en fullmektig som hjelper til i en sak hos det offentlige. Det er visse krav til hvem som kan være fullmektig, og det må vanligvis legges frem en skriftlig fullmakt.AI

omtalt i 19 kilder →referert av 1 →

§ 19

Pålegg om å gi opplysninger mv

(1) I et pålegg om å gi opplysninger eller utlevere dokumenter eller andre gjenstander skal forvaltningsorganet vise til reglene pålegget bygger på, og opplyse om at det kan påklages etter reglene i andre ledd. I saker om administrative sanksjoner skal forvaltningsorganet orientere om taushetsrett mv. så langt det følger av § 83. (2) Den som får pålegget, kan klage skriftlig eller muntlig over pålegget med den begrunnelse at vedkommende ikke har plikt eller lovlig adgang til å etterkomme det. Klagefristen er én uke. For øvrig gjelder reglene om klage i kapittel 8 tilsvarende. (3) Pålegget skal etterkommes selv om klagen ikke er avgjort, med mindre forvaltningsorganet som ga pålegget, gir utsettelse. Det bør gis utsettelse hvis klagen reiser rimelig tvil om lovligheten av pålegget. Hvis dokumentene eller gjenstandene som pålegget gjelder, blir forseglet og deponert, skal det gis utsettelse.

Offentlige organer kan pålegge noen å gi opplysninger eller levere ut dokumenter og gjenstander. Man kan klage på et slikt pålegg, men det må som hovedregel følges selv om klagen ikke er avgjort.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 83omtalt i 19 kilder →referert av 1 →

§ 20

Undersøkelse eller beslag

(1) I en avgjørelse om undersøkelse eller beslag skal forvaltningsorganet vise til reglene avgjørelsen bygger på, og opplyse om at den kan påklages etter reglene i andre ledd. (2) Den som undersøkelsen eller beslaget gjelder, kan påklage avgjørelsen muntlig eller skriftlig. Klagefristen er én uke. For øvrig gjelder reglene om klage i kapittel 8 tilsvarende. (3) Avgjørelsen kan gjennomføres selv om klagen ikke er avgjort, med mindre forvaltningsorganet som traff avgjørelsen, gir utsettelse. Det bør gis utsettelse hvis klagen reiser rimelig tvil om lovligheten av avgjørelsen. (4) Den som undersøkelsen eller beslaget gjelder, har rett til å være til stede, såfremt det ikke fører til vesentlig ulempe eller motvirker formålet med undersøkelsen eller beslaget. Vedkommende har i alle tilfeller rett til å ha et vitne til stede. (5) Den som leder undersøkelsen eller beslaget, skal uoppfordret legitimere seg og informere om formålet og retten til å ha et vitne til stede. (6) Etter gjennomført undersøkelse eller beslag skal det utarbeides en rapport, hvis det ikke er åpenbart unødvendig. Rapporten skal opplyse om formålet, tid og sted og hvem som var til stede. Ble det avdekket ulovlige forhold, skal det fremgå hvilke forhold det er tale om. Ble det tatt beslag, skal det fremgå hva som ble beslaglagt, og hvor. Så snart rapporten er ferdig, skal den sendes til den som undersøkelsen eller beslaget gjelder. (7) Denne paragrafen gjelder ikke undersøkelse eller beslag som blir gjennomført på et offentlig kontor eller et annet bestemt tjenestested.

Reglene beskriver hvordan forvaltningsorganer skal utføre undersøkelser og beslag. Det fastsettes krav til informasjon, klagerett, retten til å være til stede og utarbeidelse av rapport.AI

§ 21

Bruk av sakkyndige mv

(1) Forvaltningsorganet kan benytte sakkyndige, konsulenter og lignende i saksforberedelsen, men skal vurdere saken selvstendig før det treffer en avgjørelse.

Offentlige myndigheter kan bruke eksperter og konsulenter for å hjelpe til med å utrede en sak. Myndighetene skal likevel vurdere saken på egen hånd før de tar en endelig beslutning.AI

omtalt i 2 kilder →

Kapittel 3. Delegering av myndighet

§ 22

Delegering av offentlig myndighet

(1) Reglene i dette kapittelet gjelder delegering av myndighet som et forvaltningsorgan har til å fatte enkeltvedtak eller gi forskrifter. (2) Et forvaltningsorgan som delegerer myndighet, kan gi instrukser om hvordan myndigheten skal utøves. En delegering kan når som helst trekkes tilbake.

Reglene bestemmer hvordan et forvaltningsorgan kan gi andre myndighet til å fatte enkeltvedtak eller lage forskrifter. Organet som gir fra seg myndigheten, kan bestemme hvordan den skal brukes og kan ta myndigheten tilbake når som helst.AI

§ 23

Adgangen til å delegere

(1) Kongen og departementene kan delegere myndighet til sine underordnede forvaltningsorganer. (2) Andre statlige forvaltningsorganer kan delegere myndighet til underordnede organer når det følger av lov, forskrift eller beslutning av overordnet organ, eller hvis det av hensyn til en hensiktsmessig saksavvikling i de berørte forvaltningsorganene er et særlig behov for delegering. (3) Delegering fra statlige forvaltningsorganer til uavhengige organer, private eller andre selvstendige rettssubjekter krever hjemmel i lov. (4) Delegering fra statlige forvaltningsorganer til kommuner og fylkeskommuner krever hjemmel i lov. (5) For delegering internt i kommuner og fylkeskommuner og fra kommuner og fylkeskommuner til andre selvstendige rettssubjekter gjelder reglene i kommuneloven kapittel 5.

Reglene bestemmer hvem i staten, kommunene og fylkeskommunene som kan flytte beslutningsmyndighet ned til underordnede organer. Noen typer delegering krever lovhjemmel, mens andre kan skje basert på behovet for effektiv saksbehandling.AI

omtalt i 13 kilder →

§ 24

Krav til beslutningen om delegering og plikt til kunngjøring

(1) En delegering av myndighet skal være skriftlig. Delegeringen skal kunngjøres i Norsk Lovtidend hvis den ikke er begrenset til bestemte enkeltsaker som er under behandling. (2) Første ledd andre punktum gjelder ikke delegeringer i kommuner og fylkeskommuner. For kommuner og fylkeskommuner gjelder reglene i kommuneloven.

Når myndighet overføres til andre, skal dette skje skriftlig. Slike beslutninger skal som hovedregel kunngjøres i Norsk Lovtidend, med mindre det gjelder spesifikke enkeltsaker. For kommuner og fylkeskommuner gjelder egne regler i kommuneloven.AI

omtalt i 30 kilder →

Kapittel 4. Habilitet

§ 25

Hva inhabilitet innebærer

(1) Enhver som utfører arbeid eller oppdrag for et forvaltningsorgan, skal avstå fra å tilrettelegge grunnlaget for eller treffe avgjørelse i en sak der en tilknytning til saken gjør vedkommende inhabil etter §§ 26 eller 27. (2) Når en person er inhabil, kan heller ikke en direkte underordnet i samme forvaltningsorgan treffe avgjørelse i saken. Den underordnede kan likevel tilrettelegge grunnlaget for avgjørelsen.

Personer som jobber for det offentlige kan ikke behandle saker der de er inhabile. Hvis en leder er inhabil, kan heller ikke en direkte underordnet ta avgjørelsen i saken.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 26Forvaltningsloven § 27omtalt i 36 kilder →

§ 26

Forhold som fører til inhabilitet uten videre

(1) Den som selv er part i saken, er inhabil. (2) En person er inhabil hvis en part i saken er vedkommendes a) nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer, eller nåværende forlovede b) slektning i rett opp- eller nedstigende linje eller en slik slektnings ektefelle, samboer eller forlovede c) søsken eller søskens ektefelle, samboer eller forlovede d) ektefelles, forlovedes eller samboers søsken eller slektning i rett opp- eller nedstigende linje e) fosterbarn eller fosterforelder f) stebarn eller steforelder. (3) En person er inhabil når vedkommende a) er eller har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken ble innledet b) har ledende stilling eller verv i styret eller bedriftsforsamlingen i et foretak, en sammenslutning eller en stiftelse som er part i saken. Et varamedlem omfattes av bokstav b når vedkommende har deltatt i styrets behandling av saken. (4) En person i klageinstansen er inhabil hvis vedkommende har truffet avgjørelsen i saken i underinstansen. Dette gjelder likevel ikke ved klage til Kongen over en avgjørelse som er truffet av et departement.

Regelen bestemmer hvem som ikke kan behandle en sak fordi de har en for nær tilknytning til en av partene. Dette gjelder blant annet hvis man selv er part, er i nær familie med en part eller har visse roller i en organisasjon som er part.AI

referert av 1 →

§ 27

Inhabilitet etter en konkret vurdering

(1) En person er inhabil når det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. (2) I habilitetsvurderingen skal det blant annet legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære en særlig fordel eller ulempe for personen selv eller noen vedkommende har en nær personlig tilknytning til, og i den forbindelse hvor nær tilknytningen er, hva slags og hvor stor fordel eller ulempe det er snakk om, og hvor sannsynlig det er at fordelen eller ulempen vil inntre.

En person er inhabil dersom det finnes spesielle forhold som kan svekke tilliten til at personen er nøytral. Det skal vurderes om saken kan gi fordeler eller ulemper for personen selv eller noen de står nær.AI

omtalt i 41 kilder →referert av 1 →

§ 28

Behandling av saken til tross for inhabilitet

(1) Hvis en utsettelse vil være til vesentlig ulempe, kan den som er inhabil, tilrettelegge grunnlaget for og treffe foreløpig avgjørelse i saken. (2) Den som er inhabil, kan tilrettelegge grunnlaget for og treffe avgjørelse i saken hvis det er åpenbart at tilknytningen til saken eller partene ikke kan ha betydning for avgjørelsen og verken offentlige eller private interesser tilsier at den inhabile skal vike sete.

En person som er inhabil kan i visse tilfeller likevel behandle en sak. Dette gjelder hvis utsettelse vil føre til vesentlig ulempe, eller hvis det er åpenbart at inhabiliteten ikke påvirker avgjørelsen og ingen interesser krever at personen viker.AI

omtalt i 47 kilder →referert av 3 →

§ 29

Avgjørelse av habilitetsspørsmålet mv

(1) Habilitetsspørsmålet skal vurderes så snart en person blir kjent med forhold som kan ha betydning for vedkommendes habilitet. (2) Den enkelte skal ta stilling til sin egen habilitet. Dersom den habilitetsspørsmålet gjelder, finner grunn til det, skal avgjørelsen likevel treffes av en overordnet. I kollegiale organer skal avgjørelsen treffes av organet dersom lederen eller det medlemmet habilitetsspørsmålet gjelder, finner grunn til det. I slike tilfeller skal avgjørelsen treffes uten at det aktuelle medlemmet deltar. (3) Hvis et kollegialt organ skal vurdere habiliteten til flere medlemmer i samme sak, skal ingen av dem delta ved avgjørelsen om egen eller andres habilitet. Hvis det er nødvendig for at organet skal være vedtaksført, skal likevel alle møtende medlemmer delta. (4) Om nødvendig skal det oppnevnes eller velges en stedfortreder for den inhabile. I særlige tilfeller kan Kongen beslutte at saken skal overføres til et sideordnet eller overordnet forvaltningsorgan.

