Hopp til innhold
Lov
Nærings- og fiskeridepartementet

Lov om havner og farvann

Havne- og farvannsloven

lov/2019-06-21-70·54 paragrafer·Sist endret 1. januar 2021·Utforsk grafen
I kraft 2020-01-01Kunngjort 2019-06-21Sist endret ved lov/2020-12-18-159 fra 2021-01-01
Fiskeri- og fangstrett og havbruk > Akvakultur. HavbrukTransport og kommunikasjoner > HavnerTransport og kommunikasjoner > SkipsfartTransport og kommunikasjoner > Transport

Formål

Loven skal fremme sjøtransport som transportform og legge til rette for effektiv, sikker og miljøvennlig drift av havn og bruk av farvann, samtidig som det skal tas hensyn til et konkurransedyktig næringsliv. Loven skal ivareta nasjonale forsvars- og beredskapsinteresser.

Innhold54 paragrafer

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

§ 1

Formål

Loven skal fremme sjøtransport som transportform og legge til rette for effektiv, sikker og miljøvennlig drift av havn og bruk av farvann, samtidig som det skal tas hensyn til et konkurransedyktig næringsliv. Loven skal ivareta nasjonale forsvars- og beredskapsinteresser.

Loven skal gjøre sjøtransport bedre og sørge for at havner og farvann brukes effektivt, sikkert og miljøvennlig. Den skal også støtte næringslivet og ivareta nasjonal beredskap og forsvar.AI

§ 2

Virkeområde

Loven gjelder her i riket, medregnet sjøterritoriet og de indre farvann. For elver og innsjøer gjelder loven så langt de er farbare med fartøy fra sjøen, eller så langt departementet bestemmer i forskrift. Loven gjelder med de begrensninger som følger av avtaler med fremmede stater eller av folkeretten for øvrig. Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen i den utstrekning Kongen bestemmer. Kongen kan gjøre unntak fra loven og fastsette slike særregler som de stedlige forholdene tilsier. Kongen i statsråd kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde i Norges økonomiske sone og i jurisdiksjonsområder etablert i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone. Departementet kan gi forskrifter om at sjø- og landområder og arbeid, anlegg og tiltak knyttet til forsvarsformål unntas fra loven. Hvis riket er i krig, krig truer, eller rikets selvstendighet eller sikkerhet ellers er i fare, kan Kongen i statsråd fastsette i forskrift nødvendige endringer i loven. Kongen i statsråd kan på forhånd fastsette slik forskrift. Forskriften kan gi bestemmelser om forberedelser og tiltak som skal gjøres i fredstid.

Loven gjelder i norske sjøterritorier, indre farvann og farbare elver og innsjøer. Den gjelder også for Svalbard, Jan Mayen og i økonomiske soner dersom myndighetene bestemmer det. Visse områder knyttet til forsvar eller internasjonale avtaler kan være unntatt.AI

6 forskrifter →

§ 3

Definisjoner

I denne loven menes med a) eier: den registrerte og den reelle eier b) fartøy: enhver flytende innretning som er laget for å bevege seg gjennom vannet c) farvann: områder der fartøy kan ferdes d) havn: kai eller kaier med tilknyttede sjø- og landområder som er tilrettelagt for mottak og fortøyning av fartøy i næringsvirksomhet eller offentlig tjeneste, og andre områder som er tilknyttet disse e) havneanlegg: arealer, bygninger, innretninger og annen infrastruktur som brukes i havnevirksomhet, herunder kaier, terminalbygninger, laste-, losse- og omlastningsinnretninger og lager- og administrasjonsbygninger f) kommunens sjøområde: område hvor kommunen har planmyndighet etter plan- og bygningsloven med unntak av hoved- og biled g) los: person ansatt i lostjenesten med lossertifikat utstedt etter denne loven h) losing: veiledning ved los under navigering og manøvrering av fartøy i) reder: den som er utpekt som driftsansvarlig selskap i fartøyets sikkerhetsstyringssertifikat, og andre som står for sentrale funksjoner knyttet til driften av fartøyet.

Denne bestemmelsen forklarer hva sentrale begreper i loven betyr. Den definerer blant annet hva som regnes som et fartøy, en havn og hvem som er reder eller eier.AI

referert av 1 →

§ 4

Delegering av kommunens myndighet og klageinstans

Kommunens myndighet etter denne loven kan delegeres til interkommunalt samarbeid etter bestemmelsene i kommuneloven og til selskap etablert i henhold til lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper. Departementet er klageinstans for enkeltvedtak som er truffet av kommunen eller etter myndighet delegert fra kommunen. Departementet kan i forskrift fastsette annen klageinstans.

Kommunen kan overføre sine oppgaver etter denne loven til interkommunalt samarbeid eller interkommunale selskaper. Departementet er hovedregelen for hvor man kan klage på vedtak, men dette kan endres gjennom forskrift.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2020 nr. 159 (ikr. 1 jan 2021).

omtalt i 1 kilde →referert av 2 →1 forskrift →

Kapittel 2. Farvann

§ 5

Midlertidig begrensning av fartøyers opphold i havn

Kommunestyret selv kan gi forskrift om midlertidig begrensning av fartøyers opphold i havn når det er nødvendig for å unngå eller begrense lokal luftforurensning.

Kommunestyret kan bestemme at skip ikke får oppholde seg i havnen i en periode. Dette kan gjøres hvis det er nødvendig for å hindre eller begrense lokal luftforurensning.AI

referert av 1 →

§ 6

Ansvar for fremkommelighet

I kommunens sjøområde har kommunen ansvar for nødvendig isbryting og fjerning av gjenstander som hindrer sjøtransporten eller er til fare for ferdselen. Departementet har tilsvarende ansvar i farvannet for øvrig. Departementet har ansvar for utbedringer i farvannet.

Kommunen har ansvar for isbryting og fjerning av hindringer for skip i egne sjøområder. Departementet har samme ansvar i resten av farvannet, samt ansvar for utbedringer i farvannet.AI

omtalt i 1 kilde →referert av 5 →

§ 7

Regulering av ferdsel

Departementet kan fatte enkeltvedtak eller gi forskrift om regulering av ferdsel i farvann, blant annet om a) fartsbegrensning b) farleder, seilingsleder, trafikkseparering og andre rutetiltak c) forbud mot eller vilkår for at fartøy eller grupper av fartøy bruker bestemte farleder eller farvann d) at fartøy eller grupper av fartøy skal bruke bestemte farleder eller farvann e) forbud mot dykking eller bruk av bemannet eller ubemannet undervannsfartøy f) stans, ankring og fortøyning.

Departementet har myndighet til å regulere trafikken i farvann. Dette inkluderer regler for fart, ruter, bruk av bestemte områder, dykking og hvor man kan ankre eller legge til.AI

referert av 6 →7 forskrifter →

§ 8

Regulering av ferdsel med fritidsfartøy

Kommunen kan gi forskrift om regulering av ferdsel med fritidsfartøy i kommunens sjøområde. I forskriften kan kommunen sette andre fartsgrenser for fritidsfartøy enn de som er satt etter § 7. Forskrifter etter denne paragrafen går foran forskrifter etter § 7, med mindre annet er bestemt i medhold av § 7. Med fritidsfartøy menes fartøy som har en største lengde på inntil 24 meter, og som ikke brukes i næringsvirksomhet.