Reglene bestemmer hvordan det skal avgjøres om en person er habilitet i en sak. Som hovedregel vurderer personen dette selv, men i noen tilfeller må en leder eller et kollegium ta beslutningen.AI

omtalt i 9 kilder →referert av 1 →

Kapittel 5. Taushetsplikt

§ 30

Hva taushetsplikt innebærer

(1) Enhver som utfører arbeid eller oppdrag for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til taushetsbelagte opplysninger vedkommende får vite om i forbindelse med arbeidet eller oppdraget. Taushetsbelagte opplysninger kan heller ikke utnyttes for private formål. Taushetsplikten gjelder også etter at arbeidet eller oppdraget er avsluttet.

Personer som jobber for det offentlige må passe på at taushetsbelagte opplysninger ikke kommer på avveie. Opplysningene kan ikke brukes til private formål, og plikten gjelder også etter at jobben er slutt.AI

omtalt i 2 kilder →referert av 1 →

§ 31

Taushetsplikt om personlige forhold

(1) Opplysninger om noens personlige forhold er taushetsbelagte. (2) Taushetsplikten omfatter ikke opplysninger om fødselsnummer eller nummer med tilsvarende funksjon, statsborgerskap, bosted, postadresse, e-postadresse, telefonnummer, sivilstand, yrke, arbeidsgiver eller arbeidssted, med mindre opplysningene avslører et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Taushetsplikten omfatter heller ikke opplysninger som fremgår av et offentlig register som er tilgjengelig for allmennheten, opplysninger som er kjent i offentligheten på en slik måte at grunnlaget for taushetsplikt må anses å ha falt bort, eller opplysninger som grunnlaget for taushetsplikt av andre helt særlige grunner ikke gjør seg gjeldende for. (3) Kongen kan gi forskrift om hvilke opplysninger som omfattes av taushetsplikten etter denne paragrafen.

Opplysninger om personlige forhold skal holdes hemmelige. Enkelte kontakt- og identitetsopplysninger er som hovedregel ikke taushetsbelagte, med mindre de avslører personlige forhold.AI

omtalt i 7 kilder →referert av 6 →

§ 32

Taushetsplikt om forretningshemmeligheter

(1) Opplysninger om forretningshemmeligheter er taushetsbelagte. (2) Med forretningshemmeligheter menes forretningsstrategier, forretningsidéer, fremgangsmåter, produksjonsmetoder eller andre opplysninger om drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningene angår. (3) Opplysninger om en virksomhets administrative forhold og alminnelige økonomiske forhold utgjør ikke forretningshemmeligheter etter denne paragrafen. Det samme gjelder opplysninger om vedtak som fattes overfor virksomheten.

Opplysninger om forretningshemmeligheter skal holdes hemmelige. Dette gjelder informasjon som har konkurransemessig betydning, mens administrative forhold, vanlig økonomi og vedtak ikke regnes som forretningshemmeligheter.AI

omtalt i 7 kilder →referert av 6 →

§ 33

Bortfall av taushetsplikt

(1) Taushetsplikt etter § 31 faller bort 100 år etter at opplysningene oppstod, eller når det er klart at personen opplysningene gjelder, har vært død i minst 20 år. (2) Taushetsplikt etter § 32 faller bort 60 år etter at opplysningene oppstod. (3) Kongen kan gi forskrift om at taushetsplikten for bestemte typer opplysninger skal falle bort tidligere eller senere enn det som følger av første eller andre ledd, og om når opplysninger skal anses for å ha oppstått.

Reglene bestemmer når taushetsplikt opphører å gjelde. Dette skjer enten etter et visst antall år fra opplysningene oppstod, eller når personen det gjelder har vært død i en bestemt tid.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 31Forvaltningsloven § 32omtalt i 14 kilder →referert av 1 →

§ 34

Unntak fra taushetsplikt og deling av personopplysninger

(1) Taushetsplikten etter §§ 31 og 32 er ikke til hinder for a) at opplysninger deles etter samtykke fra den de gjelder b) at opplysninger deles med den de gjelder c) at opplysningene i en sak deles med sakens parter eller deres representanter d) at opplysninger deles for å oppnå det formålet de er gitt eller innhentet for e) at opplysninger deles innenfor forvaltningsorganet eller etaten så langt det er nødvendig for veiledning eller til bruk i saker innenfor samme eller tilknyttede fagfelt, eller til bruk ved arkivering, utsending av vedtak og tilsvarende praktiske gjøremål f) at opplysninger deles med andre forvaltningsorganer så langt det er nødvendig for å utføre oppgaver som er lagt til avgiverorganet g) at opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet, deles med andre forvaltningsorganer h) at opplysninger deles i forbindelse med kontroll med forvaltningen i) at opplysninger deles for å brukes til statistisk bearbeiding j) at et forvaltningsorgan anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten, eller gir opplysninger om lovbrudd til kontrollmyndigheter dersom det har naturlig sammenheng med organets oppgaver eller er ønskelig ut fra allmenne hensyn k) at det deles opplysninger om utfallet av en benådningssak l) at opplysninger om en alvorlig hendelse deles med personer som var til stede eller på annen måte er direkte berørt, når det er nødvendig for å ivareta deres interesser m) at opplysninger deles så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse n) at opplysninger om en avdød person deles dersom tungtveiende grunner taler for det. (2) Opplysninger som er taushetsbelagte etter § 31, kan likevel ikke deles etter første ledd dersom delingen vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder. (3) Personopplysninger, også personopplysninger som er omfattet av personvernforordningen artikkel 9 og 10, kan deles dersom det er adgang til det etter første og andre ledd.

Se ogsåForvaltningsloven § 31Forvaltningsloven § 32referert av 1 →

§ 35

Forskrift om deling og annen behandling av taushetsbelagte opplysninger

(1) Kongen kan gi forskrift om at taushetsplikt etter §§ 31 og 32 ikke skal være til hinder for at bestemte forvaltningsorganer, eller bestemte forvaltningsorganer og bestemte selvstendige rettssubjekter som nevnt i offentleglova § 2 første ledd bokstav c og d, kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til avgiver- eller mottakerorganet, så langt delingen ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder. Forskrift etter første punktum kan også omfatte annen behandling av opplysninger i forbindelse med delingen. (2) Der det foreligger et etablert samarbeid mellom forvaltningsorganer, kan forskrift etter første ledd om nødvendig også gi adgang til å dele opplysninger som etter annen lov er helt eller delvis unntatt fra delingsadgangen etter § 34. Det samme gjelder der det foreligger et etablert samarbeid mellom forvaltningsorganer og selvstendige rettssubjekter som nevnt i offentleglova § 2 første ledd bokstav c og d.

Kongen kan bestemme gjennom forskrift at visse organer får lov til å dele taushetsbelagte opplysninger for å utføre oppgavene sine. Dette gjelder så lenge delingen ikke er et uforholdsmessig inngrep for personen det gjelder.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 31Forvaltningsloven § 32Offentleglova § 2 første leddOffentleglova § 34omtalt i 63 kilder →

§ 36

Taushetsplikt for parter, partsrepresentanter og vitner

(1) Parter, partsrepresentanter og vitner som får tilgang til taushetsbelagte opplysninger, har selv taushetsplikt. Forvaltningsorganet skal informere om dette og om straffansvaret etter straffeloven § 209 senest samtidig som tilgangen gis. Straffansvaret etter straffeloven § 209 gjelder bare dersom forvaltningsorganet har informert om det. (2) En part og dennes representant kan bare bruke opplysningene så langt det er nødvendig for å ivareta partens interesser i saken.

Personer som får tilgang til hemmelige opplysninger i en sak, har selv taushetsplikt. Opplysningene kan bare brukes til det som er nødvendig for å ivareta partens interesser i saken.AI

Se ogsåStraffeloven § 209omtalt i 38 kilder →referert av 1 →

§ 37

Informasjon om taushetsplikt og lagring av taushetsbelagte opplysninger

(1) Forvaltningsorganet skal sørge for at taushetsplikten blir kjent for dem den gjelder, og kan kreve skriftlig erklæring om at de kjenner og vil overholde reglene. (2) Forvaltningsorganet skal sørge for trygg lagring av taushetsbelagte opplysninger og dokumentere tiltakene som er gjennomført for å sikre dette. (3) Kongen kan gi forskrift om lagring av taushetsbelagte opplysninger.

Offentlige organer må sørge for at ansatte og andre kjenner til taushetsplikten. De skal lagre hemmelig informasjon på en trygg måte og kunne dokumentere hvordan dette gjøres.AI

omtalt i 8 kilder →

§ 38

Unntak fra taushetsplikt for opplysninger til bruk for forskning

(1) Departementet kan i enkelttilfeller bestemme at et forvaltningsorgan uten hinder av taushetsplikt etter §§ 31 og 32 kan eller skal gi opplysninger til bruk for forskning. (2) Kongen kan gi forskrift om forskeres tilgang til taushetsbelagte opplysninger og bruk og publisering av taushetsbelagte opplysninger gitt til bruk for forskning.

Departementet kan i enkelte tilfeller tillate at forvaltningsorganer gir ut hemmelige opplysninger til bruk i forskning. Det kan også gis forskrifter om hvordan forskere får tilgang til, bruker og publiserer slike opplysninger.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 31Forvaltningsloven § 32omtalt i 6 kilder →

§ 39

Taushetsplikt for forskere

(1) Enhver som utfører arbeid eller oppdrag i forbindelse med en forskningsoppgave som et forvaltningsorgan har støttet, godkjent eller gitt taushetsbelagte opplysninger til, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til a) taushetsbelagte opplysninger etter §§ 31 eller 32 som forskeren har mottatt fra et forvaltningsorgan b) opplysninger som i forbindelse med et forskningsarbeid er mottatt under et taushetsløfte c) opplysninger som gjelder en enkeltperson som står i et avhengighetsforhold til den virksomheten som har satt personen i kontakt med forskeren. (2) Opplysningene kan kun brukes i den utstrekning som er nødvendig for forskningsarbeidet. Reglene i § 30 andre og tredje punktum gjelder tilsvarende. (3) Taushetsplikt etter første ledd er ikke til hinder for at resultater av arbeidet publiseres eller brukes utad dersom den opplysningene gjelder, samtykker etter § 34 første ledd bokstav a, eller behovet for beskyttelse ivaretas ved at opplysningene gis uten individualiserende kjennetegn. (4) Reglene i § 36 første ledd andre og tredje punktum gjelder tilsvarende.