Kommunen kan lage egne regler for hvordan fritidsbåter skal ferdes i kommunens sjøområde. Dette inkluderer muligheten til å bestemme egne fartsgrenser for disse båtene.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 7referert av 10 →

§ 9

Regulering av bruk av kommunens sjøområde

Kommunen kan fatte enkeltvedtak eller gi forskrift av hensyn til sikker ferdsel i kommunens sjøområde om a) forbud mot oppankring og om bruk av fastsatte ankringsposisjoner for fartøy som skal anløpe havn b) bruk av taubåtassistanse eller fortøyningsassistanse for fartøy ved anløp til og avgang fra havn c) snøtømming i sjø d) dykking e) hvor sjøfly kan lande og starte. Forskrifter gitt i medhold av første ledd bokstav a) skal godkjennes av departementet. Forskrifter etter §§ 7 og 13 går foran forskrifter etter denne paragrafen.

Kommunen kan lage regler eller fatte vedtak for å sikre trygg ferdsel i sitt sjøområde. Dette gjelder blant annet ankring, bruk av assistanse ved havn, dykking, snøtømming i sjø og bruk av sjøfly.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 7Havne- og farvannsloven § 13referert av 2 →1 forskrift →

§ 10

Ansvar og myndighet for navigasjonsinnretninger og farvannsskilt

Navigasjonsinnretninger og farvannsskilt skal ikke utsettes for handlinger som kan føre til at de ikke virker som de skal, blant annet ved fortøyning i eller fjerning, flytting, endring eller tildekking av navigasjonsinnretningen eller farvannsskiltet. Departementet har ansvaret for navigasjonsinnretninger og farvannsskilt. Navigasjonsinnretninger og farvannsskilt kan bare settes opp, fjernes, flyttes, endres eller tildekkes etter tillatelse fra departementet. Det kan fastsettes vilkår for slik tillatelse etter § 16. Departementet kan ved enkeltvedtak gi pålegg om a) etablering, drift og vedlikehold av navigasjonsinnretninger eller farvannsskilt b) fjerning, flytting eller endring av navigasjonsinnretninger eller farvannsskilt c) skjerming, endring eller fjerning av lys eller andre innretninger som kan påvirke navigasjon eller ferdsel. Pålegg etter fjerde ledd bokstav a kan rettes til eiere av eller ansvarlige for virksomhet, innretning eller anlegg som kan påvirke navigasjon eller ferdsel. Pålegg etter fjerde ledd bokstav b og c kan rettes til den som eier eller er ansvarlig for innretningen. Departementet kan gi forskrift om tekniske krav til navigasjonsinnretninger og farvannsskilt og om hvordan de skal brukes, utformes og vedlikeholdes.

Det er forbudt å skade, flytte eller tildekke navigasjonsinnretninger og farvannsskilt. Departementet har ansvaret for disse og må gi tillatelse før de endres eller fjernes. Departementet kan også pålegge eiere å etablere eller vedlikeholde slike innretninger.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 16referert av 3 →2 forskrifter →

§ 11

Plikt til å varsle om fare

Skipsføreren, eller den som fører kommandoen i skipsførerens sted, skal straks varsle fartøy i nærheten dersom vedkommende blir oppmerksom på en fare for navigasjon eller ferdsel. Slikt varsel skal gis også til nasjonal koordinator for navigasjonsvarsler. Andre som blir oppmerksom på en fare for navigasjon eller ferdsel, skal straks varsle nærmeste politimyndighet.

Personer som oppdager fare for navigasjon eller ferdsel i farvannet, har plikt til å varsle om dette straks. Varslingen skal skje til ulike mottakere avhengig av hvem som oppdager faren.AI

referert av 2 →1 forskrift →

§ 12

Offisiell sjøkartmyndighet

Offisielle sjøkart og nautiske publikasjoner skal utstedes eller godkjennes av den som Kongen har utpekt som offisiell sjøkartmyndighet. Departementet kan gi forskrift om at tillatelser, pålegg eller annen informasjon som har betydning for trygg ferdsel eller sikker navigasjon, skal meldes til den offisielle sjøkartmyndigheten og til nasjonal koordinator for navigasjonsvarsler.

Sjøkart og nautiske publikasjoner skal utstedes eller godkjennes av en utpekt sjøkartmyndighet. Departementet kan bestemme at informasjon om trygg ferdsel og navigasjon skal meldes til sjøkartmyndigheten og en nasjonal koordinator.AI

2 forskrifter →

§ 13

Sjøtrafikksentraler

Sjøtrafikksentraler kan etter tillatelse fra departementet opprettes for å overvåke og å føre kontroll med skipstrafikken. Sjøtrafikksentralene kan blant annet organisere skipstrafikken, håndheve seilingsregler, gi navigasjonsassistanse og informasjon og iverksette sikkerhets- og beredskapstiltak. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om sjøtrafikksentralenes myndighet og drift. Departementet kan i forskrift fastsette krav om sertifikat og autorisasjon og regler for suspensjon og tilbakekall av sertifikat, og kan for øvrig fastsette vilkår som må oppfylles av tjenestegjørende personell ved sjøtrafikksentralen. Departementet kan gi forskrift for sjøtrafikksentraler ved beredskap og i krig.

Sjøtrafikksentraler kan opprettes for å overvåke og kontrollere skipstrafikken. De kan organisere trafikken, håndheve seilingsregler og gi navigasjonshjelp og informasjon, samt iverksette sikkerhetstiltak.AI

referert av 3 →2 forskrifter →

§ 14

Tiltak som krever tillatelse

Tiltak som kan påvirke sikkerheten, ferdselen eller forsvars- og beredskapsinteresser i farvannet, kan ikke etableres uten tillatelse. Som tiltak regnes både innretninger, naturinngrep og aktiviteter. Det kan ikke gis tillatelse til tiltak som vil stride mot bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven. Kommunen er tillatelsesmyndighet for tiltak som nevnt i første ledd som skal settes i verk i kommunens sjøområde. Departementet er tillatelsesmyndighet for tiltak som skal settes i verk i farvannet for øvrig. Det samme gjelder tiltak som skal settes i verk innenfor kommunens sjøområde, men som kan påvirke sikkerheten eller ferdselen i hovedled eller biled. Uten hensyn til hvor tiltaket skal iverksettes, er departementet tillatelsesmyndighet for søknader som gjelder a) akvakulturanlegg og andre merdanlegg i sjø b) energianlegg i sjø c) rørledninger for olje og gass d) broer e) luftspenn f) innretninger, installasjoner og anlegg for petroleumsvirksomhet, herunder slep og oppankring av slike g) tiltak som krysser en kommunegrense, med mindre kommunene har inngått samarbeid som omfatter myndighetsutøvelse etter loven h) tiltak som kan skape vesentlige hindringer eller ulempe for den alminnelige ferdsel, herunder sprengning, større slep, omlasting fra skip til skip, seismiske undersøkelser og utprøving av utstyr i) tiltak som kan påvirke forsvars- og beredskapsinteresser i farvannet. Myndigheten etter denne loven og kommunen som plan- og bygningsmyndighet skal foreta en effektiv og samordnet behandling av søknader om tillatelse. Tillatelse til tiltak etter denne paragrafen kan ikke gis i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven uten etter dispensasjon fra plan- og bygningsmyndigheten. Dersom tiltaket krever tillatelse, skal myndigheten etter loven gi søkeren skriftlig melding innen fire uker etter at søknaden er mottatt. I meldingen skal det opplyses om forventet saksbehandlingstid. Departementet kan gi forskrift om hvilke tiltak som omfattes av paragrafen. Slik forskrift kan inneholde bestemmelser om at visse typer tiltak er unntatt fra krav om tillatelse dersom tiltaket er meldt til myndigheten etter loven innen en fastsatt frist før tiltaket settes i verk. Departementet kan gi forskrift om krav til søknader.
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2020 nr. 159 (ikr. 1 jan 2021).

referert av 5 →

§ 15

Pålegg om undersøkelse før vedtak kan treffes

Myndigheten etter § 14 andre ledd kan pålegge tiltakshaveren å sørge for og bekoste undersøkelser som er nødvendige for å klarlegge konsekvensene av at tiltaket gjennomføres. Pålegget må stå i et rimelig forhold til den betydningen det har for myndigheten å få klarlagt mulige konsekvenser av tiltaket.

Myndighetene kan kreve at den som ønsker å gjennomføre et tiltak, må betale for og sørge for nødvendige undersøkelser. Dette gjøres for å avklare konsekvensene av tiltaket, og kravet må være rimelig.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 14 første leddreferert av 1 →

§ 16

Vilkår for og bortfall av tillatelse

Tillatelse etter § 14 kan gis med vilkår om blant annet a) undersøkelser b) utførelse, utstyr og dimensjonering c) tidsbegrensning d) bruk e) vedlikehold f) miljøovervåkning g) fjerning og opprydning. Det kan settes som vilkår at den som får en tillatelse, skal dekke utgiftene til å oppfylle vilkår nevnt i første ledd. Dersom tiltaket kan volde vesentlig ulempe for annen bruk av farvannet, kan det settes som vilkår at tiltakshaveren skal legge til rette for slik bruk et annet sted eller yte tilskudd til dette formålet. Det kan også settes som vilkår at tiltakshaveren uten hensyn til skyld skal erstatte skade på og tap av redskap og utstyr som benyttes i annen næringsvirksomhet i farvannet. Erstatningsansvaret kan lempes eller falle bort dersom tiltakshaveren sannsynliggjør at skaden skyldes grov uaktsomhet fra den skadelidte. Tillatelse etter § 14 faller bort hvis arbeidet med et tiltak ikke er satt i gang senest tre år etter at tillatelsen ble gitt. Det samme gjelder hvis arbeidet med tiltaket blir innstilt i mer enn to år. Fristen kan forlenges én gang med opptil tre år.

En tillatelse til tiltak i farvann kan gis med ulike krav til utførelse, miljø og vedlikehold. Den som får tillatelsen kan bli pålagt å betale for disse kravene eller erstatte skader på andres utstyr. Tillatelsen bortfaller dersom arbeidet ikke starter eller blir stanset i en viss periode.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 14 første leddreferert av 1 →

§ 17

Forbud mot å volde fare eller ulempe

Fartøy eller andre gjenstander skal ikke brukes eller etterlates slik at det kan være til fare eller ulempe for bruken av farvannet eller havnen, med mindre noe annet følger av bestemmelse eller tillatelse gitt i eller i medhold av denne loven. Blir forbudet i første ledd overtrådt, skal den ansvarlige fjerne gjenstanden eller gjøre det som ellers må til for å fjerne faren eller ulempen. Tiltaket skal stå i et rimelig forhold til faren eller ulempen. Tiltak som nevnt i andre ledd kan pålegges av kommunen i kommunens sjøområde og av departementet i farvannet for øvrig. Som ansvarlig regnes den som har brukt eller etterlatt gjenstanden i strid med første ledd, den som var reder eller eier av gjenstanden da den ble brukt eller etterlatt i strid med første ledd, og den som er reder eller eier når det blir gitt pålegg etter tredje ledd. Departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om fjerning av vrak.

Det er forbudt å bruke eller etterlate fartøy og gjenstander slik at de er til fare eller ulempe i havner og farvann. Den ansvarlige må fjerne gjenstanden eller utbedre forholdet. Kommunen eller departementet kan pålegge slike tiltak.AI

Endret 5. desember 2025 · i kraft 5. desember 2025
Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2020 nr. 159 (ikr. 1 jan 2021).

omtalt i 1 kilde →referert av 3 →

§ 18

Gjennomføring av tiltak på vegne av den ansvarlige og refusjon av utgifter

Dersom den ansvarlige ikke etterkommer et pålegg etter § 17, kan myndigheten etter § 17 tredje ledd iverksette tiltakene. Tiltakene kan iverksettes uten pålegg hvis det må til for å trygge ferdselen. Ved iverksetting av tiltak etter første ledd kan den ansvarliges eiendom brukes. Om nødvendig kan myndigheten be politiet om bistand. Departementet kan i forskrift gi regler om gjennomføring av tiltak etter første ledd. Myndigheten etter § 17 tredje ledd kan kreve at den ansvarlige dekker det offentliges utgifter, skade og tap ved tiltak etter første ledd. Den ansvarlige kan også pålegges å dekke utgifter, skade og tap tredjeperson har hatt ved tilsvarende tiltak. Krav etter fjerde ledd har panterett i skip og last. Sjølovens bestemmelser om sjøpant gjelder tilsvarende.

Hvis den ansvarlige ikke følger et pålegg, kan myndighetene gjennomføre tiltakene selv. Dette kan også skje uten varsel hvis det er nødvendig for å trygge ferdselen. Den ansvarlige må da dekke utgiftene, skader og tap.AI

Endret 5. desember 2025 · i kraft 5. desember 2025

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 17referert av 2 →

§ 19

Bruk av en tredjepersons eiendom ved gjennomføring av tiltak

Ved gjennomføring av tiltak etter § 18 kan myndigheten gjøre bruk av en tredjepersons eiendom når det må til for å trygge ferdselen, og formålet med tiltakene klart veier tyngre enn ulempene for tredjepersonen. Tredjepersonen kan kreve erstatning for skade som nevnt i første ledd av den myndigheten som har gjennomført tiltakene.

Myndigheten kan bruke andre sin eiendom for å gjennomføre tiltak som sikrer ferdselen. Dette er tillatt hvis formålet veier tyngre enn ulempene for eieren. Personen som eier eiendommen kan kreve erstatning for skader.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 18

§ 20

Tiltak overfor fartøy i fare

Departementet kan pålegge eieren, rederen eller føreren av et fartøy som er i fare eller som truer sikkerheten i farvannet, å iverksette nødvendige tiltak. Tiltak kan pålegges når departementet finner det påkrevd for å berge liv, hindre skade på person, miljø eller eiendom eller trygge ferdselen. Pålegget kan blant annet gå ut på at fartøyet skal endre kurs, endre fart, ankre opp, nødlosse, ta slep om bord eller skaffe nødvendig assistanse fra bergingsselskap. Ved slep av fartøy kan departementet gi pålegg som nevnt i første ledd til de assisterende fartøyene. Dersom et pålegg etter første og andre ledd ikke etterkommes, eller utferdigelse av et slikt pålegg kan medføre at nødvendige tiltak forsinkes, kan departementet iverksette tiltakene. Om nødvendig kan departementet be politiet om bistand. Plikten til å utføre tiltak etter første og andre ledd og retten til å iverksette tiltak etter tredje ledd gjelder også når tiltaket kan skade fartøyet eller gjenstander om bord eller volde annet tap for eieren, rederen eller lasteeieren. Skipsføreren og mannskapet kan pålegges å medvirke til gjennomføring av tiltak etter denne paragrafen. Departementet kan kreve at fartøyets eier eller reder dekker utgifter, skade og tap ved tiltak etter tredje ledd. Bestemmelsen i § 18 femte ledd gjelder tilsvarende. Departementet kan gi forskrift om gjennomføring av bestemmelsene i denne paragrafen.