Personer som utfører forskning støttet av det offentlige, må holde visse opplysninger hemmelige. Informasjonen kan kun brukes til selve forskningsarbeidet. Resultater kan publiseres hvis personen samtykker eller hvis opplysningene er anonymiserte.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 31Forvaltningsloven § 32Forvaltningsloven § 30Forvaltningsloven § 34 første ledd

Kapittel 6. Forvaltningens skjønnsutøvelse

§ 40

Skranker for skjønnsutøvelsen

(1) Selv om en avgjørelse eller vurdering er overlatt til forvaltningens frie skjønn, kan forvaltningsorganet ikke vektlegge utenforliggende hensyn, utøve usaklig forskjellsbehandling eller treffe grovt urimelige avgjørelser.

Når det offentlige har frihet til å vurdere en sak, er det visse grenser. De kan ikke legge vekt på uvedkommende ting, behandle folk urettferdig eller ta beslutninger som er grovt urimelige.AI

§ 41

Adgangen til å sette vilkår

(1) I vedtak om tildeling av tillatelser eller andre goder som parten ikke har krav på, kan forvaltningsorganet sette vilkår. Vilkårene må ha saklig sammenheng med tildelingen og kan ikke være uforholdsmessig tyngende.

Når det offentlige gir en tillatelse eller et gode som man ikke har krav på, kan de sette betingelser for dette. Disse betingelsene må være saklig begrunnet og ikke være urimelig belastende.AI

omtalt i 7 kilder →

Kapittel 7. Behandlingen av saker om enkeltvedtak

§ 42

Forhåndsvarsel om enkeltvedtak

(1) Forvaltningsorganet skal varsle parten så tidlig som mulig ved forberedelsen av et enkeltvedtak. Plikten til å varsle gjelder ikke når parten har innledet saken ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken. (2) Forhåndsvarselet skal gjøre rede for hva saken gjelder, og ellers inneholde det som er nødvendig for at parten skal kunne ivareta sine interesser på en forsvarlig måte. Parten skal gis en rimelig frist til å uttale seg om saken. (3) Forhåndsvarsel kan unnlates dersom a) varsling vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres b) rask avgjørelse i saken er påkrevd c) varsling ikke er praktisk mulig, for eksempel fordi det vil være uforholdsmessig krevende å spore opp parten d) varsling er åpenbart unødvendig.

Offentlige organer skal som regel varsle deg før de tar en avgjørelse i en sak. Varselet skal forklare hva saken gjelder og gi deg tid til å uttale deg. Det finnes likevel situasjoner der varsling kan utelates.AI

omtalt i 13 kilder →referert av 6 →

§ 43

Fremlegging av opplysninger for parten under saksforberedelsen

(1) Opplysninger som forvaltningsorganet mottar under saksforberedelsen om en part eller om virksomheten parten driver eller planlegger, skal legges frem for parten. Med mindre det vil medføre en uheldig forsinkelse av saken, skal også andre opplysninger av vesentlig betydning for avgjørelsen som parten antas å ha interesse i å uttale seg om, legges frem for parten. Plikten til fremlegging gjelder bare når parten har rett til innsyn i opplysningene etter §§ 46 til 50. Parten skal gis en rimelig frist til å uttale seg om opplysningene. (2) Fremlegging av opplysninger kan unnlates dersom a) opplysningene bekreftes av en fremstilling som parten selv har gitt eller kontrollert i forbindelse med saken b) rask avgjørelse i saken er påkrevd c) fremlegging ikke er praktisk mulig, for eksempel fordi det vil være uforholdsmessig krevende å spore opp parten d) fremlegging er åpenbart unødvendig.

Forvaltningsorganet skal vise parten opplysninger de mottar om parten eller partens virksomhet før et vedtak tas. Andre viktige opplysninger skal også legges frem hvis det ikke fører til uheldig forsinkelse. Parten skal få rimelig tid til å uttale seg.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 46Forvaltningsloven § 50omtalt i 4 kilder →referert av 2 →

§ 44

Forvaltningsorganets utredningsplikt og medvirkning fra parten

(1) Forvaltningsorganet skal sørge for at saken er forsvarlig utredet før det fatter vedtak. Utredningens omfang skal tilpasses sakens karakter og hensynet til forsvarlig ressursbruk i forvaltningsorganet. I avveiningen skal det blant annet legges vekt på vedtakets betydning for partene og for eventuelle andre allmenne og private interesser og om det er behov for en rask avgjørelse. (2) I en sak en part selv innleder, skal parten så langt som mulig legge frem opplysninger som har betydning for avgjørelsen. Forvaltningsorganet skal informere parten om medvirkningsplikten etter første punktum og veilede parten om plikten ved behov.

Offentlige organer skal sørge for at en sak er godt nok utredet før det tas en avgjørelse. Den som starter saken, skal så langt som mulig bidra med nødvendige opplysninger.AI

omtalt i 21 kilder →referert av 1 →

§ 45

Befaring

(1) Hvis forvaltningsorganet skal holde befaring, skal parten varsles om tid og sted for befaringen og gis anledning til å være til stede. Krever befaringen hjemmel i lov, skal varselet vise til reglene befaringen bygger på. Varsel kan unnlates når vilkårene i § 42 tredje ledd er oppfylt.

Hvis det offentlige skal gjennomføre en befaring, skal berørte parter få beskjed om tid og sted. Partene har rett til å være til stede under befaringen. Dersom loven krever det, skal varselet vise til hvilke regler befaringen bygger på.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 42omtalt i 1 kilde →

§ 46

Partens rett til innsyn i sakens dokumenter

(1) En part har rett til innsyn i sakens dokumenter når ikke annet er fastsatt i eller i medhold av lov. Innsynsretten gjelder også etter at det er fattet vedtak i saken. (2) Når det er adgang til å gjøre unntak fra innsyn, skal forvaltningsorganet likevel vurdere å gi helt eller delvis innsyn. Det bør gis innsyn dersom partens behov for innsyn veier tyngre enn behovet for unntak. (3) Kongen kan gi forskrift om hvordan reglene om partsinnsyn skal anvendes på bestemte saksområder. Hvis tungtveiende grunner taler for det, kan det også gis forskrift om unntak fra reglene om partsinnsyn.

En part i en sak har som hovedregel rett til å se dokumentene i saken. Denne retten gjelder også etter at saken er avgjort. Det kan gjøres unntak fra innsynsretten dersom loven sier det.AI

omtalt i 30 kilder →referert av 3 →

§ 47

Unntak fra partsinnsyn for dokumenter utarbeidet for intern saksforberedelse

(1) Et forvaltningsorgan kan gjøre unntak fra partsinnsyn for dokumenter organet har utarbeidet for sin interne saksforberedelse. Første punktum gjelder ikke a) faktiske opplysninger som har betydning for avgjørelsen og ikke finnes i et annet dokument som parten har tilgang til, og sammendrag eller andre bearbeidelser av slike opplysninger b) foredrag til saker som har blitt behandlet av Kongen i statsråd c) presedenskort som ikke gjengir organinterne vurderinger.

Offentlige organer kan i noen tilfeller holde interne arbeidsdokumenter skjult for partene i en sak. Dette gjelder ikke for viktige faktiske opplysninger som er nødvendige for avgjørelsen, eller visse typer foredrag og presedenskort.AI

omtalt i 1 kilde →referert av 2 →

§ 48

Unntak fra partsinnsyn for dokumenter innhentet utenfra til bruk for intern saksforberedelse

(1) Når det er nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, kan et forvaltningsorgan gjøre unntak fra partsinnsyn for dokumenter organet har innhentet fra et underordnet organ til bruk for sin interne saksforberedelse. Det samme gjelder dokumenter et departement har innhentet fra et annet departement til bruk for sin interne saksforberedelse. (2) Det kan gjøres unntak fra partsinnsyn for de delene av et dokument som inneholder råd om eller vurderinger av hvordan et forvaltningsorgan bør opptre i en sak, og som organet har innhentet til bruk for sin interne saksforberedelse, når det er påkrevd av hensyn til en forsvarlig ivaretakelse av det offentliges interesser i saken. (3) Unntakene i første og andre ledd gjelder tilsvarende for a) dokumenter om innhenting av dokumenter som nevnt i første og andre ledd b) innkallinger til og referater fra møter mellom overordnede og underordnede organer, mellom departementer og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i andre ledd. (4) Unntakene i første til tredje ledd gjelder ikke for opplysninger som nevnt i § 47 andre punktum bokstav a.

Forvaltningsorganer kan i visse tilfeller nekte partene innsyn i dokumenter som er hentet inn til bruk for intern saksforberedelse. Dette gjelder spesielt når det er nødvendig for å sikre forsvarlige prosesser eller ivaretake det offentliges interesser.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 47referert av 1 →

§ 49

Særregler om partsinnsyn i dokumenter hos kommuner og fylkeskommuner

(1) Unntakene i §§ 47 og 48 gjelder ikke for a) saksfremlegg med vedlegg til folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner b) sakslister til møter i folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner c) dokumenter fra eller til kommunale og fylkeskommunale kontrollutvalg, revisjonsorganer og klagenemnder d) dokumenter i saker der en kommunal eller fylkeskommunal enhet opptrer som ekstern part overfor en annen slik enhet. Unntaket i § 47 gjelder likevel for dokumenter som utveksles mellom kommunale og fylkeskommunale kontrollutvalg og utvalgssekretariatet. (2) Unntaket i § 47 gjelder ikke for dokumenter fra eller til a) et kommunalt eller fylkeskommunalt særlovsorgan b) et kommunalt eller fylkeskommunalt foretak etter kommuneloven kapittel 9 c) en kommunal eller fylkeskommunal enhet på områder der enhetene har selvstendig avgjørelsesmyndighet. (3) Unntaket i § 47 gjelder likevel for a) dokumenter i saker der kommunedirektøren eller kommunerådet gjennomfører kontrolltiltak overfor en enhet som nevnt i andre ledd bokstav c b) utkast til vedtak og innstillinger som blir lagt frem for kommunedirektøren eller kommunerådet før det blir fattet vedtak, eller før en innstilling blir lagt frem for et folkevalgt organ c) merknader til utkast etter bokstav b.

Regelen bestemmer hvilke dokumenter i kommuner og fylkeskommuner som skal være tilgjengelige for innsyn, selv om det ellers finnes unntak. Dette gjelder blant annet sakslister, saksfremlegg til folkevalgte organer og dokumenter til kontrollutvalg.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 47Forvaltningsloven § 48

§ 50

Unntak fra partsinnsyn for enkelte opplysninger

(1) Det kan gjøres unntak fra retten til partsinnsyn for opplysninger a) om noens personlige forhold etter § 31, når det ikke har vesentlig betydning for parten å gjøre seg kjent med opplysningene b) om forretningshemmeligheter etter § 32 c) om forskningsidéer eller forskningsprosjekter i saker som gjelder økonomisk støtte eller rådgivning fra det offentlige i forbindelse med forskningsprosjekter d) som det av hensyn til partens helse eller forholdet til personer som står parten nær, må anses utilrådelig at parten får kjennskap til e) som kan identifisere en kilde til en opplysning, hvis tungtveiende grunner taler for at kilden ikke bør gjøres kjent for parten f) som det er påkrevd å unnta fordi innsyn vil lette gjennomføringen av straffbare handlinger eller utsette enkeltpersoner for fare g) som er av betydning for Norges utenrikspolitiske interesser eller nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser, og som kan unntas fra innsyn etter offentleglova §§ 20 eller 21. (2) Opplysninger som omfattes av første ledd bokstav d, skal på anmodning likevel gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det. Bokstav d omfatter ikke opplysninger om partens egen helse.

Det er visse tilfeller der man ikke får se alle opplysningene i egen sak. Dette gjelder blant annet personlige forhold, forretningshemmeligheter, nasjonale sikkerhetsinteresser eller hvis innsyn kan føre til fare eller straffbare handlinger.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 31Forvaltningsloven § 32Offentleglova § 20Offentleglova § 21referert av 3 →

§ 51

Unntak fra partsinnsyn for resten av et dokument

(1) Når et organ gjør delvis unntak fra partsinnsyn for et dokument, kan også resten av dokumentet unntas fra partsinnsyn dersom de resterende delene vil gi et klart misvisende inntrykk av innholdet i dokumentet eller de unntatte opplysningene utgjør den vesentligste delen av dokumentet.

Et organ kan nekte innsyn i hele et dokument selv om bare deler av det er unntatt. Dette gjelder hvis resten av teksten gir et feilaktig inntrykk, eller hvis det som holdes skjult er den viktigste delen av dokumentet.AI

omtalt i 12 kilder →

§ 52

Hvordan organet skal gi partsinnsyn

(1) Parten kan kreve å få papirkopi eller elektronisk kopi av dokumenter. Kopier skal gis vederlagsfritt. For øvrig bestemmer forvaltningsorganet ut fra hensynet til forsvarlig saksbehandling hvordan dokumenter skal gjøres tilgjengelige for parten. Kongen kan gi forskrift om adgang til å kreve betaling for kopier dersom særlige forhold ved dokumentene eller organet tilsier det. (2) Dersom partsinnsyn kan motvirke muligheten for å få saken avklart, kan det fastsettes at parten ikke skal ha adgang til dokumentene så lenge det pågår undersøkelser. (3) Når en part etter forespørsel har fått innsyn i et dokument etter § 46, skal det settes en frist for mulig uttalelse dersom det ikke er satt noen frist etter § 43 første ledd fjerde punktum eller den fastsatte fristen ikke anses tilstrekkelig. Dette gjelder likevel ikke dersom hensynet til vesentlige offentlige eller private interesser taler mot utsettelse.

En part i en sak kan be om gratis kopier av dokumenter i saken. Det kan i noen tilfeller settes grenser for innsyn under pågående undersøkelser. Det skal vanligvis gis frist til å uttale seg etter at man har sett dokumentene.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 46Forvaltningsloven § 43

§ 53

Avslag, begrunnelse og klage på avgjørelse om partsinnsyn

(1) Et avslag på krav om partsinnsyn skal gis skriftlig og opplyse om hvilken bestemmelse som ligger til grunn for avslaget. Avslaget skal også opplyse om klageretten etter andre ledd og klagefristen etter § 63. (2) Avgjørelser om partsinnsyn kan påklages etter reglene i kapittel 8. Avgjørelser om å gi partsinnsyn kan ikke påklages. Statsforvalteren er klageinstans når avgjørelsen er truffet av et kommunalt eller fylkeskommunalt organ. (3) Dersom Kongen i statsråd vil være klageinstans, skal forvaltningsorganet opplyse klageren om at retten til å klage saken inn for Sivilombudet ikke gjelder for avgjørelser truffet i statsråd.

Hvis man får avslag på krav om innsyn i egen sak, skal dette skje skriftlig med begrunnelse og informasjon om klagerett. Slike avslag kan påklages, mens beslutninger om å gi innsyn ikke kan påklages.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 63

§ 54

Særlige regler om barns prosessuelle rettigheter

(1) Et barn som er part i en forvaltningssak, representeres av vergen dersom ikke annet er fastsatt i eller i medhold av lov. (2) Et barn som er i stand til å danne seg meninger om en sak barnet er part i, skal fritt få gi uttrykk for disse meningene. Barnets meninger skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon som setter det i stand til å danne seg meninger om saken. (3) Når et barn som er part, blir representert av verge, har også barnet rett til muntlig samtale etter § 15 andre ledd og rett til innsyn i sakens dokumenter etter § 46. Barn under 15 år skal ikke gis taushetsbelagte opplysninger. (4) Når et barn over 15 år som er part i en sak, blir representert av verge, skal også barnet få forhåndsvarsel etter § 42, opplysninger etter § 43 og melding om vedtaket etter § 58.

Barn som er part i en forvaltningssak skal representeres av en verge med mindre loven sier noe annet. Barnet har rett til å uttrykke sine meninger, som skal vektlegges ut fra alder og modenhet. Barnet skal få tilpasset informasjon om saken.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 15Forvaltningsloven § 46Forvaltningsloven § 42Forvaltningsloven § 43omtalt i 1 kilde →

§ 55

Vedtakets form

(1) Et enkeltvedtak skal være skriftlig. (2) Hvis rask avgjørelse i saken er påkrevd eller skriftlighet av andre grunner ikke er praktisk mulig, kan forvaltningsorganet fatte et enkeltvedtak muntlig. Muntlige vedtak skal nedtegnes skriftlig uten ugrunnet opphold.

Hovedregelen er at et enkeltvedtak skal være skriftlig. I visse tilfeller kan vedtaket være muntlig, men det skal da skrives ned etterpå.AI

referert av 1 →

§ 56

Krav om begrunnelse

(1) Et enkeltvedtak skal begrunnes. Begrunnelsen skal gis samtidig med at vedtaket fattes. (2) I andre saker enn klagesaker kan forvaltningsorganet la være å gi samtidig begrunnelse dersom det innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen parter vil være misfornøyde med vedtaket. Det samme gjelder i saker om fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter. (3) En part kan i saker nevnt i andre ledd likevel kreve begrunnelse etter at vedtaket er fattet. Et krav om begrunnelse må fremsettes i løpet av klagefristen. Dersom ingen klagefrist løper, må kravet fremsettes senest tre uker etter at melding om vedtaket er kommet frem til parten. Reglene i §§ 63, 64 og 65 gjelder tilsvarende. (4) Kongen kan for bestemte saksområder gi forskrift om at vedtak som skal begrunnes etter første ledd, i stedet skal begrunnes etter reglene i andre ledd. Hvis tungtveiende grunner gjør det nødvendig, kan Kongen for bestemte saksområder gi forskrift om at begrunnelse kan unnlates.

Et enkeltvedtak skal som hovedregel begrunnes samtidig som det blir fattet. Det finnes unntak ved innvilgelse av søknader eller fordeling av fordeler dersom ingen antas å være misfornøyde. En part kan likevel kreve begrunnelse i ettertid.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 63Forvaltningsloven § 64Forvaltningsloven § 65referert av 4 →

§ 57

Krav til begrunnelsens innhold

(1) Begrunnelsen skal tjene til å forklare sakens utfall for parten. I begrunnelsen skal det opplyses om a) hvilke faktiske omstendigheter som har hatt betydning for sakens utfall b) hvilke regler vedtaket bygger på, og i nødvendig utstrekning hva reglene går ut på c) hvilke hensyn forvaltningsorganet særlig har lagt vekt på i sin vurdering. (2) Begrunnelsens omfang skal tilpasses vedtakets betydning. (3) Opplysninger som kan unntas fra partsinnsyn etter § 50, kan utelates fra begrunnelsen.

Når det tas en beslutning i en sak, skal begrunnelsen forklare hvorfor resultatet ble som det ble. Den skal vise til fakta, regler og hvilke hensyn som er vektlagt. Omfanget av begrunnelsen skal tilpasses betydningen av vedtaket.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 50

§ 58

Melding om enkeltvedtak mv

(1) Forvaltningsorganet skal sørge for at parten gis melding om vedtaket så snart som mulig. (2) Melding kan unnlates dersom det er åpenbart unødvendig og vedtaket ikke medfører skade eller ulempe for parten, eller dersom det vil være uforholdsmessig krevende å spore opp parten. (3) Hvis det er fattet et muntlig vedtak etter § 55 andre ledd og vedtakssituasjonen gjør det nødvendig, kan forvaltningsorganet gi en part muntlig melding om vedtaket. Forvaltningsorganet skal uten ugrunnet opphold gi parter som har fått muntlig melding, en skriftlig bekreftelse av vedtaket med informasjonen nevnt i § 59, med mindre vilkårene i andre ledd er oppfylt. (4) Hvis det er sendt forhåndsvarsel etter § 42 og saken avsluttes uten at det fattes enkeltvedtak, skal parten orienteres om at saken er avsluttet.