Departementet kan pålegge fartøy i fare eller som truer sikkerheten å gjennomføre tiltak for å redde liv, miljø eller eiendom. Hvis påleggene ikke følges, kan departementet selv iverksette tiltakene, eventuelt med hjelp fra politiet. Eier eller reder kan bli bedt om å betale for utgiftene.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 18referert av 2 →1 forskrift →

§ 21

Losplikt

Lospliktige fartøy skal bruke los med sertifikat eller navigatør med farledsbevis for farvannet eller ha tillatelse til autonom kystseilas i farvannet. Hvis los med sertifikat for farvannet ikke kan tilvises, kan det tilvises en annen los som er kjent i farvannet. Skipsfører og reder er ansvarlige for å oppfylle losplikten etter første ledd. Dersom en skipsfører eller reder finner at det er nødvendig med veiledning fra andre enn fartøyets faste navigatører, skal det benyttes los. Dette gjelder ikke for fartøy under militær kommando. Departementet kan gi forskrift om a) hvor losplikten gjelder b) hvilke fartøy som er lospliktige c) hvilke fartøy som skal bruke los, hvilke som kan bruke navigatør med farledsbevis, og hvilke som kan seile med tillatelse til autonom kystseilas d) bestilling av los. Ved fastsettelse av losplikt skal det legges vekt på farvannets beskaffenhet og på om fartøyet på grunn av sin størrelse, last eller antall passasjerer kan utgjøre en risiko for tap av menneskeliv, skade på miljøet eller tap av verdier. Departementet kan fastsette forskrifter om losplikt av hensyn til rikets sikkerhet.

Visse fartøy må bruke sertifisert los eller kvalifisert navigatør i utvalgte farvann. Skipsfører og reder har ansvaret for at dette blir fulgt. Departementet bestemmer hvem og hvor plikten gjelder.AI

referert av 2 →1 forskrift →

§ 22

Skipsførerens plikter ved losing

Skipsføreren, eller den som fører kommandoen i skipsførerens sted, skal legge til rette for losingen. Skipsføreren, eller den som fører kommandoen i skipsførerens sted, kan overlate kontrollen med fartøyets fremdrift, navigering og manøvrering til losen. Losen skal i slike tilfeller ikke erstatte noen av fartøyets navigatører. Reglene i denne loven innebærer ikke unntak fra regler som gjelder skipsførerens ansvar eller ansvaret til den som fører kommandoen i skipsførerens sted. Departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om tilrettelegging for losingen.

Skipsfører skal sørge for at det er lagt til rette for losing. Skipsfører kan la losen styre skipet, men losen erstatter ikke skipets navigatører. Reglene endrer ikke på skipsførerens overordnede ansvar.AI

referert av 1 →

§ 23

Losens plikter ved losing og krav til losen

Losen skal veilede skipsføreren, eller den som fører kommandoen i skipsførerens sted, slik at navigeringen og manøvreringen av fartøyet skjer på en sikker måte. Under losingen skal losen være på kommandobroen eller der losingen ellers best kan utføres. Losen skal av sikkerhetshensyn ha minst tolv timers tjenestefrihet fra losing hvert døgn. Dette gjelder ikke for fartøy under militær kommando ved beredskap og i krig. Ved anvendelse av skadeserstatningsloven § 2-1 regnes losen for å være i fartøyets tjeneste under losingen. Reglene i denne loven innebærer ellers ikke unntak fra gjeldende erstatningsregler. Losen plikter å erstatte skade som losen volder ved feil eller forsømmelse i tjenesten etter gjeldende erstatningsregler, jf. skadeserstatningsloven § 2-3. Departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om losens plikter ved losing. Departementet kan gi forskrift om krav til losen. Forskriften kan blant annet inneholde bestemmelser om a) helsekrav til og legeundersøkelse av loser b) krav til utdanning og eksaminering av loser c) vilkår for å få, utvide og opprettholde lossertifikat, herunder krav til farvannskunnskap d) krav til lossertifikaters form, utstedelse og innhold.

Losen skal veilede den som fører fartøyet for å sikre trygg navigering og manøvrering. Losen skal oppholde seg på kommandobroen eller et annet egnet sted. Losen er ansvarlig for skader som oppstår ved feil eller forsømmelse i tjenesten.AI

Se ogsåSkadeserstatningsloven § 2-1Skadeserstatningsloven § 2-3referert av 1 →2 forskrifter →

§ 24

Farledsbevis

Farledsbevis kan utstedes til skipsføreren og til andre av fartøyets navigatører. Farledsbeviset gir rett til å seile i angitte lospliktige farleder eller områder med angitte fartøy uten los. Det kan utstedes et midlertidig kadettfarledsbevis til navigatører som er under kontraktfestet opplæring i kystseilas om bord. Skal andre av fartøyets navigatører kunne benytte sitt farledsbevis, må skipsføreren ha farledsbevis for det aktuelle området. Ved utstedelse av farledsbevis skal det legges vekt på søkerens kompetanse og farvannskunnskap og risikoen knyttet til fartøyet og farvannet. Departementet kan gi forskrift om utstedelse og bruk av farledsbevis, herunder om etablering av ordninger med reders egenkontroll av søkerens kompetanse og farvannskunnskap.

Et farledsbevis gir skipsfører og navigatører rett til å seile i visse områder uten los. Det kan utstedes midlertidige bevis til navigatører under opplæring. For at navigatører skal kunne bruke beviset, må skipsføreren selv ha bevis for området.AI

referert av 3 →1 forskrift →

§ 25

Autonom kystseilas

Rederen kan etter søknad få tillatelse fra departementet til autonom kystseilas. Tillatelse til autonom kystseilas gir rett til å seile i angitte lospliktige farleder eller områder med angitte fartøy uten los. I tillatelsen kan det settes vilkår om blant annet a) undersøkelser og trinnvis uttesting b) krav til fartøyets navigasjons- og manøvreringssystem c) begrensninger for seilas d) krav til farvannskompetanse for personell tilknyttet uttesting og drift av autonom kystseilas og krav om at los skal konsulteres. Søknaden kan ikke innvilges hvis fartøyet ikke vil kunne navigere eller manøvrere sikkert i området, eller det vil kunne oppstå fare for tap av menneskeliv, skade på miljø eller tap av verdier. Rederen skal iverksette alle tiltak som er nødvendige for å forebygge og hindre at seilasen forårsaker tap av menneskeliv, skade på miljø eller tap av verdier. Departementet kan gi forskrift om tillatelse til autonom kystseilas. Forskriften kan inneholde bestemmelser om krav til søknaden, om funksjoner som skal være ivaretatt for at fartøyet skal kunne navigere og manøvrere sikkert, og om begrensninger for autonom kystseilas.

Redere kan søke departementet om lov til å seile autonomt i visse områder uten los. Tillatelsen kan settes med krav til uttesting, systemer og kompetanse. Den gis ikke dersom det er fare for liv, miljø eller verdier.AI

§ 26

Organisering av lostjenesten

Lostjenesten skal være organisert i en forvaltningsmessig del og en operativ del som skal være uavhengige av hverandre. Departementet bestemmer hvem som er forvaltningsmessig del og operativ del. Det statlige tilsynet utøves i henhold til § 37. Departementet kan gi forskrift for lostjenesten ved beredskap og i krig.

Lostjenesten skal deles i en forvaltningsmessig og en operativ del som er uavhengige av hverandre. Departementet bestemmer hvem som fyller disse rollene og kan lage egne regler for tjenesten ved krig og beredskap.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 371 forskrift →

Kapittel 3. Havner

§ 27

Mottaksplikt

Eiere og operatører av havner og havneterminaler har plikt til å motta fartøy. Plikten gjelder så langt kapasiteten i havnen tilsier det, og så lenge fartøyet ikke er til urimelig fortrengsel for eierens egen bruk av havnen eller andre som er sikret rett til å bruke havnen. Plikten gjelder ikke dersom mottak av fartøyet kan innebære en risiko for miljøet eller for sikkerheten. Plikten til å motta fartøy etter første ledd gjelder ikke for private havner som ikke tilbyr anløp og tjenester til andre enn eierne av havnen. Departementet kan fatte enkeltvedtak og gi forskrift med nærmere regler om mottak av fartøy i havn etter første ledd.