Forvaltningsorganet skal som hovedregel gi melding til parten når et vedtak er fattet. Det finnes unntak dersom melding er unødvendig, ikke fører til skade, eller er uforholdsmessig krevende. Dersom en sak avsluttes uten vedtak etter et forhåndsvarsel, skal parten få beskjed om dette.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 55Forvaltningsloven § 59Forvaltningsloven § 42referert av 2 →

§ 59

Innholdet i meldingen

(1) Meldingen skal inneholde vedtaket og begrunnelsen for det. Hvis forvaltningsorganet lar være å gi samtidig begrunnelse i medhold av § 56 andre ledd eller forskrift etter § 56 fjerde ledd, skal meldingen informere om retten etter § 56 tredje ledd til å kreve etterfølgende begrunnelse. (2) I meldingen skal det opplyses om hvordan forvaltningsorganet kan kontaktes om vedtaket. Det skal opplyses om navnene til saksbehandleren og den ansvarlige for vedtaket, hvis ikke tungtveiende grunner taler mot det. (3) Hvis det kan være aktuelt i saken, skal meldingen også inneholde a) informasjon om klageadgang, klageinstans, klagefrist og fremgangsmåten ved klage b) forklaring av en automatisert avgjørelse omfattet av personvernforordningen artikkel 22 og informasjon om retten til å kreve manuell kontroll c) informasjon om retten til innsyn i sakens dokumenter d) informasjon om forvaltningsorganets veiledningsplikt e) informasjon om adgangen til og hovedvilkårene for å få dekket sakskostnader f) informasjon om adgangen til å be om at iverksettingen av vedtaket blir utsatt g) informasjon om adgangen til å søke fri rettshjelp h) informasjon om at retten til å klage saken inn for Sivilombudet ikke gjelder for vedtak fattet i statsråd i) informasjon om særlige vilkår for søksmål etter § 60 eller annen lovbestemmelse. (4) Vilkår for søksmål som nevnt i bokstav i gjelder bare dersom det er opplyst om dem i meldingen.

Når det gis beskjed om et enkeltvedtak, skal meldingen inneholde selve vedtaket og begrunnelsen. Den skal informere om hvem som kan kontaktes og i mange tilfeller gi informasjon om klagerett, innsyn og rettshjelp.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 56Forvaltningsloven § 60referert av 2 →

§ 60

Vilkår for å ta ut søksmål for domstolene

(1) Forvaltningsorganet kan i melding etter § 58 bestemme at søksmål om gyldigheten av vedtaket eller krav om erstatning som følge av vedtaket bare kan reises hvis parten har klaget og klagesaken er endelig avgjort. Søksmål kan likevel reises når det er gått seks måneder fra klagen ble fremsatt, hvis det ikke skyldes klageren at endelig avgjørelse ikke foreligger.

Forvaltningsorganet kan bestemme at man må ha klaget og fått en endelig avgjørelse før man kan saksøke om vedtakets gyldighet eller kreve erstatning. Det er likevel mulig å reise søksmål etter seks måneder hvis det ikke er klagerens skyld at saken ikke er avgjort.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 58referert av 2 →

Kapittel 8. Klage

§ 61

Klagerett

(1) Et enkeltvedtak kan påklages av a) en part b) andre som i vesentlig grad berøres av vedtaket c) en forening eller stiftelse dersom vedtaket berører interesser som det ligger innenfor dens formål og naturlige virkeområde å ivareta. (2) Første ledd bokstav b og c gjelder likevel ikke dersom saken berører rettigheter av så personlig karakter at det er urimelig at saken påklages av andre enn en part. (3) Klageinstansens vedtak kan ikke påklages. (4) For særskilte saksområder kan Kongen gi forskrift om klageregler som utfyller eller avviker fra reglene i dette kapittelet. Forskrift som begrenser klageretten eller på annen måte vesentlig fraviker reglene i dette kapittelet til skade for partsinteresser, kan bare gis dersom tungtveiende grunner gjør det nødvendig.

Regelen bestemmer hvem som har rett til å klage på et enkeltvedtak. Dette gjelder parter, personer som blir vesentlig berørt, og visse foreninger eller stiftelser. Noen ganger er saken så personlig at bare parten selv kan klage.AI

referert av 1 →

§ 62

Klageinstans

(1) Klageinstans for enkeltvedtak som er fattet av et statlig forvaltningsorgan, er a) nærmeste overordnede forvaltningsorgan b) en klagenemnd dersom det er bestemt i eller i medhold av lov. (2) Klageinstans for vedtak som er fattet av en kommune eller fylkeskommune, er kommunestyret eller fylkestinget. Dersom kommunestyret eller fylkestinget har bestemt det, er klageinstansen et særskilt klageutvalg eller formannskapet eller fylkesutvalget. Departementet er klageinstans for vedtak som er fattet av kommunestyret eller fylkestinget. (3) Et statlig forvaltningsorgan er klageinstans for vedtak som er fattet av kommunen eller fylkeskommunen, dersom a) det er bestemt i eller i medhold av loven som gir hjemmel for vedtaket b) vedtaket er fattet etter delegering fra det statlige organet. (4) Klageinstans for vedtak som er fattet av egne rettssubjekter som er gitt myndighet fra kommunen eller fylkeskommunen, er én eller flere særskilte klagenemnder som er oppnevnt av det øverste organet i rettssubjektet. Departementet er klageinstans for vedtak som er fattet av det øverste organet i rettssubjektet.

Bestemmelsen forklarer hvem som kan behandle en klage på vedtak fattet av statlige organer, kommuner og fylkeskommuner. Den fastslår hvilke instanser som har myndighet til å vurdere saken på nytt.AI

§ 63

Klagefrist

(1) Fristen for å klage er tre uker fra meldingen om vedtaket er kommet frem til parten. Når et forvaltningsorgan har gjort meldingen om vedtaket tilgjengelig i et elektronisk informasjonssystem, regnes meldingen som kommet frem når det er sendt varsel etter § 10 tredje ledd. Formidles vedtaket ved offentlig kunngjøring, løper klagefristen fra den dagen vedtaket ble kunngjort første gang. (2) For den som ikke har mottatt melding om vedtaket, løper klagefristen fra den dagen vedkommende har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket. Hvis vedtaket går ut på å gi noen en rettighet eller annen fordel, utløper likevel klagefristen for andre senest tre måneder etter at vedtaket ble fattet. (3) Har en part krevd begrunnelse etter § 56 tredje ledd, avbrytes klagefristen. Ny klagefrist begynner å løpe når begrunnelsen er kommet frem til parten, eller når parten på annen måte er gjort kjent med den. (4) Klagefristen beregnes etter reglene i domstolloven §§ 148 og 149. (5) I særlige tilfeller kan underinstansen eller klageinstansen forlenge klagefristen før den er utløpt.

Denne regelen bestemmer hvor lang tid man har på å klage på et vedtak. Fristen starter vanligvis når man mottar melding om vedtaket, men kan i noen tilfeller forlenges eller avbrytes.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 10Forvaltningsloven § 56Domstolloven § 148Domstolloven § 149referert av 3 →

§ 64

Overholdelse av klagefristen

(1) Klagen er fremsatt i tide når den er sendt eller levert til det forvaltningsorganet som fattet vedtaket (underinstansen), før klagefristen er utløpt. (2) Hvis klagen ikke kommer frem, må klageren sende eller levere den på nytt senest én uke etter at han eller hun ble kjent med eller burde ha forstått at klagen ikke var mottatt. Er klagefristen kortere enn én uke, må klageren sende eller levere klagen på nytt innen en frist som er like lang som den opprinnelige klagefristen.

En klage er levert i tide dersom den er sendt eller levert til organet som fattet vedtaket før fristen går ut. Hvis klagen ikke kommer frem, må den sendes på nytt innen en bestemt tid etter at man ble kjent med dette.AI

referert av 2 →

§ 65

Oversitting av klagefristen mv

(1) Selv om klagen er fremsatt for sent, kan den tas til behandling a) dersom parten eller partens fullmektig ikke kan lastes for å ha oversittet fristen eller for å ha drøyd med å klage etterpå, eller b) dersom særlige grunner gjør det rimelig at klagen blir prøvd. (2) I vurderingen av om klagen bør tas til behandling, skal det også legges vekt på om endring av vedtaket kan medføre skade eller ulempe for andre. (3) Klagen kan ikke tas til behandling som klagesak når det har gått mer enn ett år siden vedtaket ble fattet.

En klage som er levert for sent kan likevel behandles dersom det er rimelig eller hvis personen ikke kan klandres for forsinkelsen. Det vurderes om en endring vil skade andre, og klagen kan ikke behandles etter ett år.AI

referert av 3 →

§ 66

Klagens adressat, form og innhold

(1) En klage skal a) fremsettes skriftlig for underinstansen b) nevne hvilket vedtak det klages over, og om nødvendig gi opplysninger som trengs for å kunne fastslå om klageren har klagerett og har overholdt klagefristen c) nevne hvilken endring klageren ønsker i vedtaket. (2) Klageren bør begrunne klagen. (3) Er muntlig klage tillatt, skal forvaltningsorganet sette den opp skriftlig. (4) Hvis en klage ikke oppfyller kravene i første ledd, skal forvaltningsorganet sette en kort frist for retting eller utfylling.

En klage skal sendes skriftlig til det organet som fattet vedtaket. Klagen må forklare hvilket vedtak det gjelder og hvilken endring man ønsker. Hvis klagen mangler nødvendige opplysninger, skal forvaltningsorganet gi en kort frist for å rette dette.AI

referert av 1 →

§ 67

Underinstansens behandling av klagesaken

(1) Dersom vilkårene for å behandle klagen ikke er oppfylt, skal underinstansen avvise klagen, med mindre den tas til behandling i medhold av § 65. (2) Underinstansen skal foreta de undersøkelsene som klagen gir grunn til. Eventuelle motparter skal varsles snarest mulig og gis en rimelig frist for uttalelse etter reglene i § 42. Underinstansen kan endre eller oppheve vedtaket i klagerens favør eller omgjøre vedtaket i medhold av § 71. (3) Hvis underinstansen ikke fatter vedtak etter første eller andre ledd, skal den sende sakens dokumenter til klageinstansen så snart saken er tilrettelagt. Gir underinstansen en uttalelse om klagen til klageinstansen, skal den sende kopi av uttalelsen til partene, med mindre Kongen er klageinstans eller partene ikke har rett til innsyn i uttalelsen etter reglene om partsinnsyn.

Når en klage er mottatt, skal det organet som fattet det opprinnelige vedtaket først vurdere saken. Organet kan endre vedtaket til klagerens fordel eller sende saken videre til klageinstansen.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 65Forvaltningsloven § 42Forvaltningsloven § 71

§ 68

Klageinstansens behandling av klagesaken

(1) Dersom vilkårene for å behandle klagen ikke er oppfylt, skal klageinstansen avvise klagen, med mindre den tas til behandling i medhold av § 65. (2) Klageinstansen skal se til at saken er utredet i samsvar med § 44, før den fatter vedtak. Klageinstansen kan prøve alle sider av saken og ta hensyn til nye omstendigheter. Den skal vurdere synspunktene klageren kommer med. Klageinstansen kan også ta opp forhold som klageren ikke har nevnt, og skal vurdere om vedtaket er lovlig. Den kan pålegge underinstansen å foreta nærmere undersøkelser m.m. (3) Er et statlig organ klageinstans for vedtak fattet av en kommune eller fylkeskommune, skal klageinstansen legge særlig stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønnet. Det skal fremgå klart av begrunnelsen om en endring i vedtaket skyldes endrede faktiske forhold, feil ved vedtaket eller en overprøving av kommunens frie skjønn. Hvis klageinstansen prøver det frie skjønnet, skal begrunnelsen også redegjøre for hvordan klageinstansen har lagt vekt på hensynet til det kommunale selvstyret, og hvilke andre hensyn som har vært sentrale i vurderingen. (4) Vedtaket kan ikke endres til skade for klageren, med mindre klageinstansen kommer til at klagerens interesser må vike for hensynet til andre allmenne eller private interesser. Melding om at vedtaket er endret, må være sendt til klageren innen tre måneder etter at underinstansen mottok klagen. Begrensningene i første og andre punktum gjelder likevel ikke når vedtaket også er påklaget av en annen som får helt eller delvis medhold i sin klage. (5) Klageinstansen kan selv fatte nytt vedtak i saken. Hvis klageinstansen ser grunn til det, kan den i stedet oppheve vedtaket og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling.

Denne regelen beskriver hvordan en klagesak skal behandles. Klageinstansen skal sikre at saken er utredet, vurdere klagerens synspunkter og sjekke om vedtaket er lovlig. De kan enten fatte et nytt vedtak eller sende saken tilbake for ny behandling.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 65Forvaltningsloven § 44omtalt i 1 kilde →referert av 2 →

§ 69

Sakskostnader

(1) Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det. (2) Et krav om sakskostnader må settes frem senest tre uker etter at meldingen om det endrede vedtaket er kommet frem til parten. Reglene i § 63 fjerde og femte ledd og §§ 64 til 66 gjelder tilsvarende. Kravet avgjøres av organet som fattet nytt vedtak i saken. Sakskostnadene dekkes av organet som fattet vedtaket som er endret. (3) Et enkeltvedtak om sakskostnader kan påklages etter reglene i dette kapittelet. Kongen kan gi forskrift som utfyller eller avviker fra klagereglene for særskilte saksområder, og om at bestemte avgjørelser om sakskostnader ikke skal kunne påklages.

Hvis et vedtak blir endret til din fordel, kan du få dekket nødvendige og vesentlige utgifter til saken. Det finnes unntak hvis endringen skyldes egne forhold, forhold utenfor kontroll eller andre særlige grunner.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 63Forvaltningsloven § 64Forvaltningsloven § 66omtalt i 1 kilde →

Kapittel 9. Retting, omgjøring og ugyldighet

§ 70

Retting av feil i vedtak

(1) Et forvaltningsorgan kan av eget tiltak eller dersom en part ber om det, rette klare skrive- eller regnefeil, utelatelser og andre lignende feil i et enkeltvedtak som det har fattet. Uriktige personopplysninger skal rettes, jf. personvernforordningen artikkel 16. (2) Forvaltningsorganet skal sende det rettede vedtaket til partene i saken. Det skal fremgå av vedtaket at det er rettet, og hva som er rettet.

Et forvaltningsorgan kan rette opp åpenbare skrive- og regnefeil i et vedtak. Dette kan skje på eget initiativ eller etter ønske fra en part. Det rettede vedtaket skal sendes til partene og vise hva som er endret.AI

§ 71

Omgjøring av eget vedtak

(1) Et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget enkeltvedtak hvis a) melding om vedtaket ikke er kommet frem til parten og vedtaket heller ikke er gjort offentlig kjent av forvaltningsorganet b) endringen ikke er til skade for noen part c) parten bryter vilkår i vedtaket eller sentrale forutsetninger for vedtaket svikter og omgjøringen ikke er uforholdsmessig d) sterke allmenne eller private interesser som taler for omgjøring, veier vesentlig tyngre enn hensynene som taler imot.

Et forvaltningsorgan kan endre et eget enkeltvedtak i visse tilfeller. Dette gjelder blant annet hvis endringen ikke skader noen, eller hvis det foreligger svært sterke grunner for å gjøre det.AI

referert av 4 →

§ 72

Omgjøring i overordnet forvaltningsorgan

(1) Et overordnet forvaltningsorgan kan omgjøre et enkeltvedtak hvis et av vilkårene i § 71 er oppfylt. (2) Et overordnet forvaltningsorgan kan også omgjøre et vedtak til skade for en part dersom hensynet til allmenne eller private interesser veier tyngre enn hensynet til parten. Varsel om at vedtaket vil bli overprøvd, må i så fall sendes parten senest tre uker etter at det ble sendt melding om vedtaket, og melding om at vedtaket er omgjort, må sendes parten senest tre måneder etter samme tidspunkt. Hvis omgjøringen gjelder et vedtak i en klagesak, må melding om at vedtaket er omgjort, likevel sendes innen tre uker. (3) Når det følger av denne paragrafen eller av annen lov at et statlig organ kan omgjøre et vedtak fattet av en kommune eller fylkeskommune, skal organet legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønnet. Reglene i § 68 tredje ledd andre og tredje punktum gjelder tilsvarende.

Se ogsåForvaltningsloven § 71Forvaltningsloven § 68referert av 3 →

§ 73

Saksbehandlingen i omgjøringssaker

(1) For behandling av saker om omgjøring etter §§ 71 og 72 gjelder reglene i kapittel 7 og 8, unntatt ved avslag på omgjøringsanmodninger. (2) Forvaltningsorganet vurderer selv om det skal behandle en anmodning om omgjøring.

Reglene for saksbehandling ved omgjøring følger i utgangspunktet de vanlige reglene for klagesaker, med mindre det gis avslag på forespørselen. Forvaltningsorganet avgjør selv om en forespørsel om omgjøring skal behandles.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 71Forvaltningsloven § 72

§ 74

Ugyldighet

(1) Et enkeltvedtak er ugyldig så langt det mangler nødvendig hjemmel. I helt særlige unntakstilfeller vil hensynet til en part som i aktsom god tro har innrettet seg etter vedtaket, føre til at vedtaket likevel er gyldig. (2) Når det er gjort feil ved behandlingen av saken, er vedtaket ugyldig hvis det er en reell mulighet for at feilen kan ha påvirket vedtakets innhold. Vedtaket er likevel gyldig hvis særlige grunner tilsier det. I vurderingen etter andre punktum skal det blant annet legges vekt på om parten har innrettet seg etter vedtaket, om parten selv er å bebreide for feilen eller har vært kjent med den, om ugyldighet er til gunst eller skade for parten eller andre, hva slags feil som er begått, og hvor grov feilen er, og hvor lang tid som er gått. (3) Hvis forvaltningsorganet blir klar over at et vedtak er helt eller delvis ugyldig, skal det oppheve eller endre vedtaket så langt ugyldigheten rekker. Hvis feilen kan repareres i ettertid, kan forvaltningsorganet i stedet beslutte å opprettholde det opprinnelige vedtaket. Plikten etter første punktum gjelder bare så langt det foreligger et reelt behov for å oppheve eller endre vedtaket. (4) En opphevelse, endring eller opprettholdelse av et vedtak etter tredje ledd kan også besluttes av et overordnet forvaltningsorgan. (5) For behandlingen av saker etter tredje ledd gjelder reglene i kapittel 7 og 8.

Et vedtak er ugyldig dersom det mangler lovhjemmel eller det er gjort saksbehandlingsfeil som kan ha påvirket resultatet. Forvaltningsorganet skal i slike tilfeller oppheve eller endre vedtaket, med mindre feilen kan repareres eller det ikke er behov for det.AI

referert av 1 →

Kapittel 10. Iverksetting og tvangsmulkt

§ 75

Iverksetting av enkeltvedtak

(1) Et enkeltvedtak kan iverksettes straks, med mindre noe annet følger av vedtaket eller det blir besluttet utsatt iverksetting etter § 76. (2) Iverksettingen skal foretas så hensynsfullt som forholdene tillater, overfor dem som berøres.

Et enkeltvedtak kan settes i verk med en gang, med mindre vedtaket sier noe annet eller iverksettingen blir utsatt. Gjennomføringen skal skje så hensynsfullt som mulig overfor dem det gjelder.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 76

§ 76

Utsatt iverksetting

(1) Underinstansen, klageinstansen eller et annet overordnet organ kan beslutte å utsette iverksettingen av et enkeltvedtak helt eller delvis til a) klagefristen har utløpt eller en eventuell klage er behandlet b) saken er endelig avgjort av domstolene, i tilfeller der søksmål er eller vil bli reist c) Sivilombudet har avgitt uttalelse, i tilfeller der vedtaket er eller vil bli klaget inn for ombudet. (2) Hvis det vil være umulig å gjøre om virkningen av at vedtaket iverksettes, eller det er en risiko for at iverksettingen kan sette noens liv eller helse i fare, skal iverksettingen utsettes til en eventuell klage er behandlet, eller hvis søksmål blir reist, til det er avsagt dom i første instans. Plikten til å utsette iverksettingen gjelder likevel ikke hvis forvaltningsorganet finner at tungtveiende samfunnsmessige eller private hensyn taler mot det, eller hvis det er åpenbart at klagen eller søksmålet ikke vil føre frem. (3) En anmodning om utsatt iverksetting skal avgjøres så snart som mulig. Det kan settes vilkår for utsettelsen. Avslag skal begrunnes.

Myndighetene kan beslutte at et vedtak ikke skal gjennomføres før en klage er behandlet eller saken er avgjort i retten. I visse tilfeller skal iverksettingen utsettes, med mindre det finnes tungtveiende grunner for det motsatte.AI

referert av 1 →

§ 77

Tvangsmulkt

(1) Når det er fastsatt i lov, kan et forvaltningsorgan fatte vedtak om at en part skal ilegges tvangsmulkt for å sikre at parten oppfyller plikter som følger av lov, forskrift eller en individuell avgjørelse. (2) Tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller som et beløp som forfaller ved hver overtredelse. Tvangsmulkt påløper ikke dersom det blir umulig å oppfylle plikten som følge av forhold utenfor partens kontroll. (3) Forvaltningsorganet kan i særlige tilfeller frafalle påløpt tvangsmulkt helt eller delvis. (4) Tvangsmulkt tilfaller statskassen. (5) Er parten uenig i at betingelsene for å ilegge tvangsmulkten har inntrådt, eller i tvangsmulktens omfang, kan dette påklages særskilt. Reglene i kapittel 8 gjelder tilsvarende.