Havneeiere og operatører skal som hovedregel ta imot fartøy. Dette gjelder så lenge det er ledig kapasitet, ikke hindrer andre med rett til bruk, og ikke utgjør en risiko for miljø eller sikkerhet. Private havner som kun er for eierne er unntatt.AI

§ 28

Krav til forvaltning og drift av havn

Departementet kan fatte enkeltvedtak og gi forskrift om forvaltning av havneinfrastruktur og havnetjenester. Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om klagerett og klagebehandling. Departementet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift stille krav til drift av havn for å ivareta miljø og sikkerhet.

Departementet kan bestemme hvordan havner skal forvaltes og driftes. Det kan gis regler for klagebehandling, samt krav til drift for å sikre miljø og sikkerhet.AI

referert av 1 →1 forskrift →

§ 29

Vederlag for havnetjenester og bruk av havneinfrastruktur

Den som tilbyr havnetjenester og bruk av havneinfrastruktur, skal publisere en oversikt over priser og andre forretningsvilkår. Departementet kan gi forskrift om fastsettelse av vederlag for havnetjenester og bruk av havneinfrastruktur. I forskriften kan det gis bestemmelser om klagerett og klagebehandling.

De som tilbyr havnetjenester og bruk av havneinfrastruktur må offentliggjøre priser og vilkår. Departementet kan lage regler for hvordan priser fastsettes, samt regler for klager.AI

1 forskrift →

§ 30

Sikring av havner og havneanlegg

Eiere og operatører av havner og havneanlegg skal gjøre de tiltak som er nødvendige for å forebygge terrorhandlinger og andre ulovlige handlinger rettet mot havnen, havneanlegg eller fartøy i havnen. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om sikring av havner og havneanlegg, herunder a) hvilke havner og havneanlegg som skal omfattes av første ledd b) hvilke tiltak som skal regnes som nødvendige for sikring av havner og havneanlegg c) krav om uttømmende og utvidet politiattest for personer som utfører oppgaver av betydning for sikring av havn og havneanlegg.

De som eier og driver havner og havneanlegg plikter å sikre disse mot terror og andre ulovlige handlinger. Departementet kan fastsette regler for hvilke havner dette gjelder, hvilke tiltak som kreves, og krav til politiattest for ansatte.AI

referert av 1 →3 forskrifter →

§ 31

Beredskap i havner og havneanlegg

Eiere og operatører av havner og havneanlegg skal bistå Forsvaret ved kriser og i krig. Eiere og operatører av havner og havneanlegg som er av særlig forsvarsmessig betydning, skal gjøre forberedende tiltak, utarbeide beredskapsplaner for kriser og krig og øve på å gjennomføre planene. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om slike forberedende tiltak, beredskapsplaner og øvelser. Departementet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift bestemme hvilke havner og havneanlegg som er av særlig forsvarsmessig betydning.

Eiere og operatører av havner skal hjelpe Forsvaret ved kriser og i krig. Noen havner er definert som spesielt viktige for forsvaret og må derfor ha beredskapsplaner og gjennomføre øvelser.AI

1 forskrift →

§ 32

Forvaltning av kapital i kommunalt eide havner

Med kommunalt eid havn menes havn som en kommune, eller flere kommuner sammen, gjennom eierskap eller på annen måte har bestemmende innflytelse over. Med havnevirksomhet menes drift av havn som er åpen for alminnelig trafikk, og salg av tjenester knyttet til driften. Kommunen skal holde inntekter og kapital i havnevirksomheten regnskapsmessig adskilt fra kommunens øvrige virksomhet. For havnevirksomhet som ikke er omfattet av regnskapsloven § 1-2 eller av særlige regnskapsregler fastsatt i eller i medhold av kommuneloven eller annen lovgivning, skal det utarbeides årsregnskap og årsberetning etter reglene i regnskapsloven. Det kan deles ut verdier fra den kommunale havnevirksomheten dersom det er avsatt tilstrekkelige midler til drift og vedlikehold av havn, samt midler til investeringer som er direkte knyttet til tjenesteyting rettet mot fartøy, gods- og passasjerhåndtering. Som utdeling regnes enhver overføring av verdier som direkte eller indirekte kommer eieren til gode. Uttak av overskudd eller annen utdeling av midler fra kommunal havnevirksomhet organisert som aksjeselskap, interkommunalt selskap eller kommunalt foretak kan bare besluttes av virksomhetens eierorgan etter forslag fra styret. Bestemmelsene i andre til fjerde ledd gjelder ikke ved nedleggelse av hele kommunens havnevirksomhet. Omorganisering eller overdragelse av havn slik at den ikke lenger er å anse som kommunalt eid havn etter loven her, skal meldes til departementet. Dersom det er nødvendig for å ivareta lovens formål, kan departementet bestemme at tredje og fjerde ledd likevel skal gjelde for havnen.

Kommuner som eier havner må holde havnenes økonomi og regnskap adskilt fra resten av kommunens drift. Verdier kan kun tas ut fra havnen dersom det er nok penger til drift, vedlikehold og nødvendige investeringer. Endringer i eierskap skal meldes til departementet.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2020 nr. 159 (ikr. 1 jan 2021).

Se ogsåRegnskapsloven § 1-2 første leddomtalt i 1 kilde →referert av 3 →

Kapittel 4. Gebyr og avgifter

§ 33

Saksbehandlingsgebyr

Departementet eller kommunestyret selv kan gi forskrift om gebyr for henholdsvis statens og kommunens behandling av søknad om tillatelse etter bestemmelser i eller i medhold av denne loven. Gebyret skal ikke overskride selvkost. Det kan ikke ilegges gebyr for behandling av klage over vedtak.

Departementet eller kommunestyret kan bestemme gebyr for behandling av søknader etter denne loven. Gebyret kan ikke være høyere enn det det faktisk koster å behandle saken. Det skal ikke betales gebyr for å klage på et vedtak.AI

referert av 2 →1 forskrift →

§ 34

Sikkerhetsavgift

Departementet kan i forskrift bestemme at det for fartøy eller grupper av fartøy skal betales avgift til staten for bruk av farvann som er overvåket av en sjøtrafikksentral. Det kan gis bestemmelser om differensiering av slike avgifter.

Staten kan bestemme at skip må betale en sikkerhetsavgift for å bruke farvann som overvåkes av en sjøtrafikksentral. Det kan være ulike satser for forskjellige typer skip.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2020 nr. 159 (ikr. 1 jan 2021).

omtalt i 1 kilde →referert av 2 →

§ 35

Losavgifter

Lospliktige fartøy skal betale losavgifter. Departementet kan gi forskrift om a) losberedskapsavgift og losingsavgift for fartøy som bruker los b) losberedskapsavgift for fartøy som bruker navigatør med farledsbevis eller har tillatelse til autonom kystseilas c) avgift for behandling av søknad om og utstedelse av farledsbevis og tillatelse til autonom kystseilas d) differensiering av avgiften e) avgiftens utforming.

Fartøy som har plikt til å bruke los, må betale losavgifter. Departementet kan fastsette regler for ulike typer avgifter knyttet til los, navigatører og tillatelser til autonom kystseilas.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2020 nr. 159 (ikr. 1 jan 2021).

omtalt i 1 kilde →referert av 2 →1 forskrift →

§ 36

Farvannsavgift

Kommunen kan i forskrift bestemme at det skal betales farvannsavgift for fartøy som anløper havn og innretninger for drift av akvakulturanlegg i kommunens sjøområde. I forskriften kan det fastsettes bestemmelser om differensiering av avgiften. Farvannsavgiften kan bare dekke kommunens kostnader til a) nødvendig isbryting og fjerning av gjenstander som hindrer sjøtransporten eller er til fare for ferdselen i kommunens sjøområde, jf. § 6 b) utøvelse av offentlig myndighet med hjemmel i denne loven med forskrifter c) farvannsskilt og navigasjonsinnretninger som kommunen eier. Departementet kan gi forskrift om kommunens administrasjon av farvannsavgiften. Departementet kan i forskrift også oppstille andre rammer for det nærmere innholdet i forskrifter som gis i medhold av første ledd. Kommunen kan gi forskrift om at eiere eller operatører av havner eller havneterminaler som er organisert som eget rettssubjekt, skal kreve inn farvannsavgift på vegne av kommunen mot dekning av kostnadene ved innkrevingen.

Kommunen kan bestemme at fartøy som anløper havn eller akvakulturanlegg skal betale farvannsavgift. Avgiften kan kun brukes til å dekke spesifikke kostnader knyttet til isbryting, fjerning av hindringer, myndighetsutøvelse og navigasjonsutstyr.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2020 nr. 159 (ikr. 1 jan 2021).

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 6omtalt i 1 kilde →referert av 6 →2 forskrifter →

Kapittel 5. Tilsyn og meldeplikt

§ 37

Tilsyn

Departementet fastsetter i forskrift hvem som er tilsynsmyndighet etter denne loven. Tilsynsmyndigheten kan føre tilsyn med at bestemmelsene i og i medhold av denne loven blir overholdt. Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om organisering, gjennomføring og avgrensning av tilsynsoppgavene. Departementet kan føre tilsyn med at kommunens plikter etter § 6, § 32 andre til fjerde ledd og § 36 andre ledd blir overholdt. Tilsynet skal utføres i samsvar med kommuneloven kapittel 30.

Departementet bestemmer hvem som skal føre tilsyn med at loven blir fulgt. Tilsynsmyndigheten kan kontrollere at reglene overholdes. Departementet kan også føre tilsyn med at kommunen oppfyller sine plikter.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2020 nr. 159 (ikr. 1 jan 2021).

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 6Havne- og farvannsloven § 32Havne- og farvannsloven § 36omtalt i 1 kilde →referert av 3 →3 forskrifter →

§ 38

Gjennomføring av tilsyn

Tilsynsmyndigheten skal ha uhindret tilgang til havner, fartøy, tiltak og innretninger og til sted der autonom kystseilas styres fra eller overvåkes, så langt det er nødvendig for å gjennomføre tilsynet. Tilsynsmyndigheten kan pålegge enhver som driver aktivitet omfattet av denne loven, å legge frem opplysninger, dokumenter eller annet materiale av betydning for tilsynet, innenfor rammene av lovbestemt taushetsplikt. Når særlige grunner taler for det, kan også andre pålegges å legge frem slikt materiale. Departementet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift gi nærmere bestemmelser om gjennomføring av tilsynet og plikten til å medvirke til tilsynet. Departementet kan ved enkeltvedtak eller forskrift bestemme at egenrapportering kan tre i stedet for tilsyn.

Tilsynsmyndigheten har rett til tilgang til havner, fartøy og styringssystemer for autonom kystseilas for å gjennomføre tilsyn. De kan kreve utlevert opplysninger og dokumenter. Departementet kan bestemme at egenrapportering erstatter tilsynet.AI

omtalt i 2 kilder →referert av 2 →1 forskrift →

§ 39

Opplysnings- og meldeplikt

Departementet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift gi pålegg om at redere, eiere og operatører av fartøy, kommunen, eiere og operatører av havner og havneanlegg og andre brukere av havner skal gi nødvendige opplysninger til myndighetene for transportplanlegging. Departementet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift gi pålegg om at redere, eiere og førere av fartøy, eiere og operatører av havner og havneanlegg og avsendere og mottakere av last skal gi melding til myndighetene eller til eiere eller operatører av havner eller havneanlegg om forhold av betydning for effektiv, sikker og miljøvennlig drift av havn og bruk av farvann eller av betydning for oppgaver knyttet til Forsvarets suverenitetshevdelse eller myndighetsutøvelse. Departementet kan gi forskrift om etablering, drift og bruk av informasjons- eller kommunikasjonssystemer for gjennomføring av opplysnings- og meldeplikt. Forskriften kan blant annet inneholde bestemmelser om godkjenning, digitale format og digital signatur.

Departementet kan pålegge skipseiere, havneoperatører og andre brukere å gi nødvendig informasjon til transportplanlegging. De kan også pålegges å melde fra om forhold som påvirker sikkerhet, miljø eller Forsvarets oppgaver. Regler for digitale systemer til dette formålet kan fastsettes i forskrift.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2020 nr. 159 (ikr. 1 jan 2021).

omtalt i 1 kilde →referert av 1 →3 forskrifter →

Kapittel 6. Inndrivelse av krav

§ 40

Sikring av krav

Fartøyets eier, reder og agent er solidarisk ansvarlige for betaling av avgifter etter denne loven. Det kan kreves at fartøyets eier, reder eller agent sørger for at det stilles økonomisk sikkerhet for betaling av slike avgifter før tillatelsen gis eller tjenesten ytes. Krav om sikkerhetsstillelse kan omfatte forsinkelsesrenter. Fartøy som det ikke er betalt forfalt avgift for etter §§ 34 og 35, kan nektes de tillatelser eller tjenester som avgiften gjelder, med mindre det stilles sikkerhet også for betaling av den forfalte avgiften og eventuelle påløpte forsinkelsesrenter.

Eier, reder og agent er sammen ansvarlige for å betale avgifter. Det kan kreves økonomisk sikkerhet før tjenester leveres. Skip med ubetalte avgifter kan nektes tillatelser eller tjenester dersom det ikke stilles sikkerhet.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 34Havne- og farvannsloven § 351 forskrift →

§ 41

Inndrivelse av gebyr og avgift

Skyldig gebyr og avgift fastsatt i medhold av §§ 33, 34, 35 og 36 er tvangsgrunnlag for utlegg. Krav etter §§ 34, 35 og 36 har panterett i skip og last. Sjølovens bestemmelser om sjøpant gjelder tilsvarende. Ved forsinket betaling av gebyr og avgift i medhold av §§ 33, 34, 35 og 36 svares forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven. Departementet kan gi forskrift om utferdigelse, kontroll og innkreving av avgifter etter denne loven.

Ubetalte gebyrer og avgifter kan kreves inn gjennom utlegg. Enkelte krav gir rett til pant i skip og last. Ved forsinket betaling påløper forsinkelsesrente.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 33Havne- og farvannsloven § 34Havne- og farvannsloven § 35Havne- og farvannsloven § 361 forskrift →

Kapittel 7. Forvaltningstiltak og sanksjoner

§ 42

Pålegg om retting og stansing

Myndigheten etter loven kan pålegge den ansvarlige å rette eller stanse forhold som er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven eller vedtak truffet i medhold av loven. I pålegget skal myndigheten etter loven sette en frist for oppfyllelse og opplyse om at vedtaket kan bli fulgt opp med forelegg som kan få virkning som rettskraftig dom, med tvangsmulkt eller med endring og tilbakekall av tillatelse. Om nødvendig kan myndigheten etter loven kreve at politiet bistår med å gjennomføre pålegg etter første ledd.

Myndighetene kan pålegge ansvarlige å rette opp eller stoppe forhold som bryter med loven eller vedtak. Pålegget skal inneholde en frist og informasjon om mulige sanksjoner. Politiet kan bistå med å gjennomføre påleggene.AI

referert av 5 →

§ 43

Forelegg om plikt til å etterkomme pålegg eller forbud

Myndigheten etter loven kan utferdige forelegg mot den som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg eller forbud som er gitt med hjemmel i denne loven. Forelegget skal gi opplysning om bestemmelsene i andre og tredje ledd og skal om mulig forkynnes for den det er rettet mot. Den som forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot det offentlige for å få forelegget prøvd. Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som rettskraftig dom og kan fullbyrdes etter reglene for dommer. Forelegg kan ikke påklages.