Offentlige myndigheter kan i visse tilfeller pålegge folk tvangsmulkt for å sikre at lovpålagte plikter blir fulgt. Mulkten kan være et fast beløp eller løpe over tid, og pengene går til statskassen.AI

Kapittel 11. Administrative sanksjoner

§ 78

Virkeområdet for reglene om administrative sanksjoner

(1) Reglene i dette kapittelet gjelder for saker om administrative sanksjoner. (2) Med administrativ sanksjon menes en negativ reaksjon som ilegges av et forvaltningsorgan for overtredelse av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som er regnet som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Bestemmelsen forklarer hvem reglene om administrative sanksjoner gjelder for. En administrativ sanksjon er en negativ reaksjon fra det offentlige ved lovbrudd som regnes som straff etter menneskerettskonvensjonen.AI

§ 79

Overtredelsesgebyr

(1) Et forvaltningsorgan kan ilegge overtredelsesgebyr når det er fastsatt i lov. (2) Overtredelsesgebyr kan ilegges etter faste satser eller utmåles i det enkelte tilfellet (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme. Faste satser og øvre rammer for utmålingen må være fastsatt i eller i medhold av lov. Kongen kan gi forskrift om slike faste satser og øvre rammer. (3) Ved individuell utmåling av overtredelsesgebyr rettet mot fysiske personer kan det blant annet legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger, hvilke fordeler som er eller kunne vært oppnådd ved overtredelsen, samt overtrederens skyld og økonomiske evne. For foretak gjelder § 81 andre ledd. (4) Forhåndsvarsel etter § 42 kan unnlates dersom overtredelsesgebyr ilegges på stedet. (5) Oppfyllelsesfristen er fire uker fra vedtaket ble fattet. Lengre frist kan fastsettes i vedtaket eller senere. (6) Overtredelsesgebyret tilfaller statskassen.

Offentlige organer kan gi overtredelsesgebyr dersom det står i lov. Gebyret kan følge faste satser eller beregnes individuelt. Pengene går til statskassen.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 81Forvaltningsloven § 42

§ 80

Administrativt rettighetstap

(1) Et forvaltningsorgan kan fatte vedtak om administrativt rettighetstap når det er fastsatt i lov. Administrativt rettighetstap er en administrativ sanksjon som trekker tilbake eller begrenser en offentlig tillatelse. (2) Administrativt rettighetstap kan bare ilegges så langt det er forholdsmessig etter overtredelsens art, alvor og forholdene for øvrig. Vedtaket skal gjelde for en bestemt tid.

Offentlige myndigheter kan ta tilbake eller begrense en offentlig tillatelse hvis loven tillater det. Dette er en sanksjon som kun kan brukes dersom det er forholdsmessig ut fra hva som er gjort. Vedtaket må gjelde for en bestemt tid.AI

§ 81

Administrativ foretakssanksjon

(1) Når det er fastsatt i lov at et foretak kan ilegges en administrativ sanksjon, er skyldkravet uaktsomhet med mindre noe annet er bestemt. Med foretak menes selskap, samvirkeforetak, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet. (2) Når det skal avgjøres om et foretak skal ilegges en administrativ sanksjon, og når en sanksjon skal utmåles individuelt, kan det blant annet tas hensyn til a) sanksjonens preventive virkning b) overtredelsens grovhet og om noen som handler på vegne av foretaket, har utvist skyld c) om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen d) om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser e) om foretaket har hatt eller kunne oppnådd noen fordel ved overtredelsen f) om foretaket har begått flere overtredelser eller tidligere er ilagt reaksjoner for lignende handlinger eller andre handlinger av betydning for saken g) foretakets økonomiske evne h) om foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, er ilagt andre reaksjoner som følge av overtredelsen, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt administrativ sanksjon eller straff i) om overenskomst med en fremmed stat eller internasjonal organisasjon forutsetter bruk av administrativ foretakssanksjon eller foretaksstraff.

Reglene bestemmer når et foretak kan få en administrativ sanksjon. Som hovedregel kreves det uaktsomhet for at sanksjonen skal gis. Det tas hensyn til flere faktorer når man avgjør om sanksjon skal gis og hvor stor den skal være.AI

referert av 1 →

§ 82

Samordning av sanksjonssaker

(1) I tilfeller der et forvaltningsorgan har grunn til å anta at både straff og administrativ sanksjon kan være aktuelle reaksjoner mot samme overtredelse, må organet i samråd med påtalemyndigheten avklare om forholdet skal forfølges strafferettslig, administrativt eller både strafferettslig og administrativt. (2) I tilfeller der et forvaltningsorgan har grunn til å anta at også et annet organ kan komme til å ilegge en administrativ sanksjon, skal forvaltningsorganet sørge for at behandlingen av sanksjonsspørsmålet blir samordnet.

Når et lovbrudd kan føre til både bot og straff, skal myndighetene avklare hvordan saken skal følges opp. Dersom flere myndighetsorganer kan gi sanksjoner for samme sak, skal behandlingen samordnes.AI

§ 83

Orientering om taushetsrett mv

(1) I en sak om administrativ sanksjon skal forvaltningsorganet gjøre de parter som det er aktuelt for, oppmerksom på at de kan ha rett til ikke å svare på spørsmål eller utlevere dokumenter eller gjenstander i tilfeller der et svar eller en utlevering vil kunne utsette dem for administrativ sanksjon eller straff. Orienteringsplikten gjelder ikke overfor parter som må antas å være kjent med at de kan ha en slik rett.

I saker om administrative sanksjoner skal myndighetene informere relevante parter om at de kan ha rett til å ikke svare på spørsmål eller utlevere ting dersom dette kan føre til sanksjoner eller straff. Denne plikten gjelder ikke hvis personen antas å kjenne til denne retten fra før.AI

referert av 1 →

§ 84

Domstolenes kompetanse ved prøving av vedtak om administrative sanksjoner

(1) Når en domstol skal prøve et vedtak om en administrativ sanksjon, kan den prøve alle sider av saken.

Når en domstol vurderer et vedtak om en administrativ sanksjon, har den lov til å prøve alle sider av saken.AI

Kapittel 12. Nemnder og uavhengige organer i statsforvaltningen

§ 85

Virkeområdet for reglene om nemnder

(1) Reglene i §§ 86 til 91 gjelder for kollegiale organer i statsforvaltningen som fatter enkeltvedtak. Reglene gjelder ikke for regjeringen. (2) Kongen kan gi forskrift som utfyller eller avviker fra reglene i §§ 86 til 91.

Bestemmelsen fastslår at visse regler gjelder for kollegiale organer i statsforvaltningen som tar enkeltvedtak. Reglene gjelder ikke for regjeringen. Kongen kan lage forskrifter som utfyller eller endrer disse reglene.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 86Forvaltningsloven § 91

§ 86

Oppnevning av medlemmer i nemnder

(1) En nemnds medlemmer og eventuelle varamedlemmer oppnevnes for fire år og kan gjenoppnevnes én gang. (2) Oppnevningsmyndigheten utpeker leder og eventuell nestleder for nemnda.

Medlemmer og varamedlemmer i en nemnd utnevnes for fire år og kan utnevnes på nytt én gang. Det er oppnevningsmyndigheten som bestemmer hvem som skal være leder og nestleder.AI

referert av 1 →

§ 87

Opphør av verv som medlem av en nemnd

(1) Oppnevningsmyndigheten kan løse et medlem fra vervet hvis medlemmet ber om det av personlige grunner, eller hvis medlemmet grovt har krenket plikter som følger med vervet. (2) I særlige tilfeller kan oppnevningsmyndigheten løse ett eller flere medlemmer fra vervet hvis det er nødvendig for at nemnda skal ivareta sine oppgaver. (3) Når et medlem av nemnda fratrer etter første eller andre ledd eller dør, avgjør oppnevningsmyndigheten om et varamedlem skal rykke opp, eller om det skal oppnevnes et nytt medlem for resten av oppnevningsperioden.

Et medlem av en nemnd kan miste vervet sitt dersom de ber om det selv, bryter pliktene sine grovt, eller hvis det er nødvendig for at nemnda skal kunne jobbe. Ved ledige plasser avgjør oppnevningsmyndigheten om et varamedlem rykker opp eller om det skal velges et nytt medlem.AI

§ 88

Delegering i nemnder

(1) En nemnd kan delegere sin myndighet til å fatte vedtak til lederen, ett eller flere medlemmer av nemnda eller sekretariatet når det er bestemt i lov eller forskrift.

En nemnd kan gi andre lov til å ta beslutninger på sine vegne. Dette gjelder lederen, medlemmer eller sekretariatet, men kun dersom lov eller forskrift tillater det.AI

§ 89

Hvordan vedtak fattes i nemnder

(1) En nemnd skal behandle saker og fatte vedtak i møte. Møtet kan gjennomføres som fjernmøte der medlemmene kan se og kommunisere med hverandre. (2) Nemndas leder kan beslutte at vedtak skal fattes skriftlig ved sirkulasjon blant medlemmene hvis a) saken haster b) saken er kurant på bakgrunn av fast praksis i nemnda eller en prinsippavgjørelse om tilsvarende forhold c) saken er diskutert i møte og det bare er behov for mindre avklaringer, suppleringer eller endringer før avgjørelsen treffes d) avgjørelsen kunne vært delegert til nemndas leder, ett eller flere medlemmer av nemnda eller sekretariatet.

En nemnd skal som hovedregel behandle saker og ta beslutninger i møter. Møtene kan holdes digitalt. I visse tilfeller kan lederen bestemme at beslutninger tas skriftlig uten møte.AI

§ 90

Vedtaksførhet, flertallskrav og stemmeplikt

(1) En nemnd kan fatte vedtak når mer enn halvparten av medlemmene deltar i behandlingen og avgir stemme. I nemnder som skal være sammensatt av personer med bestemt kompetanse eller erfaring, må i tillegg hensynene bak kravene til nemndas sammensetning ivaretas. (2) Vedtak fattes ved alminnelig flertall av de avgitte stemmene. Ved stemmelikhet har nemndas leder dobbeltstemme. Vedtaket skal opplyse om eventuell dissens. (3) Nemndsmedlemmene har plikt til å avgi stemme. Et medlem kan søke om å bli fritatt fra å delta i behandlingen av en sak av tungtveiende personlige grunner. Nemnda avgjør søknaden uten at medlemmet deltar. Hvis flere medlemmer søker om fritak i samme sak, gjelder § 29 tredje ledd tilsvarende.

En nemnd kan ta beslutninger når over halvparten av medlemmene er til stede og stemmer. Beslutninger krever vanlig flertall, men lederen har dobbeltstemme ved likt resultat. Medlemmene må som hovedregel stemme i sakene.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 29

§ 91

Møteprotokoll

(1) En nemnd skal føre protokoll med opplysninger om når vedtak er fattet, hva vedtaket gjelder, og hva nemndas medlemmer har stemt.

En nemnd må skrive referat i en protokoll. Protokollen skal inneholde informasjon om når vedtaket ble tatt, hva saken gjaldt og hvordan medlemmene stemte.AI

referert av 1 →

§ 92

Uavhengige organer i statsforvaltningen

(1) Når en lov fastsetter at et statlig forvaltningsorgan er uavhengig, kan ikke andre forvaltningsorganer instruere organet om saksbehandlingen eller innholdet i avgjørelsene, verken generelt eller i den enkelte saken. Andre organer kan heller ikke omgjøre det uavhengige organets vedtak eller fatte vedtak i en sak som hører under det uavhengige organet. (2) For avgjørelser som et uavhengig organ treffer om saksbehandlingen, innsyn, sakskostnader eller ansattes forhold, er klageinstansen det departementet som organet administrativt hører under.

Når et statlig organ er lovmessig uavhengig, kan ikke andre organer bestemme hvordan de behandler saker eller hva resultatet skal bli. Andre organer kan heller ikke endre vedtakene deres. Klager på administrative forhold behandles av departementet organet hører under.AI

§ 93

Særskilte klagenemnder i statsforvaltningen

(1) En særskilt klagenemnd i statsforvaltningen som er opprettet i eller i medhold av lov, kan ikke instrueres i enkeltsaker uten hjemmel i lov. (2) En særskilt klagenemnd kan ikke instruere underinstansen, omgjøre underinstansens vedtak etter § 72 eller oppheve eller endre underinstansens vedtak etter § 74 tredje ledd.

Særskilte klagenemnder i statsforvaltningen kan ikke få instrukser i enkeltsaker med mindre det står i lov. De kan heller ikke instruere underinstansen eller endre og oppheve visse vedtak.AI

Se ogsåForvaltningsloven § 72Forvaltningsloven § 74

Kapittel 13. Forskrifter

§ 94

Plikt til utredning av forskrifter

(1) Før et forvaltningsorgan fastsetter en forskrift, skal det sørge for at saken er forsvarlig utredet. Forvaltningsorganet skal blant annet utrede behovet for forskriften, alternativer til forskriftsregulering og hvilke virkninger forskriften vil ha for allmenne og private interesser. Omfanget av utredningen skal tilpasses sakens betydning og behovet for en rask avgjørelse.

Offentlige organer må utrede en sak grundig før de lager en ny forskrift. De skal se på behovet for regelen, andre alternativer og hvilke konsekvenser den får for folk og samfunnet.AI

§ 95

Høring av forslag til forskrifter

(1) Før en forskrift blir fastsatt, skal det gjennomføres en høring. Høringer skal være åpne for innspill fra alle. Offentlige og private virksomheter og organisasjoner som en forskrift skal gjelde for, eller som ivaretar interesser som blir berørt, skal informeres om høringen. Det samme gjelder andre så langt det er nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst. (2) Forvaltningsorganet bestemmer hvordan høringen gjennomføres, og skal sette en frist for å gi uttalelse. Høringsfristen skal tilpasses forskriftens omfang og betydning og skal settes slik at høringsinstansene får en reell mulighet for medvirkning. Fristen skal være minst tre måneder hvis ikke særlige grunner tilsier en kortere frist. (3) Forvaltningsorganet kan unnlate høring hvis a) det ikke er praktisk mulig fordi rask avgjørelse i saken er nødvendig b) høring kan vanskeliggjøre gjennomføringen av forskriften eller svekke dens effektivitet c) høring er åpenbart unødvendig.

Før en ny forskrift vedtas, skal det gjennomføres en åpen høring der berørte parter kan uttale seg. Forvaltningsorganet bestemmer hvordan høringen skal foregå og setter en frist for svar. Høring kan i visse tilfeller utelates.AI

§ 96

Formkrav til forskrifter

(1) En forskrift skal a) betegnes som forskrift b) angi forvaltningsorganet som har fastsatt forskriften c) uttrykkelig vise til den eller de bestemmelsene som gir forvaltningsorganet hjemmel til å fastsette forskriften. (2) Hvis forskriften inneholder tekniske regler etter EØS-høringsloven, skal det i forskriften henvises i samsvar med EØS-høringsloven § 12.

Denne regelen bestemmer hvordan en forskrift skal utformes. Den skal kalles en forskrift, opplyse om hvem som har laget den, og vise til hvilken lov som gir rett til å lage den.AI

Se ogsåEØS-høringsloven § 12

§ 97

Kunngjøring av forskrifter

(1) En forskrift skal kunngjøres i Norsk Lovtidend så snart den er fastsatt. Kongen kan gi forskrift om kunngjøring på annen måte i tilfeller der kunngjøring i Norsk Lovtidend ikke er hensiktsmessig på grunn av forskriftens art eller innhold. (2) En forskrift kan anvendes til skade for den enkelte bare hvis den er kunngjort etter første ledd, eller hvis vedkommende kjente eller burde ha kjent til forskriften fordi den er gjort tilgjengelig på en annen forsvarlig måte.

Nye forskrifter skal som hovedregel kunngjøres i Norsk Lovtidend. En regel kan bare brukes til skade for en person dersom den er kunngjort, eller dersom personen visste eller burde ha visst om regelen.AI

§ 98

Adgangen til å fravike forskrifter

(1) Et forvaltningsorgan kan bare fravike en forskrift i enkeltsaker hvis forskriften selv eller loven som hjemler forskriften, gir adgang til det.

Et forvaltningsorgan kan som hovedregel ikke fravike en forskrift i enkeltsaker. Det er kun tillatt dersom selve forskriften eller loven den bygger på gir åpning for dette.AI

Kapittel 14. Avsluttende bestemmelser

§ 99

Ikrafttredelse

(1) Loven trer i kraft fra den tiden Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid og gi overgangsregler. (2) Fra den tiden loven trer i kraft, oppheves lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker.

Loven begynner å gjelde fra det tidspunktet Kongen bestemmer. Kongen kan velge at ulike deler av loven trer i kraft til ulik tid og fastsette overgangsregler. En tidligere lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker blir opphevet når denne loven trer i kraft.AI

§ 100

Endringer i andre lover

Fra den tiden loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover: 1. I lov 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkeskommuner gjøres følgende endringer: § 11-10 nytt femte ledd skal lyde: Avgjørelsen om et medlems habilitet treffes av det folkevalgte organet selv, uten at medlemmet deltar. Hvis organet skal vurdere habiliteten til flere medlemmer i samme sak, skal ingen av disse medlemmene delta ved avgjørelsen om egen eller andres habilitet. Hvis det er nødvendig for at organet skal være vedtaksført, skal likevel alle møtende medlemmer delta. § 18-1 nytt femte ledd skal lyde: Forvaltningsloven gjelder for interkommunale politiske råd med de særreglene som følger av loven her. § 19-1 nytt femte ledd skal lyde: Forvaltningsloven gjelder for oppgavefellesskap med de særreglene som følger av loven her. 2. I lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper gjøres følgende endringer: § 15 skal lyde: § 15. Inhabilitet Om inhabilitet for selskapets ansatte og medlemmer av selskapets styrende organer gjelder kommuneloven § 13-3 og § 11-10 tilsvarende. Ny § 15 a skal lyde: § 15 a. Forholdet til forvaltningsloven Forvaltningsloven gjelder for interkommunale selskaper som er omfattet av offentleglova.

Bestemmelsen fastslår hvordan habilitet skal vurderes i folkevalgte organer. Den klargjør også at forvaltningsloven gjelder for interkommunale politiske råd, oppgavefellesskap og visse interkommunale selskaper.AI

Se ogsåKommuneloven § 11-10Kommuneloven § 18-1Kommuneloven § 19-1IKS-loven § 15

Vanlige spørsmål

✨ AI-generert

Forenklede forklaringer laget med AI og kontrollert automatisk — les alltid selve lovteksten.

Hva er formålet med forvaltningsloven?

Loven skal sikre rettssikkerheten til enkeltpersoner. Den skal også sørge for at forvaltningen fungerer effektivt, likt for alle og på en måte som skaper tillit.

Åpne § 1
Hvem gjelder loven for?

Loven gjelder for staten, fylkeskommunene og kommunene. Den gjelder også for andre som gjør vedtak eller lager forskrifter. Reglene om habilitet og taushetsplikt gjelder for alle som jobber for eller har oppdrag for et forvaltningsorgan.

Åpne § 2
Gjelder denne loven for domstolene?

Denne loven gjelder ikke for domstolene, Stortinget eller organer som tilhører Stortinget.

Åpne § 3
Gjelder forvaltningsloven når et organ behandler saker etter konkursloven?

Forvaltningsloven gjelder ikke når et forvaltningsorgan behandler saker etter bestemte lover for domstolene, tvister eller konkurs. Hvis organet handler på privatrettslig grunnlag, gjelder kun reglene om habilitet og taushetsplikt.

Åpne § 4
Gjelder forvaltningsloven på Svalbard?

Forvaltningsloven gjelder også på Svalbard og Jan Mayen. Kongen kan bestemme egne regler som utfyller eller endrer hvordan loven brukes i disse områdene.

Åpne § 5
Hva kan skje med saksbehandlingsreglene hvis riket er i krig?

Hvis Norge er i krig eller rikets sikkerhet er i fare, kan Kongen i statsråd vedta midlertidige regler som setter vanlige saksbehandlingsregler til side. Dette er kun lov når det er nødvendig for å sikre viktige samfunnsfunksjoner, samfunnsinteresser eller beredskapstiltak.

Åpne § 6
Hva er et enkeltvedtak?

Bestemmelsen forklarer hva et enkeltvedtak, en forskrift og en part er i forvaltningsretten. Et enkeltvedtak avgjør rettigheter eller plikter for bestemte personer, mens en forskrift gjelder for en ubestemt gruppe.

Åpne § 7
Regnes en oppsigelse av en offentlig tjenesteperson som et enkeltvedtak?

Beslutninger om ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed, forflytting og ordensstraff for offentlig ansatte regnes som enkeltvedtak. For ansettelser og oppnevninger til offentlige verv gjelder ikke reglene om begrunnelse, klage eller omgjøring.

Åpne § 8

Beslektede lover og forskrifter

Samme rettsområde — mest siterte først.