Myndighetene kan gi bøter i form av forelegg til personer som ikke følger pålegg eller forbud innen fristen. Et forelegg kan ikke påklages, men det kan bringes inn for domstolen gjennom søksmål.AI

§ 44

Tvangsfullbyrdelse

Lar noen være å rette seg etter et pålegg i en rettskraftig dom eller i et forelegg med samme virkning, kan myndigheten etter loven sørge for at pålegget utføres for vedkommendes regning uten kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14. Kostnadene med å utføre pålegget dekkes av den som dommen eller forelegget er rettet mot. Ved overhengende fare kan pålegg fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten dom eller forelegg.

Myndighetene kan sørge for at et rettskraftig pålegg blir gjennomført hvis personen ikke gjør det selv. Kostnadene skal betales av den som fikk pålegget. Ved overhengende fare kan tiltak gjennomføres uten dom eller forelegg.AI

Se ogsåTvangsfullbyrdelsesloven § 13-14

§ 45

Tvangsmulkt

Ved overtredelse av bestemmelse gitt i eller i medhold av denne loven kan myndigheten etter loven fatte vedtak om tvangsmulkt. Tvangsmulkten kan fastsettes når overtredelse av en bestemmelse er oppdaget. Tvangsmulkten begynner å løpe når fristen for retting eller stansing som nevnt i § 42 er ute. Tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd dersom særlige grunner taler for det og løper fra overtredelsen tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forholdet varer, eller at den forfaller ved hver overtredelse. Tvangsmulkt pålegges den som er ansvarlig for overtredelsen. Er overtredelsen skjedd som ledd i utførelse av arbeid eller oppdrag for et foretak, skal tvangsmulkten som hovedregel pålegges foretaket. Er tvangsmulkt pålagt et selskap som inngår i et konsern, kan påløpt tvangsmulkt også inndrives hos morselskap. Er flere ansvarlige etter vedtak om tvangsmulkt, hefter de solidarisk for betaling av tvangsmulkten. Myndigheten etter loven kan i særlige tilfeller frafalle påløpt mulkt. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tvangsmulkt, blant annet om størrelse, varighet, fastsettelse og frafall. Forvaltningsloven kapittel X gjelder tilsvarende.

Myndighetene kan ilegge tvangsmulkt dersom regler i loven brytes. Mulkten pålegges den ansvarlige eller foretaket, og kan i noen tilfeller kreves inn fra et morselskap. Flere ansvarlige kan være solidarisk ansvarlige for betalingen.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 42referert av 2 →

§ 46

Endring og tilbakekall av tillatelse

Myndigheten etter loven kan oppheve eller endre vilkårene i tillatelse som er gitt i eller i medhold av denne loven, eller sette nye vilkår, og om nødvendig kalle tillatelsen tilbake dersom a) det viser seg at sikkerheten eller ferdselen blir vesentlig dårligere enn det som var ventet da tillatelsen ble gitt b) skaden eller ulempen ved tillatelsen kan reduseres uten nevneverdig kostnad for innehaveren av tillatelsen c) det har funnet sted grove eller gjentatte overtredelser av denne loven eller forskrift eller enkeltvedtak gitt i medhold av loven d) innehaveren av tillatelsen ikke etterkommer pålegg etter § 42, eller e) det følger av andre regler om adgang til omgjøring. Endring og tilbakekall av tillatelse etter første ledd kan gjøres tidsbegrenset. Tidsbegrenset endring og tilbakekall kan gjøres betinget av at bestemte forhold utbedres eller endres. Ved avgjørelser etter denne paragrafen skal det tas hensyn til det økonomiske tapet og de ulempene som en endring eller et tilbakekall kan påføre innehaveren av tillatelsen, og de fordelene og ulempene som endringen eller tilbakekallet kan medføre ellers. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om endring og tilbakekall av tillatelser etter denne loven.

Myndighetene kan endre vilkårene for eller trekke tilbake en tillatelse dersom sikkerheten blir dårligere, skader kan reduseres billig, eller det er skjedd grove lovbrudd. Slike endringer kan være tidsbegrensede eller knyttet til krav om utbedring. Det skal tas hensyn til økonomisk tap ved avgjørelsen.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2020 nr. 159 (ikr. 1 jan 2021).

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 42omtalt i 2 kilder →1 forskrift →

§ 47

Tap av retten til farledsbevis

Innehaveren av farledsbevis eller kadettfarledsbevis kan tape retten til farledsbeviset dersom vedkommende a) overtrer bestemmelser i lov, forskrift eller enkeltvedtak som gjelder sikkerheten til sjøs b) bryter vilkår for å ha farledsbeviset eller kadettfarledsbeviset, eller c) viser seg å være åpenbart uskikket til å ha farledsbeviset eller kadettfarledsbeviset. Tilsynsmyndigheten kan fatte vedtak om rettighetstap for opptil to år. Rettighetstapet kan gjøres betinget eller innebære begrensninger i farledsbeviset. Rettighetstap ut over to år avgjøres ved dom. Departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om tap av retten til farledsbevis eller kadettfarledsbevis.

Personer med farledsbevis eller kadettfarledsbevis kan miste retten til beviset ved lovbrudd, brudd på vilkår eller hvis de er uskikket. Tilsynsmyndigheten kan vedta tap av retten i opptil to år, mens lengre perioder må avgjøres av domstolen.AI

referert av 2 →

§ 48

Endring og tilbakekall av tillatelse til autonom kystseilas

Myndigheten etter loven kan oppheve eller endre vilkårene i tillatelse til autonom kystseilas eller sette nye vilkår, og om nødvendig kalle tillatelsen tilbake dersom a) det viser seg at sikkerheten eller ferdselen blir vesentlig dårligere enn det som var ventet da tillatelsen ble gitt b) forutsetningene for tillatelsen ikke lenger er til stede, eller c) det har funnet sted brudd på vilkår for tillatelsen eller overtredelse av bestemmelser i lov, forskrift eller enkeltvedtak som gjelder sikkerheten til sjøs. Endring og tilbakekall av tillatelse etter første ledd kan gjøres tidsbegrenset. Tidsbegrenset endring og tilbakekall kan gjøres betinget av at bestemte forhold utbedres eller endres. Ved avgjørelser etter paragrafen her skal det tas hensyn til det økonomiske tapet og de ulempene som en endring eller et tilbakekall kan påføre innehaveren av tillatelsen, og de fordelene og ulempene som endringen eller tilbakekallet kan medføre ellers. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om endring og tilbakekall av tillatelse til autonom kystseilas.

Myndighetene kan endre eller trekke tilbake tillatelsen til autonom kystseilas dersom sikkerheten blir dårligere, forutsetningene endres eller regler brytes. Slike tiltak kan være tidsbegrensede og betinget av utbedringer. Ved avgjørelsen skal man veie økonomisk tap og ulemper mot andre fordeler og ulemper.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2020 nr. 159 (ikr. 1 jan 2021).

omtalt i 1 kilde →

§ 49

Adgang til å nekte et fartøy losing

Departementet kan fatte enkeltvedtak om ikke å tilvise los eller om å avbryte losing, dersom seilasen a) medfører et forsettlig brudd på nasjonalt regelverk som skal trygge ferdselen på sjøen, eller b) utgjør en åpenbar risiko for tap av menneskeliv, skade på miljøet eller tap av verdier. Departementet skal umiddelbart underrette fartøyet om hvorfor det nektes losing etter første ledd. Departementet kan gi forskrift om i hvilke tilfeller det kan fattes vedtak etter første ledd, og hvordan slike saker skal behandles.

Departementet kan bestemme at et fartøy ikke får los eller at losing skal avbrytes. Dette kan skje hvis seilasen bryter nasjonale regler for ferdsel på sjøen med vilje, eller hvis den utgjør en åpenbar risiko for liv, miljø eller verdier.AI

§ 50

Overtredelsesgebyr

Departementet kan ilegge overtredelsesgebyr til den som forsettlig eller uaktsomt overtrer a) enkeltvedtak eller forskrift gitt i medhold av § 7, § 8 første ledd, § 9 første ledd, § 28 andre ledd, § 38 tredje ledd og § 39 andre ledd b) pålegg gitt i medhold av § 17 tredje ledd og § 20 første og andre ledd og § 38 andre ledd c) § 10 første og tredje ledd, § 11, § 13 første ledd første punktum, § 14 første ledd første punktum, § 17 første og andre ledd, §§ 21, 22, 23, 24 og 30 og § 38 første ledd. I forskrifter som fastsettes i medhold av denne loven, kan departementet bestemme at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer forskriften, kan ilegges overtredelsesgebyr. Selv om ingen enkeltperson har utvist skyld, kan et foretak ilegges overtredelsesgebyr hvis det har overtrådt handlingsnormene i første eller andre ledd. Overtredelsesgebyr utmåles i det enkelte tilfellet innenfor en øvre ramme som fastsettes av departementet i forskrift. For øvrig gjelder forvaltningsloven §§ 44 og 46.

Departementet kan gi overtredelsesgebyr til personer eller foretak som bevisst eller uaktsomt bryter bestemte regler, vedtak eller pålegg i loven. Bedrifter kan få gebyr selv om ingen enkeltperson har utvist skyld.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 7Havne- og farvannsloven § 8Havne- og farvannsloven § 9Havne- og farvannsloven § 28referert av 5 →2 forskrifter →

§ 51

Straff

Med bot straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer enkeltvedtak eller forskrift gitt i medhold av § 7 og § 8 første ledd. Bøteleggelsen kan skje ved forenklet forelegg etter faste bøtesatser. Kongen kan gi forskrift om bruk av forenklet forelegg, fastsettelse av bøtesatser og subsidiær fengselsstraff. Påtalemyndigheten kan oppheve vedtatte forenklede forelegg til gunst for siktede. Med bot eller fengsel inntil to år straffes den som overtrer bestemmelser som nevnt i § 50 første ledd på en slik måte at det inntrer eller oppstår fare for betydelig skade på liv eller helse, miljø eller materielle verdier. Overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av forskrift straffes likevel bare når det i forskriften er fastsatt at overtredelse av den aktuelle bestemmelsen er straffbar. Grovt uaktsom overtredelse av andre ledd straffes med bot eller fengsel inntil ett år.

Det er straffbart med bot å bryte bestemte vedtak eller forskrifter. Alvorlige brudd som fører til, eller kan føre til, stor skade på liv, helse, miljø eller verdier kan straffes med bot eller fengsel.AI

Noter (1)
  • EndringEndret ved lov 18 des 2020 nr. 159 (ikr. 1 jan 2021).

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 7Havne- og farvannsloven § 8Havne- og farvannsloven § 50omtalt i 1 kilde →referert av 6 →6 forskrifter →

Kapittel 8. Ikraftsetting og overgangsregler

§ 52

Ikraftsetting

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette bestemmelsene i kraft til forskjellig tid. Bestemmelser som er satt i kraft i henhold til første punktum, gjelder foran bestemmelsene i lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann. Fra den tid loven trer i kraft, oppheves lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann og lov 15. august 2014 nr. 61 om losordningen. Kongen kan oppheve de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.

Kongen bestemmer når denne loven trer i kraft. Når loven begynner å gjelde, erstatter den den tidligere loven om havner og farvann samt loven om losordningen.AI

Noter (1)
  • Note 1Fra 1 jan 2020 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 872 .

omtalt i 1 kilde →

§ 53

Overgangsbestemmelser

Enkeltvedtak og forskrifter gitt i medhold av lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann og lov 15. august 2014 nr. 61 om losordningen gjelder også etter at loven her har trådt i kraft. Kommunale havner som ved opphevelsen av lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann ikke har havnekapital etter lovens § 47, er ikke omfattet av § 32 i loven her før Kongen bestemmer og tidligst fem år etter ikrafttredelsen. Kongen kan gi overgangsbestemmelser.

Vedtak og forskrifter fra tidligere lover om havner, farvann og losordningen fortsetter å gjelde. Enkelte kommunale havner uten havnekapital er fritatt fra visse regler i en periode. Kongen kan fastsette utfyllende overgangsregler.AI

Se ogsåHavne- og farvannsloven § 47Havne- og farvannsloven § 3219 forskrifter →

§ 54

Endringer i andre lover

Fra den tid som loven settes i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover: – – –

Denne bestemmelsen slår fast at det skjer endringer i andre lover fra det tidspunktet denne loven trer i kraft.AI

Vanlige spørsmål

✨ AI-generert

Forenklede forklaringer laget med AI og kontrollert automatisk — les alltid selve lovteksten.

Hva er målet med denne loven?

Loven skal gjøre sjøtransport bedre og sørge for at havner og farvann brukes effektivt, sikkert og miljøvennlig. Den skal også støtte næringslivet og ivareta nasjonal beredskap og forsvar.

Åpne § 1
Hvor i landet gjelder denne loven?

Loven gjelder i norske sjøterritorier, indre farvann og farbare elver og innsjøer. Den gjelder også for Svalbard, Jan Mayen og i økonomiske soner dersom myndighetene bestemmer det. Visse områder knyttet til forsvar eller internasjonale avtaler kan være unntatt.

Åpne § 2
Hva regnes som et fartøy?

Denne bestemmelsen forklarer hva sentrale begreper i loven betyr. Den definerer blant annet hva som regnes som et fartøy, en havn og hvem som er reder eller eier.

Åpne § 3
Kan kommunen gi oppgaver etter denne loven til andre?

Kommunen kan overføre sine oppgaver etter denne loven til interkommunalt samarbeid eller interkommunale selskaper. Departementet er hovedregelen for hvor man kan klage på vedtak, men dette kan endres gjennom forskrift.

Åpne § 4
Hvem kan bestemme at skip ikke får være i havnen?

Kommunestyret kan bestemme at skip ikke får oppholde seg i havnen i en periode. Dette kan gjøres hvis det er nødvendig for å hindre eller begrense lokal luftforurensning.

Åpne § 5
Hvem har ansvar for isbryting i kommunens sjøområde?

Kommunen har ansvar for isbryting og fjerning av hindringer for skip i egne sjøområder. Departementet har samme ansvar i resten av farvannet, samt ansvar for utbedringer i farvannet.

Åpne § 6
Kan det settes grenser for hvor fort man kan seile?

Departementet har myndighet til å regulere trafikken i farvann. Dette inkluderer regler for fart, ruter, bruk av bestemte områder, dykking og hvor man kan ankre eller legge til.

Åpne § 7
Kan kommunen bestemme fartsgrenser for fritidsbåter?

Kommunen kan lage egne regler for hvordan fritidsbåter skal ferdes i kommunens sjøområde. Dette inkluderer muligheten til å bestemme egne fartsgrenser for disse båtene.

Åpne § 8

Endringshistorikk

Følg endringer (RSS)

Hver oppføring er en kunngjøring i Norsk Lovtidend som endret denne loven.

  1. 2025

Forarbeider og bakgrunn

Innst. 299 S (2023–2024)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra transport- og kommunikasjonskomiteen

Stortinget · 7. mai 2024

Innst. 120 L (2020–2021)Forarbeider

Innstilling til Stortinget fra transport- og kommunikasjonskomiteen

Stortinget · 1. desember 2020

Forskrifter med hjemmel i denne loven

51 forskrifter er fastsatt med hjemmel i Havne- og farvannsloven.

Beslektede lover og forskrifter

Samme rettsområde — mest siterte først